fødselskanalen

Skjelettet i fødselskanalen er formet som et rør, bøyd fremover rundt symfysen. Kanalen har en øvre åpning («inngangen», apertura pelvis superior). Den er fortil avgrenset av symfysens øvre, bakre kant, baktil av promontorium, til sidene av bekkenets linea terminalis. Åpningen er svakt oval. Avstanden mellom fremre og bakre punkt (conjugata vera) er her om lag 11–12 centimeter. Det regnes som fødselskanalens trangeste parti.

Den midterste delen, mellom symfysen og korsbeinets fremside, har en videre og rundere form etter at inngangen er passert, noe som tillater barnets ovale hode å rotere noe i sagittal retning.

Kanalens utgang (apertura pelvis inferior) er fortil avgrenset av symfysens nedre kant, på sidene av de to underlivsbeina og sittebeinsknutene, baktil av halebeinets nedre spiss (diameter conjugata). Den sagittale avstanden er om lag 12 centimeter, men kan økes ved halebeinets bevegelighet. I litteraturen oppgis ofte litt forskjellige definisjoner og bekkenmål.

Allerede på 1700-tallet oppsto idéen om at bekkenets ytre form til en viss grad avspeilet fødselskanalens dimensjoner. Men man var også tidlig klar over at deformeringer (for eksempel ved skoliose, rakitt eller tuberkulose i lendevirvlene) kunne føre til at fødselskanalen ble for trang, med de følger det kunne få.

Lenge var utvendig måling i bruk, for eksempel

• avstanden mellom hoftekammene (distantia cristarum, rundt 28 centimeter),
• avstanden mellom lårbeinsknutene (distantia trochanterica, rundt 31 centimeter),
• avstanden mellom fremsiden av symfysen og baksiden av femte lendevirvel (conjugata externa, rundt 20 centimeter).

Det kunne likevel være vanskelig å bedømme målene hos overvektige kvinner. Ved begynnelsen av 1900-tallet brukte man røntgen for å kontrollere bekkenets form. Idag brukes CT-undersøkelse.

• fødsel
• bekkenet
• bekkenmål
• bekkenforsnevring