Jens Pauli Heinesen

Jens Pauli Heinesen var en færøysk forfatter.

Han var utdannet lærer og arbeidet som lærer inntil han ble fulltids forfatter i 1971. Han debuterte i 1953 med novellesamlingen Degningsælið, og fikk et litterært gjennombrudd med romantrilogien Tú upphavsins heimur (1962, 1964 og 1966), der han i bred episk stil skildrer en hamskiftetid i det færøyske bygdesamfunnet.

Blant hans sentrale romaner er Frænir eitur ormurin (1973, «Fåvne heter ormen»). Tittelen henviser til ormen Fåvne i det gamle færøyske Sjúrðarkvæði, om Sjúrður (Sigurd Fåvnesbane). Men ormen i romanen er den moderne, autoritære og internasjonalt orienterte teknokraten som forgifter alle forsøk på å fremme færøysk kultur, språk og selvstyre.

I romanen Rekamaðurinn (1977, Rekgods, 1985) er handlingen lagt til Færøyene under andre verdenskrig, og rekgodsleteren blir et symbol på de små menneskelivene i et stort guddommelig komediespill. I perioden 1980–1992 skrev han en stor romanserie i sju deler inspirert av egen barndom og oppvekst: Á ferð inn í eina óendaliga søgu («På reise inn i en uendelig historie»), stilmessig inspirert av Marcel Prousts På sporet av den tapte tid.

Heinesen var produktiv, og har utgitt romaner, novellesamlinger, skuespill, essayer og barneboken Brúsajøkul (1987). Han var formann i Den færøyske forfatterforening i 1968–1975. Han mottok den færøyske litteraturprisen M.A. Jacobsens Heiðursløn i 1959, 1969, 1973 og 1993.