Sperregrensen er en del av valgordningen ved stortingsvalg som er ment å hindre små partier i å få stor innflytelse. En sperregrense gjør valgsystemet mindre proporsjonalt, siden små partier får færre mandater enn stemmeantallet deres skulle tilsi uten sperregrensen. Sperregrensen angis i prosent av vedkommende partis stemmetall på landsbasis.
Sperregrense i Norge
I Norge avgjør sperregrensen på 4 prosent hvem som er med i fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. Det betyr at de som får under 4 prosent ikke får utjevningsmandater, mens de som får over 4 prosent er med i fordelingen av disse. Dette kan få store utslag.
Da Venstres oppslutning ble redusert fra 5,9 i 2005 til 3,9 % i 2009, og dermed kom under sperregrensen, mistet de åtte av sine ti Stortingsrepresentanter. Omvendt fikk Sosialistisk Venstreparti 4,0 prosent av stemmene ved stortingsvalget i 2013, og kom da hårfint over sperregrensen. De fleste av SVs sju mandater i perioden 2013-2017 er dermed utjevningsmandater.
En annen måte å organisere sperregrense på er å ha en grense for andelen stemmer man må ha på landsbasis for å kunne bli valgt inn i nasjonalforsamlingen. Denne typen sperregrense har vi ikke i Norge.
Dermed kan et norsk parti som får høy oppslutning i ett enkelt fylke bli representert på Stortinget selv om de har svært lav oppslutning i landet som helhet. Dette gjaldt for eksempel Kystpartiet som var representert på Stortinget fra Nordland fra 1997 til 2005.
Sperregrensen er hjemlet i Grunnlovens § 59. Ordningen med sperregrense og utjevningsmandater ble i Norge innført fra og med stortingsvalget i 1989.
- Les mer om Norges politiske system.