NO313494B1 - Katalysator for spalting av dinitrogenoksid og fremgangsmåte ved utförelse av prosesser hvor det dannes dinitrogenoksid - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en katalysator for å nedbryte dinitrogenmonoksid (N2O) til nitrogen og oksygen ved temperaturer i området 250-1000°C. Oppfinnelsen gjelder også en metode for å utføre prosesser som omfatter dannelse av N2O.

De siste årene har man i økende grad fokusert på nedbrytning av N2O, ettersom den er en drivhusgass som også kan ha en innvirkning på ozonlaget. N2O vil dannes under katalytisk oksidasjon av ammoniakk i forbindelse med salpeter-syreproduksjon og under oksidasjon av alkoholer og ketoner, for eksempel i forbindelse med produksjon av adipinsyre. Også i forbindelse med bruk av N2O, for eksempel i anestesien, bør N2O brytes ned og ikke slippes ut i atmosfæren.

Selv om N20 vil nedbrytes homogent i noen grad ved høy temperatur, bruker man i de fleste prosesser forskjellige typer katalysatorer for nedbrytningen. Men en katalysator som kan fungere godt i et visst temperaturområde og/eller en viss NaO-holdig gassblanding vil ikke nødvendigvis fungere ved andre drifts-betingelser. Selektiviteten for katalysatoren er også av stor viktighet, spesielt hvis katalysatoren brukes i forbindelse med oksidasjon av ammoniakk, foran absorpsjonsenheten i produksjonslinjen, i et produksjonsanlegg for salpetersyre. I dette tilfellet bør ikke katalysatoren bryte ned hovedproduktet, altså nitrogenmonoksidet

(NO).

Det er kjent en rekke nedbrytningskatalysatorer for N2O, og de fleste av dem er basert på forskjellige metalloksider som ceriumoksid, koboltoksid, kobber(ll)oksid, kromoksid, mangandioksid og nikkeloksid som aktiv komponent. Dessuten er det kjent katalysatorer med metalloksider på zeolittbærere og zeolitter ionebyttet med overgangsmetaller.

En katalysator for reduksjon av nitrogenoksidforbindelser er kjent fra den japanske patentsøknaden JP48089185. Selv om denne søknaden ikke nevner dinitrogenmonoksid spesielt, dekker definisjonen også dette nitrogenoksidet. Katalysatoren inneholder Co- og Ce-oksider som hovedkomponenter. I et eksempel ble en blanding av 249 deler koboltacetat og 315 deler ceriumacetat løst i vann. ZO2 ble fuktet med denne løsningen og pyrolysert ved 900°C i 5 timer til en katalysator som inneholder Ce02 og C03O4 på overflaten av en ZrC^-bærer.

Fra patentsøknaden W093/15824 er det kjent at man kan la en N20-holdig gass bringes i kontakt med en katalysator som inneholder nikkeloksid pluss koboltoksid på et underlag av zirkonia ved 280°C. Forholdet mellom nikkeloksid og koboltoksid er 0,5-1 : 3-1. Både ren N20 og fortynnede N20-gasser kan behandles i henhold til denne søknaden.

Fra EP 207857B1 er det også kjent en katalysator som består av ceria og 1-20 vekt% av i det minste Al, Si, Zr, Th eller sjeldne jordmetaller som oksider. Denne sammensetningen, som hovedsakelig inneholder ceria og fortrinnsvis 1-5 vekt% av de nevnte metalloksidene kan brukes til syntese av metanol over lengre tid uten tap av overflateareal.

Applied Catalysis B: Environmental 13 (1977) 69-79 R.S. Drago et al. beskriver en katalytisk nedbrytning av N2O med metalloksid avsatt på en bærer. Man under-søkte nedbrytningen av N20 med metalloksider på silika, magnesiumoksid, kalsiumoksid og hydrotalkittliknende underlag. CoO ble funnet å være den mest aktive katalysatoren på silika ved temperaturer rundt 500°C. Det ble fremstilt katalysatorer med silikaunderlag ved å fylle porene i silikaet med nitrater av metallene, tørke det ved 180°C og bryte ned nitratene til oksider ved 500°C.

Med CoO på en MgO-bærer fikk man en mye mer aktiv katalysator. Men aktiviteten av katalysatoren ble redusert etter kalsinering ved 1000°C. Katalysatorer som var kalsinert ved 500°C konverterte 99 % av N20-gassen, mens katalysatorer som var kalsinert ved 1000<S>C konverterte 50 %. Det ble også beskrevet fremstilling av en "hydrotalkittliknende" forbindelse Co3Mg5Al2(OH)20C03.y.H20. Denne forløperen ble kalsinert ved 500°C eller 800°C. BET-analyse av Co20/2MgO-katalysatorer kalsinert ved 500°C og 1000°C viste et overflateareal på henholdsvis 118 m<2>/g og 4 m<2>/g.

Når katalysatoren for N20-nedbrytning inneholder koboltoksid, som rapportert i Journal of Chem. Soc. Faraday Trans. 1, 74(7), 1595-603, som studerte strukturen og aktiviteten av faste løsninger av CoxMgi-xAl20-spinell for bruk som katalysatorer ved nedbrytning av N20, øker katalysatoraktiviteten generelt når det inkorporeres flere koboltioner i oktaederposisjonene i strukturen.

Hovedformålet med foreliggende oppfinnelse var å komme frem til en fleksibel, aktiv og termisk stabil katalysator for å bryte ned N2O ved en temperatur på over 250°C, spesielt i området 800-1000°C.

Et annet formål var at katalysatoren skulle være stabil og opprettholde aktiviteten i minst en normal syklus, dvs. tiden mellom hver gang man skifter ut katalysatoren for ammoniakkoksidasjonen.

Et tredje formål var å produsere en katalysator som kunne brukes ved høy rom-hastighet og som har høy selektivitet for nedbrytning av N2O uten å bryte ned NO. Det var også et formål å komme frem til en metode for å redusere mengden av dinitrogenmonoksid fra prosesser som medfører at det dannes dinitrogenmonoksid, som salpetersyreprosesser, adipinsyreprosesser og ved forbrenning av hydrokarboner i motorer i kjøretøy.

Et annet formål var å fjerne dinitrogenmonoksid fra avgassen fra salpetersyreanlegg og andre avgasser.

De forskjellige kjente nedbrytningskatalysatorene for N2O ble først evaluert med hensyn til aktivitet og termisk stabilitet. Det var kjent fra litteraturen av koboltoksid har høy aktivitet, iallfall i begynnelsen for noen gassammensetninger og ved relativt lav temperatur. Det ble rapportert at nedbrytningen av N2O i avgassen fra salpetersyreanlegg gikk med høy aktivitet med katalysatorer fremstilt av hydro-talkittforløpere som inneholdt kobolt og var kalsinert lett, dvs. ved 200-500°C. Oppfinnerne startet derfor med å undersøke denne typen katalysator for fremstilling av en prosessgasskatalysator. Et avgjørende krav til en ny katalysator var at den skulle være termisk stabil ved driftsbetingelsene for ammoniakkoksidasjonen. Dette betyr at katalysatoren må være aktiv, selektiv og stabil ved 800-1200°C og for de gassblandingene som dannes under den katalytiske oksidasjonen av ammoniakk.

Flere forløpere som inneholdt koboltoksid ble så fremstilt og kalsinert i minst 5 timer ved omtrent 900°C. Slike katalysatorer ble sammenliknet med andre kjente katalysatorer i en første test på nedbrytning av N20 for en gassblanding som inneholdt 2932 ppm N20 og 2574 ppm NO og hvor forholdet mellom NO og N20 var 0,88 og romhastigheten pr. time, GHSV, var 280.000 r<1>. Hastighetskonstantene for nedbrytningen ble målt ved 700°C.

Disse testene bekreftet at Co er det aktive metallet i eks-hydrotalkitten med Co-Mg-AI. Oksidene ble testet ved forskjellig GHSV og for de mest aktive oksidene med for høy konvertering til at man kunne få presise hastighets-konstanter. Tester av den termiske stabiliteten til en katalysator basert på kalsinert hydrotalkitt med Co, Mg og Al ble utført i 48 timer ved omtrent 900°C. Testene ble utført ved GHSV 108.440 t"<1> og med 2932 ppm N20, 2575 ppm NO, mens resten av gassblandingen var argon. For disse katalysatortypene ble NaO-konverteringen og hastighetskonstantene for N20-konverteringen redusert i løpet av testperioden. Overflatearealet til katalysatoren ble også redusert, fra 9,3 til 1,3 BET m<2>/g. Disse resultatene viser tydelig at man ikke kan regne med at slike katalysatorer er stabile.

Oppfinnerne begynte så å undersøke katalysatorer basert på aktive komponenter på en bærer, for eksempel av metalloksider som zirkonia, alumina, ceria og blandinger av disse. En fordel med disse katalysatortypene er reduksjonen av materialkostnadene hvis det er mulig å oppnå en betydelig reduksjon av mengden av den aktive komponenten for nedbrytningen av dinitrogenmonoksidet.

Først ble kobolt-aluminiumsystemet systematisk evaluert i tester i reaktorer i laboratorieskala. Sammensetningen av systemet Co3-xAlx04 ble variert fra x=0 til x=2.

Resultatene fra aktivitetsdataene i laboratoriet er vist på Figur 1. Det ble observert at det opptrer en økning av aktiviteten, målt etter omtrent 90 timers drift, når det tilsettes aluminium til spinellstrukturen. Men når kobolt/aluminiumforholdet var mindre enn 1 ble det observert en reduksjon av aktiviteten. Dette var over-raskende, ettersom overflatearealer øker kontinuerlig ved en økning av aluminiuminnholdet. Derfor syntes det å være fordelaktig i forhold til reaksjons-hastigheten å arbeide med en koboltrik spinell, selv om disse materialene har en tendens til å ha et lite overflateareal.

Et annet oksidsystem som også ble grundig undersøkt var Co3-xFex04-systemet, hvor x kunne variere fra 0 til 2. Disse materialene ble testet i en mikroreaktor i laboratoriet og resultatene er vist på Figur 2. CoFe2C>4 viste den høyeste aktiviteten. Denne spesifikke sammensetningen kan beskrives som "kobolt-stabilisert magnetitt".

Selv om disse to spinelltypene viser høy aktivitet ble de ikke betraktet som praktiske for bruk som ren fase av følgende tre grunner: Alle katalysatorer med høyt koboltinnhold vil være for dyre til å kunne brukes i praksis, alle de ovennevnte aktive fasene, unntatt den aluminiumrike spinellen, har lavt overflateareal og de deaktiverer, også ved den relativt lave temperaturen 800°C. Derfor kan disse fasene bare anses nyttige hvis de kan kombineres med hell med en passende bærer. Men mange konvensjonelle bærere for katalysatorer kan ikke brukes i dette tilfellet. Følgende egenskaper kreves: Bæreren må ha et høyt smeltepunkt, fortrinnsvis over 1800°C, slik at den motstår sintring og opprettholder et høyt overflateareal under prosessbetingelsene. Dessuten bør ikke bæreren reagere i vesentlig grad med den aktive fasen slik at det oppstår tap av aktivitet og/eller selektivitet. Endelig må bærermaterialet være lett tilgjengelig til en pris som er betydelig lavere enn for den aktive fasen.

Valg av en egnet bærer viste seg å være mer komplisert enn ventet, og man forsto snart at mulige kombinasjoner av aktiv fase og bærermateriale måtte evalueres grundig. Det første bærermaterialet som ble undersøkt var magnesiumoksid. Deretter ble det utført en pilottest på aktiviteten av en spinellfase av koboltaluminat med en nominell sammensetning C02AIO4. Man observerte at aktiviteten av denne fasen var god i begynnelsen. Men under videre testing ble det funnet en kontinuerlig reduksjon i ytelse med tiden. Detaljert analyse av katalysatoren etter pilottesten tydet på at det ble transportert kobolt fra den aktive spinellfasen til magnesiabæreren. Ytterligere undersøkelser avslørte at den aluminiumrike spinellen og den faste kobolt-magnesialøsningen viser en lavere aktivitet enn Co2AI04-spinellen, og dette forklarte deaktiveringen. Denne prosessen vil fortsette til den kjemiske aktiviteten av kobolt i spinellen og magnesiabæreren er den samme. Basert på disse observasjonene og testene utelukket man magnesia som bærer for en katalysator som skulle brukes i et prosessgassmiljø.

Et annet vanlig brukt bærermateriale er alumina. Men som med magnesiabæreren ble det funnet at det transporteres overgangsmetall fra den aktive fasen til aluminaet, slik at det ble dannet aluminiumrike spineller med lavere reaksjonshastighet enn de aktive koboltrike spinell- eller perovskittfåsene. Derfor måtte alumina utelukkes som et realistisk bærermateriale. Tilsvarende argumenter kan fremsettes mot bruk av aluminosilikater og alumino-magnesiumsilikater som bærermateriale.

Zirkonia, ceria og blandinger av disse er også brukt som bærer i noen katalysatorer for oksidasjon av karbonmonoksid og hydrokarboner, (WO 96/14153), hvor den aktive katalysatoren er et edelmetall og kanskje også et overgangsmetall. Som gjengitt ovenfor brukes også ceriumoksid som katalysator for metanolproduksjon. Denne katalysatoren inneholder 1-20 % av iallfall Al, Si, Zr eller Th. På grunn av de fysiske egenskapene til ceriaet bestemte man seg for å undersøke dette bærermaterialet videre. Løseligheten av kobolt og jern i ceria er liten, og hastigheten for diffusjon av disse metallene inn i ceria er rapportert å være svært lav. Derfor var ceria en interessant kandidat. Ceria vil i de fleste tilfellene foreligge som Ce02, men den kan også foreligge som Ce203. Det ble så utført laboratorietester med Co304/Ce02 og aktiviteten og stabiliteten til katalysatoren var svært lovende. Det ble så utført videre laboratorietester og pilotanleggstester for å etablere den optimale sammensetningen av denne typen katalysator.

Rene ceriumoksidprøver uten aktiv fase ble også testet for aktivitet mot nedbrytning av N2O i mikroreaktorene i laboratoriet under standard testbetingelser. Ved 890°C ble det oppnådd en konvertering på 70 %, sammenliknet med en konvertering på mer enn 95 % for de beste spinellkatalysatorene på underlagsmateriale. Disse resultatene tyder på en ekstra fordel eller synergi ved å bruke ceriumoksid som bærermateriale. Hele arealet av katalysatoren, både den aktive fasen og bærermaterialet vil bidra til nedbrytningen av dinitrogenmonoksidet. I motsetning til ceriumoksid ble andre bærermaterialer som alumina og magnesia funnet å være fullstendig inaktive mot nedbrytning av dinitrogenmonoksid.

Katalysatorer på en bærer av ceria kunne lages på flere forskjellige måter med konvensjonelle metoder for fremstilling av katalysatorer. Koboltsalter, kobolt-aluminiumsalter og kobolt-jernsalter kunne felles på eller impregneres inn i ceriumoksidpulver og det resulterende slammet kunne så tørkes og kalsineres. Katalysatorpartiklene kunne så formes til en anvendelig fasong ved tablettering, komprimering, ekstrusjon etc. Et stort overflateareal av ceriaet vil være fordelaktig, og man bør bruke et ceria med stort overflateareal fra begynnelsen, siden det reduseres under kalsineringen. Ved driftstemperaturen bør overflatearealet av ceriaet være mer enn 10 m<2>/g, fortrinnsvis mer enn 50 m<2>/g.

Oppfinnelsen forklares og belyses videre med de følgende eksperimentene og de tilsvarende tabellene og figurene.

Figur 1 viser N20-konvertering for de aktive fasene Co3-xAlx04 ved 890°C i

mikroreaktor i laboratoriet.

Figur 2 viser N20-konvertering for de aktive fasene Co3-xFex04 ved 890°C i mikroreaktor i laboratoriet. Figur 3 viser N20-konvertering for de aktive fasene C03O4-Ce02 ved 890°C i

mikroreaktor i laboratoriet.

Figur 4 viser aktivitetsdata i pilotanlegg for N20-konvertering med forskjellige

katalysatorer ved 5 bar, 900<Q>C og GHSV=66.000 f<1>.

Figur 5 viser data fra en mikroreaktor i laboratoriet for NaO-konvertering med

forskjellige katalysatorer i henhold til oppfinnelsen.

Figur 6 viser virkningen av innholdet av aktiv fase i katalysatoren på

N20-konvertering i en mikroreaktor i laboratoriet.

Katalysatoren i henhold til oppfinnelsen består av 0,1-10 mol-% Co3-xMx04, hvor M er Fe eller Al og x=0-2, på et underlag av ceriumoksid.

Katalysatoren med underlag inneholder fortrinnsvis 1-5 mol-% av koboltkomponenten.

Bæreren for ceriumoksid som brukes ved fremstilling av katalysatoren bør fortrinnsvis ha et overflateareal som er større enn 10 m<2>/g, fortrinnsvis større enn 50 m<2>/g ved driftstemperaturen.

Foretrukne koboltkomponenter i katalysatoren er C03O4, Co3-xAlxG"3, hvor x=0,25-2 og Co3xFex04, hvor x=0,25-2.

Hovedtrekket ved metoden ifølge oppfinnelsen for å utføre prosesser som innebærer at det dannes N2O, er at den N20-holdige gassen bringes i kontakt med en katalysator som inneholder 0,1-10 mol-% Co3-xMx04, hvor M er Fe eller Al og x=0-2, på en bærer av ceriumoksid, ved 250-1000°C. N20 kan forekomme i gassblandinger som dannes ved oksidasjon av ammoniakk, i avgasser fra absorpsjonsenheten etter enheten for oksidasjon av ammoniakk, i N20-holdige gassblandinger fra adipinsyreprosesser, i avgasser fra forbrenningsmotorer og i gassblandinger anvendt i anestesi.

Når metoden i henhold til oppfinnelsen brukes i et salpetersyreanlegg oksideres ammoniakk i nærvær av en oksidasjonskatalysator og deretter bringes gassblandingen som dannes på denne måten i kontakt med katalysatoren som omfatter koboltkomponenten på ceriumoksidbæreren ved 500-1000°C.

Avgassen fra en absorpsjonsenhet som ligger nedstrøms for en enhet for oksidasjon av ammoniakk i prosesslinjen kan bringes i kontakt med katalysatoren for ned- brytning av N20 som inneholder 0,1-10 mol-% Co3-xMx04, hvor M er Fe eller Al og x=0-2, på en bærer av ceriumoksid ved 250-500°C.

Den N20-holdige gassblandingen fra en adipinsyreprosess kan også behandles i henhold til oppfinnelsen ved å bringe den nevnte gassen i kontakt med katalysatoren for nedbrytning av N20 som inneholder 0,1-10 mol-% Co3-xMx04, hvor M er Fe eller Al og x=0-2, på en bærer av ceriumoksid ved 500-800°C.

Eksempel 1

Dette eksemplet viser resultatene fra tester utført i laboratorieskala med katalysatorer som inneholder henholdsvis 1, 5 og 10 mol-% C03O4 på ceria. % konvertert N20 som funksjon av tiden er fremstilt på Figur 3. Testene ble utført under et trykk på 3 bar, GHSV=560.0001<1> og med en gassblanding bestående av: N20 =1200 ppm

NO = 10000 ppm

Oksygen = 4 %

H20 = 1,7 %

Resten var nitrogen.

Testene ble utført ved 800°C og 890°C. Resultatene av testene er fremstilt på

Figur 3. Disse testene viser en høy grad av N20-konvertering, omtrent 98 %. Stabiliteten til katalysatoren var også lovende. De beste resultatene kom når katalysatoren inneholdt 5 mol-% av koboltkomponenten.

Eksempel 2

Katalysatorene som ble brukt i testene i Eksempel 1 ble så testet i et pilotanlegg ved ammoniakkoksidasjonsbetingelser. Dessuten innbefattet testene under-søkelser av Co2AI04-katalysator uten bærer og en katalysator som besto av C02AIO4 på MgO. Katalysatoren for N20-konvertering ble plassert like under katalysatoren for ammoniakkoksidasjonen og nettet for gjenvinning av platina. Testene ble utført ved følgende standardbetingelser. Trykk 5 bar, temperatur 900°C, GHSV 550001<1> -1100001<1>. Sammensetningen av gassen var: N20 = 1200-1400 ppm, NO = 10 %, oksygen = 5 %, H20 = 16 %, resten nitrogen (pluss Ar, C02 etc. fra luften).

Resultatene fra disse testene er fremstilt på Figur 4 og viser at den beste katalysatoren konverterte omtrent 95 % N20 etter 100 dagers drift. Nedbrytingen av NO var godt under 0,5 %, som ble funnet å være et akseptabelt nivå.

Figur 4 viser også at Co2AI04-katalysatoren uten bærer og den samme aktive fasen på MgO begge mistet mye av aktiviteten etter noen dagers drift.

Eksempel 3

Dette eksemplet viser resultatene fra tester som ble gjennomført i 90 timer i en mikroreaktor i laboratoriet. Driftsbetingelsene var de samme som i Eksempel 1 og testene ble kjørt ved 800 og 890°C. Resultatene er fremstilt på Figur 5 som viser at koboltaluminat på ceria er en mer stabil katalysator enn koboltoksid på ceria.

Eksempel 4

Dette eksemplet viser effekten av sammensetningen av katalysatoren og mengde katalysator i forhold til bæreren på N20-konvertering i en laboratoriereaktor. Driftsbetingelsene var de samme som i Eksempel 1. Testene ble kjørt ved 890°C.

For alle katalysatorene i henhold til oppfinnelsen kom de beste resultatene ved en katalysatormengde på omtrent 2 mol-%, men for noen av dem oppnås høy aktivitet allerede ved svært liten mengde. N20-konvertering på mer enn 95 % kan oppnås ved svært liten katalysatormengde og også ved så stor mengde som 10 mol-%, men det ser ikke ut til at det er noe å vinne på å øke katalysatormengden over 5 mol-%. Katalysatormengden vil derfor også avhenge av praktiske og økonomiske vurderinger.

Med foreliggende oppfinnelse har oppfinnerne lykkes i å komme frem til en fleksibel, aktiv og termisk stabil katalysator for nedbrytning av N2O. Katalysatorene i henhold til oppfinnelsen kan brukes over et stort temperaturintervall og vil også være stabile ved forskjellige sammensetninger av gassen. Det er funnet at nærvær av vann, som ofte er problematisk, for eksempel i forbindelse med katalysatorer for eksos fra bilmotorer, ikke er et alvorlig problem for disse katalysatorene. Dermed kan de nye katalysatorene brukes til å bryte ned N20 i prosesser som omfatter dannelse av N2O. Katalysatorene er spesielt nyttige i forbindelse med produksjon av salpetersyre, siden man kan bryte ned N20 i prosessgassen som dannes etter ammoniakkoksidasjonen uten noen vesentlig nedbrytning av NO og de kan også brukes i avgassen fra den påfølgende absorpsjonsenheten.

Claims (10)

1. Katalysator for nedbrytning av N20 ved en temperatur i området 250-1000°C, karakterisert ved at katalysatoren består av 0,1-10 mol-% Co3-xMx04, hvor M er Fe eller Al og x = 0-2, på en bærer av ceriumoksid.

2. Katalysator i henhold til krav 1 karakterisert ved at katalysatoren på bæreren inneholder 1-5 mol-% av koboltkomponenten.

3. Katalysator i henhold til krav 1 karakterisert ved at bæreren av ceriumoksid som brukes ved fremstilling av katalysatoren ved arbeidstemperaturen har et overflateareal som er større enn 10 m<2>/g, fortrinnsvis større enn 50 m<2>/g.

4. Katalysator i henhold til krav 1 karakterisertvedat koboltkomponenten er C03O4.

5. Katalysator i henhold til krav 1 karakterisert ved at koboltkomponenten er Co3-xAlx04, hvor x = 0,25-2.

6. Katalysator i henhold til krav 1 karakterisert ved at koboltkomponenten er Co3-xFex04, hvor x = 0,25-2.

7. Metode for nedbrytning av av N20 i gassblandinger som dannes ved oksidasjon av ammoniakk, avgasser fra absorpsjonsenheten etter enheten for oksidasjon av ammoniakk, IsfeO-holdige gassblandinger fra adipinsyreprosesser, avgasser fra forbrenningsmotorer og gassblandinger anvendt i anestesi, karakterisert ved at den N20-holdige gassen bringes i kontakt med en katalysator som inneholder 0,1-10 mol-% Co3-xMxC>4, hvor M er Fe eller Al og x = 0-2, på en bærer av ceriumoksid, ved 250-1000-C.

8. Metode i henhold til krav 7 karakterisert ved at ammoniakk oksideres i nærvær av en oksidasjonskatalysator og at gassblandingen som dannes i denne prosessen bringes i kontakt med katalysatoren som inneholder koboltkomponenten på en bærer av ceriumoksid ved en temperatur i området 500-1000°C.

9. Metode i henhold til krav 7 karakterisert ved at avgassen fra absorpsjonsenheten etter enheten for oksidasjon av ammoniakk i prosesslinjen bringes i kontakt med katalysatoren for nedbrytning av N2O som inneholder 0,1-10 mol-% Co3-xMx04, hvor M er Fe eller Al og x = 0-2, på en bærer av ceriumoksid, ved en temperatur i området 250-500°C.

10. Metode i henhold til krav 7 karakterisert ved at den N20-holdige gassblandingen fra en adipinsyreprosess bringes i kontakt med katalysatoren for nedbrytning av N2O som inneholder 0,1-10 mol-% Co3.xMx04, hvor M er Fe eller Al og x = 0-2, på en bærer av ceriumoksid, ved en temperatur i området 500-800°C.