NO851265L - Fremgangsmaate for bestemmelse av fjernfelt-signaturen av en marineseismisk kildegruppe. - Google Patents

Description

Denne oppfinnelse angår bestemmelse av fjernfelt-

signaturen av en marinseismisk akustisk kilde, såsom en luftkanongruppe med mange elementer, ut fra nærfelt-målinger.

Som velkjent ved utførelse av marin—seismiske undersøkel-ser, blir en neddykket akustisk kilde slepet av et skip, utløst periodisk for å frembringe et akustisk bølgefelt. Den resulter-ende bølgefront forplanter seg nedad i undergrunnen under vannet, blir reflektert fra undergrunnslag under bunnen og returnerer til vannoverflaten. Nær, men under vannoverflaten vil grupper av hydrofoner som slepes av det samme eller av et annet skip, detek-tere de reflekterte trykkbølger, omdanne de detekterte trykkbølger til elektriske signaler og overføre disse signaler til en anord-ning for utnyttelse av signalene.

Når den akustiske kilde utløses vil den på kjent måte frembringe en kompleks utgangs-trykkpuls i vannet. Omdannet til et elektrisk signal består utgangspulsen f.eks. fra en luftkanon,

av et kort bølgetog hvis omhylningskurve (envelope) oppviser en innledende hurtig stigetid etterfulgt av flere raskt dempede oscillasjoner. Envelopen av bølgetoget kan f.eks. være omkring 100 millisekunder lang og blir betegnet som kildens "signatur".

Den akustiske bølge som frembringes av kilden sprer seg i kuleform slik at det blir en vertikalt nedadgående direkte komponent såvel som en oppadgående komponent. Grenseflaten mellom vann og luft er en utmerket reflekterende overflate. Den oppadgående komponent av den akustiske bølge blir reflektert og rever-seres i polaritet av vannoverflaten, slik at den blir til en annen vertikalt nedadgående komponent som vanligvis betegnes som ekko (ghost).

Marine akustiske kilder blir vanligvis satt ut noen få meter under vannoverflaten. Blir det antatt en dybde på 6 meter og en forplantningshastighet i vann på 1500 meter pr. sekund, vil den toveis forsinkelsestid mellom den direkte bølge og ekkobølgen være 8 millisekunder. Følgelig vil ekkoet som har motsatt polaritet, influere på den direkte bølge slik at kildesignaturen blir ytterligere komplisert, og dette forhold skal her betegnes som ekko-effekt. Beveger man seg lenger bort får ekkoet økende viktig-het. Ved visse tidsavhengige frekvenser vil ekkoet så og si ut-balansere den direkte bølge. Denne frekvens blir betegnet som ekkomarkerings-frekvensen (ghost notch frequency). Enten man liker det eller ikke utgjør ekkoen en integrerende del av kildesignaturen for de fleste praktiske formål.

Hvis den akustiske kilde kan antas å være en punktkilde, såsom en liten eksplosiv ladning eller en enkelt luftkanon, er kildesignaturen uten sitt ekko uavhengig av avstand og retning.

I praksis består en typisk akustisk kilde ikke av et enkelt element, men av en i rommet fordelt gruppe av elementer som frem-bringer direktebølger pluss ekko-komponenter. Dette gjelder spe-sielt luftkanoner som for tiden brukes meget ved marine under-søkelser. De rommelige dimensjoner av en gruppe kilde-elementer kan være sammenlignbare med bølgelengdene av de akustiske bølger selv innenfor det brukbare seismiske frekvensbånd. Som velkjent blir derfor kildesignaturen for en gruppe i nærfeltet en funksjon av både avstand og retning. Kildesignaturen for en gruppe blir uavhengig av avstanden (bortsett fra svekning som skyldes den sfæriske spredning) bare i fjernfeltet. Det er fjernfeltsignaturen som er nødvendig for databehandling.

Fjernfeltet kan først defineres som den avstand mellom kildegruppe og mottager ved hvilken gangtidsdifferansen på grunn av forplantningsveiens vinkelforhold mellom enden av gruppen og mottageren, blir ubetydelig forskjellig fra den som ville bli observert hvis mottageren befant seg uendelig langt borte. For praktiske formål betyr ubetydelig her noen få (2-5) millisekunder. Ifølge dette kriterium ligger fjernfeltavstanden for en typisk gruppedimensjon på 30 eller 40 m, på størrelsesorden 200 m.

Et annet kriterium som definerer fjernfeltet har å gjøre med ekkokomponenten av kildesignaturen. På grunn av den sfæriske spredning varierer den relative amplitude av den direkte komponent og ekkokomponenten med avstanden fra kildegruppen. Også her er fjernfeltsignaturen bestemt ved den avstand ved hvilken kildesignaturen blir uavhengig av avstand, hvilket for dette kriterium betyr den avstand hvor forholdet mellom den direkte amplitude og ekko-amplituden blir nær den som det ville være uendelig langt borte. I praksis vil en 95% utvikling av ekkokomponenten i forhold til den direkte komponent være akseptabel. For en gruppe-dybde på 6 m vil dette kriterium gi en fjernfelt-avstand på omkring 250 m.

Hovedformålet med drøftelsen ovenfor er å understreke at i det typiske tilfelle ligger fjernfeltavstanden for en marin kilde gruppe på en størrelsesorden av 200 til 300 meter. En direkte måling av fjernfeltet må derfor gjøres på denne eller en større avstand fra gruppen.

Vi skal nå rette oppmerksomheten mot det problem å måle fjernfelt-signaturen for en akustisk kildegruppe med mange elementer, såsom en gruppe luftkanoner.

De fleste marin-seismiske undersøkelsesprosjekter gjelder kontinentalsokkelen med vanndybder i områder fra mindre enn 25 og opp til omkring 200 m. Følgelig er en direkte måling av fjernfeltsignaturen umulig under forløpet av en normal under-søkelse.

Som tidligere nevnt kan en kildesignatur ha en varighet på omkring 100 millisekunder. På grunt vann, f.eks. 50 m dypt,

kan en akustisk kildegruppe slepes på 5 m med en enkelt mottager slepet på en dybde av 15 m. Den akustiske puls fra et sentralt punkt i gruppen vil ankomme ved mottageren på 6 millisekunder og etterfølges 8 millisekunder senere av ekkoet. Den sammen-satte puls vil så bli reflektert oppad fra sjøbunnen og ankommer ved mottageren 51 millisekunder etter utløsning av kanonen. Derfor vil refleksjonen fra sjøbunnen forstyrre den siste halvdel av den akustiske bølgepuls-envelope i fjernfeltet. Følgelig er det klart at forsøk på direkte måling av fjernfeltsignaturen av en kildegruppe på grunt vann representerer problemer.

En nærliggende men tidkrevende metode til å måle fjernfelt-signaturen av en akustisk gruppe er selvsagt å flytte til dypt vann, med vanndybde over 2-300 meter. Imidlertid innebærer dette visse problemer: ofte finnes dypt vann mange mil fra undersøk-elsesområdet. Kostnadene ved å avbryte de seismiske under-søkelser for å foreta spesielle og separate eksperimenter lar seg vanligvis ikke rettferdiggjøre. Det er også en annen grunn: til sjøs er det nesten umulig å bestemme nøyaktig de relative posisjoner av kilde og mottager uten bruk av overordentlig kost-bart og omfattende posisjoneringsutstyr. Følgelig kan fjern-feltmåling av kildegruppens signatur på dypt vann være ubrukbart.

En metode til måling av fjernfelt-signatur ut fra nærfeltdata på grunt vann er foreslått av Ziolkowski, Parkes, Hutton og Haugland, Geophysichs, oktober 1982, sidene 1413-1421. Ved denne metode blir den akustiske trykksignatur nær hver kanon i en luftkanongruppe målt i nærvær av trykksignaturene fra alle kanonene. Ved egnet prosessering blir fjernfelt-signaturen ut-ledet fra nærfelt-målingene. Ved den forannevnte metode med en gruppe på n luftkanoner blir problemet løst iterativt ved hjelp av n separate målinger. Ved sin metode og i likhet med dypvanns-metoden krever Ziolkowski og medforfattere næyaktige målinger av avstanden mellom kilde og mottagere samt en nøyaktig måling av den innbyrdes avstand mellom elementene i gruppen. Som angitt tidligere er det meget vanskelig å måle nøyaktig posisjonen av noe som slepes omkring i sjøen.

Det er et formål med denne oppfinnelse å bestemme fjernfelt-signaturen av en marin akustisk kildegruppe med mange elementer under forløpet av et normalt datainnsamlingsprogram på forholds-vis grunt vann (f.eks. 50 m eller mindre) uten nøyaktig kjennskap til kilde/mottager-geometrien.

I en foretrukket utførelsesform av denne oppfinnelse settes det ut en marin akustisk kildegruppe i en vannmasse. Gruppen omfatter et flertall kilde-elementer. Under kildegruppen anbringes en signatur-lyttekabel som omfatter et flertall sensorelementer med en innbyrdes avstand som er mindre enn halvparten av den korteste bølgelengde av interesse. Lengden av signaturlyttekabelen er større enn lengden av kilde-gruppen med en slik stør-relse at signalamplitude-bidragene fra sensorene ved endene av gruppen er ubetydelige i forhold til en summering av alle sensorsignalene. Dybden av signaturlyttekabelen velges slik at en sideveis forskyvning av signaturlyttekabelen i forhold til et element i kildegruppen ikke i vesentlig grad vil endre sensorsignal-envelopene med hensyn til faseforskyvning og amplitude som følge av ekkoeffekten, i forhold til det som ville bli observert hvis kildeelementet befant seg direkte over signaturlyttekabelen. Kildegruppen utløses for å generere en akustisk bølge som blir detektert av sensorene. De detekterte signaler blir registrert og senere prosessert ved bølgefelt-ekstrapolering for å gi den ønskede fjernfelt-signatur.

Under prosesseringen blir fortrinnsvis de registrerte signaler summert og det anvendes et ekstrapoleringsfilter på de summerte signaler for å oppnå den vertikale f jernf eltsignatur .-Eventuelt blir en tidsforskjøvet versjon av hvert registrert signal summert og ekstrapoleringsfilteret anvendes på summen for å oppnå fjernfelt-signaturen ved en vinkel avvikende fra

vertikalen.

Summeringstrinnet kan fortrinnsvis anvendes enten før eller etter registrering av sensorsignalene.

Fortrinnsvis er geometrien av kildegruppen og signatur-luftekabelen ufullstendig kjent. En bedre forståelse av for-delene og de nyttige trekk ved denne oppfinnelse vil fremgå av den følgende beskrivelse i tilknytning til tegningene, hvor: Figur 1 er et oppriss av det viktigste utstyr som brukes til å utføre fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen,

Figur 2 er et grunnriss av arrangementet på figur 1,

Figur 3 viser effektene av en ekko-refleksjon,

Figur 4 illustrerer grunntankene ved bølgefelt-ekstrapolering, Figur 5 er et sett syntetisk registrerte nærfeltsignaturer, og Figur 6 viser overensstemmelsen mellom en nøyaktig beregning av en fjernfelt-signatur og den fjernfelt-signatur som blir oppnådd ved bølgefelt-ekstrapolering av nærfeltsignaturen på figur 5.

Arrangementet av utstyr som brukes for å utføre fremgangsmåten ifølge denne oppfinnelse er vist på figur 1. Et skip 10 sleper en kildegruppe 12 og en signaturlyttekabel 14 gjennom en vannmasse 16 over sjøbunnen 18.

Kildegruppen 12 består av et flertall seismiske eller akustiske kilder 20, 22, 24, 26 som kan være luftkanoner, av hvilke fire kanoner er vist i eksempelet, men dette er ingen be-grensning. Det er vist en enkelt kildegruppe på figur 1, men det kan anvendes flere slike grupper sideveis forskjøvet i forhold til hverandre som vist ved 12 og 12' på figur 2, slik det er velkjent på dette område. Den langsgående og sideveis avstand mellom de respektive kilder, deres akustiske utgangseffekt og deres avfyringssekvens velges for å optimalisere ønskede karak-teristikker ved kildesignaturen og for å optimalisere retningen av den akustiske stråle i forhold til fallende undergrunns-formasjonslag, slik det også er velkjent. Imidlertid kan den egentlige dimensjonsmessige geometri av kildegruppene og signaturlyttekabelen forøvrig være ufullstendig kjent.

Signaturlyttekabelen 14 omfatter en gruppe med et antall sensorer såsom hydrofoner 28, 30, 32 montert i en oljefylt kappe. Det kan være så mange som 100 hydrofoner innbefattet i kappen. Den innbyrdes avstand mellom hydrofonene er ikke mer enn halvparten av lengden av den korteste seismiske bølgelengde av interesse. Hvis f.eks. den øvre tidsavhengige frekvensgrense er 250 Hz, vil den innbyrdes avstand mellom hydrofonene ikke være mer enn 3 m. Signaturlyttekabelen er lengre enn den akustiske kildegruppe. Lengden er slik at signalamplitude-bidragene fra sensorene, f.eks. hydrofonene 28 og 32, plassert ved endene av signaturlyttekabelen 14, er mindre enn en liten prosentdel av summen av alle signaler fra alle hydrofoner i signaturlyttekabelen. En typisk prosentdel kan være 5%. For-målet med denne lengderestriksjon er å avstedkomme en sikkerhets-margin slik at en forskyvning i lengderetningen eller i tverr-retningen med hensyn til de relative posisjoner av kildegruppen og signaturlyttekabelen, ikke skal bevirke en betydelig forskjell i verdien av den totale sum av hydrofonsignalene. Som angitt tidligere er det ikke mulig nøyaktig å bestemme de relative posisjoner av gjenstander som slepes gjennom sjøen.

Signaturlyttekabelen 14 er plassert under kildegruppen 12 på en slik dybde at endringen i signalenvelopene fra hydrofonene eller sensorene som følge av endring i den sideveis forskyvning av signaturlyttekabelen i forhold til de respektive kildegrupper med hensyn til faseforskyvning og amplitude på grunn av den ovenfor omtalte ekko-effekt, er liten og ubetydelig.

Kvantitativt vil angivelsen ovenfor lettere bli forstått under henvisning til figur 3. Forutsettes en kildegruppe 12 på en dybde D av 6 meter, en signaturlyttekabel 14 på en dybde av 15 meter og en hastighet V i vann på 1500 meter pr. sekund som tidligere, vil bildet av ekkoet ligge ved punkt G eller 2D over kilden. Signaturlyttekabelen er plassert sideveis omkring 10 meter til høyre. Gangtidsforskjellen mellom et direkte signal mottatt ved 14 og de signal som skyldes ekkoet er forskjellen i gangtid for veilengdene 12-14 og G-14. Denne forskjell er om-trent lik den vertikale gangtidsforskjell over en veilengde 2D med en margin på mindre enn 2 millisekunder. Veilengden G-14 er omkring 23,3 m, veilengden 12-4 er omkring 13,5 m, hvilket gir en veilengde-forskjell på omkring 9,8 meter eller 6,5 millisekunder regnet i tid. Da 2D er 12 meter eller 8 millisekunder i gangtid, vil faseforskyvningen i tid være omkring 1,5 milli-sekund, hvilket er lite og innenfor grensene.

Det henvises til figurene 1 og 2. Kildegruppene 12 og 12' kan slepes ved hjelp av bommer eller daviter 34, 36 nær akter-enden av skipet 10 ved enden av kabler 38 og 40 sammen med de vanlige luftslanger og styreledninger for avfyringspulser. Signaturlyttekabelen 14 kan slepes av og lagres på en passende kabeltrommel 42. Avfyrings-styreledningene ogÆoverføringsled-ninger 44 for sensorsignaler fører fra en signalutnyttelsesinn-retning 46 til de respektive enheter som slepes. Sensorene i signaturlyttekablene 14 kan være koblet i parallell for å avstedkomme et summert sensorsignal, eller signalene fra hver sensor kan overføres over individuelle datakanaler til signalutnyttelsesinnretningen 46 på figur 1. Denne innretning 46 kan også innbefatte en arkiv- eller datalagringsinnretning 48 såsom en magnetbåndopptager, diskett-modulhukommelse eller en annen lignende innretning.

Det vil forstås at signaturstudier kan foretas samtidig med en konvensjonell marin seismikk-undersøkelse. I så fall vil den vanlige marine lyttekabel med flere seksjoner (ikke vist) bli slepet bak skipet 10 sammen med men adskilt fra signaturlyttekabelen 14. Kildegruppene 12, 12' vil da frembringe ikke bare kildesignaturdata, men også de vanlige seismiske refleksjonsdata. Sensorsignaler fra signaturlyttekabelen kan registreres parallelt på individuelle kanaler i signalutnyttelsesinnretningen 46 sammen men registrering av normale seismiske refleksjonsdata. Som et ytterligere øknomisk trekk vedrørende utstyret kan signaturlyttekabelen 14 være integrert med en konvensjonell marin lytte- eller seismikk-kabel med flere seksjoner, skjønt et slikt arrangement kan være noe uønsket fordi signaturlyttekabelen da ikke kan mani-puleres uavhengig.

Hittil er det beskrevet utstyr som skal brukes til å oppnå en nærfelt-kildesignatur. Det er vist at ufullstendig kjennskap til geometrien av kildegruppene og lyttekabelen ikke er fatal,

i det minste innenfor rimelige grenser som lett kan overholdes på feltet. Data som registreres representerer en trykksignatur P som funksjon av x, t, Z-^, hvor x er sideveis forskyvning, t er en gangtidsparameter og Z1er dybden av lyttekabelen. Det som ønskes er (figur 4):

hvor Z2er representativ for fjernfeltområdet og følgelig gjelder z2» zr

Den nedadgående ekstrapolering for et nedadgående bølgefelt i to dimensjoner kan bestemmes ut fra Kirchoffs formel for et trykkbølgefelt: hvor

og<*>angir en konvolveringsoperasjon. Se figur 4. Ligning (1)

er fullt ut forklart i Seismic Migration, Imaging of Acoustic Energy by Wavefield Extrapolation, A.J. Berkhout, Elsevier Scientific Publishing, 1980, sidene 109-137. Det ville selvsagt være mulig å formulere ekstrapoleringen for det tredimensjonale rom ved anvendelse av målinger av trykkbølgefeltet over et areal under kildegruppen.

I stor avstand fra signaturlyttekabelen kan uttrykket ifølge ligning (2) ignoreres slik at integralet reduseres til en summering av nærfeltutgangene av de respektive sensorer i signaturlyttekabelen. F er en ekstrapolerings-filteroperator med dimen-sjonene av amplitude og fase.

Ved ekstrapoleringsoperasjonen kan de registrerte.signaler summeres med ekstrapoleringsfiltere i så fall anvendt på de summerte signaler for å oppnå den vertikale fjernfeltsignatur. Eventuelt og i overensstemmelse med ligning (1) kan de registrerte signaler tidsforskyves forut for summering og filtrering for å oppnå fjernfeltsignaturen ved en vinkel avvikende fra vertikalen. I virkeligheten er anvendelse av en tidsforskyvning den generelle løsning av ligning (1) med en tidsforskyvning lik 0 ekvivalent med spesialtilfellet vertikal ekstrapolering.

Når kildegruppen har en bredde som vist på figur 2 er ekstra-poleringsf unks jonen ikke istand til å diskriminere mellom tids-forsinkelser forbundet med den sideveis plassering av elementene i gruppen og slike som er forbundet med posisjonen av gruppe-elementene i rekke eller på linje. Ekstrapoleringen til fjernfeltet kompenserer bare for de gangtidseffekter i nærfeltdataene som er relatert til rekke- eller linjeposisjonen av gruppe-elementene. Gruppebredden og lyttekabelens dybde må derfor være slik at forskjellene i registrerte gangtider for tverr- eller krysslinjeelementene i kildegruppen er små sammenlignet med den korteste periode (invers av frekvens) av interesse, slik som tidligere forklart.

Figur 5 illustrerer signaler mottatt ved hver sensor i en signaturlyttekabel med 40 hydrofoner opptegnet som funksjon av tiden t og avstand x, i form av kurver med variabelt areal. Amplituden i hver kurve er en funksjon av trykket. Hendelser markert ved A er direkte ankomst av bølger fra en killdegruppe med fire luftkanoner som er tilnærmet sentrert over signaturlyttekabelen. Ankomsten av ekko er det vanskelig å skjelne i den målestokk som denne registrering er vist i. Refleksjonen fra sjøbunnen er sann-synligvis den eneste som er markert B. Fordi signaturlytte-kabelens sensorer er så meget nærmere kildegruppen enn sjøbunnen, blir hendelsene markert B meget svakere enn direkte mottatte bølger og vil ha en tilbøyelighet til å bli utlignet etter summering. Som det kan ventes er de direkte hendelser sett fra sensorene ved endene av signaturkabelen, dvs. hendelsene til venstre for E og til høyre for F, svake og vil ikke bidra vesentlig til en summering av alle signaler vedrørende direkte hendelser. Fordelen er her at sensorene kan forskyves på en eller annen måte i lengderetningen x uten at det får nevneverdig inn-virkning på resultatet. Nøyaktig posisjonering i lengderetningen er derfor ikke kritisk.

De data som er presentert på figur 5 er syntetiske data.

En nøyaktig løsning for fjernfeltsignaturen ble beregnet i henhold til figur 6 i form av en første kurve 50. Figur 6 viser trykk P som funksjon av tid t. Nærfeltdata fra figur 5 ble så summert og deretter ble ekstrapoleringsfilteret i henhold til ligning 3 anvendt for å avstedkomme den ekstrapolerte annen kurve 52 på figur 6. Den tredje kurve 54 på figur 6 er forskjellen mellom kurvene 50 og 52 og demonstrerer den meget høye grad av overensstemmelse mellom den eksakte løsning og den som ble oppnådd ved bølgefelt-ekstrapolering.

Under drift blir kildegruppen 12 utløst for å frembringe

en akustisk bølge som detekteres av sensorene i signaturlyttekabelen 14. Signalene blir overført fra de respektive sensorer til signalutnyttelsesinnretningen 46 hvor signalene kan registreres av det nevnte lagringsmedium 48. De respektive signaler kan så summeres og blir deretter filtrert av ekstrapoleringsfilteret F for å definere den ønskede fjernfeltsignatur. Sum-merings/f iltrerings-prosessen kan utføres av signalutnyttelsesinnretningen 46 i sann tid eller den kan utføres senere i et dataprosesseringssenter ved anvendelse av de arkiverte eller registrerte data. Den således utledede fjernfeltsignatur kan benyttes til kvalitetskontroll for å overvåke virkemåten av en kildegruppe på feltet og den kan også brukes til å frembringe en dekonvolveringsoperator som anvendes ved konvensjonell velkjent seismikdata-prosessering.

Summeringstrinnet kan utføres enten før eller etter data-registreringstrinnet. F.eks. kan sensorene i signaturlyttekabelen være koblet parallelt slik at kabelutgangssignalet er et summert signal som ekstrapoleringsfilteret kan anvendes direkte

o

pa.

Som angitt tidligere kan signaturregistrering foretas samtidig med konvensjonell registrering av seismiske refleksjonsdata. En slik prosedyre har den fordel at kildegruppens signatur alltid er tilgjengelig med henblikk på endrede fysikalske beting-elser på feltet. Således kan kvaliteten av prosesseringen av de registrerte seismiske refleksjonsdata forbedres ved bruk av kildegruppe-signaturer i sann tid istedenfor å anvende en eller annen hypotetisk signatur slik det for tiden ofte blir gjort i mangel på virkelige feltdata.

Claims (8)

1. Fremgangsmåte for bestemmelse av fjernfeltsignaturen av en marin, seismisk kildegruppe (12) ut fra nærfeltmålinger av akustiske signaler karakterisert ved at det i en vannmasse (16) settes ut en marinseismisk killdegruppe (12) som omfatter et flertall kilde-elementer (20, 22, 24, 26), at det i vannmassen (16) settes ut en signaturlyttekabel (14) som omfatter et flertall sensorer (28, 30, 32), hvilke sensorer har en innbyrdes avstand på mindre enn halvparten av den korteste bølgelengde av interesse, og signaturlyttekabelen (14) har stør-re lengde enn lengden av kildegruppen (12) idet lengdeforskjel-len er så stor at signalamplitudebidragene fra de sensorer (28,

32) som er plassert ved endene av signaturlyttekabelen (14), ut-gjør mindre enn en ønsket prosentdel av en sum av alle signaler fra sensorene (28, 30, 32), at signaturlyttekabelen (14) plas-seres under kildegruppen (12) på en ønsket dybde slik at det blir liten endring i sensor-signalenvelopene som følge av sideveis forskyvning av signaturlyttekabelen (14) i forhold til kilde-gruppen (12) med hensyn til faseforskyvning og amplitude på grunn av en ekko-effekt, at elementene (20, 22, 24, 26) i kildegruppen (12) utløses for å frembringe en akustisk bølge, at utgangs-signalene fra sensorene (28, 30, 32) som følge av de akustiske bølger registreres på et lagringsmedium< 48), at de registrerte signaler prosesseres ved bølgefeltekstrapolering for å definere en fjernfelt-kildesignatur for gruppen, og at denne fjernfelt-kildesignatur anvendes til å forbedre kvaliteten av de prosesserte seismiske refleksjonsdata.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at den nevnte prosessering av de registrerte utgangssignaler omfatter summering av disse og anvendelse av et ekstra-poleringsf ilter på de summerte signaler.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at den nevnte summering blir foretatt forut for regi-streringen .

4. Fremgangsmåte for bestemmelse av fjernfeltsignaturen av en marin-seismisk kildegruppe ut fra nærfeltmålinger av akustiske signaler, ' karakterisert ved at det settes ut en marin-seismisk kildegruppe (12) med flere elementer i en vannmasse (16), at en signaturlyttekabel (14) settes ut i vannmassen (16), hvilken signaturlyttekabel (14) omfatter et flertall sensorer (28, 30, 32) som har en innbyrdes avstand mindre enn halvparten av den korteste bølgelengde som er av interesse, idet lengden av signaturlyttekabelen (14) er et ønsket stykke større enn lengden av gruppen (12), at signaturlyttekabelen (14) anbringes under kildegruppen (12) på en slik dybde at den sideveis forskyvning av signaturlyttekabelen (14) i forhold til hvilket som helst individuelt kildegruppe-element (20, 22, 24, 26) vil gi en liten endring i sensorsignalkarakteristikkene som følge av en ekko-effekt, at kildegruppen (12) bringes til å generere en seismisk bølge, at sensorens utgangssignaler som følge av den genererte seismiske bølge blir registrert, at en fjernfelt-kildesignatur defineres ved summering av de registrerte signaler og anvendelse av et bølgefeltekstrapolerings-filter på de summerte signaler, og at den således definerte fjernfelt-kildesignatur benyttes til å forbedre prosesserte seismiske refleksjonsdata.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 4, karakterisert ved at en seismisk refleksjonsundersøkelse utføres samtidig med bestemmelsen av fjernfeltsignaturen av kildegruppen (12).

6. Fremgangsmåte for bestemmelse av fjernfelt-signaturen av en seismisk kildegruppe i en vannmasse, karakterisert ved deteksjon av nærfeltsignaturen av hele kildegruppen (12) over en gruppe detektorer (28, 30, 32) fordelt over en viss ut-strekning, hvis ene dimensjon er større enn den tilsvarende dimensjon av kildegruppen (12) og plassert under kildegruppen (12), registrering av den nevnte nærfeltsignatur og bestemmelse av fjernfeltsignaturen for kildegruppen (12) ved bølgefelt-ekstrapolering av den registrerte nærfeltsignatur.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 4, karakterisert ved at den dimensjonsmessige geometri av kildegruppen (12) og signaturlyttekabelen (14) er ufullstendig kjent.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 7, karakterisert ved at en ønsket tidsforskyvning meddeles de registrerte sensorutgangssignaler forut for summeringstrinnet.