Mykoplasma

Arter av Mycoplasma lever i symbiose med dyr og planter. De utnytter karbohydrater som energi- og karbonkilde og kan dyrkes på rikt næringsmedium tilsatt nødvendige vekstfaktorer. På skålene vokser de delvis ned i agaren, og koloniene ser typisk ut som «speilegg».

Genetisk er Mycoplasma i slekt med grampositive bakterier som Streptococcus og Lactobacillus. Antakelig har de gradvis tapt gener ved såkalt degenerativ evolusjon slik at genomet bare inneholder omkring 600 tusen basepar som koder for 480 genprodukter (i motsetning til E. coli hvor de tilsvarende tallene er ti ganger høyere).

At genomet er så lite, betyr at organismen har liten syntetisk evne. For å vokse må de derfor få tilført en rekke nødvendige forbindelser de ikke kan lage selv; for eksempel aminosyrer, puriner og vitaminer.

Mangelen på cellevegg betyr at de mangler peptidoglykan som finnes i alle andre bakterier. Det gjør at de ikke har noen fast form. Imidlertid veier ulike forbindelser som steroler og lipoglykaner i cellemembranen i stor grad opp for dette. De stiver opp membranen og hindrer at cellene ødelegges ved osmose.

Mange arter av Mycoplasma er sykdomsframkallende. Ved hjelp av ulike molekyler på overflaten, såkalte adhesiner, fester de seg på vertscellene, vokser og ødelegger vevet rundt. De kan også i noen tilfeller invadere cellene hos verten.

M. pneumonia er vanlig forekommende. Den smitter ved dråpesmitte og kan forårsake mykoplasmalungebetennelse.

De patogene egenskapene til mykoplasma-arter er relatert til at de gjemmer seg inne i celler. De vil da også være skjult for immunsystemet. En antistoffrespons opptrer vanligvis ikke før sykdomsprosessen har utviklet seg, men er heller ikke da obligatorisk. Normale funn ved serologisk testing av spesifikke antistoffer trenger derfor ikke nødvendigvis utelukke en mykoplasmainfeksjon. I tillegg til påvisning av antistoffer i blod, kan Mycoplasma pneumoniae påvises i spytt og luftveisprøver ved nukleinsyreamplifikasjon (PCR).

Mycoplasma pneumoniae-infeksjon behandles med antibiotika i form av tetrasykliner eller erytromycin. Penicillin virker ikke på arter Mycoplasma, fordi disse mangler petidoglykan som er angrepsmålet for penicillin.

Ureaplasma kan finnes i urinveiene og på kjønnsorganene både hos menn og kvinner og er assosiert med kjønnssykdom og urinveisinfeksjoner. Den smitter ved seksuell kontakt. Ureaplasma inneholder enzymet urease og skaffer seg energi ved å hydrolysere urea. Da produseres ammoniakk som gjør omgivelsene mindre sure.

Mycoplasma genitalum gir kjønnssykdom hos mennesker.

Viktige dyresykdommer er pleuropneumoni, en smittsom lungesykdom hos storfe og geiter, og agalakti, nedsatt melkesekresjon på grunn av smittsom sykdom i melkekjertlene hos sauer og geiter. Av betydning er ellers mykoplasmainfeksjoner hos svin og høns. Infeksjoner hos hund, rotter, mus og andre dyr er også kjent.

I 2010 ble den første syntetiske bakterien som kunne vokse og formere seg «skapt» ved Craig Venter Instituttet i California.

Utgangspunktet var M. mycoides som har et lite genom på omkring én million basepar. Genomet var sekvensert, og på grunnlag av den kjente sekvensen ble et helt nytt genom syntetisert fra de enkelte byggesteinene som DNA består av. Deretter ble det syntetiske genomet satt inn i en annen Mycoplasma-art, M. capricolum, der genomet var fjernet. Det viste seg at bakterien som ble laget på denne måten, kunne både vokse og formere seg og at avkommet fikk alle egenskapene til M. mycoides.

• mykoplasma – kjønnssykdom
• mykoplasmalungebetennelse
• bakterier