Klubben startet på Nygård i Bergen som en motvekt til byens dominerende klubb, Bergens Fodboldklub, og tiltrakk seg spillere fra flere bydeler i Bergen. I begynnelsen spilte klubben på Møhlenpris Idrettsplass, før Brann Stadion sto klar i 1919. I 1912 overtok klubben hegemoniet i byen og ble kretsmester for første gang. Det nasjonale gjennombruddet kom i 1916, da Brann slo Frigg og Lyn og vant en turnering i Oslo. De to neste årene nådde bergenslaget finalen i cupen, men tapte begge, først 1–4 for Sarpsborg i 1917, deretter 0–4 for Kvik Halden.
I 1923 vant Brann cupen for første gang med 2–1-seier over Lyn i finalen, en bedrift klubben gjentok i 1925, med 3–0-seier over Sarpsborg. Mot slutten av 1920-årene gikk det nedover med klubben, og i 1930-årene overtok Hardy som Bergens beste lag. Under krigen nedla klubben virksomheten, ble en del av idrettsboikotten og deltok kun i illegale kamper.
Brann kvalifiserte seg til den første Hovedserien i 1948–1949, bestående av to grupper, A og B med åtte lag i hver gruppe og seriefinale mellom gruppevinnerne. Laget havnet på sisteplass i gruppe A med bare fire poeng og rykket ned til den nest øverste divisjonen. Året etter rykket klubben opp igjen, og i sesongen 1951–1952 gikk den rett til topps i gruppe A og møtte Fredrikstad i finalen, som endte med 3–1-seier til Fredrikstad. Andreplass og sølvmedaljer var Branns beste plassering i Hovedserien fram til den ble avviklet i 1961.
Gjennom 1950-årene førte Brann en jo-jo-tilværelse mellom Hovedserien og den nest øverste serien, Landsdelsserien. Laget spilte i Hovedserien i fire sesonger, 1952–1953, 1955–1956, 1958–1959 og 1959–1960, og tre sesonger i Landsdelsserien, i 1953–1954, 1956–1957 og 1960–1961.
Mot slutten av 1950-årene overtok en ny generasjon Brann-spillere, anført av den tekniske begavelsen Roald «Kniksen» Jensen og storscoreren Rolf Birger «Pesen» Pedersen. Med «Kniksen» som driblekunstner og tilrettelegger og «Pesen»s scoringsteft gikk Brann rett fra opprykk fra Landsdelsserien til seriemesterskap i den øverste divisjonen, kalt «Maratonserien» i 1961–1962. Bragden ble gjentatt året etter, i 1963, første gang alle lagene i øverste divisjon var samlet i én serie og første gang den ble gjennomført i samme kalenderår, med vår- og høstsesong.
Overraskende nok rykket klubben ned året etter, i 1964, mens lagets store spiller, Roald «Kniksen» Jensen, forsvant til skotske Hearts.
Etter noen år i den nest øverste divisjonen, 2. divisjon, rykket Brann på nytt opp på det øverste nivået i 1967. I 1972, med «Kniksen» tilbake fra Skottland, vant laget den norske cupen. Laget fikk også en opptur i serien i midten av 1970-årene med bronseplass i 1974, sølv i 1975 og bronse i 1976. I 1976 vant de også cupfinalen mot sensasjonslaget Sogndal, som spilte på tredje øverste nivå i den norske serien.
1980-årene var preget av hyppige opp- og nedrykk, der laget vekslet mellom å spille i den øverste og nest øverste serien, fra 1980 til 1986 rykket de opp eller ned hvert eneste år. Ett lyspunkt var cupen i 1982, der Brann slo Molde 3–2 i finalen og ble norgesmester.
Fra 1997 til 2014 holdt Brann seg i den øverste norske serien, og med Mons Ivar Mjelde ved roret vant klubben først cupen i 2004, deres sjette cupmesterskap, og deretter seriemesterskapet i 2007, deres tredje og siste til nå.
Kommentarer (4)
skrev Andreas y. Akse
svarte Jan Holm
skrev Roger Bøheim
skrev Jan Holm
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.