Sperregrensen er en del av valgordningen som er ment å hindre antallet små partier i å få stor innflytelse. En sperregrense gjør valgsystemet mindre proporsjonalt, siden små partier får færre mandater enn stemmeantallet deres skulle tilsi uten sperregrensen.
I Norge avgjør sperregrensen på 4 prosent i Stortingsvalget hvem som er med i fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. Det betyr at de som får under 4 prosent ikke får utjevningsmandater, mens de som får over 4 prosent er med i fordelingen av disse. Dette kan få store utslag. Når Venstre reduserte sin oppslutning fra 5,9 (i 2005) til 3,9 % i 2009, og dermed kom under sperregrensen, mistet de åtte av sine ti Stortingsrepresentanter.
Foran Stortingsvalget 2013 er det usikkerhet rundt hvilke partier som kommer over eller under sperregrensen. Sosialistisk venstreparti har på flere meningsmålinger kommet under sperregrensen. Miljøpartiet De Grønne, som i dag ikke har noen mandater på Stortinget, er i flere målinger kommet over sperregrensen.
Se mer om Norges politiske system her.
En annen måte å organisere sperregrense på, som vi ikke har i Norge, er å ha en grense for andelen stemmer du må ha for å bli representert i folkeforsamlingen. I Israel har de en sperregrense på 2 prosent for å kunne få ett mandat i Knesset, deres folkeforsamling.