Lagmann var i Norden i middelalderen en særlig rettskyndig og ansett mann som utla loven og rettslige sedvaner på tinget.
I den eldste tid i Norge var lagmannen antagelig en lovklok bonde, men han var i utgangspunktet ikke dommer. Kong Sverre Sigurdsson begynte å utnevne kongelige lagmenn, men først i Magnus Lagabøtes landslov (1274) fremtrådte lagmannen som dommer. I Håkon Håkonssons innledning til Frostatingsloven fra 1260 fastsettes bøtestraff for den som ikke møter etter stevning for lagmannen.
Rundt 1300 var det et titalls lagsogn i Norge. Disse «lagmannsstolene» bestod til 1797.