Benjamin Netanyahu, israelsk offiser, diplomat og politiker. Netanyahu er statsminister i Israel og leder for partiet Likud.
Netanyahu var statsminister i perioden 1996-99. Han ble igjen statsminister i mars 2009, og ble gjenvalgt ved parlamentsvalgene i 2013 og 2015. Han var utenriksminister 2002-2003 og finansminister 2003-2005. Netanyahu var den første statsminister født i Israel da han tok over posten i 1996.
Bakgrunn
Netanyahu er delvis oppvokst i USA, til han returnerte til Israel for å avtjene sin førstegangstjeneste i 1967. Han gikk inn i det israelske forsvaret (Israel Defence Forces, IDF) under Seksdagerskrigen i 1967, og deltok også i Oktoberkrigen i 1973. Som soldat i spesialstyrken Sayeret Matkal deltok han i flere operasjoner, og nådde kapteins grad før han forlot forsvaret.
Netanyahu vendte tilbake til USA for å studere arkitektur ved Massachusetts Institute of Technology i Boston 1972. Han studerte senere statsvitenskap ved Harvard, og arbeidet for Boston Consulting Group, 1976-78.
I 1978 vendte han tilbake til Israel, og opprettet Jonathan Institute for the Study of Terrorism, oppkalt etter hans bror Jonathan (Yoni) Netanyahu som ledet Sayeret Matkal under Entebbe-aksjonen i Uganda i 1976. Netanyahu oppholdt seg på ny i USA 1984-88, da som Israels FN-ambassadør.
Politisk karriere
Netanyahu sluttet seg til høyrealliansen Likud i 1988, og var dens leder 1993–96, og igjen fra 2005. Han ble valgt til nasjonalforsamlingen Knesset i 1988, og var viseutenriksminister 1988–91 og viseminister ved statsministerens kontor 1991-92. I perioden 1993-96 var han opposisjonsleder.
Netanyahu vant det første direkte statsministervalget i 1996, og var statsminister til 1999, da han tapte valget for Ehud Barak. Etter et mellomspill som konsulent var han 2002–03 utenriksminister, deretter finansminister 2003–05, da han trakk seg fra regjeringen i protest mot den israelske tilbaketrekkingen fra Gaza.
Han ble gjenvalgt som leder av Likud i 2005, og ledet partiet under valget i 2009, der det fikk ett mandat mindre enn Kadima. Det lyktes likevel Netanyahu å samle bredest oppslutning om en koalisjonsregjering, og han dannet regjering som statsminister fra april 2009. Samtidig hadde han flere mindre ministerposter.
Ved Knesset-valget i januar 2013 ledet Netanyahu en allianse mellom Likud og Yisrael Beiteinu, som oppnådde omlag en tredel av setene i det nye Knesset, hvorpå han ble bedt av president Shimon Peres om å danne regjering. Etter flere ukers forhandlinger ble en avtale om en koalisjonsregjering inngått 18. mars. Samtidig tok Netanyahu utenriksministerposten, i påvente av at Avigdor Lieberman skulle kunne overta den.
Politikk
Netanyahu regnes som en av de mest omstridte regjeringssjefer, særlig på grunn av en mer avvisende holdning til pågående fredsprosesser, både overfor den palestinske ledelsen og Syria, enn forgjengere som Yitzhak Rabin og Shimon Peres.
I sin første statsministerperiode sto Netanyahu for en hard linje i forhandlingene med palestinerne, og det forhold at fredsprosessen gikk i stå, tilskrives dels hans politikk. Også da han tok over igjen som statsminister i 2009 anla han en lite kompromissvillig politikk, selv om han inviterte til nye forhandlinger. Han avviste den amerikanske politikken under president Barack Obama til støtte for etablering av en egen palestinsk stat, og avviste internasjonal kritikk mot fortsatt jødisk bosetting på Vestbredden.
Netanyahu ble også kritisert for Israels blokade av Gazastripen. I november 2012 iverksatte han Operasjon Pillar of Cloud, den militære aksjonen mot Gaza.
Valgnatten 2013 bekjentgjorde Netanyahu at han ville legge vekt på Israels sikkerhet, og å opprettholde landets militære styrke. Den nye regjeringen inkluderte ikke religiøse partier som tidligere, derimot flere statsråder som støtter den israelske bosettingspolitikken i de palestinske selvstyreområdene.