Hurtigruta er en skipsrute langs Norges kyst mellom Bergen og Kirkenes, den mest berømte og historisk betydningsfulle kystruten i Norge. Den kom i gang i 1893 som en stamrute for post, passasjerer og ekspressgods, og utviklet seg til å bli den viktigste forbindelsen mellom landsdelene. Med utviklingen innen samferdselen har ruten mistet mye av sin tradisjonelle betydning og er siden 1990-tallet primært basert på turisttrafikk, selv om den fortsatt er godsførende med anløp av 34 steder langs kysten.
Hurtigruta har siden starten vært utført av private rederier på kontrakt med staten og med statstilskudd. Navnet Hurtigruta eller Hurtigruten har i alle år betegnet selve skipsruten. Ved fusjonen mellom ruteselskapene TFDS og OVDS i 2007 tok det fusjonerte selskapet navnet Hurtigruten AS. For kontraktsperioden fra 2021 benytter Staten derfor navnet Kystruten Bergen-Kirkenes som offisielt navn. Ruten deles da av rederiene Hurtigruten og Havila.
Hurtigrutas historie
Forhistorien
Kystrutefarten fra Trondheim til Nord-Norge ble innledet i mars 1838 av Statens hjuldamper Prinds Gustav med 20 anløpsteder i ruten til Tromsø og fra mai helt til Hammerfest. Dette var primært en postrute som også tok passasjerer, drevet i «dampskibssesongen» fra mars til oktober. Det var ansett som en statlig oppgave å knytte landet sammen med dampskipsruter for post og passasjerer.
Statens dampskipsfart ble utvidet med lengre seilingssesong og flere skip, inntil Stortinget i 1857 besluttet å overlate dampskipsfarten til private selskaper mot statstilskudd. I 1865 overtok Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) og Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS) ruten Trondheim-Hammerfest. Fra september 1868 ble den integrert i linjen Hamburg–Hammerfest med ukentlige seilinger som en av Europas lengste skipsruter.
Fullføring av jernbanen fra Oslo til Trondheim over Otta og Røros, Rørosbanen, i 1877 var et viktig skritt i etableringen av en ny samferdselsstruktur. Myndighetene ønsket en ekspresslinje i korrespondanse med jernbanen, men BDS og NFDS var lite interessert i å endre sitt ruteopplegg.
Høsten 1891 ble det sendt ut anbudsinvitasjon for en hurtigrute to ganger i uken mellom Trondheim og Vadsø. Kravet var å seile Trondheim–Svolvær på 48 timer, men BDS og NFDS avslo å gi tilbud. En ny invitasjon gikk ut i september 1892, nå for en postførende Hurtigrute Trondheim–Tromsø/Hammerfest. Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) på Stokmarknes kom med det eneste tilbudet, og stipulerte en seilingstid Trondheim–Svolvær på 34 timer. Tross skepsis la departementet fram Hurtigrute-proposisjonen i januar 1893; den gikk gjennom i Stortinget 18. mai 1893, enstemmig og uten debatt.
Forutsetninger og oppstart
Kaptein Richard With var en av stifterne av VDS i 1881 og fører av dets første skip. Los Anders Holthe hadde gjort et grunnleggende forarbeid ved systematiske nedtegnelser av kurs og tid for storparten av distansen mellom Bergen og Hammerfest. Denne kursboken, sammen med mer nøyaktige kompass og styremaskin, ville gjøre det mulig å seile ruten også i mørke. Ruteplanen hadde Beian, Rørvik, Brønnøysund, Sandnessjøen, Bodø, Svolvær, Lødingen, Harstad, Tromsø (og Hammerfest i sommertiden) som anløpssteder.
Klokken 9.30 om morgenen søndag 2. juli 1893 la DS Vesteraalen med Richard With som skipsfører fra kai i Brattøra i Trondheim og ut på sin første reise nordover, med post, passasjerer og ilgods ombord. Skepsisen mot nattnavigasjon ble gjort til skamme, men forsinkelser og sporadiske grunnstøtinger og forlis skulle forekomme i Hurtigrutas historie.
Utvikling
Erfaringene med Vesteraalen tilsa en styrkelse av ruten med flere ukentlige avganger fra Trondheim. Den neste kontrakten ble tildelt BDS og NFDS i fellesskap, og seilingene startet med Bergenskes ”Sirius” 3.juli 1894. Det viste seg at selskapenes navigatører var fullt ut kompetente til å gjennomføre seilas i mørke og uvær.
Allerede nå var det klart at Hurtigruta ga den raskeste reisen mellom Oslo og Nord-Norge, og de neste årene ble den prioritert med bevilgninger. Samtidig kom det klager fra Bergen og mørebyene på at Vestlandet som ikke var inkludert. Gradvis ble ruten utvidet til Bergen som sørlige vendepunkt, samtidig som den fra 1908 ble forlenget østover til Vardø og Kirkenes. I 1914 gikk Hurtigruta med fem ukentlige avganger fra Bergen til Kirkenes, noe som krevde ti skip fra de tre selskapene. Flåten ble suksessivt fornyet med større og mer komfortable skip. Fra 1936 hadde Hurtigruten syv ukentlige anløp i alle havner mellom Trondheim og Kirkenes.
| År | Utvidelse | Strekning | Rederi |
| 1898 | 3. ukentlig avgang | Bergen–Tromsø/Hammerfest | BDS/NFDS |
| 1898 | forlengelse | Tromsø/Hammerfest–Vardø | BDS/NFDS |
| 1907 | 3. ukentlig avgang | Bergen–Vadsø | BDS/NFDS |
| 1908 | 1. og 2. avgang | forlenget til Kirkenes | |
| 1911 | 5. ukentlig avgang | Bergen–Kirkenes | VDS |
| 1914 | alle 5 avganger | Bergen–Kirkenes | BDS/NFDS/VDS |
|
1917–1919 |
midlertidig innskrenket til fire avganger | ||
| 1919 | 6. ukentlig avgang | Stavanger–Kirkenes | DSD |
| 1921 | én avgang inndratt | Trondheim–Kirkenes | |
| 1927 | 6. ukentlig avgang | Bergen–Kirkenes | BDS/NFDS |
| 1936 | 7. ukentlig avgang | Trondheim–Kirkenes | ODS |
Første verdenskrig og statsdrift
Krigsutbruddet i august 1914 førte over tid til både inflasjon, høyere priser og knappere tilgang på kull til kystrutefarten. Fra 1.juli 1917 ble derfor det økonomiske ansvaret for Hurtigruta overtatt av staten, noe som fortsatte til 1924.
I 1919 ble Hurtigruta utvidet med en sjette ukentlige avgang, nå fra Stavanger. Slik kom Det Stavangerske Dampskibsselskab (DSD) med i ruten med sitt beste skip, Kong Haakon. Første avgang fra Stavanger til Kirkenes gikk 20. juli 1919. Med nedgangstiden etter krigen ble én avgang midlertidig inndratt i oktober 1921.
Fram til daglig Hurtigrute
Ved utløpet av kontraktsperioden 30. juni 1924 overtok selskapene igjen det økonomiske ansvaret for ruten. Ruteplanen hadde nå fem ukentlige avganger, hvorav tre fra Bergen, én fra Stavanger og én fra Trondheim. Ruten ble nå utført i nærmere samarbeid og med felles annonsering, men fortsatt med selskapenes egne ekspeditører.
Åpningen av Risøyrenna mellom Andøya og Hinnøya 1. juli 1922 åpnet for to seilingsleder mellom Svolvær og Harstad; via Lødingen og Tjeldsundet som før, eller gjennom Raftsundet og Vesterålen. Seilingstiden Bergen–Kirkenes var lagt opp med mellom 129 og 132 timer, avhengig av anløpene hvor mindre steder bare hadde anløp enkelte dager.
Ved fornyelse av kontraktene i 1935 besluttet Stortinget å utvide med en syvende ukentlige avgang, altså daglige avganger på strekningen. Det ble da nødvendig å øke flåten fra 14 til 15 skip ved å ta inn Ofotens Dampskibsselskap (ODS) i Narvik med sitt DS Nordnorge. Kontrakten trådte i kraft 1. november 1936 med daglige avganger til Kirkenes. Av disse startet to i Stavanger, fire i Bergen og den syvende i Trondheim.
På slutten av 1930-tallet stod Hurtigruten som et omfattende transportsystem med høy regularitet og frekvens, utført av fem selskaper med 15 dampskip. Blant disse var en ny generasjon skip som Nordstjernen fra 1937, Lofoten fra 1931 og NFDS' ombygde Prins Olav som det største på 2147 bruttotonn. 1938 var også det første året det ble ført statistikk over trafikken, og i alt 298 826 passasjerer reiste med Hurtigruta dette året.
Hurtigruta var tidlig også blitt markedsført som turistreise med brosjyrer på engelsk og tysk, og sommerstid kunne passasjerbelegget på 1.plass bli riktig så internasjonalt.
Andre verdenskrig
Med krig og okkupasjon fra 1940 til 1945 viste Hurtigruta sin betydning for samferdsel og forsyning. Under kampene i Norge fra april til juni 1940 ble ruten innstilt og fem hurtigruteskip senket. I juli kom den i gang igjen, dels ved hjelp av innleide ruteskip.
Det gikk ikke lenge før Hurtigruten igjen kom i ildlinjen. 23. oktober 1940 ble Prinsesse Ragnhild minesprengt ved Landegode utenfor Bodø. Rundt 300 mennesker omkom, de fleste tyske soldater.
Etter at krigen i juni 1941 ble utvidet på nordfronten mellom Tyskland og Sovjetunionen ble Vesteraalen og Richard With torpedert på kysten av Finnmark. Etter dette ble ruten innskrenket til Tromsø, men med innleide fiskefartøyer som «Erstatningsrute» fram til Kirkenes. Denne kom i gang i oktober 1941 og fungerte under krevende forhold fram til den tyske evakuering av Finnmark høsten 1944. Til sammen gikk 14 hurtigruteskip tapt ved krigsforlis med et tap på rundt 700 liv.
Våren 1945 var det tre skip igjen som holdt Hurtigruta gående mellom Trondheim og Tromsø etter en møysommelig fartsplan, gjennom minesperringer og kontrollposter, på vakt mot fly og med redusert fart for å spare på knappe kulltildelinger.
| Skip | Byggeår | Tapt | Hendelse | Omkomne |
|---|---|---|---|---|
| Dronning Maud | 1924 | 1. mai 1940 | Senket i Gratangen av tyske fly, som hospitalskip | 18 |
| Nordnorge | 1926 | 10. mai 1940 | Senket av britiske krigsskip ved Hemnesberget, i tysk tjeneste | Ukjent |
| Sigurd Jarl | 1894 | 23. april 1940 | Senket av tyske fly i Vågsæterbukta på Nordmøre | Ingen |
| Prins Olav | 1907 | 7. juni 1940 | Senket av tyske fly utenfor Tromsø på vei til Storbritannia | 1 |
| Ariadne | 1930 | 7. juni 1940 | Senket utenfor Tromsø av tyske fly, på vei til Storbritannia | 8 |
| Prinsesse Ragnhild | 1930 | 23. okt. 1940 | Minesprengt ved Landegode | Ca. 300 |
| Ryfylke | 1914 | 5. feb. 1941 | Torpedert av britisk ubåt utenfor Stad | Ingen |
| Mira | 1890 | 4. mars 1941 | Senket av britisk krigsskip ved Brettesnes | 7 |
| Richard With | 1907 | 13. sept. 1941 | Torpedert av sovjetisk ubåt ved Rolfsøy | 99 |
| Barøy | 1924 | 13. sept. 1941 | Senket av britiske fly ved Tranøy fyr | 112 |
| Vesteraalen | 1890 | 17. okt. 1941 | Torpedert av russisk ubåt ved Nuvsvåg | 54 |
| Sanct Svithun | 1926 | 30. sept.1943 | Senket av britiske fly ved Stad | 51–55 |
| Irma | 1905 | 13. feb. 1944 | Torpedert av norske MTBer ved Hestskjær, Hustadvika | 61 |
| Nordnorge | 1883 | 24. mars 1944 | Torpedert av britisk ubåt ved Stad | 11 |
Gjenreising
Etter frigjøringen 8.mai 1945 tok det tid å rydde opp langs kysten, sette i stand kaier og seilingsmerker og gjenreise havneanlegg og bebyggelse. Den første regulære avgangen fra Bergen gikk 7. juni med Polarlys til Tromsø. I første omgang trådte Erstatningsruten i virksomhet fra Tromsø og østover og fortsatte til utpå våren 1946.
I januar 1946 var ruten kommet opp i seks ukentlige avganger fra Trondheim til Tromsø, utført med tilgjengelige tonnasje av nedslitte skip, flere innleid fra andre rederier. Transportbehovet var stort; i 1946 kom passasjertallet opp i 376 000.
Hurtigrutas storhetstid
I 1947 ble det innført en konsesjonsordning for rutefart, noe som ga det nye Samferdselsdepartementet sterkere styring over Hurtigruta. De fire selskapene stod som utøvere og skaffet skip til veie basert på statens driftstilskudd. I tonnasjemangelens tid kom Det Nordlandske Dampskibsselskap (NDS) i Bodø med DS Skjerstad inn i ruten høsten 1945.
I gjenreisningen av flåten gikk de fire selskapene sammen om bygging av fire identiske skip ved verksted i Italia. De såkalte «Italiabåtene» ble fordelt etter loddtrekning og levert i 1949/1950 som Erling Jarl, Midnatsol, Vesterålen og Sanct Svithun. BDS og NFDS gikk et skritt videre og bestilte tre skip fra Aalborg Værft i Danmark av en mer moderne type, levert som Nordlys, Håkon Jarl og Polarlys i 1951–1952. Med syv nye skip ble de kullfyrte dampskipene avløst og solgt, og Hurtigruta stod i 1952 på samme nivå som i 1939 med daglige avganger fra Trondheim, hvorav seks fra Bergen. For å oppnå daglig rotasjon på hele strekningen var det nødvendig med et 14. skip. Derved kom MS Barøy fra ODS inn i ruten i september 1953 på midlertidig basis.
I 1953 var antall rundturer kommet opp på samme nivå som i 1938, 361 rundturer, men passasjertallet var vesentlig høyere, hele 477 000. Året etter passerte det en halv million reisende, og 1950- og 1960-tallet ble Hurtigrutens store tid. Rekorden ble satt i 1962 med 569 579 passasjerer. I 1954 ble også ruteplanen lagt om og standardisert ved at samtlige avganger gikk gjennom Raftsundet og Vesterålen. Lødingen og Narvik mistet dermed sine anløp, og seilingsopplegget ble harmonisert med faste anløpstider hver dag året rundt.
En ny og strammere ruteordning stilte krav til en mer likeverdig flåte av god standard. Det førte til bygging av tre skip i Tyskland i 1956: Nordstjernen, Finnmarken og Ragnvald Jarl. Disse ble fulgt av fire nokså identiske skip: Harald Jarl fra Trondhjems Mek Verksted i 1960 og Lofoten, Kong Olav og Nordnorge fra Aker-gruppen i 1964. Disse var syv meter lenger enn de tidligere, og hadde vel 220 køyeplasser mot 196 på Ålborg-båtene.
Med en likeverdig og moderne flåte ble en ny og strammere ruteplan satt i verk i september 1964 med fem døgn og syv timer fra Bergen til Kirkenes, det samme som i 1939.
Nedgangstid
Samfunnsutviklingen med bedre infrastruktur og høyere velstand førte til nye transportbehov og reisemuligheter. Bedre veier, flyplasser, kortbaneruter og hurtigbåter slo etter hvert ut for trafikken med Hurtigruta og derved for rutens funksjon og posisjon. I 1973 vippet passasjertallet under 500 000 og rundt 1980 raste det dramatisk ned mot 275 000. Dette fikk mange til å stille spørsmål ved behovet for denne kystruten.
Norsk samferdselsplan i 1977 førte til en utredning om Hurtigruta som foreslo å fortsette på Bergen–Kirkenes, men med redusert vekt på passasjerer. Konkret stod striden mellom to foreslåtte skipstyper med ulik passasjerkapasitet.
Mens diskusjonen pågikk gled eierskapet over til Nord-Norge. I januar 1979 solgte BDS sine fire hurtigruteskip til Troms Fylkes Dampskibsselskap (TFDS) i Tromsø. Året før hadde DSD solgt sitt Kong Olav til VDS, og i 1980 kjøpte ODS Håkon Jarl fra NFDS.
Slik ble det selskaper fra Trondheim til Tromsø som forhandlet med departementet om nye skip. Det ble enighet om tre skip av en helt ny type kombinerte laste- og passasjerskip med økt statstilskudd. De nye skipene ble levert i 1982 og 1983 som Midnatsol (TFDS), Narvik (ODS) og Vesterålen (VDS). Skipene representerte det nyeste innen skipsteknologi. Køyekapasiteten var redusert til 166 på hvert skip, men med store kjølerom for last og med bred sideport.
Fra 1983 ble ruteplanen strammet inn med kortere liggetid i Bergen for å sikre daglige avganger. I mellomtiden fortsatte passasjertallet å synke og falt under 250 000 i 1988.
Samtidig kom det til oppbrudd i den gamle eierstrukturen: I 1983 ble NFDS raidet av Norcem, som delte opp selskapet og solgte rederidelen til Kosmos som allerede hadde overtatt BDS. Da Kosmos solgte BDS ved årsskiftet 1987/1988 til RoNoTro, et samarbeid mellom DSD, TFDS og Saltens Damp, gikk hurtigruteskipene Ragnvald Jarl og Harald Jarl over til TFDS.
I nord hadde aksjemajoriteten i ærverdige VDS på Stokmarknes i 1986 havnet hos ODS i Narvik, noe som førte til at selskapene i januar 1988 ble fusjonert som Ofotens & Vesteraalens Dampskibsselskab AS (OVDS) med base i Narvik. Dermed var hurtigruteflåten i 1988 eid av TFDS med fem skip og OVDS med seks.
Slaget om Hurtigruta
Midt oppe i denne turbulente tiden utarbeidet selskapene en ny strategiplan med større vekt på inntekten fra rundreisepassasjerer. Hurtigruteprosjektet 1986 hadde som mål å gjøre ruten kommersielt levedyktig mot en samlet overføring på 2,1 milliarder kroner over 14 år. Selskapene fikk lov til å investere 45 millioner i hvert av de tre nye skipene med økt passasjerkapasitet fra 166 til 320 køyer. Prosjektet ble realisert i 1988/1989.
Det ble satset sterkt på politisk påvirkning, underbygd av lovende inntekter fra rundreisepassasjerer – altså turister. Stortingsmelding 39 (1989–1990) «Om transportstandarden langs kysten fra Bergen til Kirkenes» ble lagt fram 23.mai 1990 av samferdselsminister Lars Gunnar Lie i Syses regjering. Forslaget var å redusere subsidiene fra 208 til 64 millioner innen fem år, noe som ble sett på som en dødsdom over Hurtigruta.
I Samferdselskomiteen ble forslaget slaktet. Flertallet var sterkt kritisk til meldingens konklusjoner: De ønsket en lengre omstillingstid, utredning av transportbehovet i Finnmark og muligheter for å utvikle et nytt transporttilbud som ville kreve mindre støtte. Komiteen samlet seg om en egen instilling som kom opp i Stortinget 13. juni 1990 under stor politisk interesse. Alle partier utenom Fremskrittspartiet var positive til Hurtigruta og ringvirkningene. Etter en ny runde innom komiteen og en endret innstilling, kom forslaget tilbake til behandling 15. juni da det ble vedtatt garantier for 1875 millioner kroner over 12 år, slik at Hurtigruta fra 2002 kunne drives uten offentlig tilskudd. Arbeiderpartiet, SV og noen avhoppere fra regjeringspartiene sikret flertallet.
Den nye Hurtigruta
Med Stortingets vedtak om tilskudd og garantier over 12 år gikk selskapene i gang med å utvikle et bredere driftskonsept og bygge en generasjon nye og større skip. Kapasiteten måtte økes både på gods- og passasjersiden, og skipene måtte holde standard og tilbud på linje med cruisefart.
Bestillingen av de tre første nybygg var klar i mai 1991 og gikk til et tysk verft; to til TFDS og ett til OVDS. Det første skipet fikk navnet Kong Harald og lå klart i tide til 100-årsjubileet for Hurtigruten 2 juli 1993; et skip for en ny tid i størrelse, standard og teknologi. Den ble fulgt av søstrene Richard With og Nordlys. En ny gruppe på tre skip av samme størrelse ble bygget i Ulsteinvik i 1996/97, Polarlys, Nordkapp og Nordnorge.
Den nye satsningen ga også resultater. Året 1994 kom ut med 362 727 reisende; det høyeste siden 1980. De nye skipene gjorde det bedre enn de eldre og var faktisk i stand til å gå med driftsoverskudd før finanskostnader. Brutto inntekter var nesten fordoblet fra 1991 til 1998 og andelen av statstilskudd redusert fra 33,2 til 17,1 prosent.
Våren 2002 gikk selskapene til nye kontraheringer, nå for skip med 50 prosent større kapasitet. Finnmarken ble levert fra Kleven i april 2002, fulgt av Trollfjord og Midnatsol; skip med 640–660 senger. Til sammen hadde selskapene da investert 4,5 milliarder kroner i nye skip på ti år. Året 2002 skulle ellers komme ut med 547 000 passasjerer; det samme som i toppårene på 1960-tallet. Strategien med fokus på rundreisepassasjerer hadde langt på vei lykkes. Hurtigruta var nå blitt et reiselivsprodukt, samtidig som godsbefordringen var ansett for viktig, spesielt øst for Tromsø. Fra 1997 begynte Richard With med anløp av Geiranger som en ekstra avstikker fra Ålesund, og dette er senere blitt vanlig i sommertiden.
Fusjon, krise og nye eiere
Etter et mislykket forsøk på fusjon i 2002 trakk selskapene i hver sin retning. TFDS engasjerte seg i cruisefart på Svalbard, mens OVDS vinteren 2001/02 startet cruisefart fra Sør-Amerika til Antarktis. Imidlertid sviktet trafikken med Hurtigruten fra 2004 og falt med 25 prosent innen kriseåret 2009. Dette skulle bane vei for drastiske tiltak.
I 2005 gikk TFDS og OVDS sammen i Hurtigruten Group ASA som et selskap notert på Oslo Børs med hurtigruteskip, lokal- og fergefart og godsdivisjon. Røde regnskapstall skulle føre til salg av alle andre aktiviteter, slik at selskapet i 2007 kunne endre navn til Hurtigruten ASA. For å unngå konkurs ga staten et tilskudd på 125 millioner kroner, samtidig som skip ble utleid og nedbetaling av lån utsatt. Etter en ny emisjon og flere nye eiere i 2009, inngikk Hurtigruten ny kontrakt med staten i april 2011 med overføring av 5,12 milliarder kroner i perioden fram til 2020. I desember 2014 sikret britiske oppkjøpsfondet TDR Capital seg aksjemajoriteten, og selskapet ble tatt av børs.
Under sine nye eiere ble Hurtigruten AS utviklet videre mot «ekspedisjonsmarkedet», altså internasjonal cruisefart i nisjemarkeder. Flåten omfattet ni hurtigruteskip bygget i 1991–2003, samt Lofoten fra 1964 og Vesterålen fra 1983 samt cruiseskipet Fram.
I mars 2018 kunngjorde Staten at kontraktsperioden fra 2021 til 2030 på det de ga navnet Kystruten Bergen–Kirkenes skulle deles mellom rederiene Hurtigruten og Havila Kystruten. Fra 1. januar 2021 seiles ruten med Havilas fire nye skip sammen med Hurtigrutens fem.
Forlis
| Skip | Byggeår | Forlist | Hendelse | Omkomne |
|---|---|---|---|---|
| Haakon Jarl | 1879 | 17. juni 1921 | Kollisjon med hurtigruteskipet Kong Harald ved Utgrunnsflesa utenfor Steigen | 17 |
| Haakon VII | 1907 | 6. okt. 1929 | Grunnstøting på Melsholmen ved Stavenes sør for Florø | 18 |
| Hera | 1889 | 18. mars 1931 | Grunnstøting ved Havøygavlen utenfor Havøysund | 6 |
| Sanct Svithun | 1950 | 21. okt. 1962 | Grunnstøting ved Nordøyan fyr på Folla sør for Rørvik | 41 |
Litteratur
- Bakka, Dag (2003) Hurtigruten: sjøveien mot nord. Revidert utgave.