Stalin, Josef (Potsdam) (bilde)
sovjetisk politiker av georgisk herkomst, født i småbyen Gori i Georgia som sønn av en skomaker. Moren fikk ham inn på en kirkeskole i Gori (1893–97) og så på presteseminaret i Tbilisi. 1898 forlot han seminaret, og samme år ble han medlem av det nydannede russiske sosialdemokratiske parti. Bortsett fra en kort periode som kontorist ved observatoriet i Tbilisi 1899–1900, kom han resten av livet til å leve av og for politikken. 1900–11 virket han som revolusjonær organisator i Transkaukasia, og han deltok på det sosialdemokratiske partiets kongresser i 1905, 1906 og 1907. 1911 ble han kalt til partiarbeid i St. Petersburg, noe han drev frem til juli 1913, da han ble forvist til Sibir. Stalin fulgte den bolsjevikiske fløy ved partisplittelsen 1903 og ved bruddet som førte til egen partidannelse 1912.
Det året fikk Stalin sin første store forfremmelse da Lenin fikk ham «opptatt» i bolsjevikenes sentralkomité; han redigerte også en kort tid den nystartede avisen Pravda. Ved årsskiftet 1912–13 oppholdt han seg i Wien og Kraków, hadde samtaler med Lenin og skrev på hans oppfordring brosjyren Nasjonalitetsspørsmålet og sosialdemokratiet.Tilbake i Petrograd 25. mars 1917 gjeninntok han sin plass i sentralkomiteen og som redaktør for Pravda sammen med Lev Kamenjev. Ved maktovertagelsen 7. november spilte han en viktig rolle på det organisatoriske plan og var også medlem av partiets revolusjonære krigsråd, men den praktiske hovedmann bak statskuppet var likevel Lev Trotskij. I den første sovjetregjeringen var Stalin folkekommissær for nasjonalitetsspørsmål 1917–23 og statskontroll 1919–23. Under borgerkrigen var han dessuten medlem av Republikkens militære revolusjonsråd og ble ofte sendt til kritiske punkter ved fronten: han ble særlig kjent for forsvaret av Tsaritsyn (det senere Stalingrad).
Sitt virkelige gjennombrudd fikk Stalin etter partiets 11. kongress, da han i april 1922 i forbindelse med Lenins sykdom ble utnevnt til generalsekretær i Partiet. Stillingen hadde ennå ikke den prestisje den senere fikk, og Stalin spilte en beskjeden rolle i de teoretisk pregede partidiskusjonene, der menn som Nikolaj Bukharin, Kamenjev, Grigorij Sinovjev og Trotskij førte an. Gradvis skaffet han seg en veldig makt i det nye parti- og statsbyråkratiet. Her la han for dagen hensynsløse metoder, noe Lenin på sine siste dager skal ha vært urolig over. Etter Lenins død allierte Stalin seg snart med den ene, snart med den andre retning i sentralkomiteen, og resultatet var at de fleste kjente partiledere etter hvert ble utmanøvrert. Fra 1929 trådte han åpent frem som Lenins arvtager og partiets og statens eneste virkelige leder. All makt lå hos ham og hans lojale personlige tilhengere som Vjatsjeslav Molotov, Lasar Kaganovitsj og Kliment Vorosjilov. De slagne lederne – bortsett fra Trotskij – fikk i første omgang fortsette i administrative stillinger, men de ble stadig mer isolert og strengt overvåket. Ved Moskvaprosessene og i de store utrenskningene etter 1934 ble de likvidert, og med dem alle andre som ikke var lojale overfor Stalin.
Stalins biografi faller fra 1929 i store trekk sammen med Sovjetunionens historie. Inntil i mai 1941, da forholdet til Tyskland kom inn i en avgjørende krise, nøyde han seg med å bekle den nærmest altomfattende partilederstillingen, men nå overtok han også som regjeringssjef (til sin død). Etter det tyske angrep på Sovjetunionen ble han i tillegg forsvarsminister, formann i statens forsvarskomité og øverstkommanderende for de væpnede styrker. Han møtte den britiske statsminister Winston Churchill og USAs president Franklin D. Roosevelt i Teheran 1943 og Jalta i februar 1945, og deltok på konferansen i Potsdam juli 1945 sammen med president Truman, Churchill og Clement Attlee. I 1943 ble han utnevnt til marskalk av Sovjetunionen, og 1945 til helt av Sovjetunionen og generalissimus. 1947 overlot han forsvarsminister-stillingen til Nikolaj Bulganin.
Stalins mistenksomhet og redsel for potensielle indre fiender gav seg de siste år av hans liv utslag i nye arrestasjoner, bl.a. av jødiske leger i Kreml, og det så ut til at en ny terrorbølge rettet mot hans medarbeidere var under utvikling, da han plutselig døde 5. mars 1953.
I vel sju år etter sin død hvilte Stalin ved Lenins side i mausoleet på Den røde plass i Moskva, som Lenins likemann. Men allerede i 1956, i Nikita Khrusjtsjovs såkalte «hemmelige tale» på den 20. partikongress, fikk hans ettermæle et grunnskudd, og talen fikk også politiske konsekvenser som Khrusjtsjov neppe hadde forutsett. I 1961 ble Stalins jordiske levninger overført til en relativt anonym grav ved Kremlmuren, og Stalingrad og en rekke andre byer som bar hans navn, ble omdøpt.
Ulike vurderinger av Stalin som politisk leder og tenker førte i hele etterkrigstiden til skarpe konflikter blant sosialister og kommunister i Vesten. Noen betraktet ham på linje med Marx, Engels og Lenin, mens andre klart tok avstand fra Stalin som diktator, og fra all stalinisme overhodet.