Benjamin Netanyahu er en israelsk offiser, diplomat og politiker for partiet Likud. Han var statsminister i Israel fra 1996 til 1999, og deretter fra 2009 til 2021. Netanyahu er dermed landets lengstsittende statsminister, og ble i 1996 i tillegg den første statsminister i Israel som er født i landet.
Netanyahu, som går under kallenavnet «Bibi», er kjent for å føre en svært liberal økonomisk politikk og en hard sikkerhetspolitikk. Han var tidlig kritisk mot Oslo-avtalen som Israel inngikk med PLO i 1993. I 2019 ble han tiltalt for en rekke kriminelle forhold, deriblant bedrageri og korrupsjon. I 2021 måtte Netanyahu gå av som statsminister etter at en bred koalisjon ble dannet med hovedmål om å felle ham. Året etter vant Netanyahus koalisjon av høyreorienterte partier valget, noe som banet veien for en tredje periode som statsminister.
Bakgrunn og oppvekst
Netanyahu vokste opp i Israels største by Tel Aviv som én av tre sønner av Benzion og Tzila Netanyahu. Benzion Netanyahu var historieprofessor og tilhenger av Ze'ev Jabotinsky og den revisjonistiske høyresiden i israelsk politikk, hvor troen på en sterk militærmakt som løsningen på konflikter og trusler mot den jødiske staten står sentralt. På grunn av farens arbeid ved amerikanske universiteter tilbrakte sønnen store deler av oppveksten i USA, der han i en periode brukte det amerikaniserte navnet Ben/Benjamin Nitay.
Ideologisk ståsted
Netanyahus ideologi og politiske grunnsyn er sterkt påvirket av farens tankegods, der argumentet om at de arabiske landene er grunnleggende antisemittiske, og at det er deres hat mot jøder som gjør situasjonen i Midtøsten så ustabil, står sentralt.
Konflikten mellom Israel og palestinerne handler i denne logikken ikke om kampen om land, om flyktninger eller begge folks ønske om Jerusalem som sin hovedstad, men om hat mot jødene og om terrorisme. Dette gjør det nødvendig å kjempe mot fienden med hard hånd, og ikke legge sin lit til et naivt håp om forhandlinger og fredelig sameksistens. Sikkerhet gjennom militær styrke har derfor vært Benjamin Netanyahus fremste svar på Israels konflikter med palestinerne og andre land i regionen.
Netanyahu er tilhenger av det frie marked, og har i løpet av sin tid ved makten gjennomført betydelige reformer i israelsk økonomi. Som finansminister innførte han en rekke privatiseringstiltak, og han har bidratt til å redusere offentlig sektor. Han har også gjort det lettere for israelske banker å investere internasjonalt, og forsøkt å strømlinjeforme skattesystemet og samtidig forhindre at økonomisk makt faller på få hender, ved å innføre lover mot monopolisering.
Han har samtidig blitt kritisert for å ha bidratt til å øke de økonomiske forskjellene i samfunnet, og hans styreform blir ofte omtalt som en «Margaret Thatcher-inspirert populistisk kapitalisme».
Militær karriere
I likhet med de fleste andre israelere har Benjamin Netanyahu tjenestegjort i det israelske forsvaret (IDF), der han ble kaptein i den prestisjetunge eliteenheten Sayeret Matkal. Han deltok i flere skarpe operasjoner, og ble i 1972 skadet da styrken skulle berge gisler fra et kapret fly på rullebanen i Tel Aviv. Han deltok også i den fjerde krigen mellom Israel og araberstatene i 1973, kjent som Yom Kippur-krigen. Netanyahus militære erfaring har vært viktig i oppbyggingen av hans politiske karriere, og rollen som «Mr. Security» i israelsk politikk stammer delvis fra årene i IDF.
Studier
Etter årene i IDF studerte Netanyahu ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) i USA. Ved endt mastergrad hadde han ambisjoner om en doktorgrad, men han la dette vekk da han ble stadig mer engasjert i aktivisme på vegne av Israel i USA. Han jobbet deretter noen år i konsulentselskapet Boston Consulting Group, før han flyttet tilbake til Israel.
Heltefortellingen om Yoni Netanyahu
I tillegg er heltefortellingen om hans tre år eldre bror Yonathan Netanyahu en viktig bit av Netanyahus historie og karriere. Yonathan, også han elitesoldat, ledet den dristige operasjonen på Entebbe internasjonale flyplass i Uganda i 1976, da israelske soldater frigjorde gisler fra et kapret fly. «Yoni» Netanyahu var den eneste israelske soldaten som mistet livet i den ellers svært vellykkede operasjonen, der 102 av 106 gisler overlevde.
I etterkant ble Yonathan Netanyahu mytologisert i Israel og hans dåd ble en sentral del av oppbyggingen av Benjamin Netanyahus karriereplattform. Netanyahu-familien fikk blant annet publisert en biografi, og boka Letters from Yoni, hvor alle Yonathans brev ble trykket, ble en bestselger og blir hyppig sitert av Benjamin Netanyahu. De etablerte også Yonathan-instituttet for terrorismestudier, som Benjamin Netanyahu en stund ledet.
Kampen mot terrorisme og for nasjonal sikkerhet har vært et refreng gjennom hele Benjamin Netanyahus diplomatiske og politiske karriere, og temaet står sentralt i boka A place among the Nations som han ga ut i 1993.
Diplomat og talsperson
I 1982 fikk Benjamin Netanyahu den nest øverste stillingen ved Israels ambassade i Washington D.C. Her ble han som 33-åring satt til å være statens fremste talsperson, med oppgave å forsvare Israel i amerikansk og internasjonal presse, samt ovenfor amerikanske myndigheter. Dette var samtidig med at israelske soldater invaderte Beirut – et lavpunkt i forholdet mellom Israel og USA. Netanyahus plettfrie amerikanske engelsk og grunnleggende forståelse av amerikansk samfunn og medielandskap, gjorde at han raskt ble kjent som en av Israels mest markante stemmer i USA.
Hans fremste varemerke ble hasbara – et hebraisk uttrykk for å forklare og forsvare staten Israel – og han perfeksjonerte denne kunsten i løpet av 1980-årene, da han var hyppig gjest på amerikanske debatt- og nyhetsprogrammer. I 1984 ble han som 35-åring utnevnt til Israels ambassadør til FNs hovedkvarter i New York.
I løpet av årene i USA knyttet Netanyahu viktige nettverk også blant innflytelsesrike amerikanske jøder og pro-israelske lobbyorganisasjoner som American Israel Public Affairs Committee (AIPAC). De seks årene som Israels utsendte til Washington D.C. og New York ga ham verdifull erfaring med tv-kommunikasjon, lobbyisme og pengeinnsamling, som kom til nytte i den politiske karrieren som fulgte i Israel.
Politisk karriere
I 1988 ble Netanyahu for første gang valgt inn i nasjonalforsamlingen Knesset, for Likud. Fra 1988 til 1991 var han viseutenriksminister i Yitzhak Shamirs regjering, og i 1992 var han statssekretær ved statsministerens kontor. I 1993 overtok han som leder av Likud. I desember 2019 ble han utfordret som leder av Likud av sin partikollega Gideon Sa'ar. Netanyahu vant en overbevisende seier internt i partiet, og leder derfor igjen Likud i det nasjonale valget i mars 2020.
Kritikk av Oslo-Avtalen
Da det i august 1993 ble kjent at israelske myndigheter hadde forhandlet fram Oslo-avtalen med Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), slo Benjamin Netanyahu seg opp som en av avtalens argeste kritikere. Som nyvalgt leder av Likud ble hans fordømmelse av avtalen, fredsprosessen, statsminister Yitzhak Rabin og Israels arbeiderparti et av de mest kontroversielle punktene i Netanyahus politiske karriere. Han deltok i massedemonstrasjoner der Rabin ble truet på livet og utropt til landsforræder. Etter at Rabin ble drept i et attentat fra en motstander av Oslo-avtalen i 1995 har blant annet Rabins enke, Lea Rabin, holdt Netanyahu personlig ansvarlig for dette. Hun anklaget Netanyahu for å mane fram den hatefulle atmosfæren som utviklet seg, og som til slutt kostet Rabin livet.
Statsminister 1996–1999
Ved valget i 1996 vant Netanyahu med ett prosentpoeng over Rabins etterfølger Shimon Peres, og ble med det landets yngste statsminister noensinne, samt den første født i staten Israel. De påfølgende årene var svært turbulente, og i 1998 ble Netanyahus første regjering oppløst. I 1999 tapte Likud for Arbeiderpartiet og Ehud Barak. Som statsminister inntok Netanyahu en hard linje i forhandlingene med palestinerne. At fredsprosessen gikk i stå utover på 1990-tallet, tilskrives derfor delvis Netanyahus lite kompromissvillige politikk.
Likud-leder og statsminister på ny
Netanyahu returnerte som minister i Ariel Sharons regjering; først som utenriksminister fra 2002 til 2003, deretter som finansminister fra 2003 til 2005. I 2005 brøt Ariel Sharon ut av Likud og dannet partiet Kadima, og Netanyahu ble på nytt leder av Likud. I det påfølgende valget, i 2006, mislyktes Netanyahu med å bli statsminister.
Etter valget i 2009 greide Netanyahu til slutt å samle nok partier til å danne en koalisjonsregjering og bli landets statsminister. I årene etter har en rekke ulike partier tatt del i regjeringskoalisjonen, og med Netanyahu som leder vant Likud valgene i både 2013 og 2015.
Netanyahus fjerde regjering ble oppløst i desember 2018, og nyvalg ble utlyst til 9. april 2019. Heller ikke dette valget ble konkludert med en ny regjering. Et tredje nyvalg ble derfor skrevet ut til mars 2020, det tredje valget i landet på 11 måneder.
Etter lange interne forhandlinger og midt i korona-pandemien landet befant seg i i mars 2020, ble Netanyahu til slutt på nytt utpekt som landets statsminister. Netanyahus femte, og Israels 35. regjering, ble offisielt presentert 17. mai 2020 som en såkalt nasjonal samlingsregjering. Statsministerposten gikk igjen til Netanyahu som etter avtalen skulle sitte som statsminister til november 2021 da Benny Gantz skulle overta som landets regjeringssjef. Samlingsregjeringen med Gantz og Netanyahu overlevde imidlertid bare til desember 2020, og i mars 2021 gikk landet til sitt fjerde valg på under to år.
Valgresultatet i mars 2021 endret lite på partienes makt, og selv om Netanyahu fortsatt ledet det største partiet, var det ikke flertall for hans politiske blokk. Etter utstrakte forhandlinger våren 2021 ble Naftali Bennett Israels nye statsminister i juni, og med det var Netanyahu for første gang siden 2009 ikke lenger landets statsminister.
En regjeringskrise utløste nok et parlamentsvalg i 2022, der høyresiden fikk flest stemmer. Netanyahu klarte etter lange forhandlinger å stable en regjeringskoalisjon på bena – blant annet ved å innlemme sterkt høyreorienterte partier i regjeringen. Dermed ble han sent i desember 2022 klar for sin tredje runde som statsminister i Israel.
Tiltale i 2019
I februar 2019 kunngjorde den israelske riksadvokaten at han anbefalte tiltale mot Netanyahu i tre ulike kriminalsaker. Tiltalen gjaldt henholdsvis misbruk av tillit, bedrageri og korrupsjon, og kom etter over to år med politietterforskning. Dette var første gang i Israels historie at det ble tatt ut tiltale mot en sittende statsminister. Netanyahu har ikke innrømmet straffeskyld, men avvist det hele som en heksejakt pisket opp av den israelske venstresiden og drevet fram av motstandere i pressen for å få ham fjernet fra makten.
I november 2019 kunngjorde riksadvokaten at han ville ta ut tiltale mot Netanyahu i alle de tre ulike sakene. Israelsk lov sier at en ordinær minister tiltalt for kriminell virksomhet må trekke seg fra sitt embete. Men ettersom dette er første tilfelle i historien hvor (sittende) regjeringssjef er under tiltale, er tolkningen av denne loven omdiskutert. Siden det imidlertid ikke har foreligget noen ny lovtolkning rundt hvorvidt også regjeringens øverste minister må forlate sin post i et tilfelle av tiltale, fortsatte Netanyahu som statsminister.
Da høringene i saken «Staten Israel mot Benjamin Netanyahu» startet i Jerusalem-distriktets rettssaler 24. mai 2020 var det ventet at de tre ulike sakene Netanyahu var tiltalt i ville ta flere måneder å gjennomgå.
Privatliv
Benjamin Netanyahu er gift med Sara Netanyahu, som er hans tredje ektefelle, og sammen har de to sønner. I 2018 tok riksadvokaten ut en separat bedrageritiltale mot Sara Netanyahu.
Med sin første ektefelle, Miriam Haran (tidligere Miki Weizmann) har Netanyahu datteren Noa Netanyahu Roth. I tillegg har han vært gift med Fleur Cates.