NO156638B - Apparat til separering av avfallsprodukter fra en stroem av vaeske og gass. - Google Patents

Abstract

Et apparat, som er konstruert for oppsamling av kvikksølvavfallsprodukter og andre avfallsprodukter som suges ut fra en skylleskål eller ved et munnutsugningsapparat i en tann-klinikk, har et lokk (1) som er fast montert på tannlegestolen og som gjennom tilkoblingsorganer (2,3,4) og tilhørende slanger er fast tilkoblet henholdsvis skylleskålen, en sugekilde og en injektor eller sugepumpe som fra bunnen av en tank (7) under lokket (1) kan suge filtrert vann til en kloakkledning. Urenheter separeres fra luftstrømmen ved at denne underkastes sterk ret-ningsforandring og eventuelt passasje gjennom en sil (17) eller et filter. På bunnen av tanken er en filterpatron (11) som separerer avfallsprodukter fra væsken som fra utsiden av patronen suges gjennom den og opp gjennom et sugerør (10). Apparatet kan anvendes med forskjellige typer filterpatroner (11) og siler (17) valgt etter behov, eller filterpatroner ved tilkoblingen (3) og eventuelt også ved tilkoblingen (2). Dette sikrer effektiv separasjon av renset luft, væske og urenheter og tillater aktiv innsugning av renset væske ved bruk av en liten væsketank plas-sert nær forurensningskilden.

Description

Fremgangsmåte for kontinuerlig anodisering av aluminium.

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en

fremgangsmåte for kontinuerlig anodisering av den ene sideflate av en aluminiumsstrimmel, hvor strimmelen beveges igjennom en behandlingssone og stort sett isolerer fra hverandre i behandlingssonen en anodiseringselektrolytt, i hvilken er neddykket en elektrode som virker som en katode og en annen væske som også kan være en anodiseringselektrolytt, og i hvilken er neddykket en elektrode som virker som en anode, idet temperaturen av hver væske er minst 20° C, fortrinnsvis 65° C og gjennomsnittlig minst 50° C for de to væsker.

Et problem som viser seg å oppstå i forbindelse med hurtig, ensidig, kontinuerlig anodisering er opprettholdelse av de ønskede karakteri-stika hos belegget etter tettingsbehandling i varmt vann eller varme vandige oppløsninger. Mens det så ut til at man ved å regulere metal-lets temperatur under anodiseringen til en forholdsvis lav verdi, omkring romtemperatur, ville oppnå den beste mulighet for å påskynde reak-sjonen ved bruk av høy strømtetthet, viste det seg således at et belegg med en tykkelse på over 2,5 . 10—<3> mm ble ødelagt under tettingen. Da den belagte plate ble utsatt for vanlig tettingsbehandling noen minutter i kokende vann, viste det seg at oksydhinnen hadde sprukket stygt opp.

Denne virkning, dvs. dannelsen av en meng-de små sprekker eller linjer i oksydbelegget, opp-sto i hinner av forskjellig tykkelse og.kunne ikke unngåes ved forandringer i elektrolyttens kon- . sentrasjon eller strømtettheten som kunne.gjen-nomføres samtidig som man opprettholdt en ønskelig produksjonshastighet.

Fremgangsmåten ifølge den foreliggende oppfinnelse bygger videre på britisk patent nr. 608 557. Formålet med den foreliggende, fremgangsmåte er å legge et tykt, porøst og fleksib.elt belegg på aluminiumsstrimier med stor hastighet. For dette formål anvendes ifølge oppfinnelsen ved behandlingen en varm elektrolytt, en høy strømtetthet og en turbulent elektrolytt-strømning på overflaten av aluminiumsstrimme-len.

Ved fremgangsmåten ifølge tysk patent nr. 906 878 anvendes en høy strømtetthet og en varm elektrolytt, men det er ved denne fremgangsmåte ikke mulig å béleggé klin en side av strimmelen. Nevnte tyske patent vedrører ingen fremgangsmåte ved hvilken elektrodene er neddyp-pet i elektrolytten samtidig som de ikke står i kontakt med det aluminium som skal anodiseres.

Oppfinnelsen bygger på oppdagelsen av forhold som muliggjør kontinuerlig fremstilling av et meget porøst anodisk oksydbelegg på en side av alumlniumblikk, som, i motsetning til visse meget tynne oksydhinner på en ^ eller mindre, har en tykkelse på ca. 2,5 . 10—<3> mm eller mer, spesielt opp til 50 . IO-3 mm.

Fremgangsmåten ifølge den foreliggende oppfinnelse kjennetegnes ved at begge væsker holdes i turbulensstrømning mot overflatene av strimmelen, idet en strømtetthet på minst 5400 A/m<2> ved overflaten av strimmelen opprettholdes mellom denne og katoden, og strimmelen trekkes gjennom -behandlingssonen tilstrekkelig langsomt til at det dannes et oksydbelegg på minst 2,5 . IO-<3> mm. Således muliggjør fremgangsmåten en forholdsvis hurtig kontinuerlig prosess med høy strømtetthet for fremstilling av belegg med de ønskede egenskaper og ønsket tykkelse, hvorved tendensen til sprekkdannelse i de porøse anodiske belegg ved den etterfølgen-de tetting effektivt elimineres.

Ifølge oppfinnelsen mates aluminiumblikket frem gjennom en vandig elektrolytt, som befinner seg i en avlang beholder. Elektrolytten anordnes i to enheter, som er helt eiier i det minste hovedsakelig adskilt fra hverandre og i kontakt med hver sin side av aluminiumblikket. Det sistnevnte er fortrinnsvis horisontalt anordnet, slik at de innbyrdes isolerte elektrolytt-enheter befinner seg henholdsvis ovenfor og under det, selv om platen eller båndet også kan være vertikalt anordnet og en av de vandige enheter i enkelte tilfeller ikke behøver å ha elektrolytt-fiinksjon.

Av hérisyri til temperaturreguleringen ei-det av betydning å oppnå hurtig sirkulasjon av elektrolytten^ slik at elektrolytten strømmer kontiriuérlig over hele blikkflaten; fortrinnsvis i form av én hvirvléndé strøm.

Ved elektrolytt- strømnirigsbétingélser som omtalt ovenfor og ved en høy temperatur på elektrolyttene, som nærmere omtalt nedenfor, (fortrinnsvis méd samme temperatur på begge blikksider) kari det gjennomføres hurtig anodisk oksydasjon i svovelsyré-elektrolytt med mo-. dérat konsentrasjon og ved høy strømtetthet. Det benyttes passende elektroder, fortrinnsvis bly, idet dét brukes minst éri elektrode i én av elektrolyttenhetené og fortrinnsvis én i hver slik enhet, anbrakt nær det frenimåtedé båndet. Hver elektrode kan f; eks: bestå av en plate, som er parallell med båridét og hår tilnærmet like stort flateareal som den nærbeliggende utsatte båndflate. Avstanden mellom hver elektrode og håndflaten kan fastsettes slik at den bidrar til å fremkalle den ønskede hvirvlende elektrolyttstrømning langs båridflaten.

Elektroden på den ene siden utgjør katoden, slik at det går strøm fra båndet gjennom elektrolytten til katoden og dén anodiske oksydasjon på den utsatte båndf låten kan finne sted. Ved én anordning er den andre elektroden anordnet i elektrolytten på motsatt side av båndet og tjener som anode, idet strømmen går inn i den andre elektrolyttenhéten fra anoden og til båndet for å gjøre dette anodisk for den anodiske oksydasjon. Som nærmere forklart nedenfor, kan det benyttes alternative anordninger for å føre strømmen til båndet, hvor væsken på den båndside som ikke skal påføres belegg ikke har noen elektrolytt-funksjon.

Som antydet ovenfor, er temperaturreguleringen av elektrolytten på begge båndsider en faktor av stor betydning. Det har vist seg at man kan unngå sprekkdannelse i et oksydbelegg av omtalte art under vanlige tettingsbe-tingelser, hvis metallet holdes ved en forholdsvis høy températur under den anodiske oksydasjon. Hittil har man antatt at et aluminiumbånd som utsettes for ensidig kontinuerlig anodisk oksydasjon burde holdes så kjølig som mulig, når det ble brukt høy strømtetthet, idet overdreven varme er ødeleggende for dannelsen av gode anodiske oksydbelegg. Nå viser det seg imidlertid at båndet bør ha forhøyet temperatur.

Det antas at det å utsette anodisk oksy-dert metall for tettingsoppløsninger ved eller omkring 100° C fører til dannelse av betydelige spenninger i oksydbelegget, idet metallet har vesentlig høyere lineær ekspansjonskoeffisient enn oksydbelegget. Oksydbelegg viser stor mot-standskraft mot sammehpresssende krefter men er svake under spenning. Av denne grunn kan spenninger som oppstår i hinnen under tettingen resultere i sprekkdannelse. Hvis arbeids-stykkets temperatur tillates å stige vesentlig under den anodiske oksydasjon og deretter av-kjøles utenfor elektrolytten, utsettes oksydbelegget for sammentrekning og man unngår således tettingsprosessens sprekkdannende virkning. Véd hensiktsmessig témpéråturregulering linder den anodiské oksydasjon kan sprekkdan-nelser i oksydhiririeri unngåes, idét slik témpéråturregulering fører til at mari unngår for store spenniriger i oksydbelegget under tettingspfo-sessen.

Ved éri kontinuérlig erisidig åriodisk oksydasjon/ hvor det opprettholdes éri heftig elektrolytt strømning langs begge båndsider, bør elek-trolyttenes témpéråtur sålédés holdes véd slike verdier at surrimen av élektrolytt-téiriperåturené på begge sider er rnirist ca. 100° C. Den laveste temperatur på én side bør ikke være under ca. 20° Ci fortrinnsvis ikké uridér 40° C; Det er å forétrekké at élektrolytténes tehipéråtur er déri sariimé på begge sider av båndet; dg dét har vist ség åt det oppnåes særdeles gode resultater, hvis éléktrolyttérié på bégge sider av båridét holdes ved cå. 65° C.

Omfattende forsøk har vist at dét ved å holde elektrolytten ved temperaturer som angitt ovenfor, skapes forhold i det dannéde oksydbelegg som gjør det mulig å benytte den kjente tettingsprosessen uten at det oppstår sprekker eller noen annen form for ødeleggelse av belegget. Uten å gå nærmere inn på den spesielle måte hvorpå temperaturregulering av elektrolytten fører til dette resultat, er det videre å bemerke at problemet synes å være eget for ensidig anodisk oksydasjon (for fremstilling av oksydbelegg som har minst den ovenfor angitte tykkelse), i motsetning tii tosidige anodiske behandlinger, hvor lavere elektrolytt-temperaturer kan benyttes uten skadevirkninger av ovennevnte slag, når de anodiske oksydbelegg tettes i varmt vann e. 1. En forklaring på denne forskjell kan være at oppvarmingen i oksydbelegget ved tosidig anodisk oksydasjon er slik at det opprettholdes forholdsvis høye temperaturer, idet det ikke foreligger noen nakne metallflater som kan lede bort varme. I allfall viste det seg å oppstå et akutt problem ved hurtig énsidig behandling ved en strømtetthet på ca. IO<3> A/m<2> eller mer.

I tegningene viser

fig. 1 et skjematisk lengdesnitt gjennom et apparat, hvor et aluminiumbånd utsettés for anodisk oksydasjon og tetting i en kontinuerlig prosess,

fig. 2 et tverrsnitt etter linjen 2—2 i fig. 1, av elektrolyttbeholderen,

fig. 3 et lengdesnitt gjennom et alternativt apparat for anodisk oksydasjon på en side av et aluminiumbånd og

fig. 4 viser på samme måte en anordning; hvor det benyttes en vekselstrøm for anodisk oksydasjon ifølge oppfinnelsen.

I apparatet som er vist i fig; i og 2 trekkes aluminiumbåndet 10, som skal utsttes for anodisk oksydasjon på en side, kontinuerlig av rul-len 11 og mates gjennom beholderen 12. Under den anodiske oksydasjon er båndet 10 kontinuerlig nedsenket i elektrolytt, som i realiteten ut-gjøres av en øvre elektrolytt 14 og en nedre elektrolytt 15. Båndet trekkes deretter gjennom beholderen 16, som inneholder tettingsvæske 18, og rulles deretter opp igjen i en rull 19. Om ønsket, kan annen behandling gjennomføres, som vasking, farging, pigmentering.

Beholderen 12 er fortrinnsvis anordnet slik at båndet 10 virker som et skille mellom det øvre og det nedre beholderpartiet. Fig. 2 viser et par guirimitetniriger 20, 21 på motstående beholdersider, mot hvilke tetninger båndet 10 støter for derved å opprettholde gjensidig isolasjon av elektrolyttene 14, 15. Fortrinnsvis er det montert gummi-pakkbokser 23; 24 i endevegg-ene for å danne trange horisontale inngangs- og utiøpsslisser, for derved å sikre elektrolyttene i4 og 15 atskilte beholderpartier.

Et par flate plateelektroder 26, 27 er montert med passende avstand, f. eks. 2,54 cm ovenfor og 2,54 cm nedenfor båndet 10. Hver elektrode har en flate paraliell med og forløpende langs aluminiumbåndets tilsvarende flate. Eiektrodene 26, 27 ér forbundet med den negative hhv. positive leder for en likestrømkilde, f. eks. en 35 volts kilde. Elektroden 26 er således katode og båndets 10 øvre flaté anodiseres av strømmen som går fra båndet 10 gjennom elektrolytten 14 og til katoden.

Elektrolyttene bvéf og under aluminiumbåndet bringes til å strømme langs båndets flå-ter ved hjelp av en pumpe 32, som sender elektrolytt gjennom en ledning 33 til en ledning 35, som munner i beholderens 12 ené ehdé. Derved oppstår eh hurtig strømning av eléktrolytt i beholderens iéngdefétriing i mellomrommet niei-lom båndets 10 overside og katoden 26. Elektrolytten forlater dette område gjennom en ledning 36 i beholderens anrieri ende dg går gjennom en ledning 37 tilbake til pumpen 32. I réttirlednin-gen 37 er det anordnet én terrriostat-reguleft kjøler 38 av vanlig kjent type for regulering åv eléktrolyttéris températur, slik åt deriné holdes på det ønskede nivå.

Lignende elektrolytt-sirkulåsj ohsanordnin-ger er vist for den nédre elektrolytt 15, dvs. en pumpe 42, som sendéf væskéri gjennom iedniri-gén 43 og lédriirigeh 44. Væsken strømmer deretter hurtig méllom elektroden 27 og under-siden åv båhdét 10 til lédnihgen 46 og returled-nihgen 47. En téhiperatur-régulator 48 er anbrakt i iednirigen 47 til pumpen 42. Begge kjøieré 38 bg 48 kan omfatté oppvårmriingsanordnihger for å kunne møte alle behov som måtte melde seg. Ved den forholdsvis hurtige strømning av eléktrolytt langs beggé sider av båndet 10, vil temperaturen som opprettholdes i élektrolytt-kjølérné 38, 48 i det vesentlige være dén samme som elektrolyttens nær båndflaténe.

Hurtig elektrdlytt-stfømnitig opprettholdes på hver side av båndét 10, fortrinnsvis i motsatt retning av båndets bevegelsesretning.

Som nevnt ovenfor, er det særdeles ønskelig at eléktrblyttstrømmen langs båndets flater er hvirvlende i stedet for flatéfbrmet. En slik turbulent elektrolytt-strøiri langs båndflaténe kan éhten oppnåes ved stor tilstrømniirgshastighet eller ved hjelp av preliflater eller andre kjénte hjelpemidler for å oppnå turbulens. Det har vist seg at ved å fremme turbulens i elektrolytten over heie dennes vandring langs båndet kan det lett oppnåes tilstrekkelig effektiv vårmeréduk-sjon til at de ønskede temperaturirivåer skal kunne opprettholdes med bare eh ubetydelig temperaturstigning (f. eks. en éller to grader C) ved innløpet og utløpet fra beholderen.

De rette forhold for å oppnå turbulens sik-res vanligvis ved beregninger etter kjente prinsipper, sorri fastsettelse av den vandige elektro-lytts strømhingshastighét for den gitte tverr-snittsform og banens størrelse, noe som gir et Réynolds tall i området for turbulent strømning. Således angir Reynolds tall over 2500 eh tilstand av turbulens. For at man skal oppnå de beste resultater ved foreliggende prosess bør strøm-ningsforholdene utmerke seg ved et betydelig høyere Reynolds tall enn nevnte minimum. Én væskestrøfn med Reynolds tall 20 000 ér f. eks. tilfredsstillende for anodisk oksydasjon ved en strøihtetthét på 6 500 A/m<2>. Endå større turbulens, f. eks..Reynolds tall opp til 100 000, kan med fordel benyttes når strømtettheten er meget stor.

Båndets bévegeiséshastighet avhenger vanligvis av den ønskede tykkelse på oksydbélégget og av anodiseringsbanens lengde og den benyt-tede strømtetthet. Hastigheter mellom 0,3 m/ min. og 6 m/min. vil være passende i beholdere med en lengde på 0,3 til 1,3 m og med en strøm-tetthet på mer enn 1000 A/m<2>, vanligvis flere tusen ampere pr. kvadratmeter. Meget stor bånd-hastighet, opp til 100 m/min. kan benyttes, når det bare skal produseres et forholdsvis tynt oksydbelegg, f. eks. med en tykkelse på ca. 2,5 . 10—3 mm.

De hurtigstrømmende elektrolytters tempe-raur på begge sider av båndet 10 holdes omhyg-gelig på et fastsatt nivå, fortrinnsvis 50—90° C. Elektrolyttene 14, 15 er isolert, spesielt elektrisk isolert fra hverandre for at det ikke skal fore-komme noe merkbart elektrisitetstap på grunn av strømbroer gjennom, elektrolytten.

Etter den anodiske oksydasjon kan båndet 10 utsettes for konvensjonell tetting ved å trekkes gjennom den vandige tetter 18 i beholderen 16 ved en temperatur over 70° C, vanligvis 98— 100° C. Effektiv tetting oppnåes ved hjelp av kjente væsker, f. eks. rent varmt vann eller syret vann med pH 5,5 til 6,5..eller med spesielle tette-midler som natriumsilikat eller nikkelacetat-oppløsninger.

Ved bruk av svovelsyre- elektrolytter er den optimale konsentrasjon ca. 15% og elektrolyttens strømningshastighet og temperatur regu-leres slik at elektrolytten kommer til beholderen ved ca. 65° C og at temperaturen ikke stiger med mer enn' en eller to . grader mens elektrolytten strømmer gjennom beholderen. Ved en passende strømkilde på f. eks. 35 volts likestrøm er en strømtetthet på 6500 A/m<2> på den flate som skal <p>elegges særdeles hensiktsmessig. Ved et for-søk viste det seg at det coulomb-tall som kreves for dannelse av et oksydbelegg på 25 . 10—<3> mm tykkelse er ca. 420 000 pr. kvadratmeter, noe som representerer en coulombeffekt på ca. 87 %. Under bedre forhold, som når elektrolyttens hastighet er betydelig over 0,7 m pr. sekund, vil større coulomb-effekter. kunne oppnåes, til og med opp til 98 %. eller 99 %. Dette i motsetning til den tilnærmete 70 % effekt (600 000 coulomb pr. kvadratmeter) .som..oppnåes ved en rekke kjente metoder for fremstilling av 25 . IO-<3> mm tykke oksydbelegg.

Det vil være åpenbart at den nødvendige kontakttid for fremstilling av et oksydbelegg av en gitt tykkelse avhenger av strømtettheten og den nødvendige coulombske effekt. Hvis de ovenfor angitte data resulterer i en 25 . 10-<3> mm tykk hinne, er tilsvarende kontakttid ca. 1 minutt, slik at båndets. hastighet i en ca. 1,5 m lang beholder bør være ca. 1,5 m/min. Under slike forhold kan den. fastsatte temperatur på 65° C opprettholdes og . den . ønskede turbulens oppnås i en elektrolytt, som strømmer med en hastighet på ca. 0,7 m i sekundet. Det kan nevnes, som ytterligere et. eksempel at en strøm på ca.. 568 1 elektrolytt pr. minutt er tilstrekkelig turbulent i et ubehindret rom nær båndoverflaten med et tverrsnitt begrenset av båndets bred-de på ca. 50 cm og like stor elektrodebredde med den sistnevnte anbrakt ca. 2,54 cm over båndet.

Båndet som utsettes for anodisk oksydasjon under slike forhold, vil på en overflate bære det

ønskede anodiske oksydbelegg, som viser seg å ha utmerkede egenskaper, f. eks. når det gjelder vedhengskraft, beskyttende virkning, fleksibili-tet, stor porøsitet, evnet til å farges m. v.

For andre formål kan det velges forskjellige elektrolyttkonsentrasjoner og temperaturer, strømtetthet m. v. Elektrolyttkonsentrasjoner under 2 % svovelsyre kan stort sett sies å være for lave og medføre for sterk opphetning på grunn av sin høye motstand. Høyere konsen-trert svovelsyre enn 50 % synes å ha for sterkt oppløsende virkning på oksyden for fremstilling av tykke belegg. Svovelsyrekonsentrasjonen i elektrolytten er fortrinnsvis mellom 10 og 40 %. Henvisninger som her er gjort til syre eller annen konsentrasjon i oppløsninger gjelder vektpro-sent.

Mens strømtettheten kan variere fra 1000 A/m<2> til 45 000 A/m<2> er prosessen spesielt for-delaktig ved strømtetthet over 3000 A/m<2> som muliggjør en hurtig reaksjon uten at det må gis avkall på den ønskede hinnetykkelse eller beleg-gets egenskaper. Strømtetthets-forhold over 5000 A/m<2> representerer i realiteten en spesiell av-vikelse, fra alt som har vært vanlig eller gjen-nomførbart ved hittil kjente prosesser for ensidig likestrøm-anodisering. Det er vanligvis å foretrekke at dét" arbeides innenfor et område mellom 6 500 og 11 000 A/m<2>, selv om strømtett-het på opp til 15 000 A/m<2> er høyst normal. Ved over 40 000 A/m<2> (og i en viss utstrekning over 20 000) viser det seg ved bruk av vanlige mekaniske anordninger for sirkulering av væske mellom elektrodene og båndet å bli vanskeligere å gjennomføre varmeavgang for å opprettholde de ønskede temperaturforhold. En strømtetthet på 6500 A/m<2> er faktisk optimal for tiden og gir en 25 . 10—<3> mm tykk hinne i løpet av et minutt. Dette er hurtig nok til å være økonomisk samtidig som det tillater en enkel varmeavgang.

Som angitt omfatter et spesielt trekk bruk av en væske på de motsatte eller bare sider av båndet, som er identisk med anodiseringselektro-lytten, nemlig svovelsyre-oppløsning i identisk konsentrasjon. Mens det under spesielle omsten-digheter kan benyttes syreelektrolytter med av-vikende konsentrasjon, eller kjølemidlet på den bare side kan være en elektrolytt av en annen sammensetning, er apparatets mekaniske ut-førelse slik at en mindre lekkasje eller blanding av elektrolytter nesten med sikkerhet vil finne sted omkring aluminiumbåndets sidekanter.

Hvis det kan oppnåes en effektiv isolasjon og mindre lekkasjer kan tåles, er det mulig å benytte enhver væske, f. eks. rent vann, som kjølemiddel på den side av båndet som ikke skal behandles. Det må da sørges for, med elektriske kontaktbørster eller ruller å lede strømmen di-rekte til båndets metalloverflate.

I fig. 3 er båndet 50, som beveges horisontalt, anordnet slik at det først passerer gjennom en beholder 51 og deretter gjennom en hoved-beholder 52, med hensiktsmessige tetninger 53, 54, 55 i beholderens vertikale vegger. Beholderne 51, 52 har hensiktsmessig en felles skillevegg 56. Ovenfor båndet 50 i beholderen 52 er det en elektrode 57, som virker som katode. Elektrolytten sirkuleres langs begge båndflater, som beskrevet ovenfor i forbindelse med fig. 1, idet det er anordnet passende sirkulasj onsinnretninger 60, 61 for den øvre flate og tilsvarende innretninger 62, 63 for den nedre flate. Det skal bemerkes at fig. 3 er rent skjematisk og at tverrsnittet for elektrolyttens strømningsbane såvel nedenfor som ovenfor båndet kan begrenses etter valg for å muliggjøre en turbulent elektrolyttstrøm-ning uten volumoverskudd.

Den første beholder 51 er likeledes fylt med elektrolytt med elektroder 66, 67 anordnet i tilstrekkelig nærhet av båndet. Elektrolytten ut-gjøres vanligvis av en svovelsyreelektrolyttsom er identisk med den som anvendes i beholderen 52. Elektrodene 66, 67 er forbundet med den positive leder for en passende likestrømkilde, mens den negative pol er forbundet med elektroden 57 i beholderen 52.

Elektrolysebehandlingen i beholderen 51 kan ha en rensende funksjon, samtidig som den tilveiebringer en strømpassasj e til båndet uten kontaktbørster eller ruller. Noen spesiell kjøling eller temperaturregulering er ikke nødvendig i beholderen 51. Rensevirkningen (om en sådan er nødvendig) lettes ved bruk av het syre og fremmes betydelig ved hydrogenutvikling på båndoverflaten. Oksygen utvikles naturligvis ved de positive anodene i denne væske. Den nedre elektrode 67 kan sløyfes, men er vanligvis ønskelig for at begge båndsider skal renses. Ved samme strømtetthet til båndet som i beholderen 52, kan beholderen 51 og dennes elektroder være tilsvarende kortere, når det går strøm til båndet fra begge sider. Den anodiske oksydasjon i be-holderavdelingen 52 finner i det vesentlige sted som beskrevet i forbindelse med fig. 1.

I fig. 4 er det belyst ytterligere en anordning, hvor båndet 70 beveger seg horisontalt gjennom to beholdere 71, 72. Her er hver beholder innrettet som beholderen 52 i fig. 3 med anordninger for turbulent elektrolytt-strømning langs det horisontale båndets øvre og nedre flate i begge beholdere. I begge beholdere er det anordnet grafittelektroder 73, 74 ovenfor båndet og forbundet med en vekselstrømkilde. Vekselstrøm føres gjennom elektrolytten i hver beholder, fra elektrodene til båndet, og det kreves således ikke noen metallisk kontakt til båndet. Anodisk oksydasjon vil finne sted i begge beholdere ved bruk av vekselstrøm, i overensstemmelse med kjente prinsipper for anodisk behandling ved bruk av vekselstrøm. Væsken nedenfor båndet virker i begge beholdere 71, 72 bare som varme-utveksler.

Selv om det foretrekkes svovelsyre-elektrolytter, kan det som eksempel på andre passende elektrolytter for den anodiske behandling nevnes kromsyre, di- og tri-basiske organiske syrer eller deres ekvivalenter, atskilt eller i passende kom-binasjoner, noe som vil være åpenbart for fag-folk når det gjelder anodisk behandling av aluminium for fremstilling av porøse oksydbelegg.

Claims (3)

1. Fremgangsmåte for kontinuerlig anodisering av den ene sideflate av en aluminiumsstrimmel, hvor strimmelen beveges igjennom en behandlingssone og stort sett isolerer fra hverandre i behandlingssonen en anodiseringselektrolytt, i hvilken er neddykket en elektrode som virker som en katode og en annen væske som også kan være en anodiseringselektrolytt, og i hvilken er neddykket en elektrode som virker som en anode, idet temperaturen av hver væske er minst 20° C, fortrinnsvis 65° C, og gjennomsnittlig minst 50° C for de to væsker, karakterisert ved at begge væsker holdes i tur-bulensstrømning mot overflatene av strimmelen, idet en strømtetthet på minst 5 400 A/m<2> ved overflaten av strimmelen opprettholdes mellom denne og katoden, og strimmelen trekkes gjennom behandlingssonen tilstrekkelig langsomt til at det dannes et oksydebelegg på minst 2.5 . 10—<3 >mm.

2. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at båndet beveges gjennom en annen sone, som inneholder elektrolytt, og hvor det er nedsenket en elektrode av motsatt polaritet av elektroden i den første sone.

3. Fremgangsmåte som angitt i krav 2, karakterisert ved at det er nedsenket ano-der i elektrolytten på begge sider av båndet i den andre sone for oppnåelse av elektrolytisk rens-ning av begge båndflater.