NO305222B1 - Anordning for innfesting av kunstige tenner i en kjeve og fremgangsmÕte ved fremstilling - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en anordning for innfesting av kunstige tenner som er ment å festes til forankringselementer helt eller delvis innleiret i en kjeve, slik som angitt i ingressen av vedlagte patentkrav 1.

Oppfinnelsen vedrører også en fremgangsmåte ved fremstilling av anordningen, slik som angitt i ingressen av vedlagte patentkrav 8.

Det hender ofte som en konsekvens at en sykdom eller ulykke at personer mister flere tenner i den ene eller begge kjevene. Disse tennene må erstattes av kunstige tenner som for eksempel kan gjøres ved hjelp av et avtagbart gebiss, festede broer eller, som i tilfellet med foreliggende oppfinnelse, protese som er permanent forankret i kjevebenet.

Det brukes forskjellige metoder og anordninger for å forankre en protese i kjevebenet. Det vil nå bli beskrevet en fremgangsmåte og en anordning som generelt brukes i svensk tannhelsepleie.

Det første trinnet etter undersøkelse og nøyaktig diagnose, er å innsette forankringslegemet, enkelte ganger nevnt som fiksturer, i kjevebenet ved en kirurgisk operasjon i det området av kjeven hvor protesen skal festes. Forankringslegemet kan for eksempel bestå av en titanskrue med en utvendig og en innvendig gjenge.

Når forankringslegemene etter heling er festet i kjeven, kan kirurgen løsne et stykke av det mykøse membranet som dekker forankringslegemene under helingsprosessen og eksponere forankringslegemene. I hvert forankringslegeme blir det deretter festet et avstandslegeme av titan ved hjelp av en skrue som skrus inn i de innnvendig gjengene i forankringslegemet. Avstandslegemet strekker seg gjennom det mykøse membranet i kjeven og er aksielt innrettet med forankringslegemet. Et avstandslegeme og et forankringslegeme utgjør sammen et forankringselement som protesen kan festes permanent til.

I en kjeve uten tenner i det hele tatt, vil deler av benet gradvis oppløses, slik at antall mulige steder for implantering av forankringslegemer, er begrenset. Dette, sammen med det faktum at det ikke er noen lett måte å kontrollere retningen og dybden av forankringslegemene ved implantering i kjevebenet, gjør at forankringslegemene og derved avstandslegemene kan ha en helning i forhold til hverandre og at avstandslegemene kan stikke over det mykøse membranet i varierende grad.

Etterat avstandslegemene er montert i forankringslegemene, fremstilles en modell av kjeven når forankringslegemene er implantert og avstandsstykkene er festet. Avtrykkselementene skrus fast til avstandslegemene og avtrykkene gjøres med kjeven i denne tilstand. Når avtrykkene er gjort, blir avtrykkselementene fjernet fra avstandslegemene, hvorved hele avstøpningen kan fjernes fra kjeven. Deretter blir modeller av avstandslegemene og forankringslegemene av messing skrudd inn i avtrykkselementene, slik at de har samme helning og vertikal posisjon som de virkelige forankringslegemene og avstandsstykkene i kjeven og avtrykket fylles med støpemasse. Etterat støpemassen er herdet og avtrykket med avtrykkselementene er løsnet fra støpemassen med forankringslegemene og avstandsstykkene i messing, er det dannet en nøyaktig modell av kjeven.

I denne forbindelse fremstilles en avstøpningsmodell av den andre kjeven også. Til slutt må pasienten bite i en myk masse og frembringe et biteavtrykk som viser hvordan pasientens kjever er plassert i forhold til hverandre og hvilket rom som er tilgjengelig for å bygge opp en kunstig tannrekke.

Avstøpningsmodellene av pasientens kjever festes i et kunstig kjeveledd, hvor de på basis av bittavtrykket justeres i overensstemmelse med pasientens bitt.

Til modellen av den tannløse kjeven, festes en voksrand i hvilken de kunstige tennene plasseres på en måte som gir et korrekt bitt og et estetisk utseende. Som en siste kontroll blir voksranden med de innsatte tennene prøvd i pasientens munn.

Voksranden virker som en modell for broen som skal støpes i det neste trinnet og som eventuelt skal holde de kunstige tennene. Den blir derfor støpt etter kjeven og forsynt med hull innrettet med avstandslegemene, for deretter å kunne skru den ferdige broen til avstandsstykkene.

Når voksmodellen er ferdig, blir den innkapslet i en form, hvorved voksen fordampes og gull slynges inn i formen.

Når gullet størkner, vil det skje en dimensjonsforandring som i enkelte tilfeller betyr at den støpte gullbroen ikke passer nøyaktig til avstandslegemene, som igjen betyr at avstandslegemene og forankringslegemene vil kunne utsettes for uønsket påkjenning dersom broen ble montert i denne til-standen. Gullbroen må derfor modifiseres ved å skjære den av på et eller flere steder, justere den til avstandslegemene og til slutt loddes sammen.

Når gullbroen er ferdig, er den forsynt med tannkjøttlignende plast og kunstige tenner og det er igjen huller i forlengelsen av hullene i broen. Protesen er deretter klar for montering i pasientens munn ved hjelp av skruer som føres gjennom hullene i plasten og broen og skrus inn i de indre gjengene i skruehodet som holder avstandslegemene og forankringslegemene sammen. Til slutt fylles hullene i plasten med plast og slipes glatte.

Som nevnt over, er denne fremgangsmåten med fremstilling, utprøving og festing av en protese i pasientens kjeve den som generelt brukes i Sverige pr. idag. Denne teknikken medfører imidlertid forskjellige problemer.

Et første problem er at den krever betydelig arbeid og tar lang tid.

Et annet problem er at gullet i broen og titanet i avstandslegemene tilsammen kan gi opphav til uønskede elektrokjemiske reaksjoner i munnen.

Et tredje problem er forbundet med den tidligere nevnte oppløsningen av kjeven. Dersom det ikke har vært noen tenner i kjeven på lang tid, kan det være meget håpløst. Dette vil igjen bety at avstanden mellom den tannløse kjeven og den motsatte kjeven er stor og at det derfor kreves en betydelig oppbygging av den tannløse kjeven for å plassere de kunstige tennene i korrekt høyde for et tilfredsstillende bitt. Med andre ord, må gullbroen ha tilstrekkelig styrke og en betydelig utstrekning i vertikal retning, noe som gjør den tung. Dette er lite komfortabelt for pasienten.

Et fjerde problem som er forbundet med materialet som brukes i broen og vekten av dette, er kostnadsaspektet. Siden gull er et dyrt materiale og det er behov for så mye som mellom 15 og 40 g for en vanlig bro, vil den være meget kostbar å fremstille.

Et femte problem er den tidligere beskrevne dimensjonsen-dringen i forbindelse med støping som gjør det vanskelig å fremstille en bro som når den er sikret til forankringslegemene og avstandslegemene, ikke gir opphav til spenninger mellom forskjellige forankringslegemer.

Et sjette problem er at ved utprøving av avstandslegemene, er det mykøse membranet ofte oppsvulmet på grunn av den kirurgiske operasjonen for eksponering av forankringslegemene og bedøvelsesmidlet som er brukt i denne forbindelse, noe som kan medføre at for lange avstandsstykker monteres i forank-ringsnkringslegemene. Når oppsvulmingen av det mykøse membranet forsvinner, vil avstandslegemene i stor grad kunne strekke seg over det mykøse membranet, noe som er mindre ønskelig fra et estetisk synspunkt.

De nevnte problemene er velkjente for fagmannen og det er gjort mange forsøk på å løse dem.

Et forslag til en løsning er beskrevet i svensk patent 455156-B. Denne publikasjonen beskriver en bro som i tilfellet over er forankret i kjeven ved hjelp av for-ankrings legemer og avstandslegemer. I dette tilfellet, består broen av et antall broelementer som hver omfatter et monteringslegeme, innskrudd i avstandslegemet, og to vinger som stikker ut på hver side av monteringslegemet mot vingen til broelementet til et nærliggende avstandslegeme. Ved oppbygging av broen, tilpasses broelementene til hverandre og det fremstilles koblingsflater mellom broelementene. Når alle broelementene er justert til hverandre, blir broen sveiset sammen ved tilkoblingsflåtene og forsynt med plast og tenner på vanlig måte.

Broen med denne utformingen er fremstilt av titan, noe som eliminerer problemene med uønskede elektrokjemiske reaksjoner og som også reduserer vekten og kostnaden til broen.

Broen som er beskrevet i svensk patent 455156-B medfører imidlertid andre ulemper. Siden avstandslegemene som beskrevet over heller og er plassert på forskjellige vertikale nivåer i forhold til hverandre, er det en kompli-sert sak å justere broelementene til hverandre for å oppnå nøyaktige koblingsflater. Dersom kjeven er litt oppløst, er det vanskelig å oppnå et passende bittnivå, siden broelementene ikke er vertikalt justerbare på samme måte som de kjente gullbroene beskrevet over og vil derfor kreve for mye plass. Dersom kjeven er meget oppløst, kan det være nødvendig å plassere tannraden med en betydelig avstand i sagittalretning foran den angjeldende broen. I dette tilfellet kan det være et problem med utilstrekkelig styrke siden tennene understøt-tes av broen.

Hensikten med foreliggende oppfinnelse er derfor å frembringe en anordning for festing av kunstige tenner i en kjeve og en fremgangsmåte ved fremstilling av anordningen for å løse de nevnte problemer forbundet med kjent teknikk.

Denne hensikten oppnås ved hjelp av en anordning og en fremgangsmåte som har de trekk som prinsipalt fremgår av henholdsvis patentkravene 1 og 8, og der ytterligere utførelsesformer er angitt i henholdsvis patentkravene 2-7 og 9 - 13.

I henhold til oppfinnelsen er forlengelseslegemene og tannfestemidlene skåret ut slik at endeflatene til hvert forlengelseslegeme er plassert i samme plan som den korresponderende festeflaten til tannfestemidlene i den ferdige anordningen. Ved hjelp av forlengelseslegemene kan høyden over forankringselementene til en bro og dermed de kunstige tennene féstet på denne, lett justeres i henhold til pasientens krav, for å frembringe et passende bittnivå, uansett om kjevebenet er litt eller mye resorbert. Endeover-flatene til forlengelseslegemene danner også et sete hvorpå tannfestemidlene som kan bestå av en prefabrikert bjelke fremstilt ved støping, fresing eller saging, lett kan festes. Siden utstrekningen av broen i sagittalretning kan justeres i henhold til pasientens behov, vil også raden av kunstige tenner konstant bæres av broen fra siden av forankringslegemene og derved frembringe tilstrekkelig styrke. Siden anordningen omfatter et tannfestemiddel og forlengelseslegemer som er sveiset i nøyaktig definerte posisjoner til tannfestemidlene, kan anordningen festes til forankringsmid- lene eller avstandslegemene uten at det oppstår spenninger mellom dem. Ved hjelp av forlengelseslegemer er det også mulig å løse problemet med for lange avstandslegemer og derved frembringe en estetisk tiltalende protese.

Det vil nå bli beskrevet forskjellige utførelsesformer av foreliggende oppfinnelse med henvisning til de medfølgende tegninger.

Fig. 1 viser skjematisk et mangfold av forankringslegemer implantert i kjeven, og avstandslegemer festet til forankringslegemene hvor et forankringslegeme og et avstandslegeme er vist gjennomskåret,

fig. 2 viser et skjematisk snitt av et rør i henhold til oppfinnelsen, montert på et avstandslegeme som igjen er montert på et forankringslegeme,

fig. 3 viser en kjeve sett fra siden med avstandslegemer og rør montert deri,

fig. 4 viser et eksempel på en bro montert på rørene sett ovenf ra,

fig. 5 viser et annet eksempel på en bro montert på rørene sett fra siden,

fig. 6 viser en modell med rørene påmontert i henhold til en annen utførelsesform av oppfinnelsen,

fig. 7 viser den samme modellen som i fig. 6 med en støpt bjelke montert på denne.

Fig. 1 viser forankringslegemer og avstandslegemer i en kjeve. Forankringslegemene 1 med utvendige gjenger 2 og innvendige gjenger 3 er implantert i tannbenet 14. Et avstandslegeme 4 er festet i hvert forankringslegeme 1 av en skrue 5, innskrudd i de innvendige gjengene 3 til forankringslegemene og med et hode 6 med innvendige gjenger 7. Avstandslegemene 4 strekker seg gjennom det mykøse membranet 8 i kjeven og stikker såvidt over dette. Det bør legges merke til at avstandslegemene bør stikke så lite som mulig over gommene. I figurene er høyden av avstandslegemene over gommene overdrevet. Som tidligere nevnt og som det også fremgår fra figuren, er avstandslegemene litt skrådd i forhold til hverandre og de har også forskjellige vertikale nivåer over det mykøse membranet 8.

Når avstandslegemene er festet til forankringslegemene, fremstilles en modell av hver kjeve og bittavtrykket tas som beskrevet over.

Som vist i figur 2, blir forlengelseslegeme i form av et rør 19 deretter festet i hvert avstandslegeme 4 på modellen av den tannløse kjeven. Dette røret er sylindrisk og har en ende som er utformet til å passe på avstandslegemet 4. Røret 9, som fortrinnsvis er dreid og fremstilt av titan, har videre en innvendig ringformet ansats 21 på enden som vender mot avstandslegemet. Røret 19 er festet til avstandslegemet 4 ved hjelp av av en skrue 23 som føres gjennom røret og skrus i den innvendige gjenge i hodet 6 på skruen 5, slik at skruen 23 kommer i kontakt med ansatsen 21 i røret. Den langsgående aksen av røret 19 vil derved være innrettet med lengdeaksen til avstandslegemet 4 og forankringslegemet 1.

Modellen med de innskrudde rørene 19 blir deretter festet i et kunstig kjeveledd og et plan gjennom rørene som gir pasienten et korrekt bittnivå, bestemmes og markeres.

Fig. 3 viser modellen av kjeven med påmonterte avstandslegemer 4 og rør 19. Denne figuren viser at avstandslegemene 4 er svakt skrådd i forhold til hverandre og at de er plassert på forskjellige vertikale nivåer, noe som igjen betyr at rørene vil være skrådd i forhold til hverandre og at deres frie endeflater vil være på forskjellige vertikale nivåer. Planet 30 som rørene 19 skal kuttes i, er indikert med en stiplet linje i figuren.

Modellen med rørene blir deretter plassert i en gnist-erosjonsmaskin av trådelektrodetypen, hvor rørene avskjæres til den indikerte høyden, slik at den frie endeflaten av hvert rør vil befinne seg i det indikerte planet 30.

I det kunstige kjeveleddet blir formen til et tannstøt-temiddel i form av en bro som holder de kunstige tennene bestemt og også en passende posisjon for denne i sagittal-retningen. Dette kan for eksempel gjøres ved å bruke et formbart materiale og lage en modell av broen på modellkjeven i det kunstige kjeveleddet.

Når denne modellen er ferdig, blir broen tilskåret, for eksempel fra en titanplate. Broen kan også fremstilles fra en prefabrikert bjelke, fremstilt ved støping, fresing eller saging. I henhold til en ytterligere variant, kan broen støpes ved hjelp av denne modellen.

På samme måte som i tilfellet med rørene 19, blir broen skåret i et plan med gnisterrosjon med trådelektroder, slik at overflaten til broen som tilgrenser endeflatene til rørene, vil være i et felles plan. Områdene av broen mellom inngrepsflåtene kan deretter formes etter ønske. Fig. 4 viser et mulig utseende av en bro 25 når den er montert på rørene 19. Broen er utskåret av en metallplate og har en bueformet del 27 som samsvarer med formen av kjeven og over hvilken de kunstige tennene bør plasseres. Fra den bueformede delen strekker det seg tunger 29 som festes til rørene 19. Fig. 5 viser et annet eksempel på en bro 25. I dette tilfellet består broen av en smal bjelke som er rett over rørene 19.

Når bjelken er korrekt plassert på rørene, blir den festet til disse for eksempel ved lasersveising.

Støpemassen i modellen blir deretter fjernet, slik at modellen av forankringslegemene og avstandslegemene kan eksponeres og skrus løs fra rørene. Bjelken og rørene plasseres i en jigg, og det lages hull gjennom bjelken i forlengelsen av rørene. Hullene kan fremstilles for eksempel ved boring. Bjelken blir deretter forsynt med plast eller porselen eller et komposittmateriale på kjent måte sammen med de kunstige tennene og festet til pasientens kjeve, hvoretter skruehullene i plasten blir fyllt.

Andre foretrukne utførelsesformer av oppfinnelsen vil nå bli beskrevet med henvisning til fig. 6-7.

På samme måte som tidligere, blir forankringslegemene innsatt i pasientens kjeve ved en kirurgisk operasjon og en modell 60 av kjeven med forankringslegemer og avstandslegemer 4, blir fremstilt.

Rørene 19 blir deretter festet i avstandslegemene 4 i modellen 60, som vist i fig. 6, og et plan 64-66 blir bestemt for hvert rør, som gir en passende lengde på røret og dermed en passende posisjon for en tanninnfestingsbro med hensyn til plasseringen av forankringslegemene. Planet velges slik at det plasseres så nært avstandslegemene som mulig. Planene 64-66 kan, selv om det ikke er nødvendig, være felles parallelle eller plassert i ett og samme plan. Dersom planene ikke er parallelle, må de fortrinnsvis være rett-vinklet til forankringslegemenes lengdeakser.

Når planene er bestemt, blir modellen 60 ved rørene 19 festet i en passende skjæremaskin og rørene 19 blir kuttet i planene 64-66. Kuttingen kan for eksempel skje ved gnisterrosjon med trådelektroder, laserskjæring eller saging.

På de avskårne rørene 19 på modellen 60 blir det deretter fremstilt en voksmodell av en bro 61 med en sideveis utstrekkende del 62 og ben 63 (se figur 7) som strekker seg fra disse. På basis av denne voksmodellen, støpes en bro 61 av titan. Overflatene til broen som skal tilstøte rørene 19, blir deretter behandlet slik at de passer nøyaktig på rørene 19 i planene 64-66. Denne behandlingen kan omfatte fjerning av støperenner og andre støpefeil eller ved en skjære-operasjon, tilsvarende det som ble utført på rørene.

Til slutt blir den støpte broen 61 med bena 63 sveiset til de avskårne rørene 19, slik at broen 61 og rørene 19 danner an anordning som passer nøyaktig på avstandslegemene i pasientens kjeve og som dermed kan festes til denne uten at det oppstår spenninger mellom forankringslegemene.

Dersom broen imidlertid var blitt formet og støpt direkte på avstandslegemene, vil det mest sannsynlig oppstått spenninger mellom forankringslegemene ved montering av broen i pasientens kjeve på grunn av dimensjonsendringer i forbindelse med støpingen. Disse dimensjonsendringene blir nå i stedet tatt opp av sammenføyningene 64-66 mellom rørene og broen. I denne forbindelse bør det legges merke til at det er viktig at endeflaten til hvert rør og tilsvarende tilstøtende flater av broen, er plassert i et felles plan, slik at det ikke oppstår spenninger ved montering av broen på rørene.

Fremgangsmåten og anordningene beskrevet over kan modifiseres på mange forskjellige måter innen beskyttelsesomfanget til de medfølgende krav. For eksempel er det mulig å feste rørene direkte til forankringslegemene, slik at man slipper avstandslegemene. Materialet som brukes i broen og rørene er fortrinnsvis titan, men det kan også brukes andre materialer. Rørene kan forkortes på mange forskjellige måter. For eksempel kan gnisterrosjonsteknikken med trådelektroder beskrevet over, erstattes av overflatesliping eller laserskjaering. Videre kan broen festes til rørene på mange forskjellige måter, for eksempel ved liming, skruing eller lodding. Anordingen i henhold til oppfinnelsen kan selv-følgelig festes til forankringslegemene og avstandslegemene på en annen måte enn det som er beskrevet og vist. Formen og tverrsnittet til rørene kan også endres.

Claims (13)

1. Anordning for innfesting av kunstige tenner som er ment å festes til forankringselementer (1, 4) helt eller delvis innfestet i en kjeve (14) og som innbefatter forlengelseslegemer (19), hvert tilpasset til å festes ved én ende til et forankringselement (1, 4), og et tannstøttemiddel (25) som er festet til de andre endene av forlengelseslegemene, som har inngrepsoverflater for inngrep med de andre endene og som strekker seg mellom forlengelseslegemene, karakterisert vedat endeoverflaten av hver andre ende av hvert forlengelseslegeme og den tilsvarende inngrepsoverflaten av tannstøttemidlet er anbragt i et felles plan.

2 . Anordning som angitt i krav 1,karakterisertved at endeoverflåtene av de andre endene av forlengelseslegemene (19) er anbragt i et felles plan.

3. Anordning som angitt i krav 1,karakterisertved at endeoverf låtene til de andre endene av forlengelseslegemene (19) er planparallelle.

4 . Anordning som angitt i krav 1, 2 til 3,karakterisert vedat tannstøttemidlet (25) er en bjelke utformet som et enhetlig stykke.

5. Anordning som angitt i et hvilket som helst de foregående krav,karakterisert vedat tannstøttemid-let (25) er en støpt konstruksjon.

6. Anordning som angitt i et hvilket som helst av de foregående krav,karakterisert vedat forlengelseslegemene (19) danner forlengelser av forankringselementene (1, 4) og har samme vinkler mellom deres lengdeakser som forankringselementene (1, 4), og at endeoverflaten av en ende av minst ett av forlengelseslegemene (19) danner en vinkel som er forskjellig fra null, med endeoverflaten av sin andre ende.

7. Anordning som angitt i et hvilket som helst av de foregående krav,karakterisert vedat tannstøtte-midlet er festet til forlengelseslegemene før bruken av anordningen i kjeven, og at tannstøttemidlet (25) og forlengelseslegemene er et enhetlig stykke.

8. Fremgangsmåte ved fremstilling av en anordning for understøt-telse av kunstige tenner, som er tilpasset for festing til forankringselementer (1, 4), som er helt eller delvis innfestet i en kjeve (14), hvilken fremgangsmåte innbefatter følgende trinn: å tilveiebringe forlengelseslegemer (19) tilpasset til å festes til forankringselementene (1, 4), å tilveiebringe et tanninnfestingsmiddel (25) tilpasset til å festes til forlengelseslegemene og som strekker seg mellom dem, karakterisert vedfølgende trinn: å bestemme ett eller flere plan (30) som definerer en ønsket posisjon for tannstøttemidlet (25) i forhold til forankringselementene (1, 4), å forkorte forlengelseslegemene (19) slik at deres endeoverflater som vender mot tannstøttemidlet er anbragt i nevnte plan når forlengelseslegemene er festet til forankringselementene , å behandle de inngrepsoverflåtene av tannstøttemidlet (25) som skal danna inngrep med forlengelseslegemene (19), slik at de anbringes i samme plan som endeoverf låtene når anordningen er festet til forankringselementene (1, 4) og å feste tannstøttemidlet (25) til forlengelseslegemene.

9. Fremgangsmåte som angitt i krav 8,karakterisert vedat forlengelseslegemene (19) forkortes ved hjelp av trådelektroder-gnisterosjonstypekutting.

10. Fremgangsmåte som angitt i krav 8,karakterisert vedat forlengelseslegemene (9) forkortes ved laserkutting.

11. Fremgangsmåte somm angitt i et hvilket som helst av kravene 8 -10,karakterisert vedå tilveiebringe hull som er aksielt innrettet med lengdeaksen til respektive forlengelseslegeme (19), gjennom tanninnfestingsmidlet (15) når dette er blitt festet til forlengelseslegemene.

12. Fremgangsmåte som angitt i et hvilket som helst av kravene 8 -11,karakterisert vedat tannstøtte-midlet (25) er festet til forlengelseslegemene ved hjelp av sveising.

13. Fremgangsmåte som angitt i et hvilket som helst av kravene 8 -12,karakterisert vedat planene er parallelle.