NO156125B - Silisiumdioksyd-basert syntetisk material og fremgangsmaate for dets fremstilling. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører et silisiumdioksyd-basert syntetisk material med porøs struktur. Det særegne ved materialet er at det er sammensatt av krystallinsk silisiumdioksyd som er blitt modifisert med elementer valgt mellom Be, Ti og Zn som inngår i krystallgitteret av silisiumdioksyd som erstatningselementer for silisium, idet Be, Ti og Zn inngår i krystallgitteret i maksimale mengder på henholdsvis 3 vekt% for Be og Ti og 8 vekt% for Zn, og at det har et spesifikt overflateareal på mer enn 150 m<2>/g, foretrukket mellom 200 og 500 m<2>/g.

Oppfinnelsen vedrører også en fremgangsmåte for fremstilling av det silisiumdioksyd-baserte syntetiske material, og er karakterisert ved at et derivat av silisium valgt fra silikageler, oppnådd på en hvilken som helst konvensjonell måte, eller tetraalkylortosilikater, foretrukket tetraetyl-ortosilikat eller tetrametylortosilikat, og et derivat av Be, Ti og Zn valgt fra gruppen bestående av oksydene, hydroksydene, alkoksyderivatene, saltene og mer spesielt nitratene og acetatene, i en vandig, alkoholisk eller vandig-alkoholisk løsning omsettes med en substans med poredannende eller klatratiserende virkning valgt fra gruppen bestående av tertiære aminer, aminoalkoholer, aminosyrer, flerverdige alkoholer og kvaternære ammoniumbaser, foretrukket tetra-alkylammonium (NR^OH), hvori R er alkyl med 1 til 5 karbonatomer, og tetra-arylammonium (NA^OH), hvori A er fenyl eller alkylfenyl, idet det eventuelt tilsettes et eller flere mineraliserende midler valgt fra gruppen bestående av alkalimetall- og jordalkalimetallhydroksyder og halogenider, foretrukket LiOH, KOH, NaOH, Ca(OH)2, KBr, NaBr, Nal,

Ca^ og CaB^, for å fremme krystallisering, og eventuelt tilsettes også en uorganisk base valgt fra gruppen bestående av alkalimetall- eller jordalkalimetallhydroksyder og ammoniakk, foretrukket KOH, NaOH og Ca(OH)2, ' idet mengdene av uorganisk base og/eller poredannende substanser holdes under de støkiometriske mengder i forhold til silisiumdioksydet, blandingen krystalliseres i en lukket beholder i et tidsrom på fra noen timer til noen døgn ved en temperatur fra 100 til 220°C, blandingen avkjøles og etter isolering på et filter, vaskes, tørkes og kalsineres den resulterende sammensetning i luft ved en temperatur på mellom 300 og 700°C i en tid på fra 2 til 24 timer, etterfulgt av eventuelt ytterligere vasking med destillert vann som er brakt til koking og som oppløst deri inneholder et ammoniumsalt,og kalsinering i luft ved den samme temperatur og i det samme tidsrom som angitt ovenfor, idet derivatene av Be, Ti og Zn anvendes i mengder som i den ferdige silikalitt gir maksimale innhold av disse metaller i krystallgitteret på henholdsvis 3 vekt% for Be og Ti og 8 vekt% for Zn.

Disse og andre trekk ved oppfinnelsen fremgår av patentkrav-ene.

Mer detaljert skal de nye materialer i det følgende kort benevnes TRS og disse materialer består av silisiumdioksyder modifisert med elementer som kan gå inn i det krystallinske gitter både som erstatning for silisium og som salter av polykiselsyrer i samsvar med naturen og de relative menger av reaksjonskomponentene.

Som elementer som kan anvendes for oppnåelse av de modifiserte silisiumdioksyder nevnt ovenfor kan alle metallkationer angis, men spesielt foretrekkes, særlig for forenkling av metoden, elementer som i det minste delvis har en amfotær karakter, som f.eks. krom, beryllium, titan, vanadium, mangan, jern, kobolt, zink, zirkonium, rhodium, sølv, tinn, antimon og bor.

Modifiserte silisiumdioksyder av denne type er karakterisert ved nærvær av en enkel krystallinsk fase og kan eksistere innenfor de følgende molforhold, dvs. fra 0,0001 til 1 M O.lSiO.,, hvori MO er oksydet av et eller

n m Z nm-1

flere av de ovennevnte metaller.

Produktet kan inneholde små mengder vann idet mengden er større eller mindre i samsvar med kalsineringstemperaturen. Materialene i henhold til oppfinnelsen, har en meget høy termisk stabilitet og er karakterisert ved deres sammensetning, fremstillingsmåte og den krystallinske struktur, som alle skal beskrives og eksemplifiseres senere, såvel som ved deres høye spesifikke overflateareal, samt surheten etter Lewis-systemet og i henhold til Brønsted-systemet, idet disse kan reguleres i samsvar med naturen av det kation som er blitt innført som modifiserende middel.

Det er kjent en rekke amorfe silisiumdioksyder med et høyt eller et lavt spesifikt overflateareal, idet disse kan oppnås med velkjente metoder, ved gelering av silikasoler eller ved utfelling og gelering av forskjellige silikater (US patentskrift nr. 2.715.060, 3.210.273, 3.236.594 og 3.709.833).

US patentskrift nr. 3.983.055 omhandler et syntetisk amorft silisiumdioksyd med en forut valgt porefordeling og fremgangsmåten for dets fremstilling, som består av hydrolyse av et organisk derivat av silisium , kondensering ved polymerisering og kalsinering. Flere krystallinske typer av silisiumdioksyd er kjent, som f.eks. kvarts, kristobalitt, tri-dymitt, keatitt og mange andre fremstilt i henhold til metoder som er hyppig beskrevet i den tekniske litteratur. F.eks. oppnår Heidemann i henhold til Beitr.Min. Petrog. 10, 242 (1964) ved å omsette et amorft silisiumdioksyd med 0,55% KOH, ved 180°C i 2 1/2 døgn, et krystallinsk silisiumdioksyd, benevnt silika-X, med et spesifikt overflateareal på omtrent 10 m<2>/g og en dårlig stabilitet, som i løpet av 5 døgn omdannes til kristobalitt og deretter til kvarts. Nylig har Flanigen et al., Nature, 271, 512 (1978) oppnådd et krystallinsk silisiumdioksyd, såkalt "silikalitt", med et høyt spesifikt overflateareal, og på grunn av dets hydrofobe natur er det foreslått anvendt for rensing av vann som er foruren-set med organiske substanser.

Et formål for den foreliggende oppfinnelse er å modifisere et krystallinsk silisiumdioksyd, idet dets stabilitet forblir uendret, slik at man muliggjør det anvendt som en katalysator, eller for fremstilling av katalysatorer.

Katalytiske egenskaper kan f.eks. innføres ved å innføre sure egenskaper i krystallinsk silisiumdioksyd.

Et annet formål for den foreliggende oppfinnelse er å tilveiebringe en fremgangsmåte for fremstilling av krystallinske, modifiserte silisiumdioksyder som er gitt slike egenskaper.

Mens det modifiserte element har en overveiende innvirkning på de katalytiske egenskaper av silisiumdioksyd, gir tilsetning av slike elementer anledning til dannelse av krystallinske materialer med spektra som enten kan være meget like spekteret for silikalitt, eller tydelig forskjellig, som vist i fig. 1 og 2 i devedføyde tegninger.

De nevnte TRS silisiumdioksyder, modifisert ved tilsetning av elementer som er gjenstand for den foreliggende oppfinnelse, er karakterisert ved deres krystallinske struktur og kan eksistere med molforhold med den generelle formel 0,0001 til 1 M O .lSiOn, hvori MO er oksydet av et metall-

n m 2 nm J

kation som er i stand til å trenge inn i det krystallinske gitter av silisiumdioksyd som en erstatning for silisium, eller også som et salt av kiselsyre eller polykiselsyre. Alt etter kalsineringstemperaturen kan større eller mindre mengder vann være tilstede.

Alle metallkationer er nyttige for oppnåelse av de modifiserte silisiumdioksyder i henhold til den foreliggende oppfinnelse, men elementer med bare delvis amfotær natur foretrekkes, som beryllium, tinn og zink.

For oppnåelse av det syntetiske material i henhold til oppfinnelsen, kan den fremstillingsmetode som er beskrevet i det følgende fordelaktig anvendes.

Et derivat av silisium bringes til å reagere i en vandig, alkoholisk eller vandig-alkoholisk løsning, med et derivat av et modifiserende element og en substans med en poredannende eller klatratiserende virkning, eventuelt ved tilsetning av ett eller flere mineraliserende midler for å fremme krystallisering, og eventuelt også ved tilsetning av en uorganisk base. Krystallisering av blandingen bringes til å foregå i et lukket miljø i et tidsrom på fra noen timer til flere døgn ved en temperatur på fra 100 til 220°C, foretrukket mellom 150°C og 200°C i løpet av 1 uke. Deretter gjennomføres avkjøling, vasking og oppsamling på et filter. Kalsinering i luft ved en temperatur mellom 300°C og 700°C, foretrukket ved 550°C, gjennomføres i en tid som varierer fra 2 timer til 24 timer. Vasking gjennomføres for å fjerne mulige utbyttbare kationforurensninger, eventuelt med koking av destillert vann som oppløst deri inneholder et ammoniumsalt, foretrukket et nitrat eller et acetat, og kalsineringen gjentas deretter som angitt tidligere.

Silisiumderivatene kan velges blant en silikagel (uansett hvordan denne er fremstilt) eller et tetraalkylortosilikat, som f.eks. tetraetylortosilikat og tetrametylortosilikat.

Derivatene av det modifiserende element velges blant oksyder, hydroksyder, salter eller alkoksyderivater av de nevnte elementer. De foretrukne salter er særlig nitratene og acetatene.

De substanser som fremviser en poredannende eller klatratiserende virkning kan velges blant de tertiære aminer, amino-alkoholene, aminosyrene, polyalkoholene og de kvarternære ammoniumbaser som f.eks. tetraalkylammoniumbasene (NR^OH) hvori R er C1 til C5 alkyl, eller tetraarylammonium -

(NA^OH) basen hvori A er et fenyl eller et alkylfenyl-radikal.

De klatratiserende substanser har til oppgave å tilveiebringe en krystallinsk struktur med porer av nøye bestemt størrelse, og disse substanser er således sammensatt av forholdsvis store molekyler.

De mineraliserende midler kan velges blant alkalimetall-eller jordalkalimetall-hydroksyder eller halogenider som f.eks. LiOH, NaOH, KOH, Ca(OH)2, KBr, NaBr, Nal, Cal2 og CaBr2.

Den tilsatte uorganiske base kan velges blant alkalimetall-eller jordalkalimetall-hydroksydene, foretrukket NaOH, KOH, Ca(OH)2 ,og ammoniakk.

Med hensyn til mengdene av uorganisk base og/eller klatratiserende substanser som anvendes, er disse som en regel lavere enn den støkiometriske mengde i forhold til silisiumdioksyd og er foretrukket fra 0,05 mol% til 0,50 mol% pr. mol silisiumdioksyd .

De produkter som oppnås på denne måte er karakterisert

ved en surhet av protontypen, som kan styres ved å variere det erstatningskation som innføres. For et rent silisiumdioksyd, er der et antall milliekvivalanter hydrogenioner på 1.10" pr. g prøve. Denne surhet kan økes ved innføring av erstatningselementet i en slik mengde at antall milliekvivalenter hydrogenioner pr. g prøve kan nå omtrent 5.10_1 mekvH+.

For gjennomføring av spesielle katalytiske reaksjoner kan det være fordelaktig å redusere surheten ved innføring av alkali-er inntil man oppnår nøytralitet eller endog basisitet.

De materialer som oppnås ved den foreliggende oppfinnelse er karakterisert ved en godt definert krystallinsk struktur, som kan sees i røntgen-diffraksjonsspektraene gjengitt i fig. 1 og 2 i de vedføyde tegninger og har et høyt spesifikt overflateareal som overstiger 150 m<2>/g og som regel ligger mellom 200 m<2>/g og 500 m<2>/g. I tillegg er materialene i henhold til oppfinnelsen karakterisert ved en porøs struktur som fremviser en porestørrelse overveiende mellom 4 og 7 Ångstrøm-enheter i diameter. Til det krystallinske silisiumdioksyd fremstilt på denne måte, som inneholder et kation som enten er en erstatning for silisium eller som med silisium er i stand til å danne et salt av polykiselsyrer, kan andre metaller tilsettes som er i stand til å meddele spesielle katalytiske egenskaper. Blant disse metaller kan følgende gjengis som rene eksempler, nemlig platina, palladium, nikkel, kobolt, wolfram, kobber, zink og andre. Denne tilsetning kan gjennomføres ved impregnering eller ved hjelp av hvilken som helst annen metode kjent for den fagkyndige på området, ved å anvende oppløsninger av salter av de utvalgte metaller, som foretrukket er nitrater, acetater, oksyder eller andre forbindelser.

I samsvar med det eller de tilsatte metaller, kan de katalytiske egenskaper meddeles til silisiumdioksydet eller dette kan forbedres, f.eks. for å gjennomføre hydrogeneringer, hydratiseringer, hydrosulfideringer, cracking, reformering, oksydasjoner, isomeriseringer, disproporsjoneringer, polymeriseringer og så videre.

De silisiumdioksydbaserte materialer fremstilt som beskrevet heri kan anvendes for katalytiske reaksjoner eller absorp-sjoner som sådanne eller også dispergert på et bærelegeme, mer eller mindre inert, med porøsitet og et høyt eller lavt spesifikt overflateareal.

Bærer legemet har til oppgave å forbedre den fysikalske stabilitet og mekaniske motstandevne og eventuelt de katalytiske egenskaper av materialet.

Den metode som anvendes for å oppnå det understøttende aktive material kan velges blant de metoder som er kjent for fag-folk.

Mengden av modifisert silisiumdioksyd kan utgjøre mellom 1 og 90%, men mengder på fra 5 til 60% foretrekkes.

Blant de foretrukne bærelegemer er f.eks. leire, silisiumdioksyd, aluminiumoksyd, diatomé'jord , silisiumdioksyd-aluminiumoksyd og andre.

Det silisiumdioksydbaserte syntetiske material i henhold til oppfinnelsen kan fordelaktig anvendes som en katalysator for et stort antall reaksjoner, som alkylering av benzen, spesielt alkylering av benzen med etylen og alkylering av benzen med etanol, idet andre mulige anvendelser er: 1. Alkylering av toluen med metanol for fremstilling av xylen, overveiende para-xylen. 2. Disproporsjonering av toluen for fremstilling av overveiende para-xylen. 3. Omdannelse av dimetyleter og/eller metanol eller andre alkoholer (lavere) til hydrokarboner som f.eks. olefiner og aromatiske forbindelser.

4. Cracking og hydrocracking.

5. Isomerisering av nor.parafiner og naftener.

6. Polymerisering av forbindelser som inneholder olefin-eller acetylen-bindinger.

7. Reformering.

8. Isomeriseringavpolyalkyl-substituerte aromatiske forbindelser, som f.eks. orto-xylen. 9. Disproporsjonering av aromatiske forbindelser, spesielt av toluen. 10. Omdannelse av alifatiske karbonylforbindelser til i det minste delvis aromatiske hydrokarboner. 11. Separering av etylbenzen fra andre C8 aromatiske hydrokarboner .

12. Hydrogenering og dehydrogenering av hydrokarboner.

13. Metanisering.

14. Oksydasjon, mer spesielt av avløpsgasser fra forbren-ningsmotorer. 15. Dehydratisering av oksygenholdige alifatiske forbindelser. 16. Omdannelse av olefiner til brenselprodukter med høyt oktantall.

Oppfinnelsen skal forklares nærmere ved hjelp av følgende utførelseseksempler.

EKSEMPEL 1

Dette eksempel illustrerer fremstilling av det porøse krystallinske silisiumdioksyd som benevnes TRS-27 hvor beryllium er blitt innført som en erstatning for silisium i det krystallinske gitter.

I en beholder av Pyrex-glass som konstant holdes under en nitrogenatmosfære innføres 40 g tetraetylortosilikat (TEOS) som oppvarmes med omrøring til en temperatur på 80°C. Deretter tilsettes 100 ml av en 20 vekt% vandig løsning av tetrapropylammoniumhydroksyd og blandingen holdes under omrøring og oppvarming inntil den blir homogen og klar, idet dette tar omtrent 1 time. Ved dette tidspunkt tilsettes 4 g Be(N03)2.4^0, °PPlØst i 80 ml etanol. Det dannes

hurtig et hvitt bunnfall og dette oppvarmes, fremdeles under omrøring, til koking for avdrivning av all etanol, dvs. både den som er tilsatt og den som er dannet ved hydrolyse.

Blandingen fylles opp til 150 ml med destillert vann, hvoretter beholderen av Pyrex-glass innføres i en autoklav hvor en temperatur på 155°C bibeholdes i 17 døgn. Etter av-kjøling sentrifugeres det dannede faststoff ved 10.000 omdr. pr. min. og kaken oppslemmes på nytt i destillert vann og det gjennomføres sentrifugering en gang til. Denne vaskeprosess gjentas fire ganger. Produktet ovnstørkes ved 120°C og det påvises at det er røntgenkrystallinsk.

For å fjerne de alifatiske forurensninger som inneholdes i forbindelsen fullstendig, kan man anvende en kalsinering i 16 timer ved 550°C i en luftstrøm, hvoretter faststoffet vaskes flere ganger med kokende destillert vann inneholdende ammoniumacetat i oppløsning deri. Til slutt gjennomføres kalsinering ved 550°C i 6 timer.

Den kjemiske analyse av en prøve oppnådd på denne måte gir følgende sammensetning:

Glødetap ved 1100°C : 4,1 vekt%.

Molforholdet Si02 /BeO er 12.

Røntgen-diffraksjonsspektrumet er gjengitt i fig. 1.

Konsentrasjonen av H+ ioner er 1,5 x 10""^ mekv. pr. g og

det spesifikke overflateareal er 400 m<2>/g.

EKSEMPEL 2

Dette eksempel illustrerer fremstilling av det porøse krystallinske silisiumdioksyd som benevnes TRS-66, hvori zink er innført som et erstattende element i det krystallinske gitter.

I en beholder av Pyrex-glass som holdes i en C02-fri atmos-fære, innføres 40 g tetraetyl-ortosilikat og det tilsettes en løsning av 4 g Zn(N03)2.H20 i 40 ml etanol (95%) under omrøring.

Det tilsettes nå en løsning av 20 g tetrapropylammonium-hydroksyd, fremdeles under omrøring, hvorpå man oppvarmer inntil det dannes en homogen og kompakt gel.

Gelen deles opp og vann tilsettes hvori det er oppløst 2 g KBr slik at det oppnås en oppslemming som oppvarmes under omrøring inntil all etanol som er tilstede (den som er innført og den som er dannet ved hydrolysen) er blitt avdamp-et. Blandingen fylles opp til 150 ml med destillert vann og , overføres til en beholder av Pyrex-glass som nå anbringes i en autoklav og holdes deri ved en temperatur på 197°C i 6 døgn.

Etter avkjøling samles det dannede faststoff på et filter, vaskes inntil den basiske reaksjon er fullstendig fjernet, og tørkes ved 120°C. Det sees at produktet er røntgenkrystal-linsk.

For at de resterende alkaliske forurensninger i forbindelsen skal fjernes fullstendig, er det mulig å foreta en kalsinering ved 550°C i 16 timer i en luftstrøm og deretter vaske forbindelsen gjentatte ganger med kokende vann hvori ammoniumacetat er oppløst, hvorpå faststoffet kalsineres igjen ved 550°C i 6 timer.

Den kjemiske analyse av den således oppnådde prøve er. følg-ende :

Glødetap ved 1100°C: 3,7 vekt%.

Molforholdet Si02/ZnO er 15,0.

Konsentrasjonen av H er 1,2 x 10 mekv pr. g og det spesifikke overflateareal, bestemt ved hjelp av BET-metoden, er 380 m<2>/g. BET står for Braunauer Emmet Teller.

EKSEMPEL 3

Dette eksempel illustrerer fremstilling av det krystallinske silisiumdioksyd benevnt TRS-42 hvor beryllium er innført som et modifiserende element i det krystallinske gitter.

Fremgangsmåten er den samme som i eksempel 1 ved anvendelse av 83 g tetraetyl-ortosilikat, 59,6 g trietanolamin og 1,1 g Be(N03)2.4H20 og 2 g NaOH.

Sluttproduktet fylles opp til 200 ml med destillert vann og holdes i en autoklav ved 200°C i 6 døgn.

Produktet, tørket ved 120°C, er røntgenkrystallinsk.

Den kjemsike analyse av produktet, kalsinert ved 550°C gir følgende data:

Glødetap ved 1100°C: 3,5 vekt%.

Molforhold Si02/BeO er 100.

Konsentrasjonen av H+ ioner er 1,2 x 10<->^ mekv/g og det spesifikke overflateareal bestemt i henhold til BET-metoden er 380 m2 /g.

EKSEMPEL 4

Dette eksempel illustrerer fremstilling av det porøse krystallinske silisiumdioksyd benevnt TRS-64 hvori titan er blitt innført som modifiserende middel i det krystallinske gitter.

Med samme fremgangsmåte som i eksempel 1, omsettes 40 g tetraetylortosilikat, 10 g tetraetyl-ortotitanat (separat hydrolysert med vann og oppsluttet i 100 ml H202 (30% konsentrasjon) inntil det ble dannet en klar, gulorange løsning), 20 g tetrapropylammonium-hydroksyd (10% vandig løsning) og 2 g KBr. Blandingen holdes i en autoklav ved 145°C i 10 døgn. Produktet, tørket ved 120°C, er røntgenkrystallinsk.

Produktet gir etter kalsinering ved 550°C følgende kjemiske analyse:

Glødetap ved 1100°C er 3,9 vekt%.

Molfraksjon Ti02 0,0245%.

Det spesifikke overflateareal bestemt ved hjelp av BET-metoden er 430 mz /g.

Ytterligere eksempler i forbindelse med den etterfølgende Tabell "A", er gitt som eksemplene A, B, C, D.

Metoden er den samme som i eksempel 4, men som kilde for silisium anvendes "LUDOX" kolloidalt silisiumdioksyd inneholdende 40 vekt% SiC^, mens KBr ikke innføres overhodet.

I Tabell A er gjengitt både molforhold av reaksjonskomponenter (uttrykt som forholdet SiG^/TiO,,) og mengden av t.etra-propyl-ammonium (angitt som RNVsiG^).

Det modifiserte silisiumdioksyd som oppnås derved er karakterisert på basis av molfraksjon TiG^ inneholdt deri, idet også den kjemiske analyse (på vektbasis) og det spesifikke overflateareal er angitt.

Ytterligere er angitt forholdet mellom absorpsjonsverdier for IR-båndet ved 950cm~ (skriver seg fra titan) og IR-båndet ved 800<-1> (som skriver seg fra Si).

Det siste forhold minsker etter som molfraksjonen av TiG^ minsker idet Ti02~andelen er substituenten i den krystallinske silisiumdioksyd-gitterstruktur.

EKSEMPEL 5

Dette eksempel illustrerer fremstilling av det porøse krystallinske silisiumdioksyd benevnt TRS-41, hvori beryllium er blitt innført som et erstattende middel i det krystallinske gitter.

Fremgangsmåten er den samme som i eksempel 1, ved anvendelse av 38 g 30% silika-sol i stedet for tetraetyl-ortosilikat, idet de andre reaksjonskomponenter er uforandret og arbeids-betingelsene er de samme.

Det derved oppnådde produkt tørket ved 120°C, er røntgen-krystallinsk.

Den kjemiske analyse av produktet, kalsinert ved 550°C gir følgende resultater:

Glødetap ved 1100°C: 3,7 vekt%

Molforholdet Si02/BeO er 12.

Egenskapene til dette material er identiske med egenskapene

for produktet fra eksempel 1.

Claims (3)

1. Silisiumdioksyd-basert syntetisk material med porøs

struktur,karakterisert ved at det er sammensatt av krystallinsk silisiumdioksyd som er blitt modifisert med elementer valgt mellom Be, Ti og Zn som inngår i krystallgitteret av silisiumdioksyd som erstatningselementer for silisium, idet Be, Ti og Zn inngår i krystallgitteret i maksimale mengder på henholdsvis 3 vekt% for Be og Ti og 8 vekt% for Zn, og at det har et spesifikt overflateareal på mer enn 150 mz/ g, foretrukket mellom 200 og 500 m<2>/g.

2. Material som angitt i krav 1,karakterisert ved at erstatningselementet er Be og at det har et røntgen-diffraksjonsspektrum i H-formen som vist i fig. 1.

3. Fremgangsmåte for fremstilling av det silisiumdioksyd-baserte syntetiske material som er angitt i krav 1,karakterisert ved at et derivat av silisium valgt fra silikageler, oppnådd på en hvilken som helst konvensjonell måte, eller tetraalkylortosilikater, foretrukket tetraetylortosilikat eller tetrametylortosilikat, og et derivat av Be, Ti og Zn valgt fra gruppen bestående av oksydene, hydroksydene, alkoksyderivatene, saltene og mer spesielt nitratene og acetatene, i en vandig, alkoholisk eller våndig-alkoholisk løsning omsettes med en substans med poredannende eller klatratiserende virkning valgt fra gruppen bestående av tertiære aminer, aminoalkoholer, aminosyrer, flerverdige alkoholer og kvaternære ammoniumbaser, foretrukket tetraalkylammonium (NR^OH), hvori R er alkyl med 1 til 5 karbonatomer, og tetra-arylammonium (NA^OH), hvori A er fenyl eller alkylfenyl, idet det eventuelt tilsettes ett eller flere mineraliserende midler valgt fra gruppen bestående av alkalimetall- og jordalkalimetallhydroksyder og halogenider, foretrukket LiOH, KOH, NaOH, Ca(OH)2, KBr, NaBr, Nal, Cal2 og CaBr2< for å fremme krystallisering, og eventuelt tilsettes også en uorganisk base valgt fra gruppen bestående av alkalimetall- eller jordalkalimetallhydroksyder og ammoniakk, foretrukket KOH, NaOH og Ca(OH)2, idet mengdene av uorganisk base og/eller poredannende substanser holdes under de støkiometriske mengder i forhold til silisiumdioksydet, blandingen krystalliseres i en lukket beholder i et tidsrom på fra noen timer til noen døgn ved en temperatur fr^a 100 til 220°C, blandingen avkjøles og etter isolering på et filter, vaskes, tørkes og kalsineres den resulterende sammensetning i luft ved en temperatur på mellom 300 og 700°C i en tid på fra 2 til 24 timer, etterfulgt av eventuelt ytterligere vasking med destillert vann som er brakt til koking og som oppløst deri inneholder et ammoniumsalt,og kalsinering i luft ved den samme temperatur og i det samme tidsrom som angitt ovenfor, idet derivatene av Be, Ti og Zn anvendes i mengder som i den ferdige silikalitt gir maksimale innhold av disse metaller i krystallgitteret på henholdsvis 3 vekt% for Be og Ti og 8 vekt% for Zn.