NO167204B - Analogifremgangsmaate for fremstilling av terapeutisk aktive diacylderivater av 4-(trialkylbenzyl)-piperazinylforbindelser. - Google Patents

Description

Gjenstand for foreliggende oppfinnelse er fremstilling av farmasøytisk virksomme nye diacylderivater av rifamyciner som i 3-stilling bærer en substituert 1-piperazinylrest, og nærmere bestemt 8-0,N- og 8-0,21-0-diacylderivater av rifamycin S-forbindelser av formelen

hvori R betyr lavere-alkyl med 1-4 C-atomer, fortrinnsvis metyl, R^ betyr tri-lavere-alkylmetylkarbonyl, fortrinnsvis pivaloyl, og en av restene R2 og R3 betyr tri-lavere-alkylmetylkarbonyl, fortrinnsvis pivaloyl, og den andre betyr hydrogen, og salter derav.

Den i foreliggende tilfelle anvendte nummereringen tilsvarer den som f.eks. er anvendt i US-patent nr. 4.005.077.

Lavere-alkyl-R inneholder til og med 4 karbonatomer og er f.eks. etyl, propyl, i-propyl, n-butyl, isobutyl eller tert.-butyl, først og fremst metyl.

Lavere-alkylrester i en tri-lavere-alkylmetylkarbonylrest inneholder til og med 4, fortrinnsvis til og med 2 karbonatomer og først og fremst ett karbonatom og står f.eks. for n-propyl, isopropyl, n-butyl eller tert.-butyl, spesielt etyl og først og fremst metyl.

I forbindelsen av formel I har restene R^ og R2 eller R3 fortrinnsvis den samme betydningen.

Ikke acylerte rifamycin S-forbindelser, som i 3-stilling oppviser en i 4-stilling substituert piperazinogruppe, er kjente. Følgelig nevnes f.eks. i US-patent nr. 4.005.077, fremfor alt i eksempel 77, slike rifamycinderivater som i 4-stilling inneholder en benzylrest som i den aromatiske delen kan være substituert med en eller flere alkylrester med 1 til 6 karbonatomer, som 3-(4-benzyl-l-piperazinyl)-rifamycin SV, 3-[4-(4-metylbenzyl)-l-piperazinyl]-rifamycin SV, 3-[4-(2-metylbenzyl)-l-piperazinyl]-rifamycin SV, 3-[4-(3-metyl-benzyl)-l-piperazinyl]-rifamycin SV, 3-[4-(4-isopropylben-zyl)-l-piperazinyl]-rifamycin SV, 3-[4-(2,3-dimetylbenzyl )-l-piperazinyl]-rifamycin SV og 3-[4-(4-tert.-butylbenzyl)-l-piperazinyl]-rifamycin SV. Ytterligere forbindelser av denne typen, som spesielt oppviser en 4-(2,6-dimetyl-4-alkyl-benzylj-piperazinrest er f.eks. beskrevet i PCT-søknaden med publikasjonsnr. WO 87/02361. Disse forbindelsene utmerker seg ved en antibiotisk, fremfor alt antivtuberkuløs virkning som kan påvises i mus og rotter, og som når det gjelder virk-ningsspektrum, omtrent tilsvarer det for det kjente anti-tuberkulosemidlet rifampicin.

Diacylforbindelsen fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse oppviser, om overhodet, bare en marginal antibiotisk virkning. Overraskende har den likevel en lipidsenkende virkning som kan påvises ved dyreforsøk, fortrinnsvis pattedyr, f.eks. på rotter. Følgelig kan senkningen av "very low density"-, "-low-density"- henholdsvis "high density"-lipoproteinene (VLDL, LDL henholdsvis HDL) i serum demonstre-res i to forsøksanordninger, og nærmere bestemt i genetisk hyperkolesterolemiske hannrotter (anordning A) og i nor-molipemiske rotter av begge kjønn (anordning B).

Albinorotter med en kroppsvekt på 180-240 g med fri tilgang til standard-rottef6r og drikkevann anvendes, nærmere bestemt i anordning A Sprague Dawley-dyr av stammen Tif:RAI og i anordning B dyr av Wistar-stammén IVa-WI. Forsøksforbindelsen administreres i en polyetylenglykoloppløsning (midlere molekylvekt 400) oralt til grupper på 8 til 10 rotter, ved anordning A en gang daglig klokken 8 om formiddagen på tre på hverandre følgende dager og to ganger, klokken 8 og 16, på den fjerde dagen, eller i tilfelle anordning B daglig i 5 på hverandre følgende dager. I forsøk A avlives dyrene 16 timer, og i forsøk B 2 timer etter den siste administreringen ved at blodet fjernes fra halsen under bedøvelse med eter. De siste 16 timene før avlivelsen tilføres dyrene ikke lenger næring. Til det samlede serumet fra 2 til 3 rotter tilsettes en 0,05$ vandig etylendiamintetraeddiksyreoppløsning og en 0,01$ vandig tiomersaloppløsning. Serumlipoprotelnene adskilles under anvendelse av en ultrasentrifuge ved 24 timers sentrifugering ved 78 000 g, 78 000 henholdsvis 109 000 g i saltoppløsninger med tettheter henholdsvis 1,006, 1,040 og 1,21, og analyseres enzymatisk med henblikk på kolesterin og triglycerider f.eks. ved hjelp av forsøkssystemet fra Miles (Lausanne, Svelts) henholdsvis BBhringer (Mannheim, Vest-Tyskland).

Bestemmelsen av den antibiotiske virkningen foregår f.eks. på den ene siden in vitro ved bestemmelsen av den midlere effektive konsentrasjonen EC50 for hemming av RNA-polymerase av Escherichia coli, samt den minimale hemningskonsentra-sjonen MIC ("minimum inhibitory concentration") ved konven-sjonelt plateforsøk, på den andre siden ln vlvo i infiserte mus og rotter ved bestemmelsen av ED50 (effektiv dose hvorved 505É av forsøksdyrene bevarer livet). Som mikroorganismer anvendes for foreliggende formål spesielt Mycobacterium tuberculosis TB H37RV og Staphylococcus aureus. Ved forbindelser med lipidsenkende indikasjon betraktes en antibiotisk virksomhet som en ulempe idet den, spesielt ved langvarig administrering, kan føre til dannelse av stammer av mikroorganismer som er resistente mot antibiotika.

I den ovenfor omtalte forsøksfremgangsmåten oppviser forbindelsen med formel I både ved enkelt og også gjentatt administrering i doseområdet fra 3 til 50 mg/kg/dag, en signifikant hypolipidemisk virksomhet; derimot er de i den ovenfor nevnte testen frie for nevneverdig antibiotisk aktivitet.

Følgelig kan det f.eks. påvises at avhengig av forsøksan-ordningen ligger den minimalt effektive dosen for 8-0,N-dipivaloyl-3-[4-(2,4 , 6-tr ime tyl benzyl )-l-piperazlnyl]-rifamycin S ved enkeltadministrering på 3 til 10 mg/kg, og at det ved gjentatt administrering av daglig 30 mg/kg kan oppnås en senkning av "LDL-fraksjonen" på 50-70#. Derved har forbindelsene praktisk talt ingen antibiotisk virksomhet; en EC50 for inhiberingen av RNA-polymerase oppnås fremdeles ikke med 100 pg/ml, og MIC-verdien for forskjellige patogene stammer av Staphylococcus aureus ligger ved ca. 64 pg/ml. Slike verdier er ca. 1000-ganger høyere enn konsentrasjoner som normalt er nødvendig for en tilsvarende effekt. Også in vivo under anvendelse av mus Infisert med Staphylococcus aureus viser forbindelsen seg ved en enkeltdose på 200 mg/kg som antibiotisk uvirksom. Analoge resultater finnes også med den tilsvarende 8-0,21-0-dipivaloylforbindelsen.

Spesielt på grunn av deres LDL-senkende virkning kan forbindelsene med formel I f.eks. anvendes som hypolipidemika for behandling av hyperlipidemier, hovedsakelig av typene Ila og Hb, og aterosclerose når det foreligger hyperlipoprotein-emi som risikofaktor.

En foretrukket gjenstand for foreliggende oppfinnelse utgjør fremstilling av forbindelser av formel I hvor R står for lavere-alkyl med 1-4 C-atomer, spesielt for metyl, og hvori Ri og R2 står for tri-lavere-alkylmetylkarbonyl, hvori lavere-alkyl inneholder til og med 2 karbonatomer, og R3 står for hydrogen, eller hvori R^ og R3 står for tri-lavere-alkylmetylkarbonyl, hvori lavere-alkyl inneholder til og med 2 karbonatomer, og R2 står for hydrogen, samt salter, spesielt farmasøytisk anvendbare salter derav, hvorved disse forbindelsene foreligger som blandinger eller fortrinnsvis i form av isomerer praktisk talt frie for andre isomerer.

Først og fremst vedrører oppfinnelsen fremstilling av forbindelsene av formel I hvori R er metyl, og R^ og R2 står for pivaloyl og R3 for hydrogen, eller R^ og R3 står for pivaloyl og R2 for hydrogen, og salter, spesielt farmasøytisk anvendbare salter derav, hvorved disse forbindelsene foreligger som blandinger eller i form av individuelle isomerer; foretrukket er spesielt det tilsvarende 8-0,N-dipivaloylderlvatet.

De nye forbindelsene av formel I fremstilles ifølge oppfinnelsen ved at man behandler en forbindelse av formelen

hvor R betyr lavere-alkyl med 1-4 C-atomer, fortrinnsvis metyl, med et acyleringsmiddel som innfører tri-lavere-alkylmetylkarbonylrestene R^ og R2, henholdsvis R^ og R3, og, om ønsket, adsklller en ved fremgangsmåten oppnådd blanding av isomerer, og eventuelt overfører et ved fremgangsmåten oppnådd salt til den frie forbindelsen eller til et annet salt, og eventuelt overfører en ved fremgangsmåten oppnådd fri forbindelse til et salt.

Innføringen av tri-lavere-alkylmetylkarbonylrestene R^ og R2, henholdsvis R^ og R3, 1 de ønskede posisjonene kan foregå på i og for seg kjent måte under anvendelse av et vanlig, for innføring av slike rester egnet acyleringsmiddel, hvorved det minst anvendes to ekvivalenter av de sistnevnte. Herved kan man f.eks. anvende en tilsvarende karboksylsyre, om nødvendig i nærvær av et egnet kondensasjonsmiddel, som dicykloheksyl-karbodilmld, men fortrinnsvis et reaktivt derivat av en slik karboksylsyre, som et anhydrid, først og fremst et blandet anhydrid, som det med en uorganisk syre, som en hydrogen-halogenldsyre, spesielt saltsyre, hydrogenbromidsyre (dvs. et tilsvarende syrehalogenid, f.eks. -klorid), eller med en organisk syre, som trifluoreddiksyre eller en egnet monoester av karbonsyre, eller også et symmetrisk anhydrid, videre et indre anhydrid, dvs. det tilsvarende ketenet.

Det som acyleringsmiddel anvendte derivatet av en karboksylsyre anvendes fortrinnsvis i nærvær av et basisk middel; som sådant kommer først og fremst en ikke-acylerbar organisk base, så som en heteroaromatisk base, f.eks. pyridin, kollidin eller kinolin, tertiært amin, f.eks. trietylamin, N-etyl-plperidin, N-metyl-morfolin eller 1,4-dimetylpiperazin, eller 1,5-diazabicyklo-[5,4,0]undec-5-en på tale.

Acyleringsreaksjonen foretas vanligvis i nærvær av et oppløsnings- henholdsvis fortynningsmiddel, hvorved det som sådant også kan anvendes et overskudd av acyleringsmidlet eller den sammen med et acyleringsmiddel anvendte basen, f.eks. pyridin. Ytterligere oppløsningsmidler, som f.eks. også kan anvendes i blanding med en base, er f.eks. ikke-acylerbare organiske oppløsningsmidler, som hydrokarboner, f.eks. pentan, heksan eller cykloheksan, halogenerte hydrokarboner, f.eks. metyienklorld eller kloroform, etere, f.eks. dietyleter, etylenglykoldimetyleter, tetrahydrofuran eller dioksan, syreestere, f.eks. etylacetat, syreamider, f.eks. acetamid elller dimetylformamid.

Reaksjonen foretas, vanligvis ved romtemperatur eller svakt forhøyede temperaturer, f.eks. til 70°C, hvorved man, om nødvendig, arbeider under en atmosfære av inert gass. Acyleringsbetingelsene, spesielt mengden av det anvendte acyleringsmidlet, reaksjonsmediet, temperaturen og reaksjons-tiden velges på en slik måte at begge acylgruppene innføres, hvorved man fortrinnsvis kan følge de i eksemplene nærmere angitte fremgangsmåtene. Reaksjonsforløpet kan hensiktsmessig følges ved hjelp av vanlige analytiske metoder, spesielt ved hjelp av tynnsjlktskromatografi.

Opparbeidelsen av reaksjonsproduktet fra den ved fremgangsmåten oppnådde reaksjonsblandingen foregår på i og for seg kjent måte, f.eks. ved fortynning med vann, og/eller eventuelt ved nøytralisering eller svak surgjøring (til ca. pH - 3) med en vandig syre, som en uorganisk eller organisk syre, f.eks. en mlneralsyre eller, fordelaktig, sitronsyre, og tilsats av et oppløsnlngsmiddel som ikke er blandbart med vann, som et klorert hydrokarbon, f.eks. kloroform eller metylenklorid, hvorved reaksjonsproduktet går over i den organiske fasen, hvorfra det kan oppnås på vanlig måte, f.eks. ved tørking, inndamping av oppløsningsmidlet og krystallisasjon og/eller kromatografi av resten eller andre vanlige rensemetoder slik at det kan oppnås i renset form.

Den ovenfor nevnte reaksjonen gir generelt en blanding av de to diacylerte forbindelsene, vanligvis en overveiende andel av den 8-0,N-diacylert-forbindelsen. Blandingen kan adskilles på i og for seg kjent måte, f.eks. ved hjelp av fraksjonert krystallisasjon, kromatografi, osv. til de ønskede individuelle diacylforbindelsene.

Utgangsstoffene av formel II er kjente og kan fremstilles på i og for seg kjent måte; det vises f.eks. til PCT-søknaden med publikasjonsnr. WO/87/02361.

Forbindelsene med formel I kan danne syreaddisjonssalter, først og fremst farmasøytisk anvendbare syreaddisjonssalter med uorganiske eller organiske syrer. Disse er blant annet hydrogenhalogenidsyrer, f.eks. saltsyre og hydrogenbromidsyre, svovelsyre, fosforsyre, salpetersyre eller perklorsyre, eller allfatlske, karbocykllske (spesielt aromatiske) eller heterocykllske karboksyl- eller sulfonsyrer, som maursyre, eddiksyre, proplonsyre, ravsyre, glykolsyre, melkesyre, eplesyre, vinsyre, sitronsyre, fumarsyre, malelnsyre, hydroksymaleinsyre, pyrodruesyre, fenyleddiksyre, benzosyre, p-aminobenzosyre, antranllsyre, p-hydroksybenzosyre, salicylsyre, p-aminosallcylsyre eller embonsyre, videre metansulfonsyre, etansulfonsyre, hydroksyetansulfonsyre, etylendlsulfonsyre, halogenbenzensulfonsyre, toluensulfon-syre, naftallnsulfonsyrer eller sulfanilsyrer, videre metionin, tryptofan, lysin eller arginin, samt ascorbinsyre.

Dannelsen av saltene, samt overføringen av saltene til de frie forbindelsene foregår på i og for seg kjent måte. Følgelig oppnår man syreaddisjonssalter f.eks. ved behandling med en for saltdannelse egnet syre, som en av de ovenfor nevnte, mens salter kan omvandles til de frie forbindelsene ved behandling med basiske midler, som uorganiske hydrok-syder, karbonater og bikarbonater, eller organiske baser og ionebyttere. Disse saltene med de ovenfor nevnte syrene eller andre salter, som f.eks. oksalater eller plkrater, kan også tjene til rensing av de oppnådde forbindelsene ved at man overfører de frie forbindelsene til salter, fraskiller disse og fra saltene igjen utvinner de frie forbindelsene. På grunn av det nære slektskapet mellom forbindelsene i fri form og i form av deres salter skal i ovenstående og etterfølgende med de frie forbindelsene også forstås de tilsvarende saltene, i de tilfellene hvor dette er hensiktsmessig.

Oppfinnelsen vedrører også de utførelsesformene av fremgangsmåten hvorved man anvender et utgangsstoff i form 'av et derivat, f.eks. salt, eller danner dette under reaksjonsbe-tingelsene.

Ved fremgangsmåten Ifølge foreliggende oppfinnelse anvendes fortrinnsvis slike utgangsstoffer som fører til de forbindelsene som innledningsvis er angitt som spesielt verdifulle. Forbindelsene fremstilt ifølge oppfinnelsen er sammenlignet med kjente forbindelser med henblikk på terapeutisk virkning.

1. Undersøkte forbindelser:

A: 8-0 ,N-dipivaloyl-3-[4-(2,4,6-trimetylbenzyl)-1-piper- azinyl]-rifamycin S

[ifølge eksempel 1 i foreliggende søknad]

B: 3-[(4-metylpiperazin-l-yl)-iminometyl]-rifamycin SV

[rifampicin]

2. Forsøksfremgangsmåte;

Bypolipidemisk aktivitet

Grupper på 8 Vistar hann-rotter med vekt 200-230 g ble behandlet oralt med legemidlene, oppløst i polyetylen-glykol 400. Hver forsøk omfattet en kontrollgruppe som fikk bæreren, en grupppe som fikk nikotinsyre i dose 50 mg/kg og 8 forsøksgrupper. To forskjellige frem-gangsmåter for behandling ble anvendt: enten ble legemidlet administrert én gang om dagen 8 a.m. på 7 etterhverandre følgende dager og dyrene ble avlivet 4 timer etter den siste administreringen;

eller dyrene fikk legemidlet 8 a.m. på 4 etterhverandre følgende dager og en andre dose 4 p.m. på den fjerde dagen. I dette tilfellet ble dyrene avlivet 16 timer etter den siste dosen. Næring ble tilbakeholdt 16 timer før døden. Rottene ble avlivet ved å fjerne blodet fra halsen under bedøvelse med pentotal og serum ble preparert. For å isolere llpoproteinfraksjonene ble sera fra par av dyr oppsamlet, 0, 05% EDTA og 0, 01% timerosal ble tilsatt, og lipoproteinene ble sentrifugert ved ultrasentrifugering ved anvendelse av tetthetsgrenser på 1,006 og 1,040 g/cm<5 >for hhv. VLDL og LDL. Infranatanten etter fjernelse av LDL-fraksJonen ble tatt som HDL-fraksJonen. Kolesterol og triglycerider ble bestemt enzymatisk med reagens-kits fra hhv. Ames og Boehringer.

Den anvendte fremgangsmåten er beskrevet av S. Kpga, D.L. Horwltz og A.M.J. Scanu i J. Lipid. Res. 1969, 10, 577.

3. Resultater:

4. Konklusjon:

Forbindelse A fra søknaden viser klart en signifikant høyere anti-hyperlipidemisk effekt enn den kjente sammenligningsforbindelse B i den ovenfor omtalte forsøksmodellen.

De etterfølgende eksemplene illustrerer oppfinnelsen nærmere.

Eksempel 1: 8-0,N- og 8-0,21-0-dipivaloyl-3-[4-(2,4,6-trimetylbenzyl)-l-piperazinyl]-rifamycin S

En oppløsning av 25 g 3-[4-(2,4,6-trimetylbenzyl)-l-piperazi-nyl]-rifamycin S i 250 ml pyridin blandes dråpevis med 35,5 ml pivaloylklorid (10,5 ekvivalenter) og omrøres i 8 timer ved romtemperatur, inntil det i tynnsjiktkromatogrammet ikke lenger kan påvises utgangsmateriale. Deretter blandes oppløsningen med 150 ml metanol, omrøres 1 time ved romtemperatur, for å dekomponere overskytende pivaloylklorid, og inndampes til tørrhet. Resten opptas i 300 ml metylenklorid, oppløsningen filtreres, og filtratet ekstraheres med 300 ml metylenklorid. Den vandige fasen innstilles med lN-saltsyre på pH 3 til 4 og ekstraheres tre ganger med metylenklorid. De samlede metylenkloridekstraktene vaskes tre ganger, hver gang med 100 ml vann, tørkes og inndampes til tørrhet. Resten påføres på en søyle av 1000 g sillkagel og elueres med en l:4-blandlng av eddiksyreetylester og cykloheksan. De første fraksjonene Inneholder 8-0,21-0-dipivaloyl-3-[4-(2,4,6-trimetylbenzyl )-l-piperazinyl] rifamycin S, som oppnås ved ytterligere kromatografi på sillkagel og krystallisasjon fra dietyleter i form av fiolett-brune krystaller av smeltepunkt 135-145°C (dekomp.). De etterfølgende fraksjonene inneholder som hovedprodukt fra reaksjonen 8-0,N-dipivaloyl-3-[4-(2,4,6-trimetylbenzyl )-l-piperazinyl] -rifamycin S som, etter krystallisasjon fra dietyleter, danner rød-fiolette krystaller av smeltepunkt 157-163<*>C. ;Fysikalske egenskaper: ;a) 8-0,21-0-dipivaloyl-forbindelsen: ;Ultrafiolett-absorpsjonsspektrum ;(i etanol) [Xmaks(c)]: 218 (36400), 258 (skulder), 318 ;(skulder), 354 (8800), 517 (1800) nm. Massespektrum: m/z = 1080 (M<+> + H) tilsvarende totalformelen ;<C>61<H>81<N>3°14- ;1-H-NMR (i CDC13) [ppm (tilordning)]: ;13C-NMR (i CDCI3) [ppm (tilordning)]: b) 8-0,N-dipivaloyl-forbindelse: ;Ultrafiolett-absorpsjonsspektrum ;(i etanol) l<>>maks(c)]: 264 (31880), 320 (skulder), 350 ;(skulder), 524 (2200) nm. Massespektrum: m/z «■ 1080 (M<+> + H) tilsvarende totalformelen ;for <C>61<H>81N3014. ;Infrarødt-absorpsjonsspektrum ;(i CH2C12): 3500, 2960, 2940, 1735, 1710, 1640, 1600, 1565 ;cm-<1>, ingen amid-NH- tilstede. ;<i>H-NMR (CDC13) [ppm (tilordning)]: ;<13>C-NHR (i CDCI3): ;Utgangsmaterlalet kan oppnås på følgende måte: ;a) En oppløsning av 50 g rifamycin S i 500 ml dioksan blandes med 30 g N-(2,4,6-trimetylbenzyl )-piperazin og får stå ved ;romtemperatur i 18 timer. Deretter surgjøres ved tilsats av 10# vandig sitronsyreoppløsning og reaksjonsproduktet opptas i metylenklorid. Etter tørking og inndampning av metylen-kloridekstraktet, oppløses den mørkt fargede resten i etanol og blandes dråpevis med vandig ascorbinsyre. 3-[4-(2,4,6-trimetylbenzyl)-l-piperazinyl]-rifamycin SV oppstår i form av gule krystaller av smeltepunkt 178-181°C (delvis dekomp.). ;b) En oppløsning av 10 g av det Ifølge a) fremstilte produktet i 200 ml metylenklorid omrøres kraftig med 10 g ;finpulverlsert mangandioksyd i 5 minutter. De faste andelene frafUtreres og filtratet inndampes til tørrhet, hvorved det blåsorte amorfe 3-[4-(2,4,6-trimetylbenzyl)-l-piperazinyl]-rifamycin S oppstår, som kan bearbeides videre uten ytterligere rensing. ;Eksempel 2 : 8-0,N-dipivaloylo-3-[4-(2,6-dimetyl-4-tert.-butylbenzyl)-l-piperazinyl]-rifamycin S. ;På tilsvarende måte som i eksempel 1 oppnås med utgangspunkt i 3-[4-(2,6-dimetyl-4-tert.-butylbenzyl)-l-piperazinyl]-rifamycin S, forbindelsen i overskriften som faststoff uten skarpt smeltepunkt; ;Massespektrum: m/z = 1121 (M<+>), tilsvarende totalformelen for ;C64H87N3°14 5 ;Ultraflolett-absorpsjonsspektrum ;(i etanol) [X k (c)]: 263 (29960); 324 (skulder); 360 ;(skulder); 526 (2000) nm; ;Infrarødt-absorpsjonsspektrum ;(i metylenklorid): 3500, 2970, 1735, 1675, 1640, 1600, 1570 ;cm"<*.>

^H-NMR (i DC13) [ppm (tilordning)]:

7,00 s (2H på aromatisk ring av benzylresten) 3,43 AB (metylen av benzylresten)

2,35 s (3 metylgrupper på aromatisk ring)

1 48 1 44 s (6 metylgrupper av pivaloylresten)

Utgangsmaterialet kan fremstilles på følgende måte:

En oppløsning av 5 g 3-brom-rifamycin S i 50 ml tetrahydrofuran blandes med 3 g N-(2,6-dimetyl-4-tert.-butylbenzyl)-piperazin og får stå ved 20"C i 30 minutter. Deretter surgjøres ved tilsats av vandig sitronsyreoppløsning og reaksjonsproduktet opptas i metylenklorid. Etter tørking og inndampning av metylkloridekstraktet ble det tilbake en mørkt farget rest; denne oppløses i metanol og det tilsettes dråpevis vandig ascorbinsyre. 3-[4-(2,6-dimetyl-4-tert.-butylbenzyl )-l-piperazinyl]-rifamycin SV oppnås i form av gulfargede krystaller, smeltepunkt 260°C. Ved behandling med mangandioksyd som beskrevet under b) i eksempel 1, opppnår man det ønskede utgangsmaterialet av S-rekken.

Claims (3)

1. Analogifremgangsmåte for fremstilling av en farmasøytisk virksom forbindelse med den generelle formel hvori R betyr lavere-alkyl med 1-4 C-atomer, fortrinnsvis metyl, R^ betyr tri-lavere-alkylmetylkarbonyl, fortrinnsvis pivaloyl, og en av restene R2 og R3 betyr tri-lavere-alkylmetylkarbonyl, fortrinnsvis pivaloyl, og den andre betyr hydrogen, og salter derav, karakterisert ved at man behandler en forbindelse med den generelle formel hvor R betyr lavere-alkyl med 1-4 C-atomer, fortrinnsvis metyl, med et acyleringsmiddel som innfører tri-lavere-alkylmetylkarbonylrestene R^ og R2, henholdsvis R^ og R3, og, om ønsket, adskiller en ved fremgangsmåten oppnådd blanding av Isomerer, og eventuelt overfører et ved fremgangsmåten oppnådd salt til den frie forbindelsen eller til et annet salt, og eventuelt overfører en ved fremgangsmåten oppnådd fri forbindelse til et salt.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1 for fremstilling av 8-0,21-0-dlpivaloyl-3-[4-(2 ,4 ,6-tr Ime ty 1 benzyl )-l-piperazinyl]-rifamycin S og salter derav, karakterisert ved at tilsvarende utgangsmaterlaler anvendes.

3. Fremgangsmåte Ifølge krav 1 for fremstilling av 8-0,N-dipivaloyl-3-[4-(2 ,4 , 6-1 r ime ty 1 benzyl )-l-piperazinyl] - rifamycin S og salter derav, karakterisert ved at tilsvarende utgangsstoffer anvendes.