NO179000B

NO179000B - Betongtaksten og fremgangsmåte for fremstilling derav

Info

Publication number: NO179000B
Application number: NO900191A
Authority: NO
Inventors: Bernhard Dotzauer; Rolf Dersch; Johannes Vinke; Harutyun Hanciogullari; Manfred Schwartz; Volkmar Berg
Original assignee: Basf Ag
Priority date: 1989-01-16
Filing date: 1990-01-15
Publication date: 1996-04-09
Also published as: AU619071B2; DE59006163D1; AU4796690A; US5047295A; JPH02233572A; DK0383002T3; FI900211A0; EP0383002A1; FI95126C; NO179000C; DE3901073A1; ATE107616T1; FI95126B; EP0383002B1; NO900191L; NO900191D0

Abstract

otongtaksten som er overtrukket med en film av et kopolymerisat som eventuelt er fyllt med tilslagsstoffer og/eller pigmenter, som inneholder innpolymerisert (a) 0,03. til 2 vekt% tinn i form av en polymerisorbar organotinn-forbindelse, (b) 0,5 til 5 vekt% (met)akrylsyre, (met)akrylamid og/eller vinylsulfonsyre og (c),til 5 vekt% karbonylgruppe-holdige monomerer, som er sammenknyttet med visse dikarboksylsyre-dihydrazider, i tillegg til (d) minst 2 (met)akrylsyreestere av C- til Cg-alkanoler og/elier styren i et slikt utvalg og i slike mengdeforhold at kopolymerisatet for sammenbindingen har en glasstemperatur på -15 til +°C.

Description

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en betongtaksten som på minst én av sine overflater er overtrukket med en film av et kopolymerisat som eventuelt er fyllt med tilslagsstoffer og/eller pigmenter, og en fremgangsmåte for dens fremstilling.

Betongtaksten fremstiller man av mørtler hvis konsistens muliggjør den endelige formgivningen. Takstenenes form blir bevart også under herdeprosessen, som for det meste foregår ved temperaturer mellom 40 og 100°C. Betongtaksten har en tendens til kalkutblomstringer; disse oppstår ved omsetning av kalsium-hydroksyd på takstenens overflate med karbondioksyd fra luften. Kalsiumhydroksyd kan oppstå på takstenens overflate under utherdingen, men også senere under bruk. Resul-tatet er flekkede, stygge tak. De fleste gjennomfargede betongtakstenene blir etter formgivningen, men før herdingen, altså som såkalte "grønne Stener", tildekket på overflaten med beskiktningsmasser som skal forhindre kalkutblomstringene på overflaten av takbelegg-materialene, og blir deretter lagret i 6 til 12 timer i herdekammeret hvor det vanligvis hersker de ovenfor nevnte temperaturer; i løpet av denne tiden herder de ut, og dessuten tørker beskiktningsmassen. Undertiden foretas ytterligere en påføring av beskiktningsmasse etter utherdingen, med påfølgende tørking.

Svært bred anvendelse ved fremstilling av betongtaksten har vandige beskiktningsmasser fått, som dannes av en bindemiddeldispersjon, uorganiske tilslagsstoffer som kritt, kvartsmel og jernoksydpigmenter, tilsetninger for innstilling av den ønskede minste filmdannelses-temperatur (= MFT), f.eks. tungt-flyktige estere og hydrokarboner eller myknere, såvel som også pigmentfordelere og antiskummidler. Pigmentvolumkonsentrasjonen (PVK) for denne beskiktningsmassen ligger på ca. 4 0 %.

Som bindemidler er blitt anvendt eksempelvis emulsjons-polymerisater på basis av n-butylakrylat hhv. 2-etylheksylakrylat og styren, hvorved MFT for de grunnleggende polymerdispersjonene alltid lå ved omlag 20°C og for beskiktnings-systemene ved omlag ved 5-8°C.

I tidens løp ble ulemper ved slike beskiktninger

alminnelig kjent:

De for en sikker og fullstendig filmdannelse nødvendige tilsetninger blir bare ufullstendig fjernet ved den forserte tørkingen, og garanterer ikke i utgangspunktet en tilstrekke-lig kalsiumionesperre. Heller ikke har man alltid i denne fasen, den likeså nødvendige sperrevirkningen mot vann, slik at en for tidlig erosjon kan inntre i den ikke frostfrie årstiden på grunn av fryse-tine-vekselbelastningen.

I denne henseende er eksempelvis slike tak i fare hvor betongtakstenene ble fremstilt om høsten eller vinteren og utlagt kort tid deretter. Noe lignende hender med betongtaksten som vanligvis lagres innpakket i det fri, da man ikke kan utelukke at det kan komme fuktighet inn i forpakningene ved utsvettet vann eller som regn gjennom utett emballasje.

Oppgaven var derfor å finne en beskiktet betongtaksten som er sikker mot kalkutblomstring under alle praktisk opp-tredende lagrings- og anvendelsesbetingelser, som har forbedret sperre-virkning mot vann og forbedret beskyttelse mot for tidlig ødeleggelse ved temperaturveksling omkring frysepunktet.

En ytterligere oppgave besto i å finne en betongtaksten som er algicid utrustet, uten å belaste miljøet ved å avgi toksiske substanser. Til slutt var oppgaven å finne en fremgangsmåte til fremstilling av en slik betongtaksten, som ikke benytter seg av noen tilsetninger eller hjelpestoffer som kan belaste avløpsvann eller grunnvann ved fjerning av avfall.

Det ble nå funnet at en betongtaksten som på i og for seg kjent måte er overtrukket på minst en av sine overflater med

en film av et kopolymerisat som eventuelt er fyllt med tilslagsstoffer og/eller pigmenter, vil oppfylle de ovenfor nevnte kravene, når kopolymerisatet inneholder innpolymerisert følgende monomerenheter:

(a) 0,03 til 2 vekt% tinn i form av enheter av minst én organotinnforbindelse med en eller flere polymeriserbare C=C-bindinger, (b) 0,5 til 5 vekt% enheter av akrylsyre, metakrylsyre,

akrylamid, metakrylamid, og/eller vinylsulfonsyre,

(c) 0,1 til 5 vekt% enheter av karbonylgruppe-holdige monomerer, som er sammenblandet med dihydrazider av alifatiske dikarboksylsyrer som inneholder 2 til 10

karbonatomer, og

(d) differansen opp til 100 vekt% av enheter av minst 2

monomerer fra gruppen av akryl- og metakrylsyreestere av Ci-Cg-alkanoler og styren i et slikt utvalg og i slike mengdeforhold at kopolymerisatet før sammen- bindingen har en glasstemperatur på -15 til +10°C.

En betongtaksten av denne typen fremstilles ifølge oppfinnelsen ved at man påfører på minst én overflate av den "grønne" takstenen som beskiktningsmasse en vandig tilberedning, som inneholder

(A) et dispergert kopolymerisat av

(Ax) 0,03 til 2 vekt% (beregnet som tinn) av minst én

organotinnforbindelse med en eller flere polymeriserbare C=C-bindinger,

(A2) 0,5 til 5 vekt% akrylsyre, metakrylsyre, akrylamid,

metakrylamid og/eller vinylsulfonsyre,

(A3) 0,1 til 5 vekt% av minst én monomer som inneholder

en eller flere karbonylgrupper, og

(AJ differansen opptil 100 vekt% av minst to monomerer fra gruppen av akryl- og metakrylsyreestere av C^-Cg alkanoler og styren i et slikt utvalg og slike mengdeforhold at kopolymerisatet har en

glasstemperatur på -15 til +10°C,

(B) 0,2 til 5 vekt% (i forhold til tørt kopolymerisat) av minst ett vannløselig dihydrazid av en alifatisk

dikarboksylsyre som inneholder 2 til 10 karbonatomer (C) 1 til 5 vekt% (i forhold til tørt kopolymerisat) av minst én emulgator fra gruppen av fettalkoholsulfater og fettalkoholetoksilater, og (D) opptil 300 vekt% (i forhold til tørt kopolymerisat) av mineralske tilslagsstoffer og/eller fargepigmenter, deretter lar tilberedningen tørke til en film under varmherdingen av betongtakstenen, og

eventuelt etter varmherdingen påfører et ytterligere skikt av tilberedningen og lar også dette tørke til en film.

Til fremstilling av beskiktningsmassene går man hensiktsmessig ut ifra en vandig oppslemming av kopolymersatet A, som har en viskositet ved 23°C på 0,5 til 2,5 Pa.s og fortrinnsvis en pH-verdi på ca. 8.

Organotinnforbindelsene av den under Ax nevnte type er kjent, eller kan skaffes etter kjente metoder. Som eksempler på slike forbindelser kan nevnes: Tri-n-butyltinn-akrylat, tri-n-butyltinn-metakrylat, tri-cykloheksyltinn-metakrylat, tri-cykloheksyltinn-akrylat, tri-fenyltinn-acrylat, trifenyl-tinn-metakrylat, tri-n-propyltinn-akrylat, tri-n-propyltinn-metakrylat, triisopropyltinn-akrylat, tri-isopropyltinn-metakrylat, tri-sek.-butyltinn-arkylat, tri-sek.-butyltinn-metakrylat, tri-etyltinn-akrylat, tri-etyltinn-metakrylat, dietyl-butyltinn-akrylat, dietyl-butyltinn-metakrylat, dietylamyltinn-akrylat, dietylamyltinn-metakrylat, diamyl-metyltinn-akrylat, diamyl-metyltinn-metakrylat, propyl-butyl-amyltinn-akrylat, propyl-butyl-amyltinn-metakrylat, dietyl-fenyltinn-akrylat, dietyl-fenyltinn-metakrylat, etyl-difenyltinn-akrylat, etyl-difenyltinn-metakrylat, n-oktyl-difenyltinn-akrylat, n-oktyl-difenyltinn-metakrylat, dietyl-iso-oktyltinn-akrylat, dietyl-iso-oktyltinn-metakrylat, di-n-butyltinn-diakrylat, di-n-butyltinn-dimetakrylat, maleinsyre-(tripropyltinn)-mono- og -diester, maleinsyre-(tricyklo-heksyltinn)-mono- og diester, maleinsyre-(tri-fenyltinn)-mono-og diester, maleinsyre-(tri-n-butyltinn)-mono- og diester, såvel som de tilsvarende mono- og diesterne av itacon- og citraconsyre, allyl-tri-n-butyltinn, diallyl-di-n-butyltinn, allyltricykloheksyltinn, diallyl-dicykloheksyltinn, allyl-trifenyltinn, diallyl-difenyltinn. Spesielt virksomme er de organotinnforbindelsene som inneholder en akryl- eller metakryl-gruppe og tre alkylgrupper med 3 til 6 karbonatomer som er bundet til tinnet. Av disse foretrekkes tri-n-butyltinn-metakrylatet på grunn av sin lette tilgjengelighet. Organotinnforbindelsene er innpolymerisert med sin eller sine C=C-dobbeltbindinger i polymerisatene A i slike mengder at tinninnholdet i polymerisatene utgjør 0,03 til 2 vekt%, fortrinnsvis 0,3 til 1 vekt%.

De monomerene som er nevnte under A2, kan dersom de bærer karboksyl eller sulfonsyregrupper, foreligge i kopolymerisatene A i form av de frie syrene eller i helt eller delvis nøytralisert form, spesielt i form av alkali- eller ammonium-salter.

Monomerene A3 som inneholder karbonylgrupper, er monomerer med minst én aldo- eller keto-gruppe og en polymeriserbar dobbeltbinding. Av spesiell interesse er akrolein, diaceton-akrylamid, formylstyren, vinylalkylketoner med fortrinnsvis 4 til 7 karbonatomer, som spesielt vinylmetylketon, vinyletyl-keton og vinylisobutylketon og/eller (met)akryloksy-alkyl-propanaler med den generelle formelen

hvori R<1> står for H eller CH3, R2 for H eller en alkylrest som inneholder 1 til 3 karbonatomer, R<3> for en alkylrest som inneholder 1 til 3 karbonatomer, og R<4> for en alkylrest som inneholder 1 til 4 karbonatomer. Slike (met)akryloksyalkyl-propanaler kan fremstilles ifølge fremgangsmåten i den tyske patentsøknaden P 27 22 097.9 ved forestring av /3-hydroksy-alkylpropanaler med den generelle formelen

hvori R<2>, R3 og RA har den ovenfor angitte betydning, i nærvær av inerte fortynningsmidler så som små mengder sulfonsyrer og mineralsyrer ved temperaturer på 40 til 120°C, spesielt på 60 til 90°C. Som ketogruppe-holdige monomerer kommer dessuten på tale di-acetonakrylat, acetonylakrylat, diaceton(met)akrylat,

2-hydroksypropylakrylatacetylacetat, butandiol-1,4-akrylat-acetyl-acetat og 2-keto-butyl(met)akrylat. Mengden av de karbonyl- hhv. ketogruppeholdige innpolymeriserte komonomerene utgjør fortrinnsvis 1 til 4 vekt%, i forhold til kopolymerisatene A.

Monomerene i den under A4 nevnte gruppe leverer vektmessig den langt største andelen av kopolymerisatet A. Derfor er deres karakter og deres mengdeforhold overveiende ansvarlig for hvilken glasstemperatur et kopolymerisat A har. De lovmessighetene som man her må ta hensyn til, er kjent for fagmannen. De skal derfor her bare skisseres i knapp form: Man skiller mellom hard-gjørende og myk-gjørende monomerer. Uttrykkene "hard-gjørende" hhv. "myk-gjørende" betegner slike monomerer som i litteraturen leilighetsvis, men upresist betegnes som "harde" hhv. "myke" dvs. slike monomerer som når de polymeriseres alene gir harde hhv. mykere homopolymerer. I denne mening forstår man vanligvis med hardgjørende monomerer slike som har homopolymerisater med glasstemperaturer på omlag 2 5 til 12 0°C, med mykgjørende monomerer slike som har homopolymerisater med glasstemperaturer på omlag -60 til +25°C. Riktignok finnes det som kjent glidende overganger mellom disse monomergruppene, imidlertid er det kjent typiske representanter for begge.

Typiske hardgjørende monomerer er f.eks. styren, metylmetakrylat og tert.-butylakrylat. Av disse foretrekkes metylmet-akrylat og styren innenfor rammen av den foreliggende oppfinnelse.

Typiske mykgjørende monomerer er f.eks. akryl- og metakryl-syreestere av ikke tertiære alkanoler som inneholder 2 til 8 karbonatomer. Av disse foretrekkes n-butylakrylat, n-butylmetakrylat og etylheksylakrylat innenfor rammen av den foreliggende oppfinnelse.

Fagmannen vet at kopolymerisater som inneholder myk-gjørende og hardgjørende monomerer innpolymerisert, har glasstemperaturer som ligger mellom glasstemperaturene for de aktuelle homopolymerisatene. Han har derfor på enkel måte i sin hånd å innstille bestemte glasstemperaturer ved utvalg av monomerene og deres mengdeforhold. Typiske kombinasjoner av monomerer av typen som er nevnt under AA, og som har glasstemperaturer som ligger i det området som skal oppnås ifølge oppfinnelsen, er f.eks. ( i vekt%):

65 % 2-etylheksylakrylat, 35 % styren,

55 % 2-etylheksylakrylat, 45 % styren,

60 % 2-etylheksylakrylat, 20 % metylmetakrylat,

20 % styren,

55 % 2-etylheksylakrylat, 35 % butylmetakrylat,

10 % styren,

25 % butylakrylat, 25 % 2-etylheksylakrylat, 50 % styren,

60 % butylakrylat, 40 % styren,

30 % butylakrylat, 30 % 2-etylheksylakrylat,

2 0 % styren, 20 % metylmetakrylat,

35 % butylakrylat, 3 0 % metylmetakrylat,

35 % butylmetakrylat.

Ved ytterligere innbygging av monomerene som er nevnt under Ax til A3 påvirkes likeså glasstemperaturene for kopolymerisatene A. Derfor må eventuelt følge en tilpassing av de ovenfor angitte mengdeforholdene for monomerene AA.

Glasstemperaturen lar seg bestemme ifølge vanlige metoder, f.eks. ved måling av E-modulen i krypeforsøk som funksjon av temperaturen eller med differensialtermoanalyse (DTA) (se også A. Zosel, Farbe und Lack 82 (1976), 125-134).

De vandige dispersjonene av kopolymerisatet A kan fremstilles på i og for seg vanlig måte ved kopolymerisering av monomerene Ax til A4 i vandig emulsjon under anvendelse av de vanlige emulgerings- og dispergerings-hjelpemidlene, og har vanligvis en konsentrasjon av kopolymerisat A på 4 0 til 60 vekt%. Som emulgerings- og dispergeringsmiddel inneholder de vanligvis 0,2 til 3 vekt%, i forhold til mengden av kopolymerisat A, anioniske og/eller ikke-ioniske emulgatorer, som natriumdialkylsulfosuccinat, natriumsalter av sulfaterte oljer, natriumsalter av alkyl-sulfonsyrer, natrium-, kalium-og ammoniumalkylsulfater, alkalisalter av sulfonsyrer, oksalkylerte C12- til C24-fett-alkoholer og oksalkylerte alkylfenoler, såvel som ytterligere oksetylerte fettsyrer, fettalkoholer og/eller fettamider, oksetylerte alkylfenoler, videre natriumsalter av fettsyrer, som natriumstearat og natriumoleat. Fortrinnsvis anvender man som emulgatorer fettalkoholsulfater og fettalkoholetoksylater, da disse er spesielt godt biologisk nedbrytbare. Man oppnår således findelte dispersjoner som egner seg fremragende for oppfinnelsen. Den gjennomsnittlige partikkelstørrelsen på dispersjonene ifølge oppfinnelsen ligger vanligvis tydelig under 100 nm. En typisk massefordeling, bestemt med analytisk ultrasentrifuge (W. Maechtle, Makromolekulare Chemie, 185,

(1984), s. 1025) er

Til dispersjonene av kopolymerisatene A tilsetter man komponentene (B), nemlig minst et vannløselig dihydracid av en alifatisk dikarboksylsyre som inneholder 2 til 10, fortrinnsvis 4 til 6 karbonatomer, og sågar hensiktsmessig i en mengde på 0,05 til 1, fortrinnsvis 0,4 til 0,6 mol, pr. mol karbonylgrupper som inneholdes i kopolymerisatene A. Som eksempler på komponentene (B) kan nevnes: oksalsyredihydrazid, malonsyre-dihydrazid, ravsyredihydrazid, glutarsyredihydrazid, adipin-syredihydrazid, sebazinsyredihydrazid, maleinsyredihydrazid, fumarsyredihydrazid og/eller itaconsyredihydrazid.

Dispersjonene av kopolymerisatene A som inneholder komponentene (B) danner ved romtemperatur glinsende, klare og seig-fleksible filmer som opptar bare lite vann, etter 24 timers vannlagring måles mindre enn 10, for det meste mindre enn 5 %. De er frie for myknere og for filmdannende midler.

Dispersjonene har liten tendens til skumdannelse, for bearbeidingen til beskiktningsmasser kan det imidlertid være fordelaktig å anvende antiskum-midler. Godt egnede antiskum-midler er eksempelvis produkter på silikonbasis.

De ovenfor nevnte organotinn-forbindelsene innbygges fullstendig i polymerkjedene, de er dessuten svært hydrolyse-stabile. Således kan man i serum fra kopolymer A-dispersjonene måle tinnkonsentrasjoner på omlag 1 ppm, uavhengig av

om det ble anvendt 0,1 eller 5 % organotinn-forbindelse.

Med en LC50 (96 h, Salmo gairdneri RICH.) på over 1000 mg/l er disse polymerdispersjonene akutt ikke-toksiske for fisk.

Dispersjoner av kopolymersater A må derfor graderes som gunstigere enn slike som inneholder tungtløselige sinkdithio-karbamat- og/eller benzimidazolderivater som biocidutrustning ifølge teknikkens stand. For disse ligger LC50 (Goldorfe) under 500 mg/l.

Allerede den svært lave konsentrasjonen av svært hydro-lysebestandig innbygget tinn forhindrer på overraskende måte bevoksning med alger som Chlorella vulgaris.

På kjent måte innarbeider man til fremstilling av beskiktnings-masser uorganiske fyllstoffer og fargepigmenter i dispersjonene av kopolymerisatene A som inneholder komponentene (B), og innstiller den ønskede viskositet med vann. Som uorganiske fyllstoffer kommer f.eks. i betraktning: kritt, kvartsmel og/eller tungspat.

Eksempler på fargepigmenter er jernoksyd-rødt hhv. svart pigment.

I det følgende skal angis den prinsipielle oppbyggingen av en slik beskiktningsmasse: 4 0 % polymerdispersjon, hvori evt. er blitt innlemmet ytterligere emulgator ifølge (C),

20 % kritt

15 % kvartsmel

5 % jernoksydpigment

ca. 2 0 % vann.

Pigmentvolumkonsentrasjonen for denne formuleringen ligger ved omlag 45 %, viskositeten på 150 mPa.s (82 S"1) , målt ifølge DIN 53 018.

Betongtakstenen fremstilles på vanlig måte av ferdig blandet betong ved en strengpress-metode. Den får allerede derved sin endelige form. Beskiktningsmassen påfører man på i og for seg kjent måte, fortrinnsvis ved påsprøyting, på de "grønne takstenene", dvs. på den fremdeles fuktige betongen. Det samlede beleggskiktet ligger på.ca. 300 g/m<2> (tørt). Den beskiktede takstenen bringes inn i et såkalt kammer. Der avbindes betongen i løpet av en avbindingsprosess som varer 6-12 timer ved temperaturer fra 40 til 65°C, og kopolymerisatet i beskiktningsmassen danner en film.

Etter denne fremgangsmåten blir takstenen fortrinnsvis besprøytet en andre gang med beskiktningsmassen. Tørkingen følger i en tunnelovn ved omluft-temperaturer som ligger på omlag 100°C. Tunnelovnen og etterfølgende avkjølingsstrekning er ordnet slik at det finner sted en fullstendig filmdannelse.

De svært ensartede beskiktningene har en svært god sperrevirkning mot kalsiumioner. De viser etter vannbad-behandling ingen kalkutblomstringer. Spesielt overraskende er den lange levetiden for beskiktningen som oppnås i frost-tine-vekselforsøk, en vanlig fremgangsmåte i betongtaksten-industrien for rask klima-utprøving i tilslutning til DIN 52 104. Takstenene ifølge oppfinnelsen tåler minst dobbelt så mange, nemlig minst 1200, frost-tine-vekslinger uten skader som taksten ifølge teknikkens stand, hvorved man etter 300 til 600 frost-tine-vekslinger kan regne med skader.

Claims

1. Betongtaksten som på minst én av sine overflater er overtrukket med en film av et kopolymerisat som eventuelt er fyllt med tilslagsstoffer og/eller pigmenter, karakterisert ved at kopolymerisatet inneholder innpolymerisert følgende monomerenheter: (a) 0,03 til 2 vekt% tinn i form av enheter av minst én organotinnforbindelse med en eller flere polymeriserbare C=C-bindinger, (b) 0,5 til 5 vekt% enheter av akrylsyre, metakrylsyre, akrylamid, metakrylamid og/eller vinylsulfonsyre, (c) 0,1 til 5 vekt% enheter av karbonylgruppeholdige monomerer, som er sammenknyttet med dihydrazider av alifatiske dikarboksylsyrer som inneholder 2-10 karbonatomer, og (d) differansen opptil 100 vekt% av enheter av minst to monomerer fra gruppen av akryl- og metakrylsyreestere av Cj- til C8-alkanoler og styren i et slikt utvalg og slike mengdeforhold at kopolymerisatet før sammenknyttingen har en glasstemperatur på -15 til +10°C

2. Betongtaksten ifølge krav 1, karakterisert ved at den er overtrukket med et kopolymerisat hvilket inneholder som enheter en organo-tinnf orbindelse slik som tri-n-butyltinn-metakrylat.

3. Fremgangsmåte til fremstilling av en betongtaksten ifølge krav 1, karakterisert ved at man på minst én overflate av den "grønne" takstenen påfører en vandig tilberedning som inneholder (A) et dispergert kopolymerisat av (Ai) 0,03 til 2 vekt% (beregnet som tinn) av i det minste en organotinnforbindelse med en eller flere polymeriserbare C=C-bindinger, (A2) 0,5 til 5 vekt% akrylsyre, metakrylsyre, akrylamid, metakrylamid og/eller vinylsulfonsyre, (A3) 0,1 til 5 vekt% av i det minste én monomer som inneholder en eller flere karbonylgrupper og (AJ differansen opptil 100 vekt% av minst to monomerer fra gruppen av akryl- og metakrylsyreestere av C^-Cg alkanoler og styren i et slikt utvalg og slike mengdeforhold at kopolymerisatet har en glasstemperatur på -15 til +10°C, (B) 0,2 til 5 vekt% (i forhold til tørt kopolymerisat) av minst ett vannløselig dihydrazid av en alifatisk dikarboksylsyre som inneholder 2 til 10 karbonatomer, (C) 1 til 5 vekt% (i forhold til tørt kopolymerisat) av minst én emulgator fra gruppen av fettalkoholsulfater og fettalkoholetoksylater, og (D) inntil 300 vekt% (i forhold til tørt kopolymerisat) av mineralske tilslagsstoffer og/eller fargepigmenter, deretter lar tilberedningen tørke til en film i løpet av varmherdingen av betongtakstenen, og eventuelt etter varmherdingen påfører et ytterligere skikt av tilberedningen og lar også denne tørke til en film.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at man påfører tilberedningen i en slik mengde på takstenen at det samlede belegget (tørt) utgjør 50 til 300 g/m<2>.