Amoraim (flertallsform av amora, en somforklarer) er betegnelsen på en gruppe jødiske lærde rabbinere som arbeidet ved akademiene (jeshivaene) i både Eretz Israel (hovedsakelig i Galilea) og Babylonia fra rundt rundt 220 evt. og frem til midten av 500-tallet evt. Det var hyppig kontakt og faglig utveksling mellom de lærde fra de to områdene. Deres oppgaver omfattet både undervisning av de jødiske samfunnenes medlemmer og rent juridiske avgjørelser og dommervirksomhet.
Talmud
Amoraim er likevel best kjent som ansvarlige for innholdet, samlingen og redigeringen av de to utgavene av Talmud, jødedommens viktigste religiøse tekstsamling, etter Toraen. De kalles derfor også ofte for talmudrabbinere. Amoraim bygget i stor grad på det store arbeidet utført av tidligere rabbinske lærde, de såkalte tannaim, som frembrakte de hellige tekstene Mishna og Tosefta. Men mens Mishna ble skrevet på hebraisk, ble de senere tolkningene og forklaringene av loven og bibeltekstene hovedsakelig både fremført og skrevet på to forskjellige dialekter av datidens talespråk, arameisk.
Rabbinerne som arbeidet i Eretz Israel hadde tittelen rabbi, noe som indikerte at de hadde full juridisk myndighet over jøder, mens de lærde i Babylonia hadde noe mer begrenset juridisk autoritet og fikk tittelen rav. (Jødisk tradisjon bruker betegnelsen Babylonia om området tilsvarende dagens Irak, lenge etter at de gamle babylonske rikene hadde opphørt å eksistere.)
Siden jødisk tolkningstradisjon baserer seg på diskusjoner mellom flere navngitte lærde, kjenner vi navnet på rundt tre tusen talmudrabbinerne. De mest kjente samlet studenter rundt seg og formet en slags "skoler". Vi vet imidlertid ikke om de møttes i spesielle bygninger, men mye tyder på at dette kan ha vært tilfelle, i alle fall ved lærestedene i Galilea. De mest kjente rabbinske akademiene lå i Tiberias, Seporis i Galilea og i Caesaria ved Middelhavet, samt i Sura, Pumbedita og Mahoza i Babylonia.
Midrash
Ved siden av det enorme arbeidet med Talmud samlet amoraim også en stor mengde tidligere bibelforklaringer, såkalte midrashim. De utviklet også en ny type midrash, beregnet på undervisningen i synagogen. Disse ble ferdig redigert fra 300-tallet og helt frem til 800-tallet.