NO302544B1 - Fremgangsmåte for automatisk plotting og hjelp ved tolkning av seismiske tverrsnitt, spesielt ved anvendelse av bildeanalyse-teknikker - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse gjelder en fremgangsmåte som angitt i den innledende del av det vedlagte patentkrav 1.

Anvendt på seismikken, tillater fremgangsmåter ifølge oppfinnelsen særlig å gjennomføre et automatisk utvalg av deler av seismiske soner av et seismisk tverrsnitt som oppviser visse egenskaper, og bistå ved strukturell og stratigrafisk tolkning av dette tverrsnitt.

Generelt kan det anses at jordbunnen består av oppstabling av geologiske lag med forskjellige egenskaper som organi-seres i rommet ifølge en viss geometri.

For å definere jordbunnens geometri anvender spesialistene for undersøkelse av jordbunnen, spesielt geofysikere ved leting etter olje, en spesiell teknikk som kalles "seismisk refleksjon" som består i å utsende akustiske signaler på jordens overflate, og å innregistrere dem etter at disse signalene har forplantet seg i jordbunnen og er reflektert på de spesielle akustiske grensene som utgjør grensene mellom forskjellige geologiske lag, og som kalles reflektorer.

De innregistrerte signalene behandles for å oppnå spesielle bilder av jordbunnen som kalles "seismiske tverrsnitt", som kan sammenlignes med planene i vertikale snitt i jordbunnen, og på hvilke reflektorene fremkommer som på hverandre lagte linjer, mer eller mindre markerte, mer eller mindre kontinuerlig, subhorisontale eller deformerte, med bildet av lagene i jordbunnen, og som av spesialistene kalles "seismiske soner".

Et seismisk tverrsnitt består av en rekke, fra venstre til høyre eller fra høyre til venstre, av loddrette innregistreringer kalt "seismiske spor" bestående av signaler med mer eller mindre sterk amplitude, sammensatt av positive og negative buer, idet hvert av disse signalene er bilde av et punkt fra en reflektor. Bildesignalene fra samme reflektor korrelerer fra et spor til et annet som fremkommer på linjenes løkker.

Linjene kan være meget korte og ikke desto mindre av en betydning: dette er f.eks. tilfelle med "dubletter". Det sies å foreligge dubletter på et seismisk tverrsnitt når det mellom to velmarkerte hovedlinjer, forbundet med buer med amplityde av samme tegn og skilt over en stor lengde av en eneste signalbue med motsatt tegn, vil det mellom noen spor komme inn en signalbue med høyere frekvens og samme tegn som de buer som utgjør hovedlinjene.

De seismiske tverrsnittene som er utarbeidet av geofysikere, overføres deretter til spesialister i geofysikk eller geologi, som tolker dem for eksempelvis å avsløre eventuelle reservoarer. Tolkningen består i å avmerke på flere seismiske tverrsnitt som beskriver samme geografiske område og kan blande et visst antall bestemte seismiske soner med hverandre, og tegne dem opp på et kart. Plotte-operasjonen gjennomføres vanligvis for hånd. Den består i å forbinde de signaler som anses å tilhøre samme seismiske sone med hverandre ved optisk korrelasjon ved hjelp av en fargeblyant. Vanligvis plottes forskjellige soner med forskjellige farger for å skille dem bedre fra hverandre. Bildesignalene fra samme reflektor oppviser stor sett lignende egenskaper, form, vanlig innhold, antall buer, amplityde, osv.

En slik plotting representerer uten tvil et langt og omstendelig og således kostbart arbeid. Det er faktisk ikke skjelden at en tolkning beskeftiger flere fortolkere i flere uker, når et stort antall soner skal plottes på et stort antall tverrsnitt.

Dette er f.eks. tilfelle når det utføres en utforskning over en meget stor geografisk sone, eller når det gjennom-føres en "seismikk av en forekomst" over en begrenset sone, men med meget nærliggende tverrsnitt. Dette manuelle arbeidet kan dessuten og følgelig føre til feilplotting som det er enda lettere å begå når de soner som skal plottes skiller seg dårlig ut fra hverandre og når geologien i den sonen som skal undersøkes er urolig. Særlig kan forekomsten av forkastninger forstyrre en reflektor og genere fortolkeren som skal korrelere to signallinjer på begge sider av forkastningen, som ikke forbindes med samme reflektor.

Fortolkeren av seismiske dokumenter konfronteres således med et stort volum av faste data og en gjengivelse fra hvilken det skal trekkes ut informasjoner visuelt. En stor del av dette arbeidet er langt, omstendelig og er meget subjektivt, avhengig av kvaliteten på gjengivelsen, som også av fortolkeren.

I de siste årene er det ved hjelp av datamaskin oppnådd slik fremgang at det nå er mulig å anvende datamaskinen ikke bare som middel for visualisering og lagring, men også som middel for bildeanalyse.

Et seismisk tverrsnitt kan anses som et bilde 2D med to dimensjoner I(k,l) hvor indeksen k som ordinat representerer tiden eller dybden, og indeksen 1 som absisse representerer antallet seismiske spor, I er amplityden som funksjon av verdien for refleksjonskoeffisienten på høyde med reflektoren.

Forutsatt at I, amplituden, angis ved forskjellige nivåer av grått, kan påvisningen av den seismiske horisonten teoretisk reduseres til et problem for påvisning av kanten eller "contouring". Denne måte å gripe det an på støter imidlertid på et globalt problem: de seismiske bildene er ekstremt lydelige og de klassiske tonene for bildebehandling viser seg å være meget uegnet for analyse av dem. De således oppnådde resultater etter anvendelse av de klassiske metodene for påvisning av konturer eller "ekstremt avmerkinger" er meget villedende. Denne sist-nevnte teknikk som vanligvis anvendes ved behandling av geofysiske data, f.eks. for bestemmelse av helninger, består i utgående fra en plotting av en maksimal amplityde på et spor som erkarakterisert veden tid TO, og nabo-sporet å søke det maksimum som er forbundet med den tid som er nærmest TO, og således i et strekk fra spor til spor. Denne metoden, som er meget følsom for støy, nødvendiggjør dessuten data fra mange terskler av fortolkeren.

Fra US 4228529 er det kjent en skyggelagt ("shaded") kontureringsteknikk for forbedring av de naturlige linjer for en selektert intrinsik litologisk stein-lag-egenskap (f.eks. intervallhastigheten for akustiske bølger) re-presentert som en 2-dimensjonal fremvisning med vertikal Y-akse og horisontal X-akse, samt sammensatt av en flerhet av spor eller traser som hver representerer den varierende størrelse av den selekterte egenskap plottet som en funksjon av dybde eller refleksjonstid langs den vertikale Y-akse og distribuert langs X-aksen ved punkter som er an-ordnet på avstand fra hverandre ved hjelp av hovedsaklig konstante intervaller. Ved denne teknikk vil kontur-krysningspunkter bli bestemt ved enhetsintervaller langs hver av de plottede spor, sammen med fortegnet for den tilsvarende deriverte. De kontur-krysningspunkter, under tilstøtende X-posisjoner, som stemmer overens hva angår numerisk verdi og derivasjonsfortegn, blir forbundet ved hjelp av kontursegmenter og deretter vil skyggeleggende mønstre bli innført i sonene mellom kontursegmenter. Fra ep-A-0181216 er det kjent en fremgangsmåte og apparat for automatisk frembringelse av representasjoner over 3-dimensjonale (3-D) anbefalte horisonter fra et 3-D volum av prosesserte seismiske data i form av digitale spor. Ved denne fremgangsmåte vil signifikante hendelser, i form av vendinger ("turnings"), bli identifisert i alle de digi taliserte spor som inneholdes i nevnte 3-D volum av data ved bruk av O-krysning i den stor Nte deriverte av sporene. Deretter vil det bli etablert en eller flere horisonter i nevnte 3-D volum av data ved dannelse av et nett av baner av forbundne par av vendinger, hvilke baner vil strekke seg i X- og Y-retningene på en diskontinuerlig måte, og ved å bibeholde disse par av vendinger,idet hver av disse utgjør en lenke i en lukket sløyfe som inneholder fire vendinger formet av fire par av vendinger. Deretter vil de anbefalte horisonter bli ekstrahert fra nevnte 3-D volum ved re-formatering fra nettformatet til et sett- eller gruppe-format som blir brukt for lagring av horisontene og etter-følgende fremvisning.

Oppfinnelsen vedrører en fremgangsmåte for å analysere 2-dimensjonale bilder som representerer verdier, idet disse blir tatt som en parameter langs to akser og blir organisert langs linjer, som fortrinnsvis blir distribuert langs en av aksene, for derved å bestemme og fremvise de områder hvori linjene har lignende egenskaper eller trekk, samtidig som disse bilder f.eks. omfatter seismiske tverr-snittsbilder.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen gjør det mulig å frem-bringe en flerhet av prosesserte 2-D bilder, idet hver av disse kan betraktes som et delbilde av det opprinnelige bilde og representere disse deler av linjene for det opprinnelige bildet som er kjennetegnet ved en parameter som har en verdi innenfor et forhåndsbestemt område. Fremgangs-måtene i henhold til den kjente teknikk vil ikke muliggjøre en sammenlignbar analyse av et 2-D bilde.

Fremgangsmåten, av den innledningsvis angitte art, er ifølge oppfinnelsenkarakterisert vedde trekk som er angitt i den karakteriserende del av det vedlagte patentkrav 1: Ifølge en variant går fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen ut på at linjene av det bilde som er underkastet analyse, blir distribuert langs en av aksene.

Denne fremgangsmåte finner tydeligvis en spesiell anvendelse ved strukturell og strategrafisk analyse av et tverrsnitt eller seismisk bilde, nemlig ved at det bilde som underkastes analyse, er et seismisk tverrsnittsbilde som består av en rekkefølge av kolonner som hver representerer en trase av tverrsnittet, og på hvilke billedsignalene fra seismiske reflktorer eller seismiske horisonter korrelerer fra én trase til den neste for å opptre som linjer.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, som er tilpasset til anvendelse av en seismograf, er dessuten kjennetegnet ved at plottingen av de linjer som er representative for seismiske horisonter som opptrer på bildet av seismiske tverrsnitt, omfatter: digitalisering av nevnte bilde ved erstatning av trasene over tverrsnittsbildet med en binær funksjon som bare antar to verdier, idet den første av disse verdier blir antatt dersom helningen av amplituden på trasen er positiv, og den andre verdi blir antatt dersom helningen på amplituden av trasen er negativ,

å anvende et "fulgt kant"- eller kontureringsprogram for det digitaliserte bilde av det seismiske tverrsnitt for å bestemme konturene av de områder som er assosiert med én eller annen verdi på nevnte digitaliserte bilde, og

å oppdele konturen i en flerhet av kjeder som er begrenset ved vendepunkter som utgjøres av punkter på de konturer som befinner seg på steder der retningen endrer seg fra venstre til høyre eller fra høyre til venstre, når konturen blir beskrevet i en gitt rotasjonsretning, samtidig som kjedene anses som linjer som representerer de seismiske horisonter.

Fordelaktig går oppfinnelsen ut på at konturene, som har folder som hver er kjennetegnet ved to tilliggende vendepunkter i tillegg til de to venderpunkter som foreligger over hele konturen, før de blir oppdelt i kjeder, blir omformet til en enkelt kontur med bare to vendepunkter og en flerhet av isolerte kjeder, idet antallet er et mul-tippel av to.

Fremgangsmåten gir selvfølgelig gode resultater når det gjelder seismiske bilder, men den er likeledes anvendt med hell på andre typer av bilder, f.eks. på VLSI(Very Large Scale Intergration)-bilder, naturscener som f.eks. bilder av satelitter, SPOT, LANDSAT og for undersøkelse av

industrideler.

En fordel med foreliggende oppfinnelse, spesielt ved dens anvendelse av en seismograf, består foruten i tydelig tids-og kostnadsgevinst i det faktum at den gjør det mulig å trekke ut fra et seismisk bilde en pålitelig og solid informasjon forbundet med seismisk informasjon. Når det gjelder tidsgevinst, er f.eks. en manuell fortolkning to måneder og dette kan med foreliggende fremgangsmåte reduseres til en behandling på noen dager, til og med noen timer.

Andre fordeler og egenskaper vil fremgå ved å lese beskrivelsen av en utførelsesform av foreliggende oppfinnelse, med henvisning til de følgende tegningene på hvilke:

- figur 1 viser bilde av et seismisk tverrsnitt,

- figur 2 viser et binærisert bilde av figur 1,

- figur 3 viser bilde på figur 2 etter anvendelse av et "contouring"-program, - figur 4 viser plassering på hverandre av resultatet av en automatisk plotting av lokale ekstremer og det opprinnelige bilde på figur 1 , - figur 5 viser utvalget av rekker som er forbundet med en negativ helning, - skjemaet på figur 6 gjør det mulig å forstå på et zoom av et fiktivt tverrsnitt det som dekker visse anvendte uttrykk, - figurene 7A, 7B viser på et fiktivt eksempel den bane som følges for behandling av dubletter.

Det seismiske tverrsnitt som vises på figur 1 er oppnådd ved den undersøkelsesteknikk som kalles "seismisk refleksjon" hvis prinsipp er gitt. Det foreligger en omfattende litteratur på dette området og det kan vises til denne for å få kjennskap til hvordan et seismisk tverrsnitt oppnås. Slik det er tilfelle på figur 1 og som det er vist i detalj på figur 6, utgjøres oftest et seismisk tverrsnitt av sammensetning av adskilte innregistreringer med variabel amplityde, kalt spor 1 .

Den vanligste analogiske gjengivelsen av disse sporene, slik det er vist skjematisk på det sporet som er lengst til høyre på figur 6, består i å vise i svart buene av det positive amplitydesignalet, og i hvitt de negative ampli-tydebuene, idet referanseaksen 2 for null-amplitydene ikke er vist. De spor som tilhører det seismiske tverrsnittet er vist i et plan hvis abseisseakse representerer avstanden X og ordinataksen tiden T eller dybden P.

Bilde av det seismiske tverrsnitt på figur 1 består av kolonner av "pixels" som hver representerer et spor i tverrsnittet, en nivåchiffrering i grått gjør det mulig å bestemme amplityden på sporet, det svarte er forbundet med sterke amplityder og det hvite med små amplityder.

Det øyet kan skjelne i et seismisk tverrsnitt er alle de sammenhengende buene som utgjør de seismiske sonene. Det er disse sammenhengene som søkes. Hver av disse buene kan approksimeres ved sitt lokale ekstreme, som gir en god lokalisering av buen i tid og dens amplityde. Disse lokale ekstremer kan forbindes under visse valgte begrensninger av fortolkeren, for å danne de kjeder som kan tenkes å representere en del av den seismiske sonen.

Figur 6 viser som eksempel tre kjeder med lokale maksima 4, 5, 6. Det lokale ekstreme kan anses lik med stedet for forandring av tegn på signalets amplitydehelning. Det første trinn i fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen anvendt på et seismisk tverrsnitt, består i å erstatte sporet med en trappefunksjon som f.eks. funksjon 7 på figur 6, som setter verdien 1 på de tidssoner for hvilke amplitydehel-ningen er positiv og verdien 0 på de soner hvor helningen er negativ. Tverrsnittet "binæriseres" således spor etter spor, for å føre til en gjengivelse som er lik den som er vist på figur 2, som tydelig viser hvite "objekter", idet objektet er en samling av verdier på 1 omgitt av 0'er, og svarte "hull", hvilke hull har en samling av verdier på 0 omgitt av 1'ere. I det spesielle viste tilfellet er objek-tene forbundet med positive helninger og hullene med negative helninger: dersom retningen som krysser ordinaten følges, tilsvarer hver passasje hvit-svart et lokalt maksimum og hver passasje svart-hvit et lokalt minimum.

Det kan være fordelaktig på dette bilde å anvende et morfologisk filter for å eleminere de homogene overflatene med meget liten dimensjon, som f.eks. strekker seg over en eller to spor, og som bare kan tjene til oversettele av forekomst av forstyrrelse.

På det binæriserte bildet anvendes deretter et klassisk program for bildebehandling som kalles "etterfulgt kant", og også kalt et program for "contouring" slik som algoritmene for "contouring" til Pavlidis eller Rosendfeld eller også metoden "kant-kobling" som er utviklet av N.KESKES, foreliggende oppfinner, i hans doktoravhandling, som gjør det mulig å avgrense grensene eller "konturen" av de soner som er forbundet med samme verdi. En slik kontur 8 er angitt skjematisk på figur 6.

På hver av de lukkede konturene som er definert på denne måten kan det bestemmes et visst antall spesielle punkter, i det minste et antall på to for de enkle konturene og som ikke er avdelt av en tverrsnittskant. Disse punktene befinner seg på stedet for retningsforandringen, fra venstre til høyre eller fra høyre til venstre i vårt eksempel, når konturen beskrives i en gitt rotasjonsretning, slik som punktene 9 og 10 på figur 7A, som er kalt vendepunkter.

Utgående fra samme vendepunkt er det mulig ved å følge konturen i en spesiell rotasjonsretning (urviserretningen eller motsatt urviserretningen) og beskrive objektet, mens å følge den i motsatt retning gjør det mulig å beskrive hullet. Rotasjonsretningen og bevegelsesretningen (fra høyre til venstre eller fra venstre til høyre) gjør det mulig uten tvil å avgjøre om den grense som følges er forbundet med en maksimums- eller med en minimumsamplityde.

Visse konturer, slik som den kontur som er vist skjematisk på figur 7A, oppviser mer enn to vendepunkter. Ved anvendelse av det seismiske tverrsnitt i fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, behandlet fordi disse tilleggsvendepunktene viser nærvær av folder 13 i konturen som kan være betegn-ende for det som i seismisk refleksjon kalles "dubletter".

Disse dubletter 1 4 kan være forbundet med viktige fenomener fra et tolkningssynspunkt: f.eks. nærvær av karbonatlag, olje eller gass og det er viktig å behandle dem med omhu.

I fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen karakteriseres hver av de folder som foreligger på det binæriserte tverrsnittet med et visst antall parametre som er: - avstandene dx.| og dx2som foreligger henholdsvis mellom hvert av de to vendepunktene som tilhører folden og det

punkt som er nærmest den kontur som folden tilhører og som likeledes befinner seg på vertikalen som går gjennom

vendepunktet,

- den horisontale avstand d som skiller de to vertikalene som går gjennom de to vendepunkter som er forbundet med samme fold, og som bestemmer størrelsen på folden, - eventuelt avstanden D (ikke vist på figurene) som skiller folden fra den følgende fold som møtes ved beskrivelse av konturen i en rotasjonsretning og en spesiell retning, dersom det foreligger en slik.

Det å ta folden i betraktning som dublettbilde eller ikke, gjennomføres under oppdelingsfasen i "kjeder" for hver av konturene. Ved "kjeder" forstås samlingen av lokale maksima eller minima som er forbundet med den del av konturen som ligger mellom to vendepunkter. Dersom den undersøkte kontur er konturen for en gjenstand uten fold (med overenskomster for tegn og verdier som er gitt opp til nå som eksempel), omfattende bare to vendepunkter, vil den bestå av to kjeder, en øvre kjede forbundet med lokale minima og en nedre kjede forbundet med lokale maksima.

Den kontur som omfatter én fold vil, før behandling av dublettene, utgjøre fire kjeder, slik som kjedene 15, 16, 17 og 18 på figur 7A. Behandlingen av dublettene består i å stadfeste vendepunktene på folden som enden av kjeden eller ikke. Dersom folden ikke anses som bilde av en dublett, avbrytes kjeden på nivå med folden og to kjeder, slik som kjedene 18 og 16 på figur 7A, undersøkes uavhengig for resten av fremgangsmåten. Dersom folden anses som bilde av en dublett, avbrytes ikke kjeden på nivå med folden, men dens spor modifiseres imidlertid. Slik det er vist på figur 7B, kan det for hver fold defineres tre deler av konturen som ligger over hverandre mellom de vertikaler som går gjennom de to vendepunktene som karakteriserer dem, nemlig den del av den øvre konturen 19 som avgrenses av de laveste tidene, og tilhørende den øvre kjeden 18, den del av den nedre konturen 21 som avgrenses av den høyste tiden og tilhørende den nedre kjeden 16 av konturen og den delen av den midtre konturen 20 som ligger mellom de to foranstående og som ligger over en hel kjede.

I nærvær av denne folden antas det å foreligge for det første en hovedkjede 22, som er resultatet av samlingen av den øvre kjeden 18, til hvilken hører delen av den øvre konturen 19 med den delen av den nedre kjeden som ikke omfatter delen av den nedre konturen, og for det andre, to enkle kjeder hvor den ene består av den midtre delen av konturen 20, og den andre av delen av den nedre konturen 21 .

Kriteriene for utvalg av dublett omhandler parametrene dx1, dx2, d og D. I det beskrevne utførelseseksempel anses en fold som erkarakterisert veddisse fire parametre som bilde av en dublett dersom minst en av avstandene dx1og dx2er mindre enn en terskel som er fastsatt av fortolkeren som funksjon av det vanlige innholdet i det seismiske tverrsnittet, f.eks. av størrelsesorden 16 ms for et seismisk tverrsnitt oppnådd mellom 10 og 80 Hz, og dersom lengden d er mindre enn en avstand som er tilpasset funksjonen av avstanden D som skiller den behandlede dubletten fra den følgende dublett, f. eks.halvparten av avstanden D.

Alle øvre og nedre folder i samme kontur behandles i rekkefølge, i stigende størrelsesorden, idet avstanden D beregnes omigjen etter hver behandling av en dublett.

Alle konturer er oppdelt i kjeder, og hver kjede oppdeles deretter i segmenter, idet et segment er en del av en kjede, slik at et hvilket som helst punkt på segmentet ikke er meget mer enn en verdi h for den rette linjen som forbinder de to endene, idet h er en terskel som er fastsatt av fortolkeren, av størrelsesorden noen millisekunder.

Grunnen til denne oppdelingen ligger i at det er umulig å garantere at en kjede tilhører en eneste seismisk sone og at det er av betydning å bestemme de homogene delene av sonen idet det er klart at punktene for brudd av homo-geniteten befinner seg på punktene med kurvatur i kjedene.

Det betyr at for å gjennomføre denne behandlingen kan algoritmene for klassisk behandling som f.eks. algoritmen til Pavlidis som en tilnærmet mangekant, som gir et resul-tat som er uavhengig av i hvilken retning kjeden beskrives.

I fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen og spesielt i dens anvendelse på et seismisk tverrsnitt, gjennomføres utvalget og visualiseringen av utvalget med fordel automatisk ved hjelp av en mikro-datamaskin og en fargeskjerm, på hvilken tverrsnittet og resultatene av de forskjellige trinnene i fremgangsmåten visualiseres på samvirkende måte. Hvert segment henvises til maskinminnet og et visst antall parametre som karakteriserer buene på den del av den seismiske sonen som det er forbudet med, beregnes og memoreres. Disse parametre er f.eks.: - en lengde, tilsvarende antall spor som avskjæres av segmenten, - en lokal helning, som tilsvarer den vinkel som dannes av den loddrette aksen av tverrsnittet og segmentet til høyre som forbinder de to endene i segmentet, - en amplityde: den amplityde som er en av de mest synlige parametrene på et seismisk tverrsnitt tas i betraktning i form av et middel av de optimale amplitydene av buene langs segmentet, og avstandstypen som er forbundet med den, - en midlere pseudo-periode langs segmentet og den dermed forbundene avstandstypen.

I to dimensjoner gjør bare forekomsten av segmentene det mulig for fortolkeren å visualisere de seismiske elementene som eksisterer på bildet. Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen gjør det mulig for fortolkeren, etter avspilling av et magnetbånd, etter noen minutters beregning å opp-servere innvirkningen og fordelingen av parametre som f.eks. amplityden, kontinuiteten, helningen, frekvensen osv.

Helheten av kjedene kan visualiseres for å oppnå et bilde som er lik det på figur 3, eller få dem til å vise seg i overtrykk av det seismiske tverrsnittet, for å oppnå et bilde som er lik det på figur 4.

Oppdelingen i segmenter, og beregningen av de parametre som karakteriserer hvert av segmentene, gjør det mulig for fortolkeren å utvelge den samling av segmenter i det seismiske bildet som har nærliggende egenskaper og således visualisere homogene samlinger av seismiske tverrsnitt. Utvalget utføres som funksjon av avstandskriteriene som gjelder for beregnede parametre, hvilket nødvendiggjør data for terskler og grenser av fortolkeren. Figur 5 viser som eksempel utvalget av segmenter fra tverrsnittet på figur 1,karakterisert veden positiv helning. Visse av de synlige rekkene på denne figur 5 er resultatet av sammenstillingen av forskjellige nærliggende segmenter som tilfredsstiller samme kriterium. Disse rekkene utgjør homogene samlinger av lokale ekstremer som tilhører samme sone.

Det er mulig å beregne omigjen karakteristiske parametre som f.eks. lengde, midlere amplityde, variasjon i amplityde, tilsynelatende frekvens eller den midlere pseudo-periode for de rekker som allerede er resultatet av et utvalg av første orden.

Kriteriene for utvalget kan være mer avansert og gjelde flere parametre samtidig. Fortolkeren kan således velge samlinger av segmenter (således deler av seismiske soner) som erkarakterisert veden amplityde som tilhører en viss gruppe gitte verdier og av variasjoner av helningen, blandt nærliggende segmenter, som ikke går ut over en gitt verdi. Fargekodingen gjør det mulig å forbedre oppfatningen av strategrafien av det geologiske miljøet som undersøkes og dets egenskaper. Det gjør det f.eks. mulig å gjengi helheten av de seismiske kjedene og de forskjellige klasser av amplityder som er definert av fortolkeren, idet hver av samlingene av rekker som tilhører en gitt klasse forligger i en spesiell farge, og en kjede kan bestå av flere rekker tilhørende forskjellige klasser.

Fargen kan likeledes hjelpe til med oppfatningen av en tilleggsparameter for hvilken det gjelder valget: gjengivelsen av kodede rekker i forskjellige farger som funksjon av deres lengde kan f.eks. være nyttig. I dette tilfellet er det til hver rekke forbundet en spesiell farge og bare én.

I praksis er konturene, fra den første fase i fremgangsmåten, meget langstrakte, idet noen går gjemmom hele bredden av tverrsnittet, og er ganske ofte, idetminste for soner som er godt markert med stor amplityde, satt ved samling av bare to eller tre rekker, som funksjon av et valgt kriterium eller valgte kriterier.

Kontinuiteten ved plotting av en' sone kan forbedres enda mer ved sammenføyning av rekker som befinner seg, i en romlig sammenheng av kontinuerlige soner, i forlengelsen av den ene til den andre og hvis ender f.eks. bare er skilt av to eller tre spor.

Den detaljerte beskrivelsen ovenfor, som gjelder anvendelse av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen for analyse av seismiske tverrsnitt, begrenser ikke oppfinnelsen til denne ene anvendelsen. Mange varianter er tilgjengelige for fagmannen, ifølge tenkte anvendelser, uten derfor å gå utenfor oppfinnelsens område.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er f.eks. anvendt med hell på andre områder, som f.eks. det geofysiske, og er anvendt for opptelling av celler, for enkel påvisning av konturer, for undersøkelse av hudnett osv.

Dersom informasjonen er fordelt i en retning som er nærmere horisontalen enn vertikalen, arbeides det kolonne etter kolonne, og dersom informasjonen er fordelt ifølge en retning som er nærmere vertikalen enn horisontalen,

arbeides det linje etter linje.

Claims (6)

1. Fremgangsmåte for å analysere to-dimensjonale bilder som representerer verdier av en parameter langs to akser, idet verdiene er organisert langs linjer, for bestemmelse av soner i hvilke linjene har nærliggende egenskaper,karakterisert vedat fremgangsmåten omfatter følgende trinn: å lese nevnte verdier fra et magnetisk medium for å oppnå de to-dimensjonale bilder som inneholder de organiserte linjer, å oppdele hver linje i sammenstøtende kurveformede segmenter, slik at den største avstand mellom et punkt på hvert segment og det rettelinjesegment som slutter seg til de to ender derav, ikke overskrider en gitt grense-verdi, idet nevnte operasjon blir utført ved bruk av en mikro-datamaskin, samt lagring av de sammenstøtende kurveformede segmenter i et lager, å tildele til hvert av de kurveformede segmenter i det minste ett trekk er karakteriserende for alle verdiene av den parameter som er assosiert med det aktuelle kurveformede segment, og å fremvise på en skjerm alle de kurveformede segmenter for hvilke i det minste ett av de tildelte trekk tilhører et gitt forhåndsbestemt intervall.

2. Fremgangsmåte som angitt i krav 1,karakterisert vedat linjene av det bilde som er underkastet analyse, blir distribuert langs en av aksene.

3. Fremgangsmåte som angitt i krav 1 eller 2,karakterisert vedat de plottede linjer er de linjer som omfatter alle maksima og minima for de representerte verdier.

4. Fremgangsmåte som angitt i et av kravene 1-3,karakterisert vedat den ytterligere omfatter: å definere linjer som består av sammenføyningen av sammenstøtende kurveformede segmenter med i det minste ett tildelt trekk som tilhører samme intervall, å beregne ytterligere parametre som karakteriserer hver linje, og å fremvise alle linjene for hvilke i det minste én av de beregnede parametre som karakteriserer linjene, tilhører en gitt sone definert av brukeren.

5. Fremgangsmåte som angitt i et av kravene 1-4,karakterisert vedat det bilde som underkastes analyse, er et seismisk tverrsnittsbilde som består av en rekkefølge av kolonner som hver representerer en trase av tverrsnittet, og på hvilke billedsignalene fra seismiske reflektorer eller seismiske horisonter korrelerer fra én trase til den neste for å opptre som linjer.

6. Fremgangsmåten som angitt i krav 5,karakterisert vedat plottingen av de linjer som er representative for seismiske horisonter som opptrer på bildet av seismiske tverrsnitt, omfatter: digitalisering av nevnte bilde ved erstatning av trasene over tverrsnittsbildet med en binær funksjon som bare antar to verdier, idet den første av disse verdier blir antatt dersom helningen av amplituden på trasen er positiv, og den andre verdi blir antatt dersom helningen på amplituden av trasen er negativ, å anvende et "fulgt kant"- eller kontureringsprogram for det digitaliserte bilde av det seismiske tverrsnitt for å bestemme konturene av de områder som er assosiert med én eller annen verdi på nevnte digitaliserte bilde, og - å oppdele konturen i en flerhet av kjeder som er be-