Ingeborg Bachmann

Bachmanns lyrikk er preget av hennes filosofiske skolering, av impulser fra det kunstneriske miljøet i Wien etter 1945 hvor språkskepsis og språkeksperiment stod sterkt, og av hennes egne opplevelser som barn og ung kvinne under andre verdenskrig. På bakgrunn av disse impulsene utviklet hun sin egen lyriske stemme, kjennetegnet av frie rytmer og svært begrenset bruk av rim.

I 1948 og 1949 publiserte hun sine første dikt i ulike tidsskrift. Hennes første diktsamling, Die gestundete Zeit (1953), som består av kun 23 dikt, gir på en poetisk måte uttrykk for nasjonalsosialismens ødeleggelser, også de store menneskelige omkostningene, og kan leses som en tidskritisk kommentar til de første etterkrigsårene, hvor man forsømte et grunnleggende oppgjør. Verselinjen «Es kommen härtere Tage» ('Det kommer tyngre dager'), som står i diktet som har gitt samlingen sin tittel, kan tolkes som en advarsel om at det manglende oppgjøret med fortiden vil legge sin skygge over framtiden.

Anrufung des Großen Bären (1956) består av 41 dikt, delt inn i fire deler. Dette er en strengere komponert samling med et gjennomgående svært rikt billedspråk. Også her er grunntonen pessimistisk, og i motsetning til Die gestundete Zeit, hvor en endring fortsatt ble framstilt som mulig, synes her det lyriske jeg å konkludere med at dette ikke er tilfellet, og trekker seg tilbake i et indre rom (det som på tysk gjerne formuleres som «Innerlichkeit»).

Etter disse to samlingene, som av mange litteraturkritikere er framhevet som noe av det ypperste innenfor tyskspråklig lyrikk, skrev Bachmann kun sporadisk dikt. Med diktet Keine Delikatessen (1958) setter hun sluttstrek for sin lyriske produksjon med setningen «Mein Teil, es soll verloren gehen» ('Min andel skal gå tapt'). Hun skrev riktignok også noe lyrikk etter denne offisielle sluttstreken, men av disse kom de fleste ut først etter hennes død, blant annet i Letzte, unveröffentlichte Gedichte (1998) og Ich weiß keine bessere Welt. Unveröffentlichte Gedichte (2000). Bachmanns høye lyriske stjerne førte til at resepsjonen av prosaen hennes lenge ble stående i skyggen av hennes lyriske verk.

I norsk oversettelse foreligger utvalgte dikt i Ord mot avmakt (1977) og Böhmen ligger ved havet (1997).

Bachmann debuterte i 1946 med en kort prosatekst med tittelen Die Fähre. I 1952 skrev hun en roman med tittelen Stadt ohne Namen, men kun det første kapitlet er overlevert. Den første selvstendige prosapublikasjonen er samlingen Das dreißigste Jahr (1961, skrevet i tidsrommet 1956–1957, norsk oversettelse Tredve fra 1980), som består av sju fortellinger: Jugend in einer österreichischen Stadt, Das dreißigste Jahr, Alles, Unter Mördern und Irren, Ein Schritt nach Gomorrah, Ein Wildermuth og Undine geht.

De mest kjente tekstene er fortellingen som har gitt samlingen sin tittel, Jugend in einer österreichischen Stadt og Undine geht. Jugend in einer österreichischen Stadt fortelles ut fra perspektivet til en jeg-forteller som kommer tilbake i byen hvor hun er oppvokst, og som reflekterer over krigens ødeleggelser – til det hører ikke minst de menneskelige omkostningene. Mye tyder på at handlingen utspiller seg i Klagenfurt, og at det er en selvbiografisk inspirert tekst. Das dreißigste Jahr fortelles ut fra perspektivet til en mannlig protagonist som fyller tretti år, og som vegrer seg for å gå inn i en voksenrolle. Det dreier seg om en tekst som tematiserer en individuell eksistenskrise. Undine geht beskriver en kvinnes stadig svakere kritiske stemme i et patriarkalsk samfunn før hun til slutt forstummer helt.

Fortellingene er konsentrert om sentrale motiv og tema i Bachmanns verk: beskrivelse av nasjonalsosialismens og krigens menneskelige omkostninger, kritikk av egen samtid og av patriarkalske strukturer samt den stadig svakere kvinnelige stemmen som en motvekt til en verden på menns premisser.

Den eneste romanen som ble ferdigstilt og publisert mens Ingeborg Bachmann levde, er Malina (1971, norsk oversettelse Malina fra 1997). Forfatteren hadde planlagt den som del av en trilogi med den overordnede tittelen Todesarten. De to andre delene foreligger kun som posthumt utgitte fragmenter: Der Fall Franza (1976) og Requium für Fanny Goldmann (1979).

Malina fortelles ut fra perspektivet til en kvinnelig jeg-forteller og forfatter, født i Klagenfurt (som Ingeborg Bachmann) og bosatt i Wien. Ved første øyekast oppstår inntrykket av at jeg-fortelleren bor sammen med en mann ved navn Malina, en militærhistoriker, som er den som organiserer samlivet på en streng og rasjonell måte, samtidig som hun er forelsket i en mann med navn Ivan, en ungarer som bor i Wien sammen med sine to barn. I romanen integreres også lengre drømmesekvenser og et eventyr, Prinzessin von Kagran, en historie om en kvinne hvis drøm lar seg realisere – i motsetning til jeg-fortellerens situasjon. Samtidig utvikles fortellerperspektivet slik at leseren etter hvert blir usikker på hvem som forteller, grensene mellom personene blir utydelige, og det oppstår usikkerhet om Malina virkelig eksisterer eller om Malina kanskje heller er den rasjonale, den såkalt mannlige delen av jeg-fortelleren. Romanen ender med at jeg-fortelleren forsvinner inn i veggen: «Es war Mord» ('Det var mord'). Dermed forstummer den kvinnelige stemmen, som i blant annet Der gute Gott von Manhattan og Undine geht.

Romanen har blitt tolket på mange måter, blant annet som en roman om en kvinne mellom to ulike menn, som en kunstnerroman, som en kriminalroman, som en samfunnskritisk roman, som en roman som kritiserer patriarkatet, og som viser at et liv basert på kvinners betingelser foreløpig ikke er mulig. Med tiden, særlig i kjølvannet av kvinnebevegelsen og utviklingen av en feministisk litteraturvitenskap, har en lesning av romanen som en refleksjon over en kvinnes litterære stemme som til slutt forstummer. Romanen ble filmatisert i 1991 (regi ved Werner Schroeter, mens Elfriede Jelinek skrev dreieboka).

Fragmentet Der Fall Franza ble utgitt i 1979, seks år etter Bachmanns død. Hun begynte å skrive på teksten allerede på 1960-tallet, men den ble aldri fullført. Planen var at den skulle ha dannet opptakten til Todesarten.

Den unge kvinnen Franza i historien er alvorlig syk. Sykdommen er forårsaket av hennes ektemann, psykiateren Jordan, som gjennom sin oppførsel har redusert sin kone til et medisinsk kasus. Den nedverdigende behandlingen hun har blitt utsatt for, fører til at hun ikke ser noen annen utvei enn å dø, og hun ønsker å bli utslettet fra jordens overflate. Sammen med broren gjennomfører hun en siste reise, til ørkenen i Egypt, hvor hun til slutt dør. Franzas skjebne framstilles som en følge av det patriarkalske samfunnet, hvor fascistiske holdninger fremdeles lever, hvor det ikke fins noen plass for en tilværelse på kvinners premisser.

Den samme tematikken ligger til grunn for Requiem für Fanny Goldmann, også utgitt i 1979. Fanny Goldmann, en berømt skuespiller, tvinges av den mannen som hevder å elske henne, til å ofre sin kunst og sitt liv for at han skal kunne leve videre på sine premisser. Både Franza og Fanny Goldmann ofres på patriarkatets alter, en samfunnsordning som for Bachmann henger tett sammen med fascismen og de fascistiske holdningene som hun mener fortsatt lever videre langt inn i etterkrigstiden.

I 1972 kom samlingen prosatekster med tittelen Simultan: Simultan, Probleme Probleme, Ihre glücklichen Augen, Das Gebell, Drei Wege zum See (norsk oversettelse Simultan fra 1998). De fem fortellingene hører tematisk til prosjektet Todesarten. De mest kjente er tittelfortellingen, om en kvinnelig simultanoversetter som tilbringer noen feriedager med en mann, Ihre glücklichen Augen om en sterkt nærsynt kvinne som gjennom nærsyntheten holder verden på avstand, og Drei Wege zum See, hvor en kvinne kommer tilbake til barndomsbyen Klagenfurt og der, mens hun vandrer langs veiene til Wörthersee, reflekterer over sitt liv. Posthum har ytterligere noen tekster med tilknytning til Simultan blitt publisert. Drei Wege zum See ble filmatisert av Michael Haneke i 1976.