Det ekspresjonistiske teater betegner først og fremst en retning i tysk teater som oppstår i tiden omkring første verdenskrig og når sitt høydepunkt i 1920-årene, og som senere ble en viktig inspirasjon for moderne teater. Det ekspresjonistiske teater søker å uttrykke indre følelser i en ikke-realistisk form, og representerer et brudd med naturalismen. Den subjektive opplevelse skal erstatte naturalismens ytre virkelighetsbeskrivelse.
Dette teateret er inspirerert av futuristenes og dadaistenes forsøk på å sjokkere og synliggjøre det irrasjonelle i samfunnet, av Freuds teorier om det underbevisste, av antroposofiens tanker om mennesket som en del av kosmos, og av Max Reinhardts oppsetninger av Strindbergs siste verk, som regnes til de første ekspresjonistiske dramaer.
Oskar Kokoschka skrev i 1913 det første ekspresjonistiske teatermanifest, der han forsvarer blandingen av det groteske og det skjønne i samme scenebilde, som uttrykk for et komplisert følelsesliv. Tiden hadde rik tilgang på samtidsdramatikk fra forfattere som Frank Wedekind, Walter Hasenclever, Georg Kaiser og Ernst Toller, noe som gav store muligheter for eksperimentering både med form og innhold.
Dramatikken gjenspeiler tidens moralske og politiske opprør mot de gamle tyske grunnverdier: preusserånd, farsautoritet og disiplin. Generasjonsmotsetningene, med fadermordet som ekstremt uttrykk, står sentralt, blant annet i Hasenclevers Der Sohn (1914).
Allmennmenneskelige problemer behandles, ofte symbolisert ved navnløse typeskikkelser som Moren, Faren, Sønnen og så videre. Det gjelder å sjokkere, og det sceniske uttrykket forstørres og overdrives for å formidle menneskets indre konflikter. Angst og ensomhet uttrykkes i det typiske ekspresjonistiske skriket. En grotesk eksaltert spillestil og en deformert scenografi uten rette linjer skal visualisere det underbevisste og et kaotisk verdensbilde. Hurtige sceneskift veksler mellom drøm og virkelighet.
Scenografien, som er påvirket av Adolphe Appia, Edward Gordon Craig og kubistene, spiller på lys- og skyggevirkninger, svarte og hvite fargekontraster i sminke, kostymer og interiør. Scenerommet domineres ofte av en stor trapp, især brukt av iscenesetteren Leopold Jessner, som symbol på personenes sammensatte følelser.
Dans, inspirert av Steiners eurytmi, er viktig som ledd i visualiseringen av sjelelivet. Tyske stumfilmer fra perioden, for eksempel Robert Wienes Doktor Caligaris kabinett (1919) og Fritz Langs Dr. Mabuse der Spieler (1922) belyser spillestil og scenografi som var felles for ekspresjonistisk film og teater. Ved siden av Jessner var Max Reinhardt en periode den viktigste iscenesetteren innen det ekspresjonistiske teater.
Det ekspresjonistiske teater har påvirket moderne teater, særlig formmessig, fra Vsevolod Emiljevitsj Mejerhold, Aleksandr Tajrov og konstruktivismen, til Antonin Artaud, Jerzy Marian Grotowski og det absurde drama (tematisk), mens dramatikken blir lite spilt på grunn av sitt tidstypiske uttrykk. Piscators oppsetning av Tollers Hoppla, vi lever (1927) regnes som ekspresjonistisk, likedan Bertolt Brechts første skuespill, Baal og Trommeln in der Nacht, og Eugene O'Neills Emperor Jones (1920). Nordahl Griegs Vår ære og vår makt (1935) og Nederlaget (1937), samt Tore Ørjasæters Den lange bryllaupsreisa (1949) har sterke ekspresjonistiske trekk.
«Postmoderne» og «nyekspresjonistisk» er begreper som ble brukt om hverandre i 1980- og 1990-årenes norske teaterkritikk. Blant annet ble noen av Kjetil Bang-Hansens iscenesettelser på Den Nationale Scene omtalt som nyekspresjonistisk, likedan Hilde Andersens regi av Cecilie Løveids Balansedame (1985) og visse oppsetninger av Stein Winge og John-Kristian Alsaker.