klumpfot

Klumpfot forekommer hos rundt 1 av 1000 nyfødte og er omtrent dobbelt så hyppig hos gutter som hos jenter. I omtrent halvparten av tilfellene er defekten dobbeltsidig.

Årsaken er hovedsakelig ukjent, men arv spiller en rolle, muligens sammen med mekaniske faktorer i fosterlivet (press på foten, klem fra livmor og liknende). Defekten skyldes en feilutvikling av fotens skjelett, muskler, sener og leddbånd.

Behandlingen bør starte i barnets første eller andre levedøgn. I første rekke består behandlingen av tøying av stramme strukturer på innsiden av foten, slik at man langsomt og forsiktig får foten mot normal fasong og stilling. Dette skjer ved at de forkortede bløtdelene gir etter ved forsiktige tøyinger. For å holde stillingen etter tøying brukes det gipsbandasje. Gipsen tas av etter en uke, fulgt av nye tøyninger. Gipsbehandlingen gjentas inntil fotfasong og stilling er bra. I det videre forløpet blir foreldrene instruert om tøying, som bør utføres ved hvert stell. Etter hvert får barnet tilpasset spesielle skinner for å holde på den korrigerte fotstillingen.

Dersom foten fremdeles er stiv eller dårlig korrigert tre måneder etter fødselen, kan det bli aktuelt å forlenge akillessenen og løsne på leddkapselen baktil i ankelleddet.

Tøying og skinnebehandling må fortsette i opptil tre til fire år.

Prognosen ved klumpfot er god. I de fleste tilfellene kan man med denne behandlingen oppnå tilnærmet normal fotstilling og funksjon. Barna bruker som regel normalt fottøy, og vil kunne delta i vanlige idrettsaktiviteter.

Allerede i oldtiden var klumpfot kjent, noe vi kan se blant annet avbildet på egyptiske relieffer. Fra 1700-tallet begynte man å forsøke, ved den franske kirurgen Jaques Matthieu Delpech (1777-1832), å korrigere tilstanden ved å overskjære akillessenen for derved å skape en 'normal' fot. Betegnelsen 'klumpfot' har oppstått på grunn av formen som det 'klumpete' spesial-skotøyet tidligere hadde.

• foten
• benet
• spissfot