NO173499B

NO173499B - Analogifremgangsmaate for fremstilling av terapeutisk aktive kinoxalinforbindelser

Info

Publication number: NO173499B
Application number: NO87873873A
Authority: NO
Inventors: Tage Honore; Joergen Drejer; Poul Jacobsen; Flemming Elmelund Nielsen
Original assignee: Novo Nordisk As
Priority date: 1986-09-16
Filing date: 1987-09-15
Publication date: 1993-09-13
Also published as: NO873873D0; EP0260467A2; ATE99296T1; NO173499C; PT85727B; DK161319C; FI88718C; CA1298298C; IE66149B1; EP0260467A3; ES2061456T3; DK161319B; DK471687D0; FI88718B; DE3788612T2; JPS6383074A; PT85727A; EP0260467B1; FI873790A0; DK471687A

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører analogifremgangsmåte for fremstilling av en terapeutisk virksom, asymmetrisk substituert, heterocyklisk dihydroxykinoxalin-forbindelse. L-glutaminsyre, L-asparaginsyre og en rekke andre nært beslektede aminosyrer har til felles evnen til å aktivere neuroner i sentralnervesystemet (CNS). Biokjemiske, elektrofysiologiske og farmakologiske undersøkelser har fastslått dette og påvist at sure aminosyrer er transmitterstoffer for det store flertall av eksitatoriske neuroner i sentralnervesystemet hos pattedyr.

Interaksjon med glutaminsyre-mediert neurotransmisjon anses for å være en anvendbar fremgangsmåte ved behandlingen av neurologiske og psykiatriske sykdommer. Kjente antagonister for eksitatoriske aminosyrer har således utvist sterke anti-epileptiske og muskelrelakserende egensakper (A. Jones et al, Neurosci. Lett. 45, 157 - 161 (1984) og L. Turski et al., Neurosci. Lett. 53, 321 - 326 (1985)).

Det har vært antatt at akkumulering av ekstracellulære eksitatoriske og neurotoksiske aminosyrer etterfulgt av hyper-stimulering av neuroner kan forklare de neuronale degeneringer som ses;-ved neurologiske sykdommer som Huntingtons chorea, parkinsonisme, epilepsi, senil dementes og svikt i mental og motorisk ytelse som ses etter tilstander av hjerne-ischemi,

-anoksi og -hypoglycemi (E.G. McGeer et al., Nature, 263, 517 - 519 (1976) og R. Simon et al., Science, 226, 850 - 852 (1984)). Eksitatoriske aminosyrer utøver sine virkninger gjennom spesifikke réséptorer lokalisert postsynaptisk eller presynaptisk. Slike reseptorer oppdeles for tiden passende i tre grupper basert på elektrofysiologiske og neurokjemiske kjennetegn: 1 NMDA (N-methyl-D-aspartat)-reseptorene, 2 quisqualat-reseptorene og j3 kainat-reseptorene. L-glutaminsyre og L-asparaginsyre aktiverer sannsynligvis alle de ovenfor nevnte typer av eksitatoriske aminosyrereseptorer og muli-gens også andre typer.

Følgen av interaksjon mellom eksitatorisk aminosyre

og postsynaptiske reseptorer er en økning i intracellulære cGMP-nivåer (G.A. Foster et al., Lifte Sei. 27, 215 - 221 (1980))

og en åpning av Na<+->kanaler (A. Luini et al., Proe. Nati. Acad. Sei. 78, 3250 - 3254 (1981)). Na<+->innstrømming i neuronene vil avpolarisere neuronmembranene, initiere en virkningsspenning og til slutt føre til en frigivelse av transmitterstoff fra nerveenden. Virkningene av testforbindelser på de ovenfor nevnte sekundære responser på reseptorinteraksjon kan testes i enkle in vitro systemer.

Den ovenfor nevnte klassifikasjon av eksitatoriske aminosyrereseptorer i NMDA-, quisqualat- og kainat-reseptorer er først og fremst basert på de følgende elektrofysiologiske og neurokjemiske funn. 1) N- methyl- D- aspartat ( NMDA)-reseptorer utviser høy selektivitet for eksitasjonsmiddélet NMDA. Ibotensyre, L-homocystein-syre, D-glutaminsyre og trans-2,3-piperidin-dicarboxylsyre (trans-2,3-PDA) utviser en sterk til middels agonistaktivitet på disse reseptorer. De sterkeste og mest selektive antagonister er D-isomerene av 2-amino-5-fosfonocarboxylsyrer, f.eks. 2-amino-5-fosfono-valerinsyre (D-APV) og 2-amino-7-fosfonohepta-noinsyre (D-APH), mens middels antagonistaktivitet utvises av D-isomerene av langkjedede 2-amino-dicarboxylsyrer (f.eks. D-2-amino-adipinsyre) og langkjedede diaminodicarboxylsyrer (f.eks. diaminopimelinsyre). De NMDA-induserte synaptiske responser er blitt grundig undersøkt i sentralnervesystemet hos pattedyr, spesielt i ryggmargen (J. Davies et al., J. Physiol. 297,

621 - 635 (1979)), og responsene er blitt påvist å være sterkt

2+

inhibert av Mg

2) Quisqualat-reseptorer aktiveres selektivt med quis qualinsyre, andre sterke agonister er AMPA (2-amino-3-hydroxy-5-methyl-4-isoxazolpropionsyre) og L-glutaminsyre. Glutaminsyrediethyl-ester (GDEE) er en selektiv men svært svak antagonist på dette

2+ sted. Quisqualatreseptorer er forholdsvis ufølsomme for Mcf

Det er velkjent at det finnes en eksitatorisk amino-syreprojeksjon fra prefrontal cortex til nucleus accumbens (en spesiell del av forhjernen med dopaminneuroner) (Christie et al., J. Neurochem. 45, 477 - 482 (1985)). Videre er det velkjent at glutamat modulerer den dopaminerge overføring i striatum (Rudolph et al., Neurochem.int. 5, 479 - 486 (1983)) samt hyperaktiviteten forbundet med presynaptisk stimulering av dopaminsystemet med AMPA i nucleus accumbens (Arnt. Life Sei. 28, 1597 - 1603 (1981)).

Quisqualatantagonister er derfor anvendbare som en ny type neuroleptiske midler. 3) Kainat-reseptorer. Eksitatoriske responser på kaininsyre er forholdsvis ufølsomme for antagonisme med NMDA-antagonister og med GDEE, og det er blitt foreslått at kaininsyre aktiverer en tredje underklasse av sure aminosyrereseptorer. Visse lactoni-serte derivater av kaininsyre er selektive antagonister (0. Goldberg et al., Neurosci. Lett. 23, 187 - 191 (1981)) og dipeptidet 3-glutamyl-glycin oppviser også en viss selektivitet

2+ 2+

for kainat-reseptorer. Ca , men ikke Mg , er en sterk inhibitor for kaininsyrebinding.

Affiniteten til et stoff for én eller flere av de forskjellige typer eksitatoriske aminosyre-reseptorer kan under-søkes i enkle bindingsforsøk. Metoden omfatter i sitt innerste vesen inkubasjon av en bestemt utvalgt radioaktivt merket ligand og det bestemte spesifikke stoff som skal undersøkes, med hjernehomogenat som inneholder reseptoren. Måling av reseptor-tilegnelse gjøres ved bestemmelse av radioaktiviteten som er bundet til homogenatet og subtraksjon av ikke-spesifikk binding.

Quisqualat-reseptorbinding kan undersøkes ved å bruke <3>H-AM-PA som radioaktiv ligand.

Innflytelsen av glutaminsyreanaloger på sekundær-virkninger av glutamatreseptorinteraksjoner, slik som på c-GMP-dannelse og på Na<+->utstrømning, kan undersøkes in vitro ved å bruke snitt fra hjernen. Slike forsøk vil gi informasjon når det gjelder virkningsfullheten (agonist/antagonist) til test-stoffene. Dette er i motsetning til bindingsundersøkelser som bare gir informasjon vedrørende forbindelsenes affiniteter for reseptoren.

Fra US patentskrift nr. 3 992 378 er det velkjent at 6,7-dimethyl-2,3-dihydroxykinoxalin og noen mono- og noen 5,7-disubstituerte 2,3-dihydroxykinoxalin-forbindelser har hypno-tisk virkning.

Det er angitt i ZA 67/7613 at 5-klor-7-carboxy-2,3-dihydroxykinoxalin har virkning mot peptiske magesår.

Det er angitt at 6-methyl-7-carboxy-2,3-dihydroxykinoxalin (Biochemistry, 6(11), 3602 - 3608 (1967)), 6-methyl-7-methoxy-2,3-dihydroxykinoxalin (JP 45/25387), 6-amino-7-nitro-2,3-dihydroxykinoxalin (DE 2451049), 6-nitro-7-methoxy-2,3-dihydroxykinoxalin (PL 91909), 6-amino-7-methoxy-2,3-dihydroxykinoxalin (PL 93835), 6-amino-7-methyl-2,3-dihydroxykinoxalin (PL 93935) og 6-amino-7-carbomethoxy-2,3-dihydroxykinoxalin (DE 3106111)

har forskjellige industrielle og forskningsmessige anvendelser.

I DE 2847285 er 6-amino-7-klor-2,3-dihydroxykinoxalin beskrevet som et mellomprodukt ved fremstillingen av azo-fargestoffer.

Det er nå funnet at forbindelsene fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse, har affinitet for quisqualatresep-torene og er antagonister i forbindelse med denne type resep-tor, noe som gjør dem anvendbare ved behandlingen av hvilke som helst av de mange indikasjoner som forårsakes av hyperaktivitet av eksitatoriske aminosyrer, og nærmere bestemt som neuroleptiske midler.

De terapeutisk virksomme, asymmetrisk substituerte, heterocykliske dihydroxykinoxalin-forbindelser fremstilt ifølge oppfinnelsen, har den generelle formel I

hvor

R<1> er halogen, CN, CF3, ethynyl eller N3,og

R<2> er S02-C1_3-alkyl, CF3, N02 eller CN.

Ifølge oppfinnelsen fremstilles de ovenfor nevnte forbindelser ved en analogifremgangsmåte som er kjennetegnet ved at

a) en forbindelse med formel II

hvor R 1 og R 2 har de ovenfor angitte betydninger, omsettes med

oxalat eller et reaktivt derivat derav, eller

b) en forbindelse med formel III

hvor R"*" har den ovenfor angitte betydning, nitreres, eller

c) en forbindelse med formel IV

hvor R^" har den ovenfor angitte betydning, omsettes med

kaliumtetracyanonickelat, eller

d) en forbindelse med formel V

hvor R 3 er halogen, CN, CF3, N3, SC^C-^-alkyl eller N02, og hvor X er halogen, omsettes med trialkylsilylacethylen og den således dannede forbindelse hydrolyseres, eller

e) en forbindelse med formel VI

12 4

hvor R og R har de ovenfor angitte betydninger, og hvor R er alkyl, reduseres.

De farmakologiske egenskaper til forbindelsene fremstilt ifølge oppfinnelsen, kan illustreres ved å bestemme deres evne til å fortrenge radioaktivt merket 2-amino-3-hydroxy-5-methyl-4-isoxazolpropionsyre (AMPA) fra reseptorene av quisqualat-type. De antagonistiske egenskaper til forbindelsene påvises gjennom deres evne til å antagonisere quisqualinsyre-stimulert Na<+->utstrømning fra rotte-striatalsnitt.

Fortrengningsaktiviteten til forbindelsene kan påvises ved å bestemme IC,-Q-verdien som representerer den konsentrasjon (ug/ml) som forårsaker en fortrengning på 50 % av den spesifikke 3

binding av H-AMPA.

Antagonismen måles ved å bestemme EC^g-verdien som representerer den konsentrasjon som reduserer hastigheten for quisqualinsyre-stimulert natrium-ustrømning ved 50 %.

3 H- AMPA- binding

500 |il opptint homogenat av hjernebarkmembran fra rotter i tris-HCl (30 mM), CaCl„ (2,5 mM) og KSCN (100 mM),

pH 7,1, ble inkubert ved 0 C i 30 minutter ved 25 \ il H-AMPA

(5 nM sluttkonsentrasjon) og testforbindelsen og buffer. Ikke-spesifikk binding ble bestemt ved inkubasjon med L-glutaminsyre (600 uM sluttkonsentrasjon). Bindingsreaksjonen ble avsluttet ved tilsetning av 5 ml iskald buffer etterfulgt av filtrering gjennom Whatman GF/C glassfiberfiltere og 2 x 5 ml vask med

iskald buffer. Bundet radioaktivitet ble målt ved scintilla-sjonstelling. IC5q kle istemt ved hjelp av Hill-analyse av minst fire konsentrasjoner av testforbindelsen.

Antagonisme av quisqualinsyre - indusert Na - frigjørelse

22 + Snitt fra rotte-stnatum ble forinkubert med Na i 30 minutter. Etter perioden med 22 Na +-ladning ble snittene suksessivt og hvert minutt overført gjennom en serie av rør som hver inneholdt 1,5 ml av en ikke-radioaktiv fysiologisk opp-løsning mettet med 02, ved hjelp av en kurvformet sikt. Quisqualinsyre (2 ug/ml) var til stede i de siste fem rørene, og forbindelsen som skulle testes, var til stede i de samme fem rørene pluss tre forutgående rør. Radioaktivitetsmengden i hvert utvaskningsrør samt det som var tilbake i snittene ved slutten av forsøket, ble målt ved scihtillasjonstelling. EC5Q-verdiene ble beregnet ved hjelp av Hill-analyse fra minst tre forskjellige konsentrasjoner av testforbindelse som den konsentrasjon av testforbindelse som reduserer utstrømningshastigheten for 22 +

Na -ioner til 50 % av utstrømningshastigheten i fravær av testforbindelse.

Testresultater erholdt ved testing av noen forbindelser fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse, vil fremgå av den følgende tabell 1.

Oppfinnelsen beskrives nærmere i eksemplene nedenunder.

Eksempel 1

6-brom-2, 3- dihydroxy- 7- nitrokinoxalin

Til en oppløsning av 0,5 g (0,1 mmol) 6-brom-2,3-dihydroxykinoxalin i 5 ml konsentrert svovelsyre ble det tilsatt 210 mg (2,1 mmol) KN03 ved 0° C. Oppløsningen ble omrørt ved 0° C i 30 minutter og ved 24° C i 3 timer. Reaksjonsblandingen ble helt over i isvann, hvorved man fikk 0,5 g bunnfall. Råproduktet ble oppløst i 30 ml varm 2N NaOH. 4N HC1 ble tilsatt for å regulere pH til 2, hvorved man fikk 0,4 g (67 %) 6-brom-2,3-dihydroxy-7-nitro-kinoxalin, sm.p. > 300° C. NMR: to sing-le tter (ppm 7,3 og 7,7 etter TMS).

Eksempel 2

6- cyano- 2, 3- dihydroxy- 7- nitrokinoxalin

1 g 6-cyano-2,3-dihydroxykihoxalin ble tilsatt gradvis til 10 ml isavkjølt rykende salpetersyre. Blandingen ble omrørt ved 25° C i 1 time. Reaksjonsblandingen ble helt over i isvann, hvorved man fikk 1 g av et råprodukt. Rekrystalli-sering (DMF-vann) ga 0,9 g (75 %) 6-cyano-2,3-dihydroxy-7-nitrokinoxalin, sm".p. > 200° C. IR: topp ved 2240 cm ^, NMR:

to singletter (ppm 7,7 og 8,2 etter TMS).

Eksempel 3

a: 6- azido- 2, 3- dihydroxykinoxalin

En oppløsning av 5 g (23,5 mmol) 6-amino-2,3-dihydroxykinoxalin-hydroklorid i 250 ml 0,5N H2SO^ ble isav-kjølt og deretter ble en oppløsning av 1,65 g (24 mmol) NaN02

i 50 ml vann tilsatt. Etter omrøring ved 0° C i 15 minutter, ble en oppløsning av 1,5 g (24 mmol) NaN^ i 100 ml vann tilsatt. Omrøring ved 0° C i 45 minutter ga en utfelling av 3 g (67 %) 6-azido-2,3-dihydroxykinoxalin. IR: en topp ved 2220 cm

b: 6- azido- 2, 3— dihydroxy- 7- nitrokinoxalin

2 g 6-azido-2,3—dihydroxykinoxalin ble oppslemmet i 100 ml iseddik. Til suspensjonen ble det tilsatt 16 ml rykende saltsyre ved 24° C. Blandingen ble omrørt ved 24° C i 4 timer, hvorved man fikk en utfelling av 1,9 g (78 %) 6-azido-2,3-dihydroxy-7-nitrokinoxalin. IR: en topp ved 2120 cm-1. NMR: to singletter (ppm 7,0 og 7,7 etter TMS).

Eksempel 4

2, 3- dihydroxy- 6- nitro- 7- trifluormethylkinoxalin

En oppløsning av 1 g (4,4 mmol) 2,3-dihydroxy-6-trifluormethylkinoxalin i 10 ml konsentrert H2SO^ ble isavkjølt og 438 mg (4,4 mmol) KNO^ ble tilsatt. Blandingen ble omrørt ved 0° C i 1/2 time og ved 24° C i 3 timer. Reaksjonsblandingen ble helt over i isvann, hvorved man fikk 1,02 g. Råproduktet ble oppløst i 2N NaOH. Tilsetning av 4N HC1 til pH 5 ga 0,86 g (72 %) 2,3-dihydroxy-6-nitro-7-trifluormethylkinoxalin, sm.p. > 300° C. NMR: to singletter (ppm 7,5 og 7,8 etter TMS).

Eksempel 5

6- cyano- 2, 3- dihydroxy- 7- trifluormethylkinoxalin

Til en oppløsning av 680 mg (2,5 mmol) 2,3-dihydroxy-5- nitro-7-trifluormethylkinoxalin i 2 ml konsentrert HCl ble det tilsatt en oppløsning av 1,89 g (8 mmol) SnCl2.2H20 i 4 ml konsentrert HCl ved 24° C. Blandingen ble omrørt ved 70° C i 1 time. Tilsetning av 10 ml H20 og 50 % vandig NaOH til pH 1 ga en utfelling (1,5 g) som på TLC (CHC13/CH30H =4:1) bare oppviser én flekk. Råproduktet ble oppløst i 5 ml konsentrert HCl. Til oppløsningen ble det tilsatt 60 ml H20, og en oppløs-ning av 170 mg (2,5 mmol) NaN02 i 5 ml H20 ble tilsatt ved 0°C. Etter omrøring ved 0° C i 20 minutter ble mettet NaHC03 tilsatt til pH 7 etterfulgt av en oppløsning av 1,2 g K2Ni(CN)4 i 30 ml H20. Blandingen ble omrørt ved 24° C i 3 timer. Reaksjonsblandingen ble inndampet og resten triturert med aceton, hvorved man fikk 200 mg av et krystallinsk produkt. Kolonnekromatografi (elueringsmiddel:ethylacetat inneholdende 5 % eddiksyre) ga 100 mg (16 %) 5-cyano-2,3-dihydroxy-7-trifluormethylkinoxalin, sm.p. > 300° c. IR: en topp ved 2240 cm-1. HMR: to singletter (ppm 7,5 og 7,6 etter TMS).

Eksempel 6

6- klor- 7- methylsulfonyl- 2, 3- dihydroxykinoxalin

En oppløsning av 8 g methyl-(2-klor-5-nitro)fenyl-sulfon (Dickey et al., Ind.Eng.Chem. 45, 1730-1733 (1953)) i 200 ml aceton og 100 ml ethanol ble hydrogenert ved atmosfæretrykk og ved 24° C ved å bruke en Ra-Ni-katalysator (3 g). Inndamping ga et TLC-rent produkt. En oppløsning av råproduktet i 100 ml eddiksyreanhydrid ble omrørt ved 100° C i 15 minutter og ved 2 4° C i 3 timer. Blandingen ble helt over i 500 ml vann, hvorved man fikk 5,5 g N-acetyl-4-klor-5-methyl-sulfonylanilin. 4,7 g av det rå N-acetyl-4-klor-5-methyl-sulfonylanilin ble gradvis tilsatt til 35 ml rykende salpetersyre ved 0 - 5° C. Etter omrøring ved 24° C i 45 minutter ble 100 ml isvann tilsatt og blandingen ble ekstrahert med 3 x 100 ml ethylacetat, hvorved man fikk 4 g av en blanding av to forbindelser (TLC). Forbindelsene ble separert ved å bruke kolonnekromatografi: I: 1,6 g (29 %) N-acetyl-2-nitro-4-klor-5-methylsulfonyl-anilin, NMR: to singletter (ppm 8,2 og 8,8 etter TMS).

II: 2,0 g (36 %) N-acetyl-4-klor-5-methylsulfonyl-6-nitro-anilin, NMR: to dubletter (ppm 7,7 og 8,1 etter TMS. J = ca.

9 Hz) .

1,6 g N-acetyl-2-nitro-4-klor-5-methylsuIfonylanilin

i en blanding av 25 ml 6N HCl og 8 ml ethanol ble kokt under tilbakeløpskjøling i 2 timer. Reaksjonsblandingen ble avkjølt til 24° C og 50 % NaOH ble tilsatt til pH 12, hvorved man fikk 0,9 g (65 %) av den deacetylerte forbindelse. En oppløsning av råproduktet i en blanding av 10 ml 4N HCl og 500 ml methanol ble hydrogenert ved atmosfæretrykk ved å bruke 5 % Pt-C (100 mg) som katalysator. Den rå 1,2-diamino-forbindelse i en blanding av 20 ml 4N HCl og 1,6 g oxalsyredihydrat ble kokt under til-bakeløpskjøling i 2,5 timer. Avkjøling til 24° C ga en utfelling. Råproduktet ble oppløst i 2N NaOH og på nytt utfelt ved tilsetning av 4N HCl til pH 2 - 3, hvorved man fikk 0,4 g 6-klor-7-methylsulfonyl-2,3-dihydroxykinoxalin, sm.p. > 300° C.

Eksempel 7

6- klor- 2, 3- dihydroxy- 7- nitrokinoxalin

1,01 g (10 mmol) fint oppmalt kaliumnitrat ble tilsatt i løpet av 5 minutter til en omrørt oppløsning av 1,97 g (10 mmol) av 6-klor-2,3-dihydroxykinoxalin i 50 ml konsentrert svovelsyre ved 0° C (isbad). Etter 1 time ble isbadet fjernet og omrøring ble fortsatt i 2,5 time ved væreIsetemperatur. Blandingen ble helt over i 200 ml is/vann og utfellingen ble isolert, vasket med vann, ethanol og ether. Produktet ble opp-løst i 70 ml varm 2N natriumhydroxyd, det ble filtrert i varm tilstand og på"nytt utfelt med konsentrert saltsyre, hvorved man fikk 2,12 g (88 %) av den rene tittelforbindelse; sm.p.

> 300°'C; IR (KBr): 1705, 1620 cm-1: - 3H-NMR (DMSO-d6):

ppm 7,23 (s, 1H, H-5); 7,82 (s, 1H, H-8); 12,1 (bred s, 2H,

2NH) etter TMS.

Eksempel 8

6- klor- 7- cyano- 2, 3- dihydroxykinoxalin

0,42 g (2,0 mmol) 6-amino-7-klor-2,3-dihydroxykinoxalin ble tilsatt til 2 0 ml omrørt, varm 1 M saltsyre og den resulterende oppløsning ble avkjølt til 0° C. Det fint opp-delte hydroklorid ble diazotisert ved 0 - 5° C med 0,14 g

(2,0 mmol) natriumnitritt i 5 ml vann under kraftig omrøring som ble fortsatt i 30 minutter. En oppløsning av 1,3 g (5,4 mmol) kaliumtetracyanonickelat i 25 ml mettet vandig natrium-hydrogencarbonat ble tilsatt til den resulterende blanding med omrøring ved værelsetemperatur. Etter 3 timer ble blandingen

avkjølt på is og filtrert. Produktet ble vasket med vann, kokt i en blanding av 25 ml 2 N natriumhydroxyd og 50 ml ethanol, og det ble filtrert i varm tilstand. Filtratet ble avkjølt og ble surgjort til pH 1 med konsentrert saltsyre. Den resulterende

utfeining ble isolert, vasket med vann og tørket, hvorved man fikk 40 mg (9 %) av det krevde produkt; sm.p. > 300° C;

IR (KBr): 2235 (CN), 1700 cm"<1>; <1>H-NMR(DMSO-dg): ppm 7,24

(s, 1H, ArH), 7,43 (s, 1H, ArH), 12,1 (bred s, 2H, 2NH) etter

TMS.

Eksempel 9

a; 2, 3- dihydroxy- 6- trimethylsilylethynyl- 7- nitrokinoxalin: Til'én blanding av 500 mg (1,9 mmol) 6-brom-2,3-dihydroxy-7-nitrokinoxalin (eks. 1) i 10 ml tørr dimethylformamid og 20 ml tørr triethylamin ble det tilsatt 4 mg palladium-(II)acetat, 8 mg trifenylfosfin og 600 1 (4,3 mmol) trimethyl-silylacetylen. Blandingen ble kokt undér tilbakeløpskjøling i 2,5 timer under nitrogen. Etter avkjøling til værelsetemperatur ble reaksjonsblandingen inndampet under vakuum. Resten ble omrørt med vann, filtrert og vasket med vann, hvorved man fikk 500 mg av et råprodukt. Råproduktet ble oppløst i ethylacetat og renset ved kolonnekromatografi (silicagel), hvorved man fikk 400 mg (70 %) 2,3-dihydroxy-6-trimethylsilylethynyl-7-nitrokinoxalin. NMR (DMSO-dg): ppm 7,8 (1H, s), 7,2 (1H, s), 0,3 (9H, s).

b: 6- ethynyl- 2, 3- dihydroxy- 7- nitrokinoxalin:

Til en oppløsning av 300 mg (0,99 mmol) 2,3-dihydroxy-6-trimethylsilylethynyl-7-nitrokinoxalin i 10 ml methanol ble det tilsatt 200 mg (1,45 mmol) kaliumcarbonat og deretter ble det omrørt ved værelsetemperatur i 1 time. Reaksjonsblandingen ble inndampet under vakuum og det ble tilsatt vann og 4N saltsyre inntil pH 6. Det utfelte produkt ble frafiltrert og vasket med vann, hvorved man fikk 200 mg (88 %) 6-ethynyl-2,3-dihydroxy-7-nitrokinoxalin, sm.p. > 300° C. NMR (DMSO-db,): ppm 7,7 (1H, s). 7,2 (1H, 2), 4,5 (1H, 3).

Eksempel 10

a.' 4- ethoxalylaminofthalodiamid:

Til en oppløsning av 10 g (56,0 mmol) 4-amino-fthalodiamid i 200 ml tørr dimethylformamid ble det tilsatt 8,5 ml (61,2 mmol) tørr triethylamin. En oppløsning av 7,0 ml (61,5 mmol) ethoxalylklorid i 50 ml tørr dimethylformamid ble tilsatt dråpevis. Omrøring ble fortsatt ved 25° C i 1 time. Reaksjonsblandingen ble tilsatt 600 ml methanol, isavkjølt og utfellingen frafiltrert og vasket med litt methanol, hvorved man fikk 10,6 g (68 %) 4-ethoxalylaminofthalodiamid, sm.p.

229° C.

b: 4- ethoxalylåminofthalodinitril;

Til en blanding av 10 g (35,8 mmol) 4-ethoxalylaminofthalodiamid i 100 ml tørr pyridin ble gradvis tilsatt 5,9 ml (64,9 mmol) fosforoxyklorid. Omrøring ble fortsatt ved 25° C i 30 minutter. Reaksjonsblandingen ble helt over i en isavkjølt blanding av 100 ml konsentrert saltsyre og 200 ml vann, hvorved man fikk 6,6 g (76 %) 4-ethoxalylaminofthalodinitril som en utfelling, sm.p. 193,7° C.

c: 4- ethoxalylamino- 5- nitrofthalodi nitril;

En oppløsning av 5 g (20,6 mmol) 4-ethoxalylaminofthalodinitril i 7 5 ml 10 0 % salpetersyre ble hensatt under omrøring ved 25° C i 4 8 timer. Reaksjonsblandingen ble helt over i 500 ml isvann, hvorved man fikk en utfelling (4 g). Kolonnekromatografi (silicagel, elueringsmidler: toluen inneholdende 25 % ethylacetat) ga to forbindelser: 4-ethoxalylamino-3-nitro-fthalodin'itril (1,9 g) ; NMR (DMSO-dg) : 8,5 (1H,

d, J=8 HZ), 8,3 (1H, d, J=8 HZ) og 4-ethoxalylamino-5-nitro-fthalodinitril (1,9 g); NMR (DNSO-dg): 9,0 (1H, s), 1H, s).

Den sistnevnte forbindelse ble brukt i det neste trinn.

d; 6, 7- dicyano- 2, 3- dihydroxykinoxalin:

En oppløsning av 0,5 g (1,7 mmol) 4-ethoxalylamino-5-nitrofthalodinitril i en blanding av 50 ml ethanol og 20 ml ethylacetat "ble hydrogenert ved atmosfæretrykk ved å anvende 5 % Pd-C (0,5 g) som katalystor. Reaksjonsblandingen ble filtrert og inndampet under vakuum. Resten ble oppløst i ethylacetat og oppløsningen ble sendt gjennom en kort kolonne (silicagel), hvorved man fikk mellomproduktet 4-amino-5-ethoxalylaminofthalodinitril. En oppløsning av denne forbindelse i 50 ml ethanol ble kokt under tilbakeløpskjøling i 3 timer, hvorved man fikk 9,2 g (53 %) 6,7-dicyano-2,3-dihydroxykinoxalin som krystaller, sm.p. > 300° C. IR (KBr): 2240 cm<-1> (CN); NMR (DMSO-dg): 12,2 (2H, bred m), 7,6 (2H, s) .

De farmasøytiske preparater eller blandinger som omfatter forbindelsene fremstilt ifølge oppfinnelsen, kan admin-istreres til mennesker eller dyr ad oral eller parenteral vei.

En effektiv mengde av den aktive forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav kan bestemmes ifølge de vanlige faktorer, slik som typen og alvorligheten av tilstanden, og vekten av pattedyret som trenger behandling.

Claims

1. Analogifremgangsmåte for fremstilling av en terapeutisk virksom, asymmetrisk substituert, heterocyklisk dihydroxykinoxalin-forbindelse med formel I hvor R<1> er halogen, CN, CF3, ethynyl eller N3, og R<2> er SOjC^-alkyl, CF3, N02 eller CN, karakterisert ved at a) en forbindelse med formel II hvor R<1> og R2 har de ovenfor angitte betydninger, omsettes med oxalat eller et reaktivt derivat derav, eller b) en forbindelse med formel III hvor R<1> har den ovenfor angitte betydning, nitreres, eller c) en forbindelse med formel IV hvor R<1> har den ovenfor angitte betydning, omsettes med kaliumtetracyanonickelat, eller d) en forbindelse med formel V hvor R3 er halogen, CN, CF3, N3, S02C1.3-alkyl eller N02, og hvor X er halogen, omsettes med trialkylsilylacethylen, og den der-ved dannede forbindelse hydrolyseres, eller e) en forbindelse med formel VI hvor R<1> og R2 har de ovenfor angitte betydninger, og hvor R<4> er alkyl, reduseres.

2. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1 for fremstilling av 6-cyano-7-nitro-2,3-dihydroxykinoxalin, karakterisert ved at det anvendes en til-svarende substituert utgangsforbindelse.

3. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1 for fremstilling av 6-klor-7-cyano-2,3-dihydroxykinoxalin, karakterisert ved at det anvendes en til-svarende substituert utgangsforbindelse.

4. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1 for fremstilling av 6-trifluormethyl-7-cyano-2,3-dihydroxykinoxalin, karakterisert ved at det anvendes en til-svarende substituert utgangsforbindelse.