Nasjonal arbeidsinnsats var et tiltak som ble satt i verk av det norske okkupasjonsregimet under Nasjonal Samling og ministerpresident Vidkun Quisling. Både lovgivningen og forvaltningen av bestemmelsene foregikk i stor grad etter pålegg fra de tyske okkupasjonsmyndighetene som ønsket å frigi en størst mulig del av den norske arbeidskraften til sine sivile og militære utbyggingsprosjekter.
Innføring og formål
Lov om den nasjonale arbeidsinnsats ble kunngjort 22. februar 1943 og ga adgang til utstrakt regulering av det norske arbeidsmarkedet. Det innebar at all sysselsetting som okkupasjonsmakten definerte som "uutnyttet" eller "unødvendig" kunne tvangsutskrives til prioriterte formål.
Hjemmefrontens ledelse stilte seg først avventende til registreringen, blant annet fordi man gjerne ville ha på det rene om utskrivningen bare skulle tjene til å øke matproduksjonen. Det viste seg imidlertid snart at svært mange ble utskrevet til arbeid som direkte tjente Tysklands krigføring, særlig til bygge- og anleggsarbeid. Fra mai 1943 ble ordningen boikottet, og en rekke av de innkomne registreringsskjemaer var falske.
Da det våren 1944 ble bestemt å skrive ut hele årsklassene 1921-1923 til arbeidsinnsats, satte motstandsbevegelsen alle krefter inn for å motarbeide planen, særlig fordi den fryktet at denne arbeidsmobiliseringen kunne bli opptakt til en mobilisering av norsk ungdom til tysk krigstjeneste. 18. mai 1944 ble registreringskontoret i Oslo ødelagt, og kort etter fulgte flere andre dramatiske sabotasjeaksjoner.
Nasjonal Arbeidsinnsats ble delvis en fiasko for tyskerne, men på den annen side fikk de i altfor høy grad den nødvendige norske arbeidskraft på frivillig basis, særlig i 1940, idet man regner at over 100 000 nordmenn tok arbeid for tyskerne under krigen, lokket av de høye lønningene. Fra 1941 innførte imidlertid okkupasjonsmakten sterk regulering av lønnsnivået for nordmenn ved tyske bygg- og anlegg, og andelen nordmenn som ble rekruttert med tvang overgikk langt tilstrømningen av frivillige arbeidere.