Benjamin Netanyahu, israelsk offiser, diplomat og politiker (Likud); statsminister 1996-99 og fra 2009, også utenriksminister og finansminister.
Netanyahu var den første statsminister født i Israel da han tok over posten i 1996, og regnes som en av de mest omstridte regjeringssjefer, særlig på grunn av en mer avvisende holdning til pågående fredsprosesser - både overfor den palestinske ledelsen og Syria - enn forgjengere som Yitzhak Rabin og Shimon Peres. Han har også vært avvisende til Oslo-avtalen. Netanyahu var også Israels første direkte valgte statsminister.
Netanyahu gikk inn i det israelske forsvaret (Israel Defence Forces, IDF) under Seksdagerskrigen i 1967, og deltok også i Oktoberkrigen i 1973. Som soldat i spesialstyrken Sayeret Matkal deltok han i flere operasjoner, og nådde kapteins grad før han forlot forsvaret. Netanyahu er delvis oppvokst i USA, til han returnerte til Israel for å avtjenes sin førstegangstjeneste i 1967. Vendte tilbake til USA for å studere arkitektur ved Massachusetts Institute of Technology i Boston 1972; studerte senere statsvitenskap ved Harvard, og arbeidet for Boston Consulting Group, 1976-78. Vendte tilbake til Israel i 1978, og opprettet Jonathan Institute for the Study of Terrorism, oppkalt etter hans bror Jonathan (Yoni) Netanyahu som ledet Sayeret Matkal under Entebbe-aksjonen i Uganda i 1976. Netanyahu oppholdt seg på ny, 1984-88, i USA - som Israels FN-ambassadør.
Netanyahu sluttet seg til høyrealliansen Likud i 1988, og var dens leder 1993–96, og igjen fra 2005. Valgt til nasjonalforsamlingen Knesset i 1988; viseutenriksminister 1988–91 og viseminister ved statsministerens kontor 1991-92; opposisjonsleder 1993–96. Vant det første direkte statsministervalget i 1996, og var statsminister til 1999, da han tapte valget for Ehud Barak. Etter et mellomspill som konsulent var han 2002–03 utenriksminister, deretter finansminister 2003–05, da han trakk seg fra regjeringen i protest mot den israelske tilbaketrekkingen fra Gaza. Gjenvalgt som leder av Likud i 2005, og ledet partiet under valget i 2009, der det fikk ett mandat mindre enn Kadima, men hvor Netanyahu lykkes i å samle bredest oppslutning om en koalisjonsregjering, og dannet regjering som statsminister fra april 2009. Samtidig bekledde han flere mindre ministerposter.
Ved Knesset-valget i januar 2013 ledet Netanyahu en allianse mellom Likud og Yisrael Beiteinu, som oppnådde ca. en tredel av setene i det nye Knesset, hvorpå Netanyahu iverksatte sonderinger for å danne en ny, bredt sammensatt, koalisjonsregjering. Han ble deretter bedt av president Shimon Peres om å danne regjering. Valgnatten bekjentgjorde Netanyahu at han ville legge vekt på Israels sikkerhet, og å opprettholde landets militære styrke.
I sin første statsministerperiode sto Netanyahu for en hard linje i forhandlingene med palestinerne, og det forhold at fredsprosessen gikk i stå, tilskrives dels hans politikk. Også da han tok over igjen som statsminister i 2009 anla han en lite kompromissvillig politikk, selv om han inviterte til nye forhandlinger. Han avviste den amerikanske politikken under president Barack Obama til støtte for etablering av en egen palestinsk stat, og avviste internasjonal kritikk mot fortsatt jødisk bosetting på Vestbredden. Netanyahu ble også kritisert for Israels blokade av Gazastripen. I november 2012 iverksatte han Operasjon Pillar of Cloud, den militære aksjonen mot Gaza.