Spartas samfunnsstruktur og indre utvikling har en svært tett sammenheng med dets erobringer og kontrollen over de underlagte folkene. Mer enn noen annen bystat var borgerskap knyttet til eierskap av jord, og denne jorden ble tatt fra andre grekere, kalt heloter, og dyrket av dem under slavelignende forhold. Dette gjorde det mulig for spartanerne å avstå fra arbeid og vie seg fullt og helt til staten.
Dette var også en av årsakene til Spartas nedgang på midten av 300-tallet fvt. Da stadig mer eiendom ble konsentrert på færre hender, ble det færre som hadde nok til å opprettholde sin tilværelse som medlemmer av den arbeidsfrie klassen av fullverdige spartanerne. Uten nye erobringer var det ikke mulig å bøte på dette, og da spartanerne tapte territorier gikk systemet under.
Myten om dorer-invasjonen og Lakonia
Spartanerne hevdet selv at de kom som erobrere til Peloponnes, som en egen folkegruppe kalt dorere. Dette skulle forklare dialekt-skillet mellom språkgruppene dorisk og jonisk og rettferdiggjøre deres krav på kontroll over hele Peloponnes. Athenerne hevdet på sin side å være moderbyen til alle byene som talte med den joniske dialekten. Begge disse kravene, fra henholdsvis Sparta og Athen, er for det meste avvist i nyere forskning.
For det første fantes der flere dialekter på Peloponnes innenfor den doriske hovedgruppen. For det andre finnes der flere grunner enn erobring som årsak til spredning av dialekter. Eldre forskning brukte ofte invasjoner og folkeforflytninger som forklaring på samfunnsendringer, og idéen om dorer-vandringene smitter fortsatt over på skolebøker og populærhistorie.
Messenia
Lakonia ble underlagt Sparta en gang på 700-tallet fvt. Spartanerne kalte seg laikedamonere etter territoriet de nå kontrollerte.
Den neste fasen i Spartas ekspansjon var erobringen av regionen Messenia i nord på 600-tallet fvt. Messenerne var åpenbart godt organisert da det skulle flere store kriger til før Sparta fikk kontrollen mot slutten av århundret. Dette tyder også på at Sparta ennå ikke var den effektive militærstaten det senere ble.
De såkalt «Lykurgiske reformene» som spartanerne ville føre tilbake så langt tilbake i tid som mulig, fant trolig sted under eller etter erobringen av Messenia. Det var utnyttelsen av messenerne og deres slavearbeidskraft som gjorde disse reformene mulig. Først nå ble alle borgere i Sparta godseiere, frie til å utføre manuelt arbeid og å vie seg fullstendig til kollektivet.
Dette var løsningen på lang tids indre strid i Sparta. Sparta var ikke alene om å gjennomleve slike stridigheter, som grekerne kalte stasis, men de kunne frem til nedgangstiden cirka 400 år senere skryte av at de unngikk nye stridigheter. Dette var takket være reformene som sørget for at alle spartanske borgere heretter skulle være godseiere av «likemenn».
Det peloponnesiske forbund
Spartanerne ville på midten av 500-tallet fvt fortsette erobringene og vendte seg mot den største byen i regionen Arkadia, nemlig Tegea. I sitt overmot hadde de tatt med seg lenker som de skulle bruke på tegeanerne. Spartanerne led et definitivt nederlag i en krig hvor også Tegeas kvinner skal ha deltatt. Det var spartanerne som måtte bære sine medbrakte lenker og arbeide på tegeanernes jorder. Disse lenkene hang i Athene-tempelet i Tegea helt frem til keiser Augustus tok dem med seg til Roma.
Nederlaget mot Tegea markerer slutten på Spartas forsøk på å underlegge seg Arkadia og resten av Peloponnes. Sparta kontrollerte nå 40 prosent av halvøyen direkte, men måtte nøye seg med å søke allianser med resten. Omtrent 500 fvt. ble det opprettet et forbund med nesten alle byene på Peloponnes, med unntak av den mektige byen Argos. Argos var Spartas fremste rival på Peloponnes, og det ble kjempet en rekke kriger mellom dem.
Sparta var, som den største makten, hegemon i dette forbundet. Alle statene stilte soldater og hadde sitt å si om utenrikspolitikken. Korint spilte en særlig viktig rolle. Korint var en rik by som følge av handelen over stredet til fastlandet og var derfor også strategisk viktig. Dessuten var Korint en kystby og hadde en betydelig flåte, i motsetning til landmakten Sparta.
Perserkrigene
På 400-tallet fvt var Sparta som landmakt og Athen som flåtemakt Hellas' ledere i konflikten med det persiske imperiet. Perserkrigene var utløst av Athens støtte til de joniske byenes forsøk på å frigjøre seg fra Persia i 499 fvt. Likevel var det under Athens ledelse, i landslaget ved Marathon i 490 fvt. at den første perserinvasjonen ble slått tilbake. Spartanerne ble hjemme, med den begrunnelsen at de måtte fullføre en religiøs festival.
Under den andre perserinvasjonen i 480 fvt. spilte spartanerne imidlertid en aktiv rolle og befestet sin posisjon som en av de to ledende maktene i Hellas. Kong Leonidas kamp mot persernes fremrykning ved Thermopylene ble legendarisk. Han ledet en styrke bestående av rundt 3000 mann, hvorav kun 300 var spartanske borgere. Selv om også 700 soldater fra Thespia kjempet til det siste, var det de «300» som ble husket i ettertiden.
Etter athenernes seier over den persiske flåten i sundet ved Salamis gjensto det å slå perserne på land. I det avgjørende slaget ved Plataia i 479 fvt sendte Sparta cirka 5000 spartanske soldater og like mange perioiker. I tillegg tok de med seg 35 000 heloter. De fleste av disse tjente nok i støttefunksjoner, men det er mulig at spartanerne allerede nå begynte å bruke heloter som soldater. Dette skulle senere bli en viktig del av Spartas militære slagkraft.
Den spartanske hæren kom riktignok sent i gang da kongen ikke oppnådde positive varsler fra offerdyrene. Men da gudene hadde gitt klarsignal, sto Sparta i spissen, sammen med Athen, i de greske bystatenes kamp mot den tallmessig overlegne fienden.
Da perserne var slått tilbake i 479 fvt. valgte Sparta å igjen konsentrere seg om kontrollen over Peloponnes, mens Athen brakte jonerne inn i Det Deliske Forbundet. Dette sjøforbundet skulle sikre at perserne ikke gjenvant kontrollen over de joniske byene og krevde en betydelig flåtemakt. Sparta hadde ingen flåte og sto dermed utenfor.
Konflikten med Athen
Sparta og Athen ble ikke fiender før på midten av 400-tallet fvt. Sparta hadde til og med kommet athenerne til hjelp med å fjerne peistratidenes tyranni i 510 fvt. Sparta spilte sammen med Athen en viktig rolle under perserkrigene, men kom deretter i stadig sterkere motsetningsforhold til det demokratiske og ekspanderende Athen.
De to statene hadde hver sine innflytelsessfærer, som lenge sameksisterte fredelig. Men etter hvert som Det deliske forbundet mer og mer utviklet seg til et athensk imperium, og Athens makt vokste seg nærmere Spartas hegemoni, ble Sparta bekymret.
Det var både åpne fiendtligheter og stedfortreder-kriger mellom Sparta og Athen i perioden 460–446 fvt og full krig i perioden 431–404 fvt (den peloponnesiske krig). Den peloponnesiske krig forandret Sparta på flere områder, og mange underliggende problemer i samfunnsstrukturen kom til syne.
For få spartiater
Det ble under denne krigen klart at spartiatene var blitt for få til å dominere stormakts-spillet over lengre tid. Dette skyldtes i stor grad de strenge reglene for borgerskap. Jorden ble gradvis samlet på stadig færre hender, mens mange spartiater tapte sitt borgerskap fordi de ikke lenger kunne opprettholde sine økonomiske forpliktelser til staten (bidrag til messene).
Denne «mannemangelen» (oligoanthropeia), som Aristoteles kalte det, ble ytterligere forsterket ved det store jordskjelvet i 456/4 fvt. hvor mange spartiater mistet livet. Helotene benyttet sjansen til å gjøre opprør. De lakonske helotene, som bodde nærmest byen, ble raskt slått, men opprøret i Messene varte i et tiår. Dette må ha svekket Sparta før den store konflikten med Athen.
Helotene: Opprørere og medspillere
For å kompensere for denne mangelen på borgersoldater, ble stadig flere av slavebefolkningen, helotene, brukt som soldater, forkledd med spartanske uniformer og våpen. Det er trolig for å skjule sitt reelle antall at spartanerne nå gikk over til å ha masseprodusert utrustning i en felles stil. Denne ble også brukt av perioikene, som allerede tjenestegjorde i den spartanske hæren.
Helotene som tjenestegjorde på denne måten ble lovet frihet, eller gitt den ved innskrivning. Spartanerne forble nervøse overfor helot-soldatene. Historikeren Thukydid forteller om en hendelse hvor spartanerne lovet å belønne 2000 helot-soldater med friheten. Helotene pyntet seg med kranser og feiret hele kvelden. Neste morgen var de forsvunnet. Hensikten med løftet var kun å finne ut hvilke av helotene som kunne bli en trussel i fremtiden. Trolig skjedde denne massakren i tiden før Peloponneskrigen stilte nye krav til Spartas militære makt.
Oligarkenes venn
En annen endring var at spartanerne blandet seg mer aktivt inn i bystatenes indre politiske liv og støttet lokale oligarker i byer alliert med Athen for å vinne over byene til sin sak. Motsatt støttet athenerne demokratene, og dermed fikk Peloponneserkrigen også en klar ideologisk slagside.
Sparta hadde alltid støttet oligarkier blant sine allierte, og Peloponnes var dermed i stor grad styrt av «de få». Nå ble imidlertid spredningen av oligarki brukt aktivt som utenrikspolitisk strategi.
Perserkrigene hadde stått mellom indre selvstyre og frihet for bystatene, mot tyranni og imperium. Peloponnerskrigen sto mellom oligarki og demokrati i den enkelte bystaten. For Sparta og Athen var dette ren taktikk, men for byene de kjempet om førte det til voldsomme kamper mellom rik og fattig.
Sparta blir en flåtemakt
Sist, men ikke minst bestemte spartanerne seg for å bli en flåtemakt. År etter år hadde spartanerne invadert Athens territorium, Attika, og brent og plyndret. Athenerne hadde flyktet innenfor bymurene og fått sine matvarer via sjøveien, finansiert av sitt imperium. For å bryte dette mønsteret og sulte ut Athenerne, trengte Sparta å få kontroll over Egeerhavet.
Å bygge en flåte kostet imidlertid mye, og Sparta hadde ikke inntekter fra handel eller tributt fra et imperium. De henvendte seg dermed til perserne for å få penger, mot at perserne skulle få de joniske byene tilbake under sin kontroll.
«Likemennene» blir mindre like
Spartas sosiale system var allerede i ferd med å slå sprekker på grunn av økende eiendomskonsentrasjon i årene før krigen. Overgangen til en mer omfattende penge-økonomi forsterket denne tendensen. «Likemennene» ble stadig mindre like. Den langvarige krigen førte også til at enkelte hærførere fikk mer makt og prestisje enn det egalitære systemet hadde rom for. Da flåten ble etablert, fikk admiralene i praksis en makt på høyde med kongene.
Admiralen Lysander opptrådte spesielt egenrådig. Han forhandlet selvstendig med perserne og etablerte oligarkiske juntaer i de erobrede byene. Disse var venner av Lysander og adlød ham. Allierte henvendte seg til ham direkte, selv når den virkelige lederen av Sparta, kong Agesilaos, var tilgjengelig.
I 404 fvt. måtte athenerne etter en lang blokade til slutt overgi seg. Lysander etablerte også her et oligarkisk styre, de såkalte «tretti tyranner», men da kong Agesilaos trakk sin støtte til Lysander, oppga spartanerne samtidig sin støtte til disse snevre oligarkiske klikkene i Hellas.
Sparta fra seier til nederlag
Etter seieren var Sparta i noen tiår den dominerende makten i Hellas. Sparta reorganiserte de «frigjorte» bystatene etter eget forgodtbefinnende.
Oligarkier og spartanske garnisoner
Selv om Lysanders terror-regimer ble avskaffet, etablerte Sparta i deres sted oligarkiske forfatninger. Disse var støttet av spartanske garnisoner, ledet av spartanske guvernører, kalt harmoster. Dette ble gjort delvis i forståelse med Perserriket, som fikk fritt spillerom i de joniske byene i Egeerhavet og Anatolia med den såkalte kongefreden.
Kongefreden
I 386 fvt. ga Sparta opp hele frigjøringsprosjektet, som de opprinnelig hadde lokket vekk Athens allierte med. Dette reverserte også mange av resultatene i perserkrigene et århundre tidligere. Sparta inngikk en avtale med perserkongen om at alle greske byer skulle være frie og autonome, med unntak av de joniske byene i Lilleasia (Anatolia), som skulle være underlagt Persia. Sparta skulle fortsatt være hegemon over det Peloponnesiske Forbundet, og Athen fikk beholde øyene Lemnos, Skyros og Delos.
Resten av de greske bystatene ble tvunget til å underskrive, og Sparta tok på seg å håndheve avtalen. Sparta tolket selv hva som skulle regnes som autonomi, og førte i autonomiens navn en rekke kriger mot rivalen Theben, i forsøk på å forhindre gjenopprettelsen av det boiotiske forbund. Dette presset førte til en kraftig reaksjon i Theben: en demokratisk revolusjon og en allianse med Athen. Etter det katastrofale nederlaget mot Theben i 371 fvt. tapte Sparta sin stormaktsstatus.
Theben vinner
I slaget ved Levktra i år 371 fvt, mot rivalen Theben, kunne Sparta bare stille omkring 1000 mann. Situasjonen var så alvorlig at spartanerne, i strid med sine egne regler, vedtok at de overvunne fikk beholde sine borgerrettigheter. I 370/69 ble Lakonia selv invadert av thebanske styrker, og Sparta var dermed også slått på hjemmebane.
De messenske helotene ble frigjort, og den sterkt befestede byen Messene ble grunnlagt, med støtte fra mange av de andre greske bystatene. Det arkadiske forbundet ble også etablert, med den tidligere så lojale bystaten Tegea som hovedgrunnlegger. I 368 fvt. ble Megalopolis, «Den Store Byen» opprettet som nok et bolverk mot Spartas makt.
Det var nå ikke mye igjen av det gamle peloponnesiske forbundet. Sparta var blitt en annenrangs bystat. Sparta sto utenfor det gresk-makedonske felttoget mot perserriket under Alexander den Store. Det skulle ta et århundre før Sparta igjen gjorde seg gjeldende i den greske verden, under revolusjonskongen Kleomenes 3.