Ijtihad er et sentralt begrep i islamsk rettsvitenskap, fiqh. Ordet betyr «strev» og viser til den rettslærdes arbeid med å utvikle den islamske loven med basis i Koranen og hadith-litteraturen. Ved logiske resonnementer kan den rettslærde løse juridisk-religiøse problemer som ikke eksplisitt er behandlet i disse tekstene.
«Fri ijtihad», det vil si ijtihad uten basis i de etablerte lovskolenes grunntekster, ble kritisert og deretter avvist av rettslærde i de sunniislamske lovskolene i klassisk tid (800–1200). Fra den tid skulle all tolking av loven bygge på det grunnlaget som lå fast i lovskolenes rettsforståelse. Formuleringen «ijtihads port er stengt» uttrykker dette standpunktet.
I realiteten ble ijtihad praktisert av mange senere rettslærde, og fra 1700-tallet var det mange, spesielt i utkantene av den islamske verden (India, Nord-Afrika og andre) som hevdet at shariaen alltid måtte være åpen for ny tolking ved nylesning av åpenbaringstekstene. På 1800-tallet tok også islamske modernister og reformister som Muhammad Abduh (1849–1905) opp samme tanken, og både Abduhs etterfølgere, men også islamister og salafister, krever i dag retten til ijtihad.
I sjiaislam
Rettslærde i sjiaislam har gjennom historien akseptert ijtihad, og en sammenhengende og systematisk lære om ijtihads plass i sjia-muslimsk rettstenkning og praksis ble utarbeidet av juristen al-Allama al-Hilli (1250–1325). Det er bare de øverste sjia-muslimske rettslærde som har den nødvendige kompetansen til å utføre ijtihad; deres tittel, mujtahid, betyr en som utfører ijtihad. Mujtahidenes tolkninger av loven er forpliktende for deres tilhengere.