NO148624B - Fremgangsmaate og ampuller til fremstilling av radiofarmasoeytika - Google Patents

Description

I nuklearmedisinen har det radioaktive isotop technetium-99m iløpet av de to siste årtier fått en økende be-tydning, og en slutt på denne utvikling kan foreløbig ikke sees.

Den går utvilsomt tilbake til dets for anvendelse hos mennesker spesielt gunstige radiologiske egenskaper. Radioisotopen utmerker seg nemlig ved en forholdsvis kort fysikalsk halverings-

tid på 6/0 timer og bevirker derfor hos personen som skal under-søkes eller behandles bare en minimal strålebelastning. Like-

ledes av viktighet i denne henseende er typen av den radioaktive nedbrytning som består i en ren gammabestråling fri for beta-stråler. Videre er energien av de frembragte gammastråler (140 KeV; tilstrekkelig til å sikre en god gjennomtrengning av organer og vev. Dertil kommer dessuten den lette tilgjengelighet av technetium-99m.

Av disse grunner anvendes idag et flertall av med technetium-99m markerte bæreforbindelser i medisinen fremfor alt for diagnostiske formål. Disse preparater muliggjør den szinti-grafiske undersøkelse av de fleste kroppsvev som spesielt da blod, ben, lunger, lever, nyrer og ikke minst identifisering av forskjellige néoplastiske vev (tumorer og metastaser).

Den vanligste form for forbindelser av technetium-99m

er pertechnetater, fremfor alt natrium-99m pertechnetat. Per-te chnetatoppløsninger fremstilles ved hjelp av de kjente molybden-99-generatorer. I pertechnetatene foreligger imidlertid technetium-99m i 7-verdig tilstand, og det må i første rekke reduseres til lavere verdighet (hovedsakelig Tc (III), Tc(IV) og/eller Tc(V)), da først de tilsvarende technetiumioner kan bindes ved hjelp av bæreforbindelser for det meste ved chelatdannelse.

For reduksjonen av pertechnetatene er det allerede foreslått de forskjelligste metoder, herunder spesielt den elek-trolytiske reduksjon og anvendelse av jern(II)-salter,tinn(II)-salter, kobber(I)-salter, natriumborhydrid, jern(III)-salter i forbindelse med ascorbinsyre,tiocyanater, hydrazin osv. Idag foretrekkes vanligvis reduksjonen ved hjelp av tinn(II)-klorid,

da den lett og bekvemt lar seg utføre i laboratorium. Således tilbys allerede forskjellige reagenssatser hvor den for en under-søkelse beregnet mengde bæreforbindelse og tinn(II)-klorid er forenet i en ampulle og ved enkel tilsetning av pertechnetat-oppløsningen gir det bruksferdige markerte preparat.

Riktignok er anvendelsen av tinn(II)-klorid som reduksjonsmiddel ved all bekvemmelighet i håndtering ikke fri for delvis tungtveiende ulemper. Derved fremkommer først følsomheten, spesielt av oppløsningen overfor oksydasjonsmidler generelt, ubestandigheten av SnCl2-oppløsninger, f.eks. ved lufttilgang nød-vendiggjør egnede beskyttelsesforholdsregler. Hyppig bindes også overskuddet av anvendt Sn(II)-ioner i form av et chelat med forbindelsen som skal markeres.

Ytterligere og meget forstyrrende ulempe ved reduksjonen ved hjelp av det vannoppløselige SnCl2 (SnCl2 . 2 H20) opptrer ved den praktiske anvendelse av den markerte forbindelse.

På den ene side forblir de i overskudd anvendte tinn-ioner i oppløsningen og innføres med den markerte forbindelse i blodbanen, hvilket er uønsket fra et fysiologisk standpunkt. På den annen side danner det seg ved hydrolyse uoppløselige tinnforbindelser (SnO.H20), av disse oppstår det i markeringsmomentet et kolloid med technetium-99m. Dette radioaktive kolloid administreres til mennesker som skal undersøkes med den markerte forbindelse og opptas av lever, benmarg, milt osv., derved påvirkes imidlertid den tilstrebede spesifikke anrikning av radioaktiviteten i et enkelt organ eller vevnad, og dermed vanskeliggjøres også en en-tydig -vurdering av undersøkelsen i det minste.

Gjenstanden for DE-OS 2 bil 895 er fremstillingen av

et med technetium-99m radioaktivt markert svovelkolloid. Preparatet skal injiseres og anvendes til avbildning av det retikuloendoteliale system, spesielt lever og milt. De markerte svovelpartikler opplagres nemlig på grunn av deres kolloidale natur selektivt ved de retikuloendoteliale celler, mens vandige oppløsninger av radio-farmasøytika hurtig utskilles av leveren resp. ikke opptas av milten. Preparatet fremstilles ved utfelling av svovel fra en tiosulfatoppløsning ved hjelp av en syre, blanding av reaksjons-

blandingen med et tinn(II)-salt og en stabilisator, frysetørking og før bruk markering med pertechnetat.

Derimot er det nu funnet en fremgangsmåte til fremstilling av vandige oppløsninger av organiske og uorganiske stoffer, som dietylentriaminpentaeddiksyre (DTPA), natrium-

fytat, proteiner, 1-hydroksyetyliden-l,1-difosfonsyre (HEDP), acetanilido-iminodieddiksyre-derivater, difosfater, citrater, glukoheptonat osv. med technetium-99m, som ved den praktiske anvendelse ikke står tilbake i enkelthet og bekvemmelighet for de ovennevnte metoder, dvs. reduksjon med tinn(II)-klorid, imidlertid ikke har deres ulemper og egner seg ved alle kjemiske stoffer som kan markeres med technetium-99m.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er karakterisert ved at det blandes med hverandre a) en vandig oppløsning av det kjemiske stoff som skal markeres, b) den for markeringen beregnede mengde av pertechnetat ogc) en vandig suspensjon av tinn(II) jerncyanld av formel Sn2Fe(CN)g resp. Sn^/ Te(CN)g72 eller av tinn(II)-sulfid eller tinn(II)-tellurid i en mengde som referert til reduksjonen av pertechnetationer med formel /TcO^/<-> til technetiumioner med lav verdighet danner et støkiometrisk overskudd, at tilslutt det tilsettes pertechnetat b) eller suspensjonen c)

som holder det dannede 2-fasesystem i suspensjon og etter avslutning av reduksjonen av pertechnetatet adskilles den faste fase av oppløsningen som inneholder det med technetium-99m markerte kjemiske stoff.

Som reduksjonsmiddel anvendes de ovennevnte vannuopp-løsélige tinn (II)-forbindelser. Disse forbindelser har hittil bare vært gjenstand for enkelte vitenskapelige studier, de har på ingen måte funnet teknisk anvendelse og er heller ikke anvendt for reduksjonsformål og heller ikke foreslått.

De ved foreliggende oppfinnelse for første gang som reduksjonsmiddel anvendte forbindelser kan fremstilles etter de metoder som er angitt i den eksperimentelle del. Forbindelsene er stabile i tørr tilstand og i lukkede flasker, men uten spesielle forholdsregler for utelukkelse av luftoksygenet. Etter lagring over 6 måneder viser det seg at deres reduksjonsevne var bibeholdt uforminsket.

Forbindelsene er praktisk talt uoppløselige såvel i kaldt som også i varmt vann. Denne uoppløselighet muliggjør gjennomføring av reduksjonen i heterogen fase, det er derfor ikke forstyrrende å anvende et overskudd av reduksjonsmidlet, da den uforbrukte del herav fjernes som uoppløselig stoff. Serieforsøk med forbindelser av forskjellig kjemisk struktur (se eksemplene)

har vist at vanligvis er det tilstrekkelig med en mengde på 0,02-0,25 mg Sn2Fe(CN)g eller 0,015-0,18 mg Sn3/Fe(CN) 672/ eller 0,012-0,16 mg SnS, eller 0,013-0,17 mg SnTe pr. 100 mg bæreforbindelse for å sikre reduksjon av den anvendte pertechnetatmengde og en kvantitativ markering. Denne mengde av reduksjonsmidlet tilsvarer 0,06 til 0,70 yM (mikromol) Sn(II) i uoppløselig form pr. 100 mg.bæreforbindelse.

For reduksjonen av SnCl2.2H20 har man hittil vanligvis anvendt 0,5 til 35,0 mg SnCl2.2H20 pr. 100 mg bæreforbindelse,

dvs. 0,02 til 15 yM Sn(II)-ioner som vannoppløselig SnCl2.2H20

pr. 1 mg bæreforbindelse. I gunstigste tilfelle trenger man

altså ca. 0,0037 mg Sn(II)-ioner som oppløselig SnCl2.2H20 pr. mg bæreforbindelse. Sammenlignet hertil anvendes etter den nye fremgangsmåte vanligvis maksimalt som nevnt 0,0013 mg Sn (II)-ioner (tilsvarer ca. 0,007 yM Sn(II)-ioner) som reduksjonsmiddel av uopp-løselig form pr. milligram bæreforbindelse, denne maksimalmengde er omtrent en tredjedel av den tidligere nødvendige minstemengde

av oppløselige Sn(II)-ioner. Betrakter man videre at Sn(II)-ionene etter den nye fremgangsmåte anvendes i form av et uoppløselig salt, foreligger praktisk talt enda mindre Sn(II)-ioner i oppløsningen.

Ved den praktiske gjennomføring av fremgangsmåten

kan man anvende tinn(II)-jerncyanid i en mengde fra 0,0001 til 0,005 mg, tinn(II)-sulfid og tinn (II)-tellurid i en mengde fra 0,0001 til 0,010 mg, hver gang referert til 1 mg av stoffet som skal markeres. Den øvre mengdeangivelse er riktignok et betraktelig overskudd av reduksjonsmiddel, det oppad utvidede område dekker imidlertid alle mulige tilfeller, og overskuddet lar seg adskille like enkelt fra oppløsningen av det markerte stoff som ved anvendelsen av en nøyaktigere beregnet mengde (f.eks. 0,0025 mg). Vanligvis er det videre ovenfornevnte snevrere mengdeområde imidlertid hensiktsmessig.

Ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen oppslemmes med for-

del en bestemt mengde reduksjonsmiddel i få ml destillert vann og oppslemningen overføres ved ultralydbehandling i en fri, enhet-lig suspensjon.

Det skal dessuten fremheves at rekkefølgen ved tilsetning av de tre reaksjonskomponenter a), b) og c) ikke kan velges vilkårlig: tilsetningen må foregå tilsvarende oppfinnel-sens definisjon da bare sammenblanding av reduksjonsmiddel og pertechnetat i fravær av bæreforbindelse ville ødelegge markerings-resultatet eller i det minste dets kvantitative forløp.

Markeringen kan eksempelvis foregå ved at i en for fremstilling av nevnte suspensjon parallelle arbeidsgang fremstilles en oppløsning av bæreforbindelsen i minst mulig destillert vann med en pH fra 2 til 9 og blandes med den beregnede mengde pertechnetat i vandig'oppløsning, det samlede volum utgjør med fordel 0,5 til 10 ml. Derpå tilsettes suspensjonen av reduksjonsmidlet og blandingen blandes, rystes eller omrøres i 5 til 15 minutter.

Etter avslutning av pertechnetat-reduksjonen og den dermed inngående markering lar den ikke forbrukte del av reduksjonsmiddel og~ det dannede likeledes uoppløselige oksydasjons-produkt seg lett adskille fra oppløsningen av det markerte kjemiske stoff. Adskillelsen av de uoppløselige stoffer kan blant annet foregå ved frafiltrering, dekantering eller sentrifugering, den kan imidlertid også gjennomføres ved deres adsorbsjon på et inert bæremateriale, f.eks. kiselgel eller egnede harpikser (f.eks. "Sephadex", tredimensjonalt fornettet polysaccarid, "Biogel", polyacrylamidgel.

Ifølge en utførelsesform av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen blandes tinn(II)-forbindelsen og bærestoffet med hverandre, hvorpå blandingen lyofiliseres. Den lyofiliserte blanding kan ved tilsetning av 1 til 6■ml pertechnetat-oppløsning med en gang markeres og oppløsningen av den markerte forbindelse adskilles.

Som spesielt fordelaktig for den praktiske anvendelse viser det seg en utførelsesform hvor markeringsreaksjonen fore-tas i selve den for etterfølgende undersøkelse foreskrevne ampulle og reduksjonsmidlet foreligger adsorbert på den med et egnet adsorbsjonsmiddel overtrukne ampullevegg.

Anvendelsen av tinn(II)-tellurid som reduksjonsmiddel byr på spesielle fordeler. I første rekke overgår den dessuten i oppløselighet de andre ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen anvendte forbindelser. Viktigere ved den praktiske anvendelse er imidlertid den mulighet å fordampe SnTe direkte og uten spaltning på en glassvegg (f .eks. en ampulle under vakuum og derved å oppnå et hudtynt, fast adsorbert sjikt av reduksjonsmidlet. På denne måte lar den ovennevnte utførelsesform ved umiddelbar adsorbsjon på ampulleveggen seg meget elegant virkeliggjøre uten anvendelse av et spesielt adsorbsjonsmiddel.

Steriliteten av den bruksferdige injiserbare oppløs-ning som inneholder den markerte bæreforbindelse sikres ved hjelp av de vanlige metoder, spesielt idet man går ut fra sterile opp-løsninger og alltid arbeider under sterile betingelser eller ved sterilisasjon eller varmesterilisasjon ved fremgangsmåtens avslutning. For fremstilling av oppløsningen f.eks. kan man benytte vann for injeksjonsoppløsninger ifølge Pharmacopoea Helvetica VI. Steriliteten av den dannede radioaktive oppløsning kan eksempelvis kontrolleres ved prøvemetoden ifølge US-Pharma-copoeia XVIII, fravær av pyrogene stoffer i oppløsningen etter prøvemetoden ifølge Deutschem Arzneibuch, 7.utgave.

De ved metoden ifølge oppfinnelsen markerte bære-stoffer inneholder mer enn 95% av den i form av pertechnetat anvendte radioaktivitet. Dette resultat ble hver gang bekreftet med en tilsvarende på det adskilte faststoff gjennomført måling,

de viser seg nemlig som praktisk talt fri for radioaktivitet.

Også den ved adskillelse av de faste stoffer, f.eks. ved filtre-ring, bevirkede radioaktivitetstap er ubetydelig og kan sees bort fra. Dermed er det altså klart at radioaktiviteten ikke f.eks. adsorberes til den faste fase eller på annen måte blir bundet dertil, men praktisk talt er bundet kvantitativt til bærestoffet.

Det kvantitative utbytte ved markeringsreaksjonen bekreftes forøvrig også ved papirkromatografi av de dannede opp-løsninger, fordi det deri ikke kunne påvises noe pertechnetation, denne metode kan dessuten anvendes til bestemmelse av fremgangs-måteproduktenes renhet. Ved kromatografi i oppstigende fremgangsmåte benytter man som oppløsningsmiddel en blanding av aceton og metanol 50:50 og Whatman-papir nr. 3. Ved fremkalling av kromatogrammet viser det seg at forbindelser markert med technetium-99m har en R^-verdi på 0,0, mens det fri pertechnetation vandrer med en Rf-verdi på 0,9-1,0 mot oppløsningsmiddelfronten. Ved kromatografi i nedadgående fremgangsmåte benytter man samme opp-løsningsmiddelsystem eller en etylendiamintetraeddiksyre-fosfat-puffer og Whatman-papir nr. 1. Kromatogrammet fremkalles iløpet av ca. 3 timer eller så lenge inntil oppløsningsmiddelfronten har tilbakelagt en strekning på 20 til 25 cm, det tørkes deretter i luft og undersøkes på radioaktivitet. De markerte forbindelser har i det nevnte puffersystem en Rf-verdi fra 0,9

til 1,0, pertechnetatet en slik fra 0,5 til 0,6.

En ytterligere bekreftelse på det kvantitative utbytte ved markeringen gir endelig de biologiske kontroller. En opp-løsning av natrium-fytatet markert ifølge oppfinnelsen ble admini-strert på 6 voksne kaniner gjennom ørevenen. Som kjent forholder det fri pertechnetation seg i organismen med hensyn til transport, fordeling og anrikning meget likt jodion, det opptas sterkt gjennom skjoldbruskkjertelen. 20 til 30 minutter etter admini-strering ble forsøksdyrene undersøkt ved hjelp av et gammakamera på fordeling av radioaktiviteten. Det viste seg derved at skjoldbruskkjertelen ikke ved noen dyr overhode hadde noen målbar radioaktivitet, denne befant seg hovedsakelig i leveren, med en mindre del i milten og benmargen. Disse resultater viser at radioaktiviteten ikke stammer fra i oppløsningen tilbakeblivende pertechnetat, men bare fra den markerte bæreforbindelse.

Resultatene stemmer således overens med funn ved markering av fytat etter kjente metoder.

De ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen markerte forbindelser har iløpet av den ved hjelp av halveringstiden av technetium-99m (6,0 timer) betinget nyttig tidsrom en bemerkelsesverdig bestandighet: 8 timer etter markeringen befinner det seg nemlig mindre enn 5% av radioaktiviteten i form av frie technetiumioner.

For å få opplysninger om skjebnen av de ved reduksjonen av pertechnetatet frigjordte tinnioner, ble det etter den for Sn~/Fe(CN) ,/ omtalte metode, men under anvendelse av <113>SnCl„

og normalt SnC^ som bærer fremstilt det tilsvarende 113Sn2/Fe (CN) gr-under anvendelse av dette radioaktive reduksjonsmiddel ble samme bæreforbindelser markert som omtalt i følgende eksempler. Det viste seg ved undersøkelse av de markerte forbindelser at tinn (II)-ioner foreligger bundet dertil. Mengden av bundne tinnioner avhenger av bæreforbindelsens kjemiske struktur, den synes også

å være påvirket av oppløsningens pH-verdi.

Tilsammen fås ve<3 markering ifølge oppfinnelsen

av organiske og uorganiske stoffer med technetium-99m i heterogen

fase følgende fordeler:

1. På grunn av oppløseligheten av det anvendte reduk sjonsmiddel kan dets overskudd lett og fullstendig fjernes fra oppløsningen av den markerte forbindelse. Derved bortfaller de innledningsvis nevnte^ ved tidligere reduksjon med tinn(II)-klorid opptredende ulemper (nødvendighet av beskyttelsesforholdsregler mot oksydasjon, innføring av overskudd av tinnioner i blodbanen, dannelsen av et radioaktivt Sn-^^Tc-kolloid og her-med følgende påvirkning av en spesifikk anrikning). 2. Ved markeringsfremgangsmåten ifølge oppfinnelsen

kreves pr. 100 mg bærestoff vanligvis maksimalt 0,0025 mg reduksjonsmiddel, hvilket tilsvarer 0',70 ymol tinn (II)-ioner i vann-uoppløselig form, dette er ikke bare betraktelig mindre enn det som var nødvendig minimalt som oppløselig tinn(II)-ioner hittil, men det muliggjøres å styre den ved hjelp av den markerte forbindelse bundne mengde av tinnioner innen visse grenser.

3. Den beregnede mengde reduksjonsmiddel kan oppbevares

under sterile og pyrogenfrie betingelser i ampuller. Innholdet av slike ampuller (Kits) lar seg alt etter nødvendighet kort før anvendelse blande med det ønskede bærestoff og markere

Q Qrn

med -pertechnetat„ Derved sikres mer fleksibilitet i anvendelsen.

4. De bruksferdige ampuller (Kits) som inneholder

det lyofiliserte bærestoff og det pulveriserte reduksjonsmiddel eller det til ampulleveggen adsorberte reduksjonsmiddel, utmerker seg ved en fullkommen bestandighet. Lagringen i fast, tørr tilstand og under utelukkelse av luftoksygen hindrer nemlig såvel en etterfølgende oksydasjon som også dannelsen og utfelling av uoppløselige basiske tinnforbindelser.

Selvsagt taes de omtalte fordeler ikke f.eks. ved tap med på kjøpet ved markeringen, imidlertid utgjør deres utbytte over 95% med hensyn til radioaktivitetsmengde av det anvendte pertechnetat.

Oppfinnelsen skal forklares nærmere ved hjelp av noen eksempler. I fremgangsmåten bør det bare anvendes pyrogenfrie stoffer resp. pyrogenfrie og sterile oppløsninger. Alle arbeids-prosesser må gjennomføres under aseptiske og pyrogenfrie betingelser.

Eksperimentell del

A. Fremstilling av Sn2Fe(CN)6

Oppløsning 1: 5,5 g SnCl2.2H20 oppløses i 55 ml 2-normal

HC1. Oppløsningen sterilfUtreres over et 0,2 y-millex-filter

fra firmaet Millipore.

Oppløsning 2: 10,0 g K4Fe(CN)g.3H20 oppløses i 80 ml destillert vann og oppløsningen sterilfiltreres deretter over et 0,2 y-millex-filter fra firmaet Millipore.

a) Til 50 ml av en nyfremstilt oppløsning 1 som befinner seg under nitrogenatmosfære tildryppes 70 ml nyfremstilt oppløsning 2 under sterkt omrøring ved ca. 22°C langsomt, idet det danner seg en hvit , voluminøst, gelaktig utfelling. Reaksjonsblandingen omrøres til fullstendig utfelling videre i

ca. 15 minutter. Etter sentrifugering (ca. 2500 omdr./15 minutter) isoleres utfellingen fra det ovenstående. Utfellingen suspenderes i ca. 50 ml 1-normal HC1, sentrifugeres deretter. For fullstendig fjerning av eventuelt gjenblivende tinn(II)- eller/Fe(CN) §J^~ ioner gjentas vaskeprosessen med 3 x 50 ml 1-normal HC1. Produktet oppslemmes i ca. 60 ml destillert vann og sentrifugeres deretter. For fullstendig fjerning av HC1 gjentas denne prosess med 5 x 60 ml destillert vann. Utfellingen vaskes med 3 x 60 ml vannfritt etanol og tørkes deretter i vakuum.

b) 50 ml nyfremstilt oppløsning 1 oppvarmes under nitrogenatmosfære i første rekke til 70°C. Dertil tilsettes 70 ml nyfremstilt oppløsning 2 under sterk omrøring så lenge dråpevis inntil det ikke mer oppstår blåfarving. Etter ytterligere ca. halvtimes omrøring ved denne temperatur avkjøles reaksjonsblandingen til ca. 22°C. Utfellingen adskilles ved filtre-ring fra det ovenstående, oppslemmes i ca. 50 ml 1-normal HC1 og filtreres deretter igjen. Rense- og tørkeprosessen foregår som i den foregående del a) .

B. Fremstilling av Sn^/Fe (CN) g_72

50 ml nyfremstilt oppløsning 1 fra avsnitt A blandes under nitrogenatmosfære ved ca. 5°C og under sterk omrøring med

50 ml 1-normal nyfremstilt K^Fe(CN)g-oppløsning. Tilsetningen av K^Fe(CN)^-oppløsningen foregår meget langsomt (ca. 15 min. pr. dråpe) således at Sn^/ Te(CN) 6/2 faller ut med en gang. Etter reaksjonens avslutning isoleres den hvite utfelling med en gang ved sentrifugering. For fullstendig fjerning av eventuelt gjenblivende fremmede ioner vaskes utfellingen med 3 x 60 ml 0,01-normal HC1 ved ca. 5°C. Den ytterligere rensing med destillert vann og vannfritt etanol og tørkning foregår som i avsnitt A, del a).

C. Fremstilling av tinn( II)- sulfid

a) 50 ml nyfremstilt oppløsning 1 fra avsnitt A inn stilles med 2-normal acetatpuffer inntil pH 5,0. Deretter tildryppes 50 ml 2-normal ammoniumsulfid. Utfellingen frafiltreres og vaskes med destillert vann og vannfritt etanol. b) 50 ml nyfremstilt oppløsning 1 fra avsnitt A innstilles med 2-normal acetatpuffer til pH 5,0. Deretter

innføres overskytende svovelhydrogengass. Utfellingen frafiltreres vaskes med destillert vann og vannfritt etanol og tørkes deretter under vakuum.

D. Fremstilling av tinn ( II)- tellurid

tinn(II)-tellurid er i handelen oppnåelig. Det lar

seg videre også fremstille av en Sn (II)-saltoppløsning og H2Te-gass på følgende måte.

H2Te-gassen fremstilles fra Al2Te3 og 4-normal saltsyre under oksygemitelukkelse i en Kipp-apparatur, idet den 4-normale saltsyre på forhånd oppvarmes til koking og deretter avkjøles under nitrogenatmosfære til værelsestemperatur.

10,0 g SnCl2.2H20 oppløses i 200 ml vann. Den ved delvis hydrolyse dannede utfelling oppløses igjen ved tilsetning av 6-normal ammoniumhydroksydoppløsning. Etter mikrofiltrering over et 0,2 u Millex-filter bringes oppløsningen under oksygenutelukkelse i et 750 ml reaksjonskar, som er utstyrt med et gass-innføringsrør, en rører og et 2-normal natronlutholdig gassopp-fangningskar.

H2Te-gassen innføres i tinn(II)-oppløsningen under omrøring, SnTe faller derved ut som svarte fnokker. Etter avslutning av reaksjonen frafiltreres utfellingen og vaskes med vann. Utfellingen oppvarmes deretter under oksygenutelukkelse i 300 ml vann i tre timer til koking, og deretter hensettes suspensjonen i 24 timer ved værelsetemperatur. Utfellingen frafiltreres, vaskes med vannfritt etanol og tørkes under vakuum.

Eksempel 1

a) Under aseptiske betingelser finhomogeniseres 25,0 mg

Sn2Fe(CN)6 i en 100 ml målekolbe først i ca. 50 ml

sterilt og pyrogenfritt vann under nitrogenatmosfære ved hjelp av et ultralydbad fra Brausonic. Homogenisatet fortynnes med vann til et volum på lOOml, holdes deretter 2 timer ved 80°C i autoklav.

1 ml tilsvarer 250 yg Sn2Fe(CN)g.

b) Ved hjelp av en automatisk doseringspumpe oppdeles

hver gang 0,2 ml (eller 0,1 ml) av homogenisatet fra

Eksempel la i 10 ml-ampuller og lyofiliseres, deretter lukkes ampullene med lyofilisatet under nitrogenatmosfære.

0,2 ml homogenisat inneholder 50 yg Sn2Fe(CN)g-lyofilisat 0,1 ml " " 2 5 yg " "

c) 4,0 g N-(2,6-dietylacetanilido)-iminodieddiksyre suspenderes i ca. 70 ml destillert vann. Til opp-løsning overføres stoffet ved tilsetning av 2-normal NaOH i natriumsaltet. Den klare oppløsning har en pH på ca. 9,0. Etter oppløsningen innstilles pH ved tilsetning av 1-normal

HC1 til 6,5. Oppløsningen fortynnes med destillert vann til 100 ml og sterilf Utreres over et 0,2 y-millex-f ilter. Hver gang 1,0 ml av oppløsningen oppdeles i 10 ml-ampuller og lyofiliseres deretter. Ampullene med lyofilisatet lukkes under nitrogenatmosfære. 1 ampulle inneholder 40 mg virksomt stoff N-(2,6-dietylacetanilido)-iminodieddiksyre. M arkering; 9 9m 2 til 6 ml (inneholdende 1-40 mCi) Tc-pertechnetat tilsettes hver gang ved hjelp av en sprøyte i ampullen med

virksomt stoff. Etter fullstendig oppløsning innsprøytes til opp-løsningen i ampullen 50 yg Sn2Fe(CN)g-lyofilisat (eks. lb). Suspensjonen homogeniseres ved lett rysting. Etter 5til 10 minutter frafiltreres suspensjonen over et 0,2 y-Millex-filter fra firmaet Millipore. Filtratet anvendes.

Eksempel 2

4,0 g N-(2,6-dietylacetanilido)-iminodieddiksyre bringes i oppløsning i ca. 50 ml destillert vann ved tilsetning av 5-normal NaOH (pH~9,0). Ved tilsetning av 2-normal HC1 innstilles pH til 6,5. Den klare oppløsning sterilfiltreres gjennom et 0,2 u-Millipore-filter og etterspyles med ca. 10 ml destillert vann. 20 ml Sn2Fe(CN)g-homogenisat fra Eksempel la settes til filtratet under omrøring av suspensjonen og suspensjonen fortynnes med destillert vann til et sluttvolum på 100 ml. Suspensjonen oppdeles under stadig omrøring i et volum på hver gang 1,0 ml i 10 ml-ampuller og lyofiliseres deretter. Ampullene med lyofilisatet lukkes under nitrogenatmosfære. Hver ampulle inneholder 4 0,0 mg virksomt stoff N-(2,6-dietylacetanilido)-iminodieddiksyre og 50 yg Sn2Fe(CN)g.

Markering;

2 til 6 ml (inneholdende 1 til 40 mCi)

99m

Tc-pertechnetat innsprøytes i ampullene med virksomt stoff og reduksjonsmiddel. Ved omrystning homogeniseres, og etter 5 til 10 minutter frafiltreres suspensjonen over 0,2 y-Millex-filter. Filtratet anvendes.

Eksempel 3

2,0 g véinnfri inosithexafosforsyre-Na-salt (natrium-fytat) oppløses i ca. 50 ml destillert vann (pH^vlO). Ved tilsetning av 2-normal HCl innstilles pH på 6,5. Den klare opp-løsning sterilfiltreres gjennom et 0,2 y-Millipore-filter og etterspyles med ca. 10 ml destillert vann. Etter tilsetning av 20 ml Sn2Fe(CN)g-homogenisat fra Eksempel la fortynnes suspensjonen med destillert vann til et sluttvolum på 100 ml. Suspensjonen oppdeles under stadig omrøring i et volum på hver 1,0 ml i 10 ml-ampuller og lyofiliseres deretter. Ampullene med lyofilisatet lukkes under nitrogenatmosfære. 1 ampulle inneholder 20 mg virksomt stoff natrium-fytat og 50 yg Sn2Fe(CN)g. Markeringen foregår som i Eksempel 2.

Eksempel 4

2,5 g tetranatriumdifosfat-dekahydrat og 150 mg ascorbinsyre oppløses i ca. 50 ml destillert vann (pH^7 til 8). Ved tilsetning av 0,5-normal HC1 innstilles pH til 6,0.

Den klare oppløsning sterilfiltreres over et 0,2 u-Millipore-filter og etterspyles deretter med ca. 10 ml destillert vann. Til filtratet has 15 ml Sn2Fe(CN)g-homogenisat fra Eksempel la under omrøring og suspensjonen fortynnes med destillert vann til et sluttvolum på 100 ml. Til lyofilisering fylles hver gang 1,0 ml i 10 ml-ampuller og ampullene med lyofilisatet lukkes under nitrogenatmosfære. 1 ampulle inneholder 15 mg tetranatriumdifosfat, 1,5 mg ascorbinsyre og 37,5 yg Sn2Fe(CN)g.

Markeringen foregår som i Eksempel 2.

Eksempel 5

2,4 g dietylentriaminpentaeddiksyre (DTPA) suspenderes

i ca. 50 ml destillert vann. For oppløsningen økes pH ved tilsetning av 5-normal NaOH til 9 til 10, tilbakestilles deretter med 1-normal HC1 til pH 7,0. Den klare oppløsning sterilfiltreres over et 0,2 y-Millipore-filter og etterspyles deretter med ca. 10 ml destillert vann. Til filtratet tilsettes 2,0 ml Sn2Fe(CN)g-homogenisat fra Eksempel la under omrøring og suspensjonen fortynnes med destillert vann til sluttvolum på 100 ml. Til lyofilisering fylles hver gang 1,0 ml i 10-ml-ampuller og ampullene med lyofilisatet lukkes under nitrogenatmosfære. 1 ampulle inneholder 24 mg DTPA og 5 yg Sn2Fe(CN)g.

Markeringen foregår som i Eksempel 2.

Eksempel 6

2,0 g 1-hydroksyetyliden-l,1-difosfonsyre (HEDP) oppløses i ca. 50 ml destillert vann (pH~l,5). Ved tilsetning av 5-normal NaOH innstilles pH på 6,5. Den klare oppløsning sterilfiltreres over et 0,2 y-Millipore-filter og etterspyles deretter med 10 ml destillert vann. 2,0 ml Sn2Fe(CN)g-homogenisat fra Eksempel la tildryppes under omrøring.

Etter innstilling av 100 ml sluttvolum med destillert vann lyofiliseres hver gang 1,0 ml av suspensjonen i 10 ml-ampuller. Ampullene med lyofilisat lukkes under nitrogenatmosfære.

1 ampulle inneholder 20 mg HEDP og 5 yg Sn2Fe(CN)6.

Markeringen foregår som i Eksempel 2.

E ksempel 7

2 0,0 g kalsiumglykoheptonat oppløses sammen med 10 ml 0,1-normal HC1 i ca. 120 ml destillert vann, etter ca. 5 min. innstilles pH med 0,1-normal NaOH på 6,0. Den klare oppløsning sterilfiltreres over et 0,2 y-Millipore-ftiter og etterspyles deretter.med ca. 10 ml destillert vann. 16,0 ml Sn2Fe(CN)g-homogenisat fra Eksempel la tildryppes under omrøring og deretter fortynnes suspensjonen med destillert vann til 200 ml. Til lyofilisering tilsettes hver gang 2,0 ml av suspensjonen i 10 ml-ampuller. Ampullene med lyofilisat lukkes under nitrogenatmosfære. 1 ampulle inneholder 200 mg [kalsiumglykoheptonat og"40 yg Sn2Fe(CN)g.

Markeringen foregår som i Eksempel 2.

E. Fremstilling av radioaktivt 113Sn„2 Fe(CN) 6,

Oppløsning 1; 200 mg SnCl2.2H20 oppløses i 2,0 ml 2-normal HC1.

Oppløsningen filtreres over et 0,2 y-millex-filter fra firmaet Millipore.

1 ml inneholder 100 mg SnCl2.2<H>20.

O ppløsning 2: 240 mg K4Fe(CN)6.3H20 oppløses i 2,0 ml 2-normal HCl og oppløsningen filtreres deretter over et 0,2 y-millex-filter fra firmaet Millipore.

1 ml inneholder 120 mg K4Fe(CN)g.3H20.

Oppløsning 3: 20 mCi (=2 mg) natrium-"<L>13Sn-hexaklorostanat (Amersham/England) i 6-molar HCl nøytraliseres med 5-normal NaOH til pH<~4. Etter pH-innstilling til 5,5 med 2-normal natriumacetat reduseres <113>Sn(IV)-oppløsningen med 2-normal ammoniumsulfid til <113>Sn(II).. Utfellingen av <113>Sn-sulfid isoleres ved sentrifugering og vaskes med 0,2 molar acetatpuffer

(pH=6,5). Utfellingen oppløses i 2 ml 6-normal HCl og oppvarmes for å fjerne svovelhydrogen ca. 5 minutter til kokning, deretter

fjernes den uoppløselige del ved sentrifugering. Filtratet (/<*>>-2ml) inneholder <113>SnCl2. Den spesifikke aktivitet er ca. 10 mCi/ml.

Fremstilling: 0,5 ml nyfremstilt oppløsning 1 og 0,2 ml nyfremstilt oppløsning 3 (inneholdende 2 mCi) blandes under nitrogenatmosfære. Under omrøring tildryppes 0,8 ml oppløsning 2. Til fullstendig reaksjon omrøres suspensjonen ytterligere ca. 30 minutter. Utfellingen isoleres fra det ovenstående ved sentrifugering. For fullstendig fjerning av eventuelle gjenblivende fremmedioner vaskes utfellingen med 4 x 3 ml 1-normal HCl, 4 x 5 ml destillert vann og 3 x 5 ml vannfritt etanol. Utfellingen tørkes i vakuum (15 mm Hg) ved ca. 35°C. Utbytte ca.

113

100 mg. Den spesifikke aktivitet utgjør 1 mCi i 5 mg Sn2Fe(CN)g.

For de ytterligere undersøkelser forarbeides den radio-113

aktive Sn2Fe(CN)g-utfelling som i Eksempel la.

E ksempel 8

Fremstillingen av natriumfytat-ampuller foregår ifølge 113

Eksempel 3 og med det radioaktive Sn0Fe(CN), fra avsnitt E.

99m

Etter markering av produktet med Na- Tc-pertechnetat overprøves aktivitetsfordelingen av "'""'"^Sn. 80 til 90% av "'""''^Sn-aktiviteten

9 9m

ble funnet i bundet form ( Tc-fytat).

Eksempel 9

Fremstillingen av N-(2,6-dietylacetanilido)-imino-eddiksyre-ampuller foregår ifølge Eksempel 2 og med <113>Sn„Fe(CN)fi

9 9m

fra avsnitt E. Etter markering med en Na -TcO.-oppløsning

113

ble det funnet 65 til 75% av Sn-aktiviteten i bundet form.

(<99m>Tc-/N(2,6-dietylacetanilido)-iminodieddiksyre/).

Eksempel 10

Fremstilling av kalsiumglykoheptonat-ampuller fore-

går ifølge Eksempel 7 og med ll 3Sn-FetCN),. fra avsnitt E. Etter

9 9m

markering med Na- Tc-pertechnetat ble det funnet 8 til 12% av 113 99m

Sn-aktiviteten' i bundet form ( Tc-glykoheptonat).

E ksempel 11

a) Under aseptiske betingelser finhomogeniseres 350 mg Sn3/Fe(CN) g/2-pulver i en 100 ml målekolbe først i ca. 20 ml sterilt og pyrogenfritt vann under nitrogenatmosfære ved hjelp av et ultralydbadfra Brausonic. Homogenisatet fortynnes med vann til et volum på 100 ml, steriliseres deretter to timer ved 80°C i autoklav. 1 ml tilsvarer 3,5 mg Sn3/Fe(CN) 2.

b) Som i Eksempel 3 oppløses 2,0 g vannfritt natrium-fytat, sterilfiltreres, blandes med 1 ml Sn3/Fe(CN)g72~

homogenisat fra avsnitt a) og fortynnes til sluttvolum med lOOml. Suspensjonen oppdeles under stadig omrøring i et volum på hver gang 1,0 ml i 10 ml-ampuller og lyofiliseres deretter. 1 ampulle inneholder 20 mg Na-fytat og 35 yg Sn3/Fe(CN)g/2.

Markeringen foregår som i Eksempel 2.

Eksempel 12

Som I Eksempel 5 blandes dietylentriaminpentaeddiksyre (DTPA) med 0,1 ml Sn3/Fe(CN) g72-homogenisat fra Eksempel lia. Etter lyofilisering inneholder 1 ampulle 24 mg DTPA og 3,5 yg Sn3/Fe(CN)g/2. Markeringen foregår som i Eksempel 2.

E ksempel 13

Som i Eksempel lia tilberedes et SnS-homogenisat

med en konsentrasjon av 3,0 mg SnS pr. 1 ml homogenisat. Herav fremstilles de bruksferdige ampuller av Na-fytat resp. DTPA som i Eksempel 3 resp. 5. 1 ampulle av Na-fytat-Kit inneholder 2 0 mg virksomt stoff og 30 yg SnS. 1 ampulle av DTPA-kit inneholder 24 mg virksomt stoff og 3 yg SnS.

Eksempel 14

Som i de foregående eksempler lar de bruksferdige ampuller seg fremstille av Na-fytat resp. DTPA i konsentrasjon på 20 mg Na-fytat og 30 yg SnTe resp. av 24 mg DTPA og 3 yg SnTe.

Claims (8)

1. Fremgangsmåte til fremstilling av radiofarmasøytika med isotopen Technetium-99m, karakterisert ved at det blandes med hverandre a) en vandig oppløsning av det kje miske stoff som skal markeres, b) den for markeringen beregnede mengde av pertechnetat og c) en vandig suspensjon av tinn(II)-jerncyanid av formel Sn2Fe(CN)g resp. Sn^/ Fe(CN)g72 eller av tinn(II)-sulfid eller tinn(II)-tellurid i en mengde som.referert til reduksjonen av pertechnetationet med formel TcO^ til technetium-ioner med lavere verdighet, danner et overskudd således at først tilsettes pertechnetat b) eller suspensjonen c), det dannede tofasesystem holdes i suspensjon og etter avslutning av reduksjonen av pertechnetatet adskilles den faste fase fra den oppløsning som inneholder det med technetium-9 9m markerte kjemiske stoff.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1,karakterisert ved at det anvendes Sn2Fe(CN)g eller Sn^/Fe (CN) g/2 * en mengde på 0,0001 til 0,005 mg pr. mg av det kjemiske stoff som skal markeres.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det anvendes tinn(II)-tellurid eller tinn(II)-sulfid i en mengde fra 0,0001 til 0,010 mg pr. mg av det kjemiske stoff som skal markeres.

4. Fremgangsmåte ifølge ett av kravene 1-3, karakterisert ved at pH-verdien av oppløsning a) utgjør 2 til 9.

5. Fremgangsmåte ifølge ett av kravene 1-4, karakterisert ved at ådskillelsen av den faste fase gjennomføres ved frafiltrering, dekantering, sentrifugering eller adsorbsjon på en egnet overflate.

6- Fremgangsmåte ifølge ett av kravene 1-4, karakterisert ved at det blandes oppløsning a) og suspensjon c), blandingen lyofiliseres og lyofilisatet blandes med oppløsning b).

7. Ampulle til gjennomføring av fremgangsmåten ifølge krav 5,karakterisert ved at dens vegg er overtrukket med et egnet inert adsorbsjonsmidde1 og at det er adsorbert tinn(II)-jerncyanid, tinn(II)-sulfid resp. tinn(II)-tellurid på adsorpsjonsmidlet.

8. Ampulle til gjennomføring av fremgangsmåten ifølge krav 5,karakterisert ved at dens vegg er overtrukket med et sjikt av adsorbert tinn(II)-tellurid.