Hainan

Øya Hainans topografi preges av et granittisk fjellmassiv i innlandet (høyeste topp 1867 meter over havet), som avtar gradvis og som flater ut til slettelandskap ved kysten. På den nordlige delen av øya er flere platåer formet av kjølnet vulkansk lava. Slettelandskapene, som til sammen omfatter 29 prosent av arealet, er de viktigste jordbruksområdene. Mangroveskog og korallrev preger deler av kysten.

Klimaet er tropisk med høye temperaturer året rundt varierende mellom 22 og 26 °C. Nedbørmengden er 1500–2000 millimeter, med den høyeste i høylandet. Øya rammes av tyfoner nesten hver eneste måned utenom februar og mars; de alvorligste fra august til desember.

Den historiske utviklingen etter 1949 (opprettelsen av Folkerepublikken Kina) har formet en befolkning delt i fem ulike befolkningsgrupper som er sosialt og økonomisk lite integrert med hverandre.

Rundt 15 prosent av befolkningen tilhører gruppen innflyttere fra fastlandet som ankom i 1950-årene. De ble mer eller mindre beordret til Hainan, og de fleste arbeider på statsfarmer og i andre statlige virksomheter.

Den andre gruppen er innflyttere fra fastlandet som er kommet på frivillig basis i 1980-årene og senere for å utnytte de nye mulighetene som åpningen og moderniseringen av den kinesiske økonomien skapte. Gruppen teller rundt 12 prosent av befolkningen og fungerer i praksis som øyas elite. I hovedsak er gruppen bosatt i provinshovedstaden Haikou hvor de arbeider i forvaltningen, på universiteter og forskningsinstitusjoner eller i det private næringslivet.

Den største av befolkningsgruppene er hainansktalende han-kinesere som teller rundt 30 prosent av befolkningen, og som er resultat av en relativ kontinuerlig innflytting gjennom flere århundrer frem til 1949. De fleste lever i dag fortsatt på landsbygda som småbønder, slik som de alltid har gjort siden før 1949.

Den fjerde befolkningsgruppen er li-folket, som teller 1,25 millioner (2000), og som er de opprinnelige innbyggerne på øya. De bor i fjellene i den sentrale og sørvestlige delen av øya. Inntil 1990-årene drev så godt som samtlige med naturalhusholdning. Statlig utbygging av gruvedrift og statsbruk etter 1949 medførte flere arealkonflikter. Med utbyggingen av turismen fra 1990-årene har mange kunnet øke sine inntekter ved å produsere og selge frukt og etniske håndverksarbeider eller å arbeide med andre servicetjenester for turistene.

Den siste av de fem større befolkningsgruppene er tidligere oversjøiske kinesere og deres etterkommere som flyktet tilbake til Kina på grunn av politiske forfølgninger i land som Indonesia og Malaysia i 1950- og 1960-årene. Gruppen teller rundt 15 prosent av befolkningen og var de første som både introduserte dyrking av tropiske salgsvekster og som bygde moderne fabrikker og utdannelsesinstitusjoner. De har fortsatt nær kontakt med de kinesiske emigrantmiljøene i Sørøst-Asia.

Den resterende del av befolkningen tilhører ulike språklige og etniske minoritetsgrupper hvorav 60 000 tilhører miao-folket. Selv etter kinesiske forhold er relativt få (en femtedel av befolkningen) bosatt i byer.

Hainan er relativt uutviklet sammenlignet med andre provinser og regioner i Kina. Ris og søtpoteter dyrkes for internt bruk. Øya er Kinas viktigste base for tropiske vekster som blant annet gummitrær, kokospalmer, tropiske frukter, krydder, sukkerrør, kakao, te og ulike oljeplanter. De viktigste fruktene er ananas, kinaplommer, bananer, appelsiner, epler, caramboler og jakkfrukt. Husdyrbestanden består hovedsakelig av gris, storfe og sau; den samlede bestanden av disse har økt med over det firedobbelte siden 1949.

Uhemmet hugst har tært hardt på skogarealet, som ble redusert fra å dekke 49 prosent av øya i 1943 til kun 8 prosent i 1997.

Mineralressursene er relativt rike. Forekomster av jernmalm, gummi, tømmer og salt har vært av strategisk betydning for Kina. I Changjiang i nordvest finnes store forekomster av jernmalm. Forekomstene av titan og zirkon er også av nasjonal betydning. Siden 1990-årene utvinnes olje og gass på kontinentalsokkelen utenfor nordvestkysten.

Frem til Hainan ble skilt ut som egen provins i 1988, fungerte øya nærmest bare som råvareleverandør av landbruksprodukter og mineraler. Statsfarmer ble anlagt for dyrking av tropiske frukter. Arbeidskraft ble importert fra fastlandet som arbeidskraft på statsfarmene og i gruveindustrien. Med status som egen provins og som spesiell økonomisk sone fra 1988 ble ny arbeidskraftkrevende industri og tjenesteytende næringer etablert. Landbruket har endret struktur siden statsfarmene ikke har klart å vise en tilsvarende tilpasningsdyktighet som de hainansktalende småbøndene. Med hjelp fra nye innvandrere som er tilkommet etter 1988, og med taiwansk kapital, er landbruksbasert bearbeidingsindustri utviklet. Blant annet produseres over 50 ulike produkter laget av kokosnøtter og kokosmelk. I spesielle «turistutviklingssoner» er mange luksushoteller, golfbaner, veddeløpsbaner, badeanlegg og andre fritidsanlegg utbygd. Med turismen har tradisjonell hainansk matkultur fått en nyrenessanse gjennom etablering av tallrike restauranter som serverer tradisjonelle hainanske matretter.

Dårlige kommunikasjoner med fastlands-Kina forklarer mye av den langsomme økonomiske utviklingen. Haikou er en viktig havneby, men en ny og betydelig større havn er under utbygging i Yangpubukta på nordvestkysten. En ny og sammenhengende ringvei rundt øya er under utbygging.

• Kina
• Kinas geografi
• Kinas befolkning
• økonomi og næringsliv i Kina