Tre av dei fire sunniske lovskulane (hanafi-, maliki-, og shafi'i-skulane) kom til å dominere i høvesvis nord, vest og søraust av den islamske verda. I dei sentrale områda, og ikkje minst i dei arabiske områda som vart del av Det osmanske riket, var fleire av skulane til stades, i dei største byane alle fire. Tilhøvet mellom dei vart løyst på ulikt vis, det kunne til dømes vere ulike domstolar for kvar retning, og dei som søkte rettshjelp kunne då velje kva for ein dei ville gå til. Men i straffesaker godtok styresmaktene til vanleg berre éin lovskule (i det osmanske riket var det hanafi-skulen).
Dei ulike retningane av sjia-islam har kvar sin lovskule. I den største av dei, tolv-retninga som dominerer i Iran og har støtte i Irak, Libanon og andre land, kallas lovskulen jafari-skulen, etter den sjette imam Jafar al-Sadiq. Denne rettsretninga vart likevel utvikla først på 1000- til 1300-talet, kjente juristar her er al-Shaykh al-Mufid (d. 1022) og al-Allama al-Hilli (d. 1325). Skulen fekk først ein geografisk basis da safavidane samla Iran til eitt land i 1501 og innførte sjiismen der. Zayd-retninga sin lovskule har dominert i delar av Jemen sidan 900-talet, og er fortsatt viktig i det nordlege Jemen.
Norske muslimar følger i religiøse spørsmål all hovudsak lovskulane i sine opphavsland, sunniske muslimar av pakistansk, bosnisk, afghansk og tyrkisk opphav følger hanafi-skulen, medan nord-afrikanarar følger maliki-skulen. Sjiamuslimar (irakarar, libanesarar, med videre) følger i hovudsak jafari-skulen.
Kommentarar
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logga inn for å kommentere.