Anatomi, eg. 'kunsten å skjære opp', læren om kroppsdelenes normale oppbygning. Normalanatomien beskriver den friske organismen, i motsetning til den patologiske anatomien, som beskriver sykelige og unormale tilstander. Menneskets anatomi er basis for å forstå fysiologien; den blir derfor et grunnleggende fag for legevitenskapen, og deles inn i flere retninger.
Makroskopisk anatomi beskriver organenes form og oppdeling slik vi ser dem med det blotte øye, mens mikroskopisk anatomi er studiet av organismens og vevenes finere bygning (histologi) og cellestruktur (cytologi) ved hjelp av mikroskopet.
Systematisk anatomi beskriver de enkelte organsystemene (kretsløpet, bevegelsesapparatet, urinveiene osv.) hver for seg; den kalles også spesiell eller deskriptiv anatomi.
Topografisk anatomi beskriver organenes innbyrdes plassering i forhold til hverandre, noe som er av stor betydning for de kirurgiske fagene.
Overflateanatomi er læren om organenes beliggenhet i forhold til kroppsoverflaten; kunnskap om dette er svært viktig når legen undersøker en pasient, f.eks. for å lokalisere og vurdere omfanget av en skade i bevegelsesapparatet.
Komparativ anatomi sammenligner menneskene med dyrenes anatomi. Kunnskap om anvendt anatomi er viktig ved utforming av bruksgjenstander (stol, saks, verktøy etc.). For røntgenanatomi, se røntgenologi, for patologisk anatomi, se patologi.
Historie
Allerede i antikkens gresk-romerske kulturer ble anatomien dyrket som vitenskap, og den regnes derfor som den eldste av de medisinske disipliner. En av oldtidens mest fremtredende anatomer og leger var grekeren Galenos fra Pergamon (130–201 e.Kr.). Hans oppfatning av menneskekroppens oppbygning baserte seg for en stor del på studier av dyrenes anatomi, og var derfor i høy grad spekulativ og misvisende. Likevel besto hans lære uimotsagt gjennom hele middelalderen, da ingen forskning fant sted. Først på 1300-tallet tok man så smått til å undersøke menneskekroppen ved disseksjoner (organstudier ved undersøkelser på lik), mest i det skjulte, fordi slikt ennå var forbudt mange steder. Med renessansens lyst til å utforske mennesket ble mange av antikkens dogmer kullkastet av banebrytende anatomer, ikke uten motstand fra både kirkelige og konservative medisinske autoriteter. Med belgieren Andreas Vesalius (1514–64), grunnleggeren av den moderne anatomi, begynte man å oppgi den galenske tradisjon og erstatte den med bevisste, direkte studier ved disseksjonsbordet.
Med oppdagelsen av blodkretsløpet og ved at mikroskopet ble tatt i bruk i løpet av 1600-tallet, frigjorde anatomene seg fra antikke oppfatninger av menneskekroppen. Den egentlige mikroskopiske anatomi er ikke mer enn snaut 150 år gammel, og skyldes utviklingen av mikroskopet til et vitenskapelig instrument.
Den deskriptive anatomien har i dag ikke lenger noen betydning som forskningsgren. I stedet har faget beveget seg mot de funksjonelle sidene ved organismen, og studiene drives ofte på det kjemisk-molekylære plan.
I Norge ble anatomien fra første stund opptatt som et universitetsfag, etter opprettelsen av universitetet i Christiania i 1811. Den er derfor også hos oss den eldste medisinske disciplin. I dag drives det anatomisk forskning og undervisning ved alle de norske universitetene.