Enebakk kirke

Enebakk kirke ligger i det bakkete leirjordslandskapet på vestsiden av innsjøen Øyeren. Enebakk er den sørligste utløperen av Romerike, og ligger isolert til med store skogsområder på tre sider. Kirken har i de siste hundreårene fått ligge mer urørt enn mange andre kirker, og har derfor også bevart flere spor etter ulike perioder.

I tillegg viser bygningen at det var stor aktivitet her i middelalderen, og at Enebakk da var en mer sentral bygd enn senere. Prestegjeldet var også et kannikgjeld. Det vil si at sognepresten her også var medlem av domkapitlet i Oslo. Det var bare de rikeste prestegjeldene som hadde denne statusen. Det må være trafikken langs Glommavassdraget som den gang var langt mer betydelig enn den er i dag.

Kirken tilhører bygningsmessig den samme tradisjonen som de andre kirkene på Romerike: Den har rektangulært skip og rett avsluttet kor uten apsis. Hjørner og portaler er hugget av kalkstein fra Mjøsregionen, som er fraktet med båt nedover Vorma og Glomma. Den eneste bygningsmessige dekoren fra denne tiden er de enkle profilene på vederlagssteinene for portalenes buer. I Enebakks tilfelle ser man også klart at det er ikke er noen mester i faget som har stått for byggingen: Portalene har enkle og klumpete former, og det er mye setninger i veggene.

Kirken ble bygget på 1100-tallet og besto da av bare skip og kor. Skipet og koret har begge sine opprinnelige portaler mot sør. Et par av de små, opprinnelige vinduene er bevart. Kirken er bygget av bruddstein, med finhugget kalkstein bare rundt portalene og på hjørnene. Fra denne eldste tiden har kirken ennå bevart døpefonten av kleberstein, som er formet som en stor alterkalk, og alterplaten av kalkstein med relikviegjemme. Den ligger i dag i våpenhuset.

På slutten av 1200-tallet ble kirken utvidet med tilføyelsen av et vesttårn, som er uvanlig på Romerike. Kanskje har det med at Enebakk kirke ble underlagt Oslo domkapittel. Fra 1230–1240-årene stammer også to treskulpturer av høy klasse: En Madonna med barnet som i dag står på Universitetets oldsaksamling i Oslo, og et triumfkrusifiks som henger på sin gamle plass over korbuen. Begge er utført i tidlig-gotisk stil og er blant de fineste kunstverk i Norge fra sin tid. Det er usikkert om de tilhørte kirken i middelalderen: Det er mulig de stammer fra Tenol kirke i Østfold og ble flyttet hit på 1700-tallet.

Omtrent samtidige er også smijernsbeslagene på døren fra tårnfoten til skipet. Disse minner om tilsvarende beslag på stavkirkedører. Dørringen består av to sammenflettede drager. På døren henger også en jernalen, som fungerte som offisiell målestandard dersom noen ville kontrollere at de ikke ble snytt. Tidligere hang det også et vektlodd her.

Så langt er kirkens historie og utvikling nokså lik de fleste steinkirkene på Østlandet. Men Enebakk skiller seg ut fordi den ble bygget om helt på slutten av middelalderen, i en periode da det var svært få byggearbeider i Norge. Årsakene til ombyggingen kjenner vi ikke. Det er ingen spor etter brann. Kanskje hadde den forfalt etter svartedauden og trengte en grundig istandsetting for å overleve. Arbeidene ser ut til å ha skjedd omkring 1520.

Den øverste delen av vesttårnet ble revet, og tårnet lagt under samme tak som skipet. Takverket i skipet ble helt fornyet, og østgavlen i skipet murt opp av rød teglstein. Dette er et av de meget få bevarte eksemplene på bruk av teglstein på landsbygda i Norge. Oppå resten av tårnet ble det bygget en takrytter av tre. Denne ble bygget opp igjen i 1622 av «Christoffer Thorne-bøger», og er i dag et av Norges eldste bevarte tretårn. Han bygget også takrytteren på Tanum kirke i Bærum.

Korbuen ble noe utvidet, også med bruk av rød teglstein. Foran korbuen ble det bygget et lektorium – et galleri brukt som prekestol. På nordsiden av koret ble det bygget et sakristi, og en dør brutt ut i korets nordvegg. Sannsynligvis ble kirken også utstyrt med et tidsmessig inventar, men ingenting av dette er i så fall bevart. Kirken har også to kirkeklokker fra middelalderen. Den største henger i tårnet og er i vanlig bruk, mens den minste er en såkalt korklokke. Denne ble brukt til å ringe med under feiringen av nattverden. Originalen finnes i dag i Oldsaksamlingen i Oslo. En kopi henger i koret.

Den mest interessante utsmykningen fikk kirken i det første hundreåret etter reformasjonen i 1537. Mot slutten av 1500-tallet ble vegger og tak fullstendig dekorert i renessansestil, slik at kirken må ha vært et strålende og fargerikt skue. Senere ble alle dekorasjonene overkalket, men det som har overlevd ble avdekket igjen på 1960-tallet. Ved siden av Enebakk er det bare Dale kirke i Sogn og Moster kirke i Hordaland som kan vise til noe lignende blant steinkirkene, mens noen flere trekirker har bevart lignende dekor.

På høyre side av korbuen er malt et merkelig bilde av en kvinne som står og kjerner smør, mens hun blir omfavnet av tre djevler. Over scenen står ordet superbia, som er latin for «hovmod». Dette er en av de syv dødssyndene. De seks andre er misunnelse, vrede, dovenskap, gjerrighet, fråtseri og hor. Disse har uten tvil også vært malt på veggen omkring korbuen, som en påminnelse for menigheten om hva synd førte til. Bare denne ene er bevart. Scenen med kvinnen som kjerner smør er egentlig en illustrasjon på gjerrigheten (avaricia). Hovmodsfremstillingen har trolig vært malt i feltet over. En fremstilling av dødssyndene fra 1590-årene finnes også i Byneset kirke i Trøndelag.

Inne i koret har det vært flere lag med dekorasjoner. På sørveggen er en scene fra Jesu historie, som trolig har gått rundt alle veggene. Scenen viser Maria Magdalena som vasker og salver Jesu føtter. Under scenen går en flettet bord, og under denne er veggen dekket av en illusjonsmaling som skal gi inntrykk av at veggen er bygget av pyramideformede steiner, et typisk renessansemotiv. Inne i sørvinduet er malt fru Justitia (rettferdigheten), en av de fire dydene.

I skipet er det avdekket dekorasjoner på nord- og sørveggen. På nordveggen er det tolv felter som har inneholdt bilder av apostlene. Over disse har veggen vært dekorert med geometriske motiver med noen scener innimellom, blant annet ser vi her nattverden.

Dekorasjonene kan være utført i 1578, da prekestolshimlingen også ble laget. Det er den eldste av sitt slag i Norge. I 1608 fikk kirken et nytt alterparti med alterbord og katekismustavle – en tavle uten bilder bare dekorert med skrift. Dette var Fadervår, nattverdsordene og De ti bud. På denne tid var mange lutherske prester motstandere av bilder i kirkene, og det er sannsynligvis grunnen til at kalkmaleriene ble kalket over.

Senere endret synet på bilder seg, og i 1660-årene fikk kirken på nytt et rikt utstyr. Altertavlen ble påbygget både i høyden og bredden, og fikk et korsfestelsesbilde på øvre del. Samtidig fikk kirken ny prekestol, som ble dekorert med malte felter med bilde av Kristus og noen av apostlene. Dette arbeidet er utført av billedhuggeren Christopher Ridder, som på denne tiden var aktiv i flere kirker på Østlandet.

• Enebakk
• middelalderen
• kirke