Eritreas samtidshistorie

Da den etiopiske keiseren Haile Selassie ble gjeninnsatt med Storbritannias hjelp i 1941, ble Eritrea definert som et britisk protektorat. Etter andre verdenskrig ble Eritrea-spørsmålet en sak for FN. I en resolusjon fra 1950 fastslo hovedforsamlingen at Eritrea skulle innlemmes i keiserriket Etiopia som en autonom enhet. Eritrea skulle ha egen nasjonalforsamling og eget flagg, men føderasjonen med Etiopia medførte en gradvis nedbygging og marginalisering av Eritrea.

I 1956 ble det dominerende språket i Eritrea, tigrinja, erstattet med amharisk som eneste offisielle språk, og i 1958 ble det eritreiske flagget forbudt. Situasjonen ble dramatisk endret i 1962 da Etiopia annekterte Eritrea som en provins.

Denne utviklingen – samt Eritreas fragmenterte historie – medførte utviklingen av en nasjonalistbevegelse i løpet av 1950-tallet. Denne bevegelsen understreket Eritreas historiske identitet og egenart.

Nasjonalistbevegelsen stod sterkest blant den muslimske befolkningen og ble først organisert gjennom Eritrean Liberation Movement (ELM). Deretter ble Den eritreiske frigjøringsfronten (ELF) dannet i Kairo i 1960 som en væpnet frigjøringsbevegelse. Gerilja-aktiviteten økte gradvis i 1960-årene, samtidig som motsetninger kom til syne innenfor motstandsbevegelsene.

Uenigheter førte til etablering av flere bevegelser, med Det eritreiske folkets frigjøringsfront (Eritrean People's Liberation Front, EPLF) dannet i 1970 som den viktigste. I 1972–1974 var det borgerkrig mellom de to organisasjonene. EPLF hadde i 1977–1978 stor militær fremgang og kontrollerte sammen med ELF størstedelen av Eritrea, inkludert de fleste byene, før en etiopisk motoffensiv i 1978 førte til delvis retrett. Sovjetiske offiserer og rådgivere deltok på etiopisk side under offensiven.

Med Sovjetunionens sammenbrudd rundt 1990 frafalt støtten fra Moskva til Etiopia. Det gjorde det mulig for EPLF og TPLF å styrte regimet i Addis Abeba. I mai 1991 inntok EPLF den eritreiske hovedstaden Asmara og dannet en overgangsregjering.

Formelt sett forble Eritrea en etiopisk provins, men i praksis ble landet fra mai 1991 styrt som en egen stat av EPLF. EPLFs generalsekretær siden 1987, Isaias Afewerki, ble utpekt til å lede den eritreiske regjeringen. I april 1993 ble det holdt en folkeavstemning under oppsyn av FN der 99,8 prosent stemte for full selvstendighet. 24. mai 1993 ble Eritrea erklært som selvstendig stat, Afewerki ble president, og landet ble medlem av FN og OAU.

I 1994 ble EPLF omgjort til et politisk parti, People's Front for Democracy and Justice (PFDJ), som etter planen skulle styre i en overgangsperiode inntil parlamentsvalg kunne avholdes. Nasjonalforsamlingen ble sammensatt av medlemmer fra PFDJs sentralkomité, lokale representanter og representanter utpekt av sentralkomiteen. Det ble holdt regionalvalg og lokalvalg i 1999 og 2004, men det har hittil ikke vært noen nasjonale valg, og parlamentet møttes siste gang i 2002. Arbeidet med en ny grunnlov, til erstatning for den første som trådte i kraft i 1994–1995, ble ratifisert av nasjonalforsamlingen i 1997, men er ikke implementert.

Den manglende demokratiske prosessen gjorde Eritrea til en autoritær stat der alle andre partier enn PFDJ er forbudt. Omfattende brudd på menneskerettighetene ble vanlig mot slutten av 1990-tallet – blant annet systematiske fengslinger på politisk grunnlag.

Dette førte til økt opposisjon, hovedsakelig fra eritreere som bodde i utlandet. En av eksilgruppene er alliansen Eritrean Democratic Alliance (EDA) som har hovedsete i Etiopia og en målsetting om å styrte Isaias Afewerkis regime med makt.

Regimet har siden selvstendigheten brukt det anstrengte forholdet til Etiopia som påskudd for å innskrenke innbyggernes rettigheter og holde landet militarisert. Den såkalte nasjonaltjenesten ble opprettet i 1994. Tjenesten kommer i tillegg til obligatorisk verneplikt og ble innført for å hjelpe til med gjenoppbyggingen etter krigen. Den har også som mål å forene de ulike etniske og religiøse gruppene i landet. Samtidig fungerer den som en styrking av det militære forsvaret, og lengden på tjenesten kan forlenges ubegrenset etter behov.

Fra 2001 meldte flere internasjonale rapporter om tiltakende brudd på menneskerettighetene. Ytringsfrihet, retten til fri bevegelse og religionsutøvelse ble mer og mer begrenset. Bruken av tortur økte sterkt, og det ble flere arrestasjoner og henrettelser uten dom.

I mai 2002 tok 15 ledende PDJF-medlemmer, ministre og krigsveteraner til orde for å gjennomføre valg og omfattende demokratireformer. Samtidig rettet de krass kritikk mot president Isaias. I september samme år svarte Isaias’ regime med å pågripe de fleste av de 15 kritikerne sammen med flere ledende journalister. Alle privateide aviser ble stengt. Ingen av de arresterte ble stilt for retten, og det er uklart hvor mange som fortsatt er i live.

I januar 2013 fant det sted et forsøk på militærkupp, som ble betegnet som svært dårlig forberedt. Et par hundre soldater og to stridsvogner omringet Informasjonsdepartementet i Asmara og avbrøt midlertidig radio- og fjernsynssendingene. Regjeringsstyrker tok tilbake kontrollen etter kort tid.

Regimeskiftet i Addis Abeba i 1991 brakte en EPLF-vennlig regjering til makten, og det ble inngått flere samarbeidsavtaler mellom de to landene. Særlig viktig for Etiopia var avtalen som ga fortsatt adgang til de nå eritreiske havnene Assab og Massawa, og Eritrea var tjent med inntektene fra transitthandelen. Det skapte imidlertid misnøye i Etiopia da Eritrea i 1997 erstattet den etiopiske myntenheten birr med sin egen valuta nafka. I tillegg forlangte Eritrea at alle transaksjoner mellom landene skulle skje i hard valuta. Øvrige konfliktlinjer gikk på grensedragninger over områder med rikt jordbruksland og potensielle mineralforekomster.

Våren 1998 brøt det ut full krig etter en rekke trefninger og sammenstøt i de omstridte grenseområdene. Etter to år med brutte våpenhviler og jevnlige kamper ble en fredsavtale undertegnet i Alger i desember 2000. Spørsmålet om grensedragning ble overlatt til en kommisjon underlagt Den internasjonale domstolen i Haag. Begge sider forpliktet seg til å akseptere dens kjennelser. Med bakgrunn i gamle kart fant kommisjonen i 2002 at de omstridte områdene Badme og Irob tilhørte Eritrea. Etiopia nektet å akseptere kjennelsen, men det ble ikke nye kamper.

Det er uklart hvor mange som ble drept under krigen og hvor mange som omkom som indirekte følge av den. Kampene våren 2000 falt sammen med en alvorlig tørke- og sultkatastrofe på Afrikas horn, hvilket forverret den humanitære situasjonen i hele Eritrea og store deler av Etiopia. Videre ble rundt 100 000 mennesker, de fleste bønder, tvunget bort fra sine hjem på begge sider av grensen. Etiopia utviste om lag 40 000 mennesker med eritreisk bakgrunn, selv om flere av dem hadde etiopisk statsborgerskap. I løpet av krigens første år forlot over 20 000 etiopiere Eritrea, mens om lag 130 000 ble utvist etter at krigen var over. Etiopia gikk over til å bruke Djibouti som transitthavn, og Eritrea har derved gått glipp av betydelige inntekter.

Den økende uroen i nabolandet Somalia, der islamistgruppen Al-Shabaab var på frammarsj, satte forholdet mellom Eritrea og Etiopia på nye prøver. Etiopia støttet den somaliske regjeringen i Mogadishu, mens det ble rapportert at Eritrea støttet islamistene. I 2005 og 2006 var de to landene flere ganger på randen av ny krig.

Etter årtusenskiftet har den daglige kampen for å overleve blitt stadig vanskeligere for store deler av befolkningen i Eritrea. Pengeoverføringer fra slekt og venner i utlandet er hovedinntektskilden for mange. Rasjoneringer medfører kø for å få tak i basisvarer som sukker, mel, olje til matlaging, brød, parafin og drivstoff. Mangel på drivstoff har ført til kutt i offentlig transport og økte billettpriser. De forverrede levekårene i kombinasjon med tvungen militærtjeneste forårsaker massiv emigrasjon, særlig av ungdom.

Fra 1998 har utenlandske bistandsorganisasjoner fått stadige strammere rammebetingelser for aktivitet i Eritrea. Flere organisasjoner med lang fartstid i landet besluttet å trekke seg ut, som CARE International i 2008 og Kirkens Nødhjelp i 2012. FN-systemet strevde også med å etterkomme kravene som ble stilt til koordinering, harmonisering og samarbeid med myndighetene, og på et tidspunkt ble samarbeidet med Verdens matvareprogram (WFP) brutt.

Sommeren 2014 uttrykte fire katolske biskoper alvorlig bekymring over situasjonen i landet som de karakteriserte som «ødelagt». Året etter betegnet en FN-rapport myndighetenes behandling av egne innbyggere som en mulig forbrytelse mot menneskeheten.

• Eritreas historie
• Eritrea
• Eritreas utenrikspolitikk