Heinrich Hertz var en tysk fysiker som er mest kjent for å ha påvist eksistensen av elektromagnetiske bølger. Måleenheten hertz (Hz) for frekvens er oppkalt etter ham.
Hertz studerte først ingeniørvitenskap og senere fysikk under Hermann Helmholtz og Gustav Kirchhoff. Fra 1885 var han professor i fysikk i Karlsruhe og fra 1889 i Bonn.
Heinrich Hertz er mest kjent for sin eksperimentelle påvisning av elektromagnetiske bølger i 1887–1888. Eksistensen av disse bølgene var forutsagt av James C. Maxwell. I et brev til Helmholtz, datert 5. desember 1886, forteller Hertz om de første positive resultatene. Han brukte en 3 m lang kobbertråd, som i hver ende var forsynt med en metallkule med diameter 30 cm. I midten var tråden avbrutt, og begge halvdelene ble ført til en induktor. Hvis han lot induktoren være i funksjon, slo det gnister over mellomrommet mellom trådene, og samtidig oppstod det elektriske svingninger som sendte elektromagnetiske bølger ut i rommet omkring. For å påvise bølgene, brukte han en annen tilsvarende tråd, som han strakte ut parallelt med den første. Den gav små gnister når svingningene var der.
Hertz' oppdagelse gav støtet til Guglielmo Marconis første forsøk med trådløs telegrafi, og førte senere til utviklingen av radiotelegrafi og kringkasting (radio).
Heinrich Hertz var også den egentlige oppdageren av den fotoelektriske effekt. Han utførte dessuten viktige arbeider innen elastisitetsteorien, og han forsøkte å gi den rasjonelle (analytiske) mekanikken en ny begrunnelse.
Den norske fysikeren Vilhelm Bjerknes var assistent hos Hertz i 1891.