Versjon 20 av Josef Stalin – Store norske leksikon

Josef Stalin var en sovjetisk politiker av georgisk herkomst. Han var Sovjetunionens leder fra 1924 til sin død i 1953.

Bakgrunn

Stalin ble født i småbyen Gori i Georgia som sønn av en skomaker. Moren fikk ham inn på en kirkeskole i Gori, der han var elev fra 1893 til 1897, og deretter på presteseminar i Tbilisi. I 1898 forlot han seminaret, og samme år ble han medlem av det nydannede russiske sosialdemokratiske partiet. Bortsett fra en kort periode som kontorist ved observatoriet i Tbilisi i 1899–1900, kom han resten av livet til å leve av og for politikken.

Den russiske revolusjon

I 1900–1911 virket han som revolusjonær organisator i Transkaukasia, og han deltok på det sosialdemokratiske partiets kongresser i 1905, 1906 og 1907. I 1911 ble han kalt til partiarbeid i St. Petersburg, noe han drev med frem til juli 1913 da han ble forvist til Sibir. Stalin fulgte den bolsjevikiske fløyen ved partisplittelsen i 1903 og ved bruddet som førte til egen partidannelse i 1912.

Dette året fikk Stalin sin første store forfremmelse da Vladimir Lenin fikk ham innsatt i bolsjevikenes sentralkomité; han redigerte også en kort tid den nystartede avisen Pravda. Ved årsskiftet 1912–1913 oppholdt han seg i Wien og Kraków, hadde samtaler med Lenin og skrev på hans oppfordring brosjyren Nasjonalitetsspørsmålet og sosialdemokratiet.

Den russiske revolusjon brøt ut i mars 1917. Tilbake i Petrograd 25. mars dette året gjeninntok Stalin sin plass i sentralkomiteen og som redaktør for Pravda sammen med Lev Kamenev. Ved maktovertakelsen 7. november (oktoberrevolusjonen) spilte han en viktig rolle på det organisatoriske plan og var også medlem av partiets revolusjonære krigsråd, men den praktiske hovedmann bak maktovertakelsen var likevel Lev Trotskij.

I den første sovjetregjeringen var Stalin folkekommissær for nasjonalitetsspørsmål i 1917–1923 og statskontroll i 1920–1922. Under borgerkrigen var han dessuten medlem av Republikkens militære revolusjonsråd og ble ofte sendt til kritiske punkter ved fronten; han ble særlig kjent for forsvaret av Tsaritsyn (det senere Stalingrad).

Lenins arvtager

Sitt virkelige gjennombrudd fikk Stalin etter partiets 11. kongress, da han i april 1922 i forbindelse med Lenins sykdom ble utnevnt til generalsekretær i partiet. Stillingen hadde ennå ikke den prestisje den senere fikk, og Stalin spilte en beskjeden rolle i de teoretisk pregede partidiskusjonene, der menn som Nikolaj Bukharin, Lev Kamenev, Grigorij Zinovjev og Lev Trotskij førte an.

Gradvis skaffet Stalin seg en veldig makt i det nye parti- og statsbyråkratiet. Her la han for dagen hensynsløse metoder, noe Lenin på sine siste dager skal ha vært urolig over. Etter Lenins død i 1924 allierte Stalin seg snart med den ene, snart med den andre retning i sentralkomiteen, og resultatet var at de fleste kjente partiledere etter hvert ble utmanøvrert.

Fra 1929 trådte Stalin åpent frem som Lenins arvtager og partiets og statens eneste virkelige leder. All makt lå hos ham og hans lojale personlige tilhengere som Vjatsjeslav Molotov, Lazar Kaganovitsj og Kliment Vorosjilov. De slagne lederne – bortsett fra Trotskij – fikk i første omgang fortsette i administrative stillinger, men de ble stadig mer isolert og strengt overvåket. Ved Moskvaprosessene i 1936–1938 ble hans motstandere henrettet, og under Den store terroren på samme tid ble omkring 1,3 millioner mennesker dømt for «kontrarevolusjonære forbrytelser». Av disse ble omtrent halvparten skutt og de øvrige sendt til tvangsarbeidsleire (GULag). Stalin bar et hovedansvar for dette.

Stalins biografi faller fra 1929 i store trekk sammen med Sovjetunionens historie. Inntil mai 1941, da forholdet til Tyskland kom inn i en avgjørende krise, nøyde han seg med å bekle den nærmest altomfattende partilederstillingen, men nå overtok han også som regjeringssjef; en stilling han hadde til sin død i 1953.

Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen under andre verdenskrig ble Stalin i tillegg forsvarsminister, formann i statens forsvarskomité og øverstkommanderende for de væpnede styrker. Han møtte den britiske statsminister Winston Churchill og USAs president Franklin Roosevelt i Teheran i 1943 og Jalta i februar 1945. Han deltok også på konferansen i Potsdam i juli 1945 sammen med president Truman, Winston Churchill og Clement Richard Attlee. I 1943 ble han utnevnt til marskalk av Sovjetunionen, og i 1945 til helt av Sovjetunionen og generalissimus. I 1947 overlot han stillingen som forsvarsminister til Nikolaj Bulganin.

Stalins mistenksomhet og redsel for potensielle indre fiender gav seg de siste årene av hans liv utslag i nye arrestasjoner, blant annet av jødiske leger i Kreml, og det så ut til at en ny terrorbølge rettet mot hans medarbeidere var under utvikling da han plutselig døde 5. mars 1953.

Ettermæle

I vel sju år etter sin død hvilte Stalin ved Lenins side i mausoleet på Den røde plass i Moskva, som Lenins likemann. Men allerede i 1956, i Nikita Khrusjtsjovs såkalte «hemmelige tale» på den 20. partikongress, fikk hans ettermæle et grunnskudd, og talen fikk også politiske konsekvenser. På den 22. partikongress i 1961 ble kritikken av Stalin forsterket, og hans jordiske levninger ble overført til en relativt anonym grav ved Kremlmuren. Stalingrad og en rekke andre byer som bar hans navn, ble omdøpt.

Ulike vurderinger av Stalin som politisk leder og tenker førte i hele etterkrigstiden til skarpe konflikter blant sosialister og kommunister i Vesten. Noen betraktet ham på linje med Marx, Engels og Lenin, mens andre klart tok avstand fra Stalin som diktator, og fra all stalinisme overhodet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Jensen, Bent: Stalin : En biografi, 2005, isbn 978-87-02-06034-8, Finn boken
Kulavig, Erik: Det røde tyranni : Stalin, magten og folket 1879–1953, 2005, isbn 87-11-11779-6, Finn boken
Montefiore, Simon Sebag: Den unge Stalin, 2007, isbn 978-82-02-26436-9
Montefiore, Simon Sebag: Stalin : Den røde tsarens hoff, 2006, isbn 978-82-525-6210-1