NO149222B - Oppdriftsanordning til bruk ved utlegning av undersjoeiske ledninger - Google Patents

Description

Oppfinnelsen angår undersjøiske ledninger, f.eks. olje-

eller gassførende rørledninger, som er neddykket i en vannmasse,

og gjelder nærmere bestemt en oppdriftsanordning som kan benyt-

tes for utlegning av en slik ledning og er utført i samsvar med hovedkravets innledning.

Anbringelsen av ledningen kan skje enten ved at denne

trekkes ut i sjøen fra en bredd, eller ved neddykning fra en flytende innretning på overflaten av vannet. I begge tilfeller holdes ledningene i alminnelighet oppe av en oppdriftsanordning, f.eks. flottører, som meddeler dem en positiv flyteevne, og man forsyner ledningen med tyngende kabler eller kjettinger som virker som slepetau og hviler på bunnen av vannet. Ledning-

en blir dermed holdt svevende i vannet. Dette gjør det først og fremst mulig å minske den kraft som må utøves på ledningen når denne trekkes ut fra en bredd, da friksjonen av slepetau-

ene på bunnen er mindre enn den friksjonskraft som måtte over-vinnes for å trekke ledningen direkte langs bunnen. Når led-

ningen er kommet helt frem på plass og skal tas i drift (f.eks.

for transport av råolje eller gass), er det i alminnelighet gunstig å meddele den en negativ oppdrift, slik at den hviler på bunnen.

Eksempler på et slikt system er f.eks. kjent fra britisk patentskrift 14 18 759. Her utgjøres oppdriftsanordningen av flottører som festes til rørledningen i korte avstander og under fremtrekningen av ledningen er fylt med luft for å holde led-

ningen nær overflaten og derefter tynges ved å åpnes mot sjø-

vannet når ledningen skal senkes ned på bunnen. Med andre ord dreier det seg ikke om et system hvor ledningen trekkes frem i kort avstand over havbunnen, og når flottørene åpnes, blir deres vegger ikke utsatt for noen mekanisk påkjenning forårsaket av trykkforskjell.

Imidlertid har det også (jfr. norsk patentskrift.143 820) vært foreslått å utføre oppdriftsanordningen i form av et rør som strekker seg langs rørledningen og er fylt med en væske med lav tetthet, f.eks. et hydrokarbon. Skjønt der her benyttes en væske som en hovedsakelig ikke-kompressibel fylling i oppdriftsrøret så dette blir bedre skikket til å motstå utvendig trykk enn en luftfylt flottør, gjenstår det forhold at rørets indre befinner seg på eller nær atmosfæretrykk når det fylles og stenges, så det på store dyp lett blir utsatt for stor trykkforskjell og derfor må lages av kraftig og tykt materiale og dermed blir både tungt og kostbart.

Denne mangel blir ved en oppdriftsanordning av den inn-ledningsvis angitte art ifølge oppfinnelsen unngått ved at rør-formede flottører ved hjelp av tverrvegger er inndelt i en flerhet av suksessive væsketette kamre plassert i avstander langs rørledningen og fylt med en væske lettere enn vann for å gi dem oppdrift, samtidig som hvert kammer kommuniserer med omgivende sjø via kanalorganer med åpning mot undersiden.

Det trykk som hersker i det indre av hvert kammer på det sted hvor kanalorganet befinner seg, blir dermed lik det ytre trykk på dets neddykningsdyp, så kammerets vegger på andre steder bare blir utsatt for et begrenset differansetrykk. Lengden av kamrene blir under hensyntagen til havbunnens helning valgt slik at det eller de tynnveggede rør kan fastholde dette differansetrykk.

Lar man de rørformede flottører skråne nedover fra utsetningsstasjonen slik at hvert kammer får et lavereliggende endeparti som vender bort fra utsetningsstasjonen, og et høyerelig-gende endeparti nærmere utsetningsstasjonen, anordner man hen-siktsmessig de nedad åpne kanalanordninger ved det nevnte lavereliggende endeparti. Forsynes det høyereliggende endeparti av hvert kammer med en regulerbar oppadvendende utløpskanal, vil omgivende sjø, når denne kanal ikke er stengt, kunne strømme inn i kammeret gjennom den mot undersiden munnende kanalanordning og fortrenge den væske lettere enn vann som fyller kammeret/ i retning oppover, idet denne væske unnviker gjennom den ikke stengte utløpskanal.

Andre trekk ved oppfinnelsen fremgår av ytterligere under-krav.

Den følgende beskrivelse, hvor der henvises til tegningen, og som anføres som ikke-begrensende eksempel, vil gjøre det godt forståelig hvorledes oppfinnelsen kan bringes til utfør-else.

Fig. 1 viser i oppriss og delvis bortbrukket et stykke av

en undersjøisk rørledning forsynt med en rørformet flottør i samsvar med oppfinnelsen.

Fig. 2 viser tverrsnitt etter linjen II-II på fig. 1.

Fig. 3 er et skjematisk sideriss i mindre målestokk og an-skueliggjør hvorledes den rørformede flottør tynges etter at ledningen er bragt på plass. Fig. 4 er et skjematisk sideriss som anskueliggjør utstrøm-ningen av den lette væske mens den rørformede flottør tynges. Fig. 5 viser snitt i større målestokk av en del av en avdeling av en rørformet flottør og anskueliggjør en annen utførelsesform for en rørstuss som setter kammerets indre i forbindelse med sjøen. Fig. 6 viser lengdesnitt av en variant av den rørformede flottør og av styrerøret i samme målestokk som fig. 5. Fig. 7, 8 og 10 viser lengdesnitt av et stykke av den rør-formede flottør på fig. 1 og anskueliggjør i annen målestokk vari-anter av forbindelsessystemet.

Fig. 9 viser tverrsnitt etter linjen IX-IX på fig. 8.

Fig. 11 er et riss i likhet med fig. 3 og anskueliggjør en annen utførelsesform for flottøranordningen. Fig. 12 er et riss i likhet med fig. 1 og anskueliggjør i større målestokk en annen utførelsesform for systemet til å tynge flottøranordningen og gjenvinne den lette væske.

På fig. 1 ses en ledning 1 som får tilleggsoppdrift fra en rørformet flottør 2 og tynges med en flerhet av kjeder 3 som spiller rollen som slepetau og hviler på bunnen 4 av vannet over en større eller mindre del av sin lengde. Oppdriftsrøret 2 er sammenhengende og strekker seg langs hele ledningen 1. Det er festet på oversiden av denne med omgivende stålbånd 5 som er anbragt fordelt over dens lengde, og kjedene 3 er festet til ledningen 1 med kraver 6.

Oppdriftsrøret 2 er ved hjelp av tverrstilte skott 7a, 7b inndelt i kamre 8a, 8b som fylles med en væske

som har lavere tetthet enn sjøvannet og ikke er blandbar med dette, f.eks. et hydrokarbon, og hvert kammer kommuniserer med sjøen

gjennom et kanalorgan i form av en rørstuss, f.eks. 9a, 9b,

som munner ut mot undersiden nær det skott 7a, 7b som ligger lengst fra startstedet 10 for utlegning av rørledningen (jfr. fig. 3).

Skottene 7a, 7b etc. som adskiller kamrene, er forsynt

med åpninger lia, 11b for gjennomføring av et rør eller en slange 12 (jfr. også fig. 4) av tilstrekkelig mykt elastomert materiale til å stenge for åpningene når det holdes under trykk som forklart senere, og til å frilegge et påtagelig gjennomstrømningsareal i åpningene når det settes under undertrykk.

Utlegningen av rørledningen skjer på velkjent måte ved hjelp

av et (ikke vist) tau som er festet ved forenden av ledningen og trekkes frem av en (ikke vist) sleper ut på dypet fra bredden R,

hvor utsetningsstasjonen 10 befinner seg.

Ledningen 1 settes sammen av prefabrikerte seksjoner som er forsynt med kraver 6 og kjeder 3 og lagres på land i nærheten av utsetningsstedet 10. Hver ny seksjon skjøtes (ved sveising) til den bakre ende av den allerede neddykkede del av ledningen mens den ennå befinner seg på bredden. Oppdriftsrøret 2 setter seg likeledes sammen av prefabrikerte seksjoner 13x, 13y, 13z (fig. 3)

som hver er forsynt med et skott 7x, 7y, 7z i sin bakre ende.

Det elastomere rør 12 træs gjennom disse seksjoner via åpninger i skottene. Hver seksjon av oppdriftsrøret festes til ledningen 1

med stålbånd 5 og fylles via sin rørstuss 9x, 9y, 9z med væske som er lettere enn vann, og som tilføres under trykk gjennom en ledning 14 (fig. 3). Forenden av hver oppdriftsrørseksjon festes, f.eks. ved sveising, til den bakre ende av den foregående seksjon innen denne ende går ned i vannet. Under operasjonene med utleg-

ning av rørledningen er elastomerslangen 12 tilsluttet en trykk-luftledning 15 som holder den under et trykk høyere enn det som hersker ved bunnen av vannet på største neddykningsdyp for led-

ningen 1. Alle oppdriftsrørets skott 7a, 7b, 7c blir dermed tett lukket. Den eneste åpning til hvert kammer dannes dermed av rør-stussen 9a, 9b som setter avdelingen i forbindelse med sjøen.

Hvis væsken med lavere tetthet enn vann er et hydrokarbon

og befestigelsen skjer ved sveising, innskyter man mellom hydro-karbonet og enden av kammeret en skillepropp i likhet med den som er beskrevet det ovennevnte patentskrift, for å forebygge risiko for brannfare.

Ledningen 1 blir dermed neddykket på stort dyp. Er neddykningsdybden f.eks. 1900 m, vil ledningen kunne lages av tykke rør med diameter 710 mm og tykkelse 40 mm, mens oppdriftsrøret 2 kan lages av slanke rør med diameter 1,53 m og tykkelse 6,25 mm. Den nedre ende av hvert kammer står innvendig under trykket av vannet på neddykningsdypet for dets rørstuss 9a, 9b. Den øvre ende av disse kamre står dermed innvendig under dette samme trykk med fradrag av trykket av en søyle av den lette væske med høyde lik nivåforskjellen mellom de to ender av kammeret, og utvendig under et lavere trykk (vanntrykket ved dens neddykningsdybde) under utlegning av ledningen. Lengden av hver seksjon 13x, 13y, 13z kan være av størrelsesorden flere hundre meter og blir under hensyntagen til havbunnens helning valgt slik at det slanke rør kan ut-holde denne trykkdifferanse.

Så snart utlegningen av ledningen 1 er fullført (fig. 3) kob-ler man elastomerslahgen 12 fra ledningen 15, slik at overtrykket på den forsvinner og den får undertrykk i forhold til det væske-trykk som virker på dens ytterflate, hvorved den frilegger et påtagelig gjennomstrømningsareal i hver av åpningene for kamrene. Alle kamre blir dermed satt i forbindelse med hverandre, og

i og med at bunnen 4 skråner nedover fra startstedet 10 som vist på fig. 3, vil vannet suksessivt fylle oppdriftsrøret 2, idet det driver den lette væske foran seg, og denne oppsamles på startstedet 10 via et rørstykke 16 tilpasset enden av oppdriftsrøret 2 og en ledning 17 forbundet med et ikke vist forråd.

Fig. 4 anskueliggjør skjematisk hvorledes den lette væske,

når den drives av sjøvannet, strømmer nedenfra og oppover i røret 2. Som allerede nevnt er det statiske trykk pA ved den nedre ende av et kammer 8a i hviletilstand lik trykket pg av sjøvannet på neddykningsdybden for rørstussen 9a, mens det statiske trykk p\

i den øvre del av kammeret 8a er lik dette trykk pe med fradrag av trykket av den lette væskesøyle med høyde Ah. Det statiske innvendige trykk p'\ ved den nedre ende av nabokammeret 8b er lik trykket p'e av sjøen på samme nivå, dvs. trykket pe med fradrag av trykket av sjøvannsøylen med høyde Ah. Det statiske trykk p^ er således høyere enn det statiske trykk P"if så det lette fluidum, så snart slangen 12 frigjør åpningene i skottene, vil søke å strømme fra kammer 8a til kammer 8b som antydet ved pilene 18. Takket være disse dynamiske strømningsforhold vil

det statiske trykk ved inngangen til stussen 9b være meget nær lik det ytre trykk p'e, så lekkasjen av lett væske gjennom dette rørstykke 9b blir null eller meget liten.

Skulle man allikevel frykte lekkasje til utsiden, vil man kunne forsyne rørstussene med (ikke viste) tilbakeslagsventiler eller hydrodynamiske spjeld som dem der er antydet på fig. 5. En slik hydrodynamisk ventil omfatter en rekke avbøyningsvegger 19, 19a, 19b som stort sett har avkortet kjegleform, og som i strøm-ningsretningen mot utsiden danner like mange divergerende led-ningsstykker med temmelig stor tverrsnittsgradient, slik at væske-strengene slipper de divergerende vegger under frembringelse av hvirvler som øker trykktapet. Hvis således det statiske trykk p''<1>^ ved den indre ende av stussen 9b svinger om verdien P'e#

vil det trykktapp denne rørstuss 9b påtrykker strømningene av lett fluidum til utsiden, være større enn det som påtrykkes strøm-ningene av vann mot innsiden. Strømningen får dermed tendens til å etablere seg fra utsiden til innsiden.

Fig. 6 anskueliggjør en variant hvor oppdriftsrøret 102 set-ter seg sammen av en flerhet av rørformede elementer som f.eks. 20, 20a, 20b, som hvert danner et kammer, og

som er innbyrdes forbundet av tynnere rørstykker 21, 21a som normalt er stengt av utvidbare pakninger 22, 22a, gjennom hvilke der går en styreslange % 3 forsynt med hull 24, 24a som munner ut i hver sin av de utvidbare pakninger. Som i tilfellet av fig. 1-3 er styrerøret 23 under utlegningen av rørledningen tilsluttet en trykkluftkilde, slik at de oppblåsbare pakninger 22, 22a stenger rørstykkene 21, 21a. Så snart utlegningen er fullført, forbinder man styreledningen 23 med atmosfæren, slik at de oppblåsbare pakninger kommer på relativt undertrykk og frilegger et påtagelig gjennomstrømningstverrsnitt i rørstykkene.

Fig. 7 anskueliggjør en annen variant av anordningen til å forbinde kamrene med hverandre. Gjennom skottene 207 i opp-drif tsrøret 202 fører rørstusser 211 som hver munner ut i siden av føringssylinderen 25 for en glidepropp 26. Føringssylinderen 25 er ved sin ene ende via et rørstykke 27 forbundet med styreslangen 223, mens den ved sin annen ende munner ut i kammeret 208a og er forsynt med en innragende flens 28. I den viste stilling er styreslangen 223 tilsluttet trykkluftkilden, hvis trykk holder stengeproppen .26 mot flensen 28 og dermed avstenger rørstussen 211. Når man setter enden av styrerøret i forbindelse med atmosfæren, vil trykket i avdelingen 208a skyve stengeproppen 26 mot rørstykket 27 og dermed frilegge strømningsveien gjennom rør-stykket 211.

Fig. 8 og 9 viser et eksempel på en forbindelsesanordning be-stående av en ventil av spjeldtypen i hydraulisk ubalanse. Skottet 307 innskrenker seg her til en periferisk flens som, slik det fremgår av figuren, har større radial bredde i sin nedre enn i sin øvre del og normalt holdes stengt av et spjeld som er sammen-satt av to halvsirkelformede klaffer 29a, 29b festet på en aksel 30 som er dreibart opplagret i to lagre 31, 32 fastgjort i opp-drif tsrøret 302. Klaffen 29b har, som det ses, større radius enn klaffen 29a. I den viste stilling lukker spjeldet tett for den vide midtåpning 311 og ligger an mot pakninger 33, 34 anbragt på henholdsvis nedre og øvre halvpart av skottet 307, og holdes trykket mot disse pakninger av en tapp 35 festet til et stempel 36 som glir i en sylinder 37 festet på oppdriftsrøret 302 og tilsluttet styrerøret 323.

På fig. 8 og 9 ses stempelet 36, tappen 35 og spjeldet 29a, 29b i den stilling de inntar når styrerøret 323 er tilsluttet trykkluftkilden. Når styrerøret settes i forbindelse med friluft etter at utlegningen av rørledningen er fullført, vil trykket i kammeret 308a drive stempelet 3 6 mot bunnen av sylinderen 37, hvorved det trykker tappen 35 ut. Som allerede forklart, står kammeret 308 under overtrykk i forhold til kammeret 308a i nærheten av skottet 307. Overtrykket virker på klaffene 29a og 29b, men da den sistnevnte har større areal, bringer overtrykket spjeldet til å dreie seg i pilens retning, hvorved nesten hele tverrsnittet av åpningen 311 blir frilagt.

Istedenfor å bruke trykkluft til å sette elastomerslangen

12 eller styrerøret 23, 223 eller 323 under overtrykk kan man også benytte en væske, f.eks. en væske med større tetthet enn sjøvannet. For å sette dette rør under undertrykk når utlegningen av rørledningen er avsluttet, er det nødvendig å suge ut væsken ved hjelp av et (ikke vist) rør som har liten diameter og strekker seg inn til en viss dybde i det indre av elastomer- eller styrerøret. Man kan benytte sjøvann, forutsatt at det holdes under overtrykk'på utsetningsstedet, f.eks. ved at enden av elastomer- eller styrerøret forbindes med et sentralt rør av en viss høyde, fylt med sjøvann.

Fig. 10 viser et eksempel på en forbindelsesanordning hvor

der benyttes pyrotekniske midler. En pyroteknisk snor 38 fra startstedet løper langs hele oppdriftsrøret 402 og er forbundet med en rekke lunter 39 som fører inn gjennom hver sin åpning 409a og ender i et pyroteknisk sprengorgan 40 fastgjort til den til-støtende skott 4 07. Så snart utlegningen av rørledningen er avsluttet, tenner man snoren 38. Denne antenner etter tur luntene 39, som i sin tur tenner de pyrotekniske organer 40 og dermed sprenger skottene 407.

Fig. 11 anskueliggjør en utførelsesform hvor oppdriftsanordningen utgjøres av en flerhet av rør 502, 502a, 502b etc. som er iso-lert fra hverandre og hvert har en lengde av noen hundre meter eller av størrelsesorden kilometer og kommuniserer med sjøen gjennom et kanalorgan i form av en rørstuss 509a resp. 509b. Hvert av disse rør festes til ledningen 501 ved hjelp av en rekke festeorganer 505 som kan bry-tes, f.eks. med pyrotekniske midler som beskrevet i norsk patentskrift 142 412. Rørene er fylt med lett væske, f.eks. hydrokarbon, under utlegningen av ledningen 501. Man be-virker så sprengning av festene 505, slik at rørledningen synker til bunns og rørene 502, 502a, 502b stiger til overflaten. Man kan så slepe disse til kysten eller gjenvinne den lette væske for seg og rørene for seg. Det er også mulig, som en variant, bare å åpne noen av festene 505 hvis de øvrige gir etter ved suksessive brudd under virkningen av overtrykket på rørene.

De utførelsesformer hvor oppdriftsanordningen ikke utgjøres

av et sammenhengende rør, f.eks. utførelsesformene på fig. 6 og 11, blir fordelaktig anvendt i tilfellet av at rørledningen ikke har jevn tykkelse fra ende til ende. Således er det i tilfellet av en rørledning neddykket på stort dyp, gunstig å tilpasse dens tykkelse etter det trykk den blir utsatt for. De neddykkede avsnitt på moderat dyp får således mindre tykkelse og blir dermed lettere enn de avsnitt som liggér på større dyp. Utførelsen av oppdriftsrøret i diskontinuerlige seksjoner gjør det mulig å ut- s føre hver seksjon med en diameter tilpasset vekten som skal bæres.

Fig. 12 anskueliggjør skjematisk en utførelsesform hvor hvert kaminer, f.eks. 608, er utrustet med en utløpsåpning 42 som normalt er stengt med en utvidbar pakning 602 i likhet med den oppblåsbare pakning 22 på fig. 6 og står i forbindelse med et styre-rør 623 i likhet med styrerøret 23, og som kommuniserer med en sekk 4 3 som består av elastomert materiale og er fastgjort til utsiden av oppdriftsrøret 602 ved brytbare festeorganer 44, f.eks. utrustet med pyrotekniske bruddorganer likedan som festene 505 på, fig. 11. Så snart utlegningen av ledningen 601 er fullført, setter man styrerøret 623 i forbindelse med friluft, hvorved ut-løpet 42 åpnes. Det lette fluidum blir dermed drevet ut av avdelingen 608 ved inntrengen av vann gjennom dén ikke viste stuss og fyller sekken 43. Når all væsken i ballastrøret dermed er for-trengt til sekkene, aktiverer man fra startstedet sprengningen av festene 44, og sekkene, hvis innløp 45 f.eks. rett og slett har inngrep i åpningene 42 som vist, stiger til overflaten, hvor man kan gjenvinne det lette fluidum.

Blant mulige avvikelser fra de beskrevne utførelsesformer kan spesielt nevnes at rørstykkene 21, 21a på fig. 6 vil kunne stenges med en elastomer slange i likhet med slangen 12 på fig. 1-4, eller man omvendt vil kunne stenge åpningene lia, 11b på fig. 1-4 med utvidbare pakninger i likhet med 22, 22a på fig. 6 i kombinasjon med en styreslange i likhet med slangen 23. Også glidbare stengepropper i likhet med proppen 26 på

fig. 7 vil kunne benyttes til å stenge rørstykkene 21, 21a eller åpningene 11, lia.

Claims (7)

1. Oppdriftsanordning til bruk ved utlegning av en undersjøisk ledning (1, 501, 601) på sjøbunnen (4) fra en utsetningsstasjon (10), omfattende rørformede flottører (2, 102, 202, 302, 402, 502, 602) som strekker seg langs og stort sett parallelt med rørledningen, og festeorganer (5, 505, 605) for forankring av rørledningen og flottørene til hverandre side om side, karakterisert ved at de rørformede flottører (2, 102, 202, 302, 405, 502, 602) ved hjelp av tverrvegger (7, 107, 207, 307, 407, 507, 607) er inndelt i en flerhet av suksessive væsketette kamre (8, 108, 208, 308, 408, 508, 608) plassert i avstander langs rørledningen (1, 501, 601) og fylt med en væske lettere enn vann for å gi dem oppdrift, samtidig som hvert kammer (8, 108, 208, 308, 408, 508, 608) kommuniserer med omgivende sjø via kanalorganer (9, 209, 409, 509, 609) med åpning mot undersiden.

2. Anordning som angitt i krav 1, karakterisert ved at de rørformede flottører (2, 102, 202, 302, 402, 502, 602) skråner nedover fra utsetningsstasjonen (10), slik at hvert kammer (8, 108, 208, 308, 408, 508, 608) får et lavereliggende endeparti som vender bort fra utsetningsstasjonen (10) , og et høyereliggende endeparti nærmere utsetningsstasjonen (10) , og at de nedad åpne kanalanordninger (9, 209, 409, 509, 609) befinner seg ved det nevnte lavereliggende endeparti.

3. Anordning som angitt i krav 2, karakterisert ved at det høyereliggende endeparti av hvert kammer har en regulerbar oppadvendende utløpskanal (42) som når den ikke er stengt, tillater omgivende sjø å strømme inn i kammeret gjennom den mot undersiden munnende kanalanordning og fortrenge den væske lettere enn vann som fyller det, i retning oppover, idet denne væske unnviker gjennom den ikke stengte utløpskanal (42) (fig.

12) .

4. Anordning som angitt i krav 3, karakterisert ved at væsken som unnviker' fra den ikke stengte utløpskanal (42), blir oppsamlet i en "beholder (43) av fleksibelt elastomer-materiale, fastholdt til de rørformede flottører med et løsbart forbindesesorgan (44) (fig. 12).

5. Anordning som angitt i krav 1 eller 2, karakterisert ved at festeanordningene (5, 505, 605) er innrettet til å løses for å frigjøre de rørformede flottører (2, 102, 202, 302, 402, 502, 602) fra rørledningen (1, 501, 601).

6. Anordning som angitt i krav 1 eller 2, karakterisert ved at den ytterligere omfatter regulerbare anordninger (12, 22, 26, 29, 40) til valgvis åpning av passasjer (11, 21, 211, 311) som forbinder kamrene (8, 108, 208, 308, 408, 508, 608) innbyrdes, slik at den omgivende sjø suksessivt flyter inn i kamrene, idet den driver den nevnte væske lettere enn vann mot en åpning (16) ved den mot utsetningsstasjonen (10) vendende ende av den rørformede flottør (2, 102, 202, 302, 402, 502, 602) .

7. Anordning som angitt i et av kravene 1-6, karakterisert ved at dét mot undersiden munnende kanalorgan ( 9 , 209, 409, 509, 609) inneholder tilbakestrømningshindrende anordninger, f.eks. hydrodynamiske stengeventiler (19-19a-19b) (fig. 5).