Til tross for denne oppdagelsen og sine studier av fossiler, interesserte Cuvier seg ikke for utviklingslæren. Han arbeidet bare med kjensgjerninger, og utviklingslæren ble for ham bare en dårlig underbygd hypotese av liten vitenskapelig betydning.
For å forklare opptreden av forskjellige fossiler i forskjellige avleiringer fremsatte han derfor sin velkjente katastrofeteori.
Han mente at i løpet av Jordens historie ble fra tid til annen alle – eller de fleste – planter og dyr tilintetgjort ved en eller annen voldsom katastrofe, slik som kraftige jordskjelv, oversvømmelser, vulkanske utbrudd og liknende. Etter hver katastrofe ble det skapt nye planter og dyr, og for hver gang ble de mer fullkomne.
Den siste katastrofe var ifølge Cuvier syndfloden. Hans store autoritet som vitenskapsmann gjorde at også denne teorien ble akseptert, og den hadde stor innflytelse på samtiden. Tanken om gradvis utvikling over tid ble fremmet på samme tid av for eksempel Jean-Baptiste Lamarck, men Cuvier angrep stadig hans ideer, og de ble derfor avvist av de fleste. Avvisningen varte frem til om lag 50 år senere, da Charles Darwin i 1858 la frem sin teori om artenes opprinnelse.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.