NO145069B - Roterende verktoey for overflatebearbeidelse - Google Patents

Abstract

Roterende verktøy for overflatebearbeidelse.

Description

Oppfinnelsen vedrører et roterende verktøy

for overflatebearbeidelse, eksempelvis glødeskallfjerning, rustfjerning, rengjøring osv. med flere radielt anordnede, elastisk bøybare skjæreelementer hvis radielle dimensjon er betraktelig større enn den i rotasjonsretningen målte tykkelse, hvilke skjæreelementer ved sine indre ender er samholdt i et nav, særlig presset sammen, og ved sine frie ender ligger i innbyrdes avstander på en rotasjonsflate.

Verktøy av denne type er kjent. Således beskriver eksempelvis US patentskrift 3078624 et verktøy bestående av flere, i radielle plan anordnede platepar som ved sine innerliggende ender er forbundne med hverandre ved hjelp av strimler. Mellom platene i et platepar er det anordnet et skumplastskikt, slik at arbeidsflaten er helt lukket når verktøyet står stille. Når verktøyet går vil det mellom plateparene danne seg vilkårlige avstander, hvor kjølevæske eller kjøleluft kan gå inn. På platen er det på

en eller begge sider påført et poleringsmiddel og eventuelt et beskyttelseskikt.

Fra US patentskrift 2913857 er det kjent en slipeskive som består av flere radielle plater som er sammen-klebet til en enhet. De enkelte lameller kan ikke bøye seg under bruk, fordi det i realiteten foreligger en kompakt slipeskive (med (inhomogen oppbygging).

Ved kjente verktøy av den innledningsvis nevnte type er skjæreelementenes stivhet ikke særlig stor, og skjære-trykket som kan opptas av elementene er derfor også lavt.

For å øke skjæreelementenes stivhet ved kjente verktøy har

man eksempelvis anordnet mellomlegg mellom hosliggende skjæreelementer, og det er også kjent å ha avstivningsribber på skjæreelementene. Slike tiltak gir imidlertid ikke tilfreds-stillende resultater. Under drift vil skjæreelementene bøye seg så sterkt at det ikke er endeflatene men sideflatene som arbeider.

De kjente verktøy er således ved normal drift ikke særlig virkningsfulle og kan i en og samme arbeidsgang bare fjerne et meget tynt materialskikt. Dersom man anvender betydelige krefter (mer enn 1 kp/mm skjaerebredde) , så vil skjæreelementene kunne ødelegges som følge av overoppheting eller utmattingsbrudd.

Fra østerriksk patentskrift 313742 er det

kjent et roterende verktøy som har flere radielt anordnede og i tverr-retningen ved hjelp av to ringer sammenholdte trådbørster som ved den ene enden er forbundne med hverandre til en sats og med den andre enden danner verktøyets arbeidsflate i form av en rotasjonsflate. Ved dette verktøy er tråd-børstene innenfor de to ringer presset mot hverandre ved hjelp av et flenspar med koniske pressflater. Summen av trådtverr-snittsflåtene i skjæreområdet utgjør 30 - 93% av den totale arbeidsflate. Dette kjente verktøy adskiller seg fra de ellers kjente trådbørster derved at det arbeider som et sponav-hevende verktøy, det vil si at det tar spon fra emnets overflate. I praksis har det imidlertid vist seg at dette verktøy bare

har begrenset anvendelsesmulighet. Særlig har det vist seg at den pr. tidsenhet borttatte materialmengde blir liten,

og man kan ikke snu dreieretningen under drift.

Hensikten med foreliggende oppfinnelse er å tilveiebringe et roterende verktøy med radielt anordnede, elastisk bøybare skjæreelementer, ved hvilket verktøy man kan oppnå bemerkelsesverdig høye levetider med høy skjære-ytelse, som følge av den spesielle anordning av skjæreelementenes frie ender. Verktøyet skal også være selvskjerpende og skal kunne ta et skikt på noen micron og opp til noen mm. i en og samme arbeidsgang. Verktøyet skal ha en elastisi-tet som gjør det mulig at man ved ujevne arbeidsstykke-overflater også når frem til fordypninger. Dette oppnår man ved et verktøy av den innledningsvis nevnte type, dersom avstanden mellom de frie endene til to hos liggende skjæreelementer i det området hvor en gjensidig berøring oppstår som følge av skjæremomentet, gjøres mindre enn elementtykkelsen i området ved befestigelsesstedet i navet.

På denne måten oppnås en virkningsfull av-støtting av skjæreelementene i skjæreområdet, det vil si at skjærekraften til det element som til en hver tid skjærer, vil opptas av flere i dreieretningen bakenforliggende skjæreelementer. Skjæreelementet bøyer seg derfor bare lite slik at den negative skjærevinkel 30° ikke overstiges og en spondannelse muliggjøres. Spenningen i skjæreelementene vil av denne årsak også ligge langt under bruddspenningen,

og man unngår utmattingsbrudd. Etter endt skjæring blir dessuten det respektive skjæreelement slipt mot emnets overflate.

Det er en fordel dersom skjæreelementene

er bølget i det minste i en retning, fordi man på denne måten ved begrenset verktøydimensjoner kan øke skjæreélement-lengden og derved også verktøyets levetid.

Særlig hensiktsmessig er det dersom skjæreelementene er bølget i innbyrdes loddrette retninger, idet en retning forløper parallelt med verktøyaksen.

Ytterligere trekk ved oppfinnelsen vil gå frem av patentkravene.

Oppfinnelsen skal beskrives nærmere under henvisning til tegningene som viser noen utvalgte eksempler av oppfinnelsen. Fig. 1 viser et sideriss av et roterende skjæreverktøy ifølge oppfinnelsen.

Fig. 2 viser et snitt etter linjen II-II

i fig. 1.

Fig. 3 viser samvirket mellom verktøyet og arbeidsstykket under maskineringen.

Fig. 4 viser et sideriss av et verktøy

med en stopper anordnet på sideflaten ved den frie enden på skjæreelementet.

Fig. 5 viser et sideriss av et verktøy med avstandsorgan anordnet på den ene siden av et skjæreelement. Fig. 6 viser skjæreelementene, med gapene mellom dem utfylt med plastmateriale. Fig. 7 viser et sideriss av et verktøy hvor skjæreelementene er fremstilt av elastiske plater hvis frie ender er forsynt med høyhastighets-skjæremateriale.

Fig. 8 viser et sideriss av et verktøy

hvor de frie endene til de elastiske plater er forsynt med et slipende materiale. Fig. 9 viser et sideriss av et verktøy med skjæreelementer fremstilt av to sammenkoblede elastiske plater som tjener som belegg for en sentral plate. Fig. 10 er et sideriss av et verktøy hvor skjæreelementene er fremstilt av elastiske plater (front-dekselet er fjernet).

Fig. 11 er et delvis gjennomskåret oppriss

av et roterende skjæreverktøy, innbefattende et sett av et antall grupper av radielt anordnede elastiske skjæreelementer.

Fig. 12 viser et delvis gjennomskåret frontriss av et verktøy. Fig. 13 viser et sideriss av et roterende skjæreverktøy med korrugerte skjæreelementer. Fig. 14 og 15 viser sideriss av verktøydeler med korrugerte skjæreelementer. Fig. 16 viser et sideriss av et verktøy hvor skjæreelementene er fremstilt av elastiske stenger hvis frie ender er forsynt med høyhastighets-skjæremateriale. Fig. 17 er et sideriss av et verktøy som i fig. 16, hvor de frie endene av de elastiske stenger er forsynt med et slipende materiale. Fig. 18 viser et sideriss av et verktøy hvor skjæreelementene er fremstilt av elastiske stenger. Fig. 19 viser et grunnriss av en del av verktøyet i fig. 18. Fig. 20 viser et frontriss delvis gjennomskåret av et verktøy, hvor settet innbefatter fra I - XIV par av grupper av radielt anordnede elastiske skjæreelementer. Fig. 21 viser et snitt gjennom et verktøy med skjæreelementene fremstilt av elastiske stenger.

Fig. 22 viser et snitt gjennom et verktøy.

Fig. 23 viser en del av verktøyet med korrugerte elastiske stenger. Fig. 24 viser et frontriss, delvis gjennomskåret, av et verktøy med slisser på den felles skjæreflate: Fig. 25 og 26 er planriss av verktøyets skjæreflate, med anordningen av slissen på en del av verk-tøyets felles skjæreflate.

Skjæreverktøyet ifølge oppfinnelsen består

i hovedsaken av radielt anordnede elastiske skjæreelementer 1 (.fig. 1) som er sammenkoblet ved den ene siden. Her ligger skjæreelementene tett inntil hverandre, mens de ved de frie endene, hvor skjæreelementene danner en felles skjæreflate A, har avstand fra hverandre. I fri tilstand er denne avstand slik at i den sonen hvor de hosliggende frie ender får kontakt med hverandre som følge av at et av skjæreelementene bøyes under skjæringen, er avstanden A slik at den i gjennomsnitt er mindre enn tykkelsen & av et skjæreelement nær skjæreelementets fastgjorte ende.

Skjæreelementene kan være sammenbundet ved de indre ender ved hjelp av konvensjonelle metoder. I dette tilfelle er endene sammenkoblet ved hjelp av sveising.

På endeflatene har verktøyet flenser 2

(fig. 1 og 2) som er forbundet med de sammenkoblede ender av de elastiske skjæreelementer 1. Disse flensene er beregnet for fastklemming av verktøyet på spindelen i en maskin.

Avstanden eller gapet regnes hele tiden

mellom hosliggende skjæreelementer i den felles skjære-

flate A.

Hvert skjæreelement vil, når det har kontakt med den overflate som skal maskineres, av skjærekraften tvinges til å avbøyes i en retning motsatt verktøyets rotas jonsretning. Resultatet er at de.t avbøyede sk jæreelement får kontakt med det bakenforliggende skjæreelement. Dette vil derfor også avbøyes i samme retning, helt til det berører det neste skjæreelement. Dette vil igjen avbøyes og få kontakt med det bakenforliggende skjæreelement, osv. Da hvert skjæreelement under avbøyingen utøver en reaktiv kraft eller motstand, vil, ettersom et stigende antall skjæreelementer progressivt utsettes for en elastisk bøyning, den totale returkraft øke tilsvarende. Så snart den totale returkraft er blitt så stor at den overstiger den kraft som er nødvendig for å skjære av materialspon, vil skjæring oppstå. Deretter vil hele skjære-syklusen gjenta seg for det neste skjæreelement.

Selve skjæreprosessen er vist i fig. 3. Verk-tøyet roterer rundt sin hovedakse i retningen til pilen B og beveger seg samtidig mot venstre relativt arbrédldssty,kkét C. Skjæreelementet la avbøyes derfor mot høyre og vil skjære av et metallspon 3 fra overflaten til arbeidsstykket C. Så snart sponet er løsskåret, vil skjærelementet la presses til rett stilling igjen av de elastiske krefter som virker, og derved blir sponet 3 bragt frem til en sone 4 på overflaten C^.

Samtidig med skjæringen skjer det noe som er vel så vesentlig, idet man nemlig får en kontinuerlig selvskjerping av verktøyet.

Hvert skjæreelement skjerpes nemlig når det beveger seg mot skjæresonen. Endeflaten glir over overflaten på den maskinerte, og derfor også herdede del av arbeidsstykket C. Resultatet er at endedelen av skjæreelementet blir slitt ned litt og derved får man en skjerping av skjærekanten, som befinner seg mellom endeflaten og sideflaten (flanken) av skjæreelementet.

Man får således en spontan selvskjerping av verktøyet, og resultatet er at verktøyet derfor kan arbeide 1000 eller flere timer uten ekstra skjerping.

Mellom de hosliggende skjæreelementer kan det anordnes avstandselementer for å begrense avbøyingen av skjæreelementenes frie ender under skjæringen.

Et slikt konstruktivt trekk reduserer i vesentlig grad de spenninger som oppstår under skjæringen i skjæreelementets kritiske tverrsnitt, og resultatet er at verktøyet får lengre levetid.

I fig. 4 er det anvendt avstandselementer i form av små knaster 5 anordnet på sideflatene til skjæreelementenes frie ender. I dette tilfelle er altså avstanden A regnet mellom knasten eller stoppere 5 på skjæreelementet 1 og det hosliggende skjæreelement la, dvs. innenfor den sone hvor de frie ender til de hosliggende skjæreelementer 1 og la får kontakt under avbøying ved skjæring. Avstanden A er mindre enn tykkelsen 6 av et skjæreelement nær den fastgjorte enden.

Knastene 5 kan tilveiebringes ved å ekstru-dere deler av flankene til skjærelementene eller f.eks. ved å fastsveise eller fastlime korte bolter eller lignende på flankene.

Fordelaktig kan avstandselementene være fremstilt som skilleelementer. Fig. 5 viser en slik utførelse hvor skilleelementene 6 er anordnet mellom de hosliggende elementer 1 og la.

Avstanden A regnes da mellom skilleelementet

6 fastgjort på flanken til skjæreelementet 1 og den frie enden av skjæreelementet la.

Verktøy med slike skilleelementer 6 mellom skjæreelementene er fordelaktige ved maskinering av f.eks. slike materialer som plast, tre eller i de tilfeller hvor de frembragte spon helst ikke skal oppdeles. Et slikt verk-tøy kan også med fordel anvendes ved maskinering av bløte metaller, f.eks. aluminium eller legeringer med aluminium..

Under skjæringen tjener skilleelementene til å tilveiebringe en viss tidsforsinkelse i kontakten til de to hosliggende skjæreelementer med den overflate som maskineres. Under denne tidsforsinkelse kan kjølemiddel fremmates til overflaten som maskineres, for å kjøle denne, og således hindre dannelse av brente steder.

Eksperimenter har vist at ved maskinering av visse materialer som f.eks høylegerte titaniumtilsatte stål, er det fordelaktig, for å få et godt utseende av den maskinerte flate, å benytte verktøy hvor avstandselementene er av et plastmateriale. Plastmaterialet utfyller i det minste en del av gapet A mellom de hosliggende skjæreelementer langs skjæreelementenes lengde og tjener også som begrensnings-elementer for utbøyingen av skjæreelementenes frie ender under skjæringen. Som vist i fig. 6 utfyller et polyetylen-plastmateriale 7 helt gapet A mellom skjæreelementene 1 og la.

Forsøk har vist at for å få lang levetid for verktøyet, er det nødvendig at de frie ender til skjæreelementene er så lange som mulig. Jo lengre de frie endene, desto større blir imidlertid gapene mellom de hosliggende skjæreelementer, og det resulterer i en øket avbøying av skjæreelementene under skjæring. Dette påvirker da selv-sagt levetiden i en negativ retning. En mulig løsning er å øke diameteren til verktøyets felles skjæreflate. En slik måte for å oppnå en lengre levetid for verktøyet er imidlertid ikke praktisk i alle tilfeller. Således vil f.eks. et verktøy med en diameter på over 800 mm være praktisk talt ubrukbart fordi det er for stort og plasskrevende, og for å få en skikkelig levetid burde verktøyet ha en diameter på mellom 1600 og 2400 mm.

For å løse dette problem, dvs. for å øke lengden av skjæreelementene samtidig som man bibeholder diameteren til den felles skjæreflate uendret, kan man korrigere skjæreelementene på en slik måte at deres korrugeringer er anordnet i det minste i en retning som er parallell med verk-tøyets rotasjonsakse.

Et skjæreelement kan være fremstilt av en elastisk plate 8 (fig. 7) hvis frie ende er forsynt med et høyhastighetsmateriale utformet som en skjærebit 9. Avstanden A er da mellom skjærebiten og hosliggende plate.

En slik konstruksjon av skjæreelementet egner seg godt formaskinering av varme metaller, f.eks. for be-handling av valseblokker eller for fjerning av støpehud fra støpeblokker. Det anvendte høyhastighets-skjæremateriale vil forlenge levetiden, pga. at det har gode termiske mot-standsegenskaper. Når det gjelder fjerning av støpehud, så muliggjøres dette ved en slik konstruksjon uten at det foreligger fare for at man skal fjerne biter fra skjære-kantene som følge av hårde innleiringer som måtte befinne seg i overflaten til arbeidsstykket som maskineres.

Ved maskinering av stålbånd er det fordelaktig å utforme skjæreelementet 10 (fig. 8) av en elastisk plate 11 som ytterst er forsynt med et slipemateriale 12. I dette tilfelle dannes gapet eller avstanden A mellom to hosliggende overflater på slipematerialet. Verdien 6 er karakteristisk for skjæreelementets tykkelse nær dets fastgjorte ende og verdien <5^ er karakteristisk for skjæreelementets tykkelse i verktøyets felles skjæreflate.

Et slikt verktøy egner seg meget godt for sliping av arbeidsstykker bestående av materialer som har en tendens til glasering ved bruk av konvensjonelle slipeverk-

tøy. Det skyldes at under slipingen ved bruk av det nye verktøy vil hvert av skjærelementene etter at det har skåret løs spon fra overflaten på arbeidsstykket, bringe disse for-over under den etterfølgende utretting.

På grunn av at både verktøyet som en helhet og de enkelte skjæreelementer har en fleksibilitet egner verktøyet seg godt for fine slipearbeider, særlig for maskinering av store overflater slik man finner det i båndmaterialer,. og kvaliteten av den ferdige overflate blir derved bedre. -

Et skjæreelement 13 (fig. 9) kan være fremstilt av to elastiske plater 14 som er forbundet med hverandre og tjener som et belegg for en sentral plate 15 bestående av et slipemateriale.

I dette tilfelle dannes gapet A mellom sideflatene (flankene) til de hosliggende skjæreelementer 13 og 13a og verdien 5 er karakteristisk for tykkelsen av de sammenkoplede elastiske plater 14 nær de fastgjorte ender.

En slik konstruktiv utførelse av et skjæreelement 13 egner seg godt for et verktøy som skal brukes for maskinering av høyherdede materialer, inkludert varmebehand-lede karbonstål.

Skjæreelementet kan fremstilles som en elastisk plate 16 (fig. 10). I så tilfelle, kan man, for å få den nød-vendige avstand A mellom de frie endene til de hosliggende elastiske flater i verktøyet, beregne lengden 1 til den elastiske plate fra formelen:

D =diameteren til verktøyets felles skjæreflate A,

6^= tykkelsen til den frie enden av en plate nær verktøyets

felles skjæreflate,

A = gapet eller avstanden mellom de frie ender av hosliggende elastiske plater innenfor den sone hvor de får kontakt med hverandre under skjæring.

Dette gap (som i hovedsaken er lik avstanden mellom de frie endene til hosliggende skjærelémenter innenfor den sone hvor de får kontakt med hverandre under skjæring) har en verdi som kan defineres som gjennomsnittsverdien for alle slike gap i verktøyet.

Man har funnet at man får en lang levetid for verktøyet dersom gapet A er minst fem ganger mindre enn tykkelsen <5 til platen 16 nær det punkt hvor platen er fastgjort i verktøyet. Man har også funnet at jo lavere dette forhold er, desto større er den tillatelige skjærekraft som kan utøves i verktøyets felles skjæreflate A.

Ved konstruksjonen av et slikt verktøy bestemmes forholdet for en bestemt størrelse av skjærekraften. Verdien D, dvs. diameteren til verktøyets felles skjæreflate A, velges ut i fra konstruktive hensyn.

For virkelig å oppnå den på forhånd ønskede verdi av forholdet | i et verktøy, hvor tykkelsen av platen er den samme over hele lengden av platen, dvs. at 6 = 6^-,

med den kjente verdi av diameteren for verktøyets felles skjæreflate, bør verdien 1 bestemmes ut fra ligningen.

I de tilfeller hvor verdien 1 finnes av ligningen

vil den virkelige oppnådde verdi av gapet A være mindre enn

den på forhånd bestemte. Verdien av forholdet vil like-ledes være mindre enn det ønskede og verktøyet vil derfor ha en viss margin for skjærekraften.

For å gjøre dette klarere skal man se på et eksempel.

Dersom tykkelsen av platen 16 (fig. 10), 6=1 mm (idet denne tykkelse bibeholdes over hele léngden av platen), gapet A mellom de hosliggende plater er lik 0,1 mm og diameteren D for verktøyets felles skjæreflate A er lik 500 mm, så vil den numeriske verdi av lvære: Under forutsetning av at de sammenkoplede ender av platene danner et sylindrisk hulrom, vil diameteren D^ til hulrommet være lik

Overflaten til det sylindriske hulrom kan oppta

et antall plateendeflater n, som bestemmes ut fra. formelen:

6 = tykkelsen til platen ved dens fastgjorte ende.

Et slikt antall plater vil være anordnet over verktøyets felles skjæreflate A med en deling t, som bestemmes ut fra formelen:

Da verdien av delingen t bestemmes av summen av tykkelsen 6^ til platen 16 og størrelsen av gapet A mellom hosliggende plater, vil således gapet ved en tykkelse 6^ =

1 mm være

Denne verdi gjelder ved skjæreflaten og ^ tykkelsen til platen ved verktøyets skjæreflate.

I de tilfeller hvor verdien 1 er mindre enn den man finner ut fraligningen, f.eks. 1-15 mm, så vil diameteren til det sylindriske hulrom være

I dette tilfelle vil det være n1 plateendeflater på overflaten til det sylindriske hulrom som har diameteren D|, og n^ bestemmes ut fra formelen Antallet n1 plateendeflater vil ved verktøyets felles skjæreflate A være anordnet med en deling t^, som bestemmes ut fra formelen hvor A1l= - 8^ = 1,065 - 1.000 = 0,065 mm, dvs. at gapet A^ er mindre enn gapet A:

Et verktøy med slike skjæreelementer er meget enkelt i konstruksjon, det er billig og det kan anvendes for maskinering av relativt myke materialer såsom plast, med bredden av den maskinerte overflate ikke over 100 mm, dersom den maskinerte overflate ikke skal oppfylle visse spesielle krav.

For å fjerne lokale, dypt lokaliserte defekter i arbeidsstykkene som maskineres, kan det fordelaktig anvendes et verktøy som vist i fig. II hvor verktøyet har tre grupper I, II og III av radielt anordnede elastiske skjæreelementer 17, 18 og 19. De sammenkoblede ender i hver gruppe danner et sylindrisk hulrom og tilsammen danner disse sylindriske hulrom et sylindrisk hulrom E. De frie endene til skjæreelementene bringes sammen i en felles skjæreflate A^, hvis bredde i hovedsaken er lik bredden til de respektive skjære-elementers frie ende.

Det skal også her gis regneeksempel, hvor man går ut fra følgende parametre:

og bredden av verktøyets felles skjæreflate A skal i det ves-entlige være lik bredden til den frie enden av et skjæreelement. Delingen t i den felles skjæreflate A^ vil da være

For en slik verdi av delingen t i verk-tøyets felles skjæreflate A^, hvis bredde i hovedsaken er lik bredden av den frie enden av et skjæreelement, vil man få et antall n2 skjæreelementer som bestemmes ut fra formelen:

Det er er klart at de faste endene til et slikt antall skjæreelementer ikke kan anordnes langs diameteren T)^ i en enkelt gruppe på samme måte som de frie endéne er anordnet ved den felles skjæreflate A, hvor man jo har en meget større diameter D. Avrundes antall skjæreelementer til 525, så vil det si at man i hver gruppe I, II og III vil få 175 elementer. Antar man at hver gruppe inneholder 17 5 radielt anordnede skjæreelementer og at sideflatene til deres sammenkoblede ender har kontakt med hverandre, så vil delingen ved overflaten av det sentrale hulrom være lik tykkelsen 6 til et skjæreelement. Den virkelige diameter til hulrommet i hver gruppe (eller diameteren D2 i det felles hulrom E) kan bestemmes ut fra formelen:

<n>2 = antall skjæreelementer pr. gruppe

3 6 = tykkelsen til skjæreelementet.

D0 blir da = 175. 1 55 mm

314

r

Den minste lengde 1^ til et skjæreelement bestemmes av formelen

I eksemplet har skjæreelementet 19 i

gruppen III den minste lengden.

Som det vil gå frem av eksemplet, vil ut

fra det faktum at f = j forholdet H overskride en tredjedel,

og dette muliggjør et verktøy med liten diameter og med store lengder av skjæreelementene.

Ved fremstillingen av et slikt verktøy settes tre og tre plater side om side, idet platen 17

heller mot venstre i fig. 11, platen 19 står rett og platen 18 heller mot høyre. Ved kjernen (diameter D^) har platene innbyrdes kontakt og stilles på samme aksiale linje, idet platene knekkes etter behov og sveises sammen (ved S).

Slike verktøy kan eksempelvis brukes for avskjæring av relativt store mengder av metallmaterialer, særlig med hensyn til å eliminere lokale defekter.

For å fjerne defekter i myke materialer såsom kobber eller aluminium, kan det som skjæreelementer benyttes elastiske plater. Ved maskinering av hårdere materialer er det fordelaktig å bruke skjæreelementer fremstilt av elastiske plater forsynt med biter av et høyhastighets-skjære-materiale. Verktøy av samme konstruksjon, men med skjæreelementer forsynt med et slipemateriale kan med fordel benyttes ved maskinering av arbeidsstykker fremstilt av materialer med stor hårdhet. Maskineringen utføres da som en sliping, med høyere periferihastigheter ( ca. 60 m pr. sekund).

Verktøyet kan innbefatte grupper av

radielt anordnede elastiske skjæreelementer 20 og 21 (fig.

12) hvor skjæreelementenes frie ender har breddene b^ og b2 som er større enn de respektive bredder B, og B2 ved de innfestede ender. De innfestede ender danner flere sylindriske hulrom i en antall svarende til antall grupper, i dette tilfelle tre, og disse hulrommene flukter med hverandre i rotasjonsaksens lengdéretning.

Bredden F til verktøyets felles skjæreflate A2 er lik den totale lengden til hulrommene eller kan være større, i samsvar med bredden til de frie endene av skjæreelementene.

Slikt verktøy kan eksempelvis anvendes

ved maskinering av brede båndmaterialer tvers over hele bredden, da verktøyet nemlig kan ha en felles skjæreflate A2 med den ønskede på forhånd valgte bredde.

Konstruktivt kan et slikt verktøy fremstilles av plater som har en relativt stor lengde, samtidig som den felles skjæreflate har en liten diameter. Man kan med et slikt verktøy få en så lav verdi av forholdet -r- at verktøyet fåo r en høyere levetid.

Det skal også her gis et regneeksempel.

Man tenker seg at det er ønskelig med et verktøy hvor bredden

F er lik 240 mm, lengden 1 til skjæreelementene er lik 7 0 mm

og den numeriske verdi av forholdet er lik en femtedel (under forutsetning av at 6^= 6 =1 mm).

Delingen t for skjæreelementene ved den felles skjæreflate beregnes da ut fra formelen:

Antall n skjæreelementer pr. gruppe er fordelt over verktøyets felles skjæreflate med en diameter

D = 240 mm er da: t Imidlertid kan man bare ha n^ skjæreelementer ved verktøyets sylindriske hulrom, og med utgangspunkt i at skjæreelementene berører hverandre med sine side-flater ved det sylindriske hulrom i verktøyet, får man Utfører man divisjonen

så finner man at — i dette tilfelle er lik 2.

nl

For å oppnå de på forhånd valgte parametre

ved et verktøy av denne type er det derfor nødvendig at hver gruppe skjæreelementer i verktøyet ved verktøyets felles skjæreflate inneholder to ganger så mange frie ender som antall sammenkoblede ender som kan opptas på overflaten til den sylindriske hulning. En slik effekt oppnås som følge av det faktum at bredden b2 til den frie enden av et skjæreelement 20 er større enn og utgjør et multiplum av bredden B1 til den faste enden, mens bredden b 2 til den frie enden av hvert skjære-

element 21 er større enn og utgjør et multiplum av bredden B2

til den faste enden.

I det ovenfor nevnte eksempel vil multiplum-

faktoren være lik 2, dvs.

Underhensyntagen til at bredden F for verk-tøyets felles skjæreflate er lik den totale lengden til alle hulrom som formes av gruppene i verktøyet (da dette nemlig er den mest hensiktsmessige verktøykonstruksjon),

og med antagelse av at b2 = 1/2 b^ vil man for b^ og B2 få de numeriske verdier

B1 = 2b2 = F = 200 mm, og b2 = 100 mm,

idet b1 = 2B1, med B^^ = 100 mm, og b2 = 2B2 = 100 mm, idet B2 = 50 mm.

Ved konstruksjon av et slikt verktøy forsynt med spesielle spisser eller biter på skjæreelementene, vil tykkelsen^ til et skjæreelement ved verktøyets felles skjæreflate være en summert verdi som er sammensatt av tykkelsen til en plate og et spisselement, mens tykkelsen 6 til et skjæreelement ved dets faste ende i hovedsaken er lik tykkelsen til den elastiske plate alene.

Ved fremstilling av et verktøy av en slik kontruksjon hvor man har slipematerialet i spissene til skjæreelementene samtidig som man har avstaridsorganene i form av fremspringene stoppere, defineres bredden 6^ av et skjæreelement som den summerte tykkelse av platen forsynt med en spiss av et slipemateriale og tykkelsen til stopperen.

I et verktøy hvor tykkelsen 6^ til et skjæreelement ved verktøyets felles skjæreflate ikke er lik tykkelsen

til skjæreelementet ved den faste enden, dvs. at &^ er forskjellig fra 6, må man ved kalkuleringen av multiplumfaktor-en ta hensyn til denne forskjellen i tykkelser.

I verktøyet i fig. 12 er skjæreelementene fremstilt av elastiske plater og verktøyet kan f.eks. brukes ved en relativt grov rengjøring av overflaten til kobberbarrer i et kontinuerlig støpeanlegg. For maskinering av stålbarrer er det fordelaktig å fremstille skjæreelementene i verktøyet av elastiske plater som er forsynt med biter av høyhastighets-skjæremateriale.

Ved maskinering av stålbånd, er det også praktisk å bruke verktøyet i fig. 12 med skjæreelementene fremstilt av elastiske plater forsynt med biter av en slipemateriale.

Ved de overfor omtalte utførelser av verk-tøyet kan det brukes et hvilket som helst av de nevnte skjæreelementer, avhengig av hva slags arbeide som skal utføres med verktøyet. Det kan også anbringes avstandselementer mellom hosliggende skjæreelementer, for begrensning av utbøyingen av elementenes frie ender.

Samtlige av de foran beskrevne skjæreelementer kan også utføres med korrugert form, slik som er vist med skjæreelementene 22 i fig. 13, men på en slik-måte at korrugeringen bare går i en retning som er parallell med aksen 00 til verktøyets rotasjon.

Fig. 14 viser en del av et verktøy, hvor

et skjæreelement 22 er fremstilt av en elastisk, korrugert plate som er forsynt med biter av et høyhastighets-skjære-materiale. Korrugeringene a er anordnet slik at de strekker seg i lengderetningen til rotasjonsaksen til verktøyet. 6-^ betegner tykkelsen til den frie enden av en korrugert plate og A angir avstanden mellom den frie enden til en elastisk plate og biten på det hosliggende skjæreelement 22.

Fig. 15 viser en del av et verktøy, hvor hvert skjæreelement 22 består av to korrugerte, elastiske plater som er fastgjort til hverandre og tjener som belegg for en sentral plate fremstilt av et slipemateriale. Korrugeringene er her anordnet langs verktøyets rotasjonsakse og verdien A angir avstanden mellom de frie ender av hosliggende skjæreelementer, mens 6^ angir tykkelsen av et skjæreelement ved verktøyets felles skjæreflate.

I de tilfeller hvor overflaten som skal maskineres er utilstrekkelig jevn og det bare skal fjernes et tynt overflatelag av materialet fra arbeidsstykket, f.eks. når man skal fjerne et skallag som har en tykkelse på noen få mikron, fra den ujevne overflaten til et tynt bånd, såvel som ved maskinering av støpte emner, er det fordelaktig å benytte verktøy hvor skjæreelementene er fremstilt av elastiske stenger 23 (fig. 16). De frie endene til de elastiske stengene 23 er forsynt med biter av et høyhastighets-skjæremateriale 24. De andre endene av stengene støter til hverandre med sideflatene, er sammenfestet og holdes fast til plater 25 beregnet for påsetting på en maskinaksel for bruk av verktøyet.

Under lignende betingelser, men ved maskinering av materialer med større hårdheter, er det mer fordelaktig å benytte et verktøy hvor skjæreelementene er fremstilt som stenger 26 (fig. 17), hvis frie ender er forsynt med biter av slipemateriale 27. I et slikt verktøy kan det eksempelvis benyttes diamantstøv i bitene.

For verktøy av den type som er vist i fig. 16 og 17 måles tykkelsen 6^ til et skjæreelement nær skjæreflaten A og tykkelsen utgjøres av den elastiske stang med påsatt bit. Tykkelsen 6 til et skjæreelement nær den faste enden er lik tykkelsen til den elastiske stang i denne sone, og avstanden A er i hovedsaken lik avbøyningen som hvert skjæreelement utfører helt til det får kontakt med det hosliggende element. Denne kontakt skjer nær verktøyets skjæreflate A, idet skjæreelementene får kontakt med hverandre med de bitforsynte ender.

Ut verktøy hvor skjæreelementene fremstilt av elastiske stenger kan anvendes overalt hvor materialet som skal maskineres har et Vickers hårdhetstall ikke over 200

og det ikke kreves noen spesiell kvalitet for den maskinerte overflate (såsom kvalitet i overflatefinish og dybde av det herdede lag i overflaten).

Lengden L (fig. 18) til en elastisk stang bestemmes ut fra ligningen:

L = lengden til den elastiske stang,

D = diameteren til verktøyets felles skjæreflate,

6 2= tykkelsen til en elastisk stang nær verktøyets felles

skjæreflate,

A = avstanden mellom de frie endene til hosliggende elastiske stenger innenfor 'én sone hvor de får kontakt med hverandre

under skjæring,

k = en numerisk faktor innenfor 0,7 til 1,2.

I tillegg er 6^ = d, hvor d = diameteren til den elastiske stang.

Det skal nå vises hvordan man kan finne lengden L til en elastisk stang.

Diameteren D til verktøyets felles skjæreflate velges av konstruktive hensyn og velges som regel mellom 500 og 700-mm.

Forholdet mellom tykkelsen <5^ til en elastisk stang 26 nær den felles skjæreflate og avstanden A mellom de frie endene til hosliggende elastiske stenger innenfor den sone hvor de får innbyrdes kontakt under skjæring. velges i tilpasning til tykkelsen av det metallag som skal fjernes ved hjelp av verktøyet.

Man har funnet at for å skjære løs et lag med en tykkelse på opptil 0,01 mm fra overflaten til ut-glødet lavkarbonstål (med en strekkstyrke 6 strekki 35 kg/mm 2) bør forholdet ligge mellom 6 og 10.

Den numeriske faktor k er avhengig av

den teknikk som benyttes ved anordningen av stengene og man kan regne med at med en mekanisert sammensetning, hvor stengene har rektangulært tverrsnitt, vil k være 0,9 til 1,2. Ved en mekanisert sammensetning av runde stenger vil k være 0,7 til 0,8.

Setter man gjennomsnittsverdiene til de enkelte faktorer inn i ligningen:

så vil man finne lengden L for runde stenger, lunder forutsetning av mekanisert sammensetning av stengene,' mens man ved manuell sammensetning av runde stenger vil få en lengde

I fig. 19 er de elastiske stenger 26 og

26a inntegnet med fullt opptrukne linjer i de stillinger de har når de står fritt ut. Den stiplede linje viser stillingen til en av stengene 26a etter at den er avbøyet og i det øye-blikk den får kontakt med de hosliggende stenger.

Det forekommer ofte i praksis at 'det er ønskelig å fjerne støpehud eller støperester fra arbeidsstykker som har en komplisert form med mange nedtrykninger og uthul-ninger.

I slike tilfeller vil det avgjørende kriterium for valget av verktøy være verktøyets evne til å trenge inn i fordypningene og således skjære av et relativt tykt metallag (opptil 2-5 mm) som samtidig varierer under maskineringen.

Disse krav tilfredsstilles i de fleste tilfeller av et verktøy som vist i fig. 20, hvilket verktøy har minst et par grupper av radielt anordnede elastiske skjæreelementer 28. Skjæreelementene har tilnærmet like lengder og danner med sine sammenkoblede ender et felles globoidalt hulrom E^. De frie endene i hver gruppe er skråttstilt relativt symmetriplanet X-X som er lagt perpendikulært på rotasjonsaksen 0-0, og danner en vinkel a med dette plan. Størrelsen^ av denne vinkel bestemmes ut fra ligningen

D1 = D - 2L

bx = avstanden mellom senterlinjene til stengene i grupper som

er anordnet symmetrisk relativt symmetriplanet,

D = diameteren til verktøyets felles skjæreflate,

L = lengden til skjæreelementet,

0 = forholdet mellom den totale sum av endeareaiene til de frie ender av skjæreelementene ved skjæreflaten og det

totale areal av verktøyets skjæreflate,

0^ = forholdet mellom den totale sum av endeflatearealene

til de sammenkoblede ender av skjæreelementene og det totale areal av sideflaten til det hulrom som dannes av de sammenkoblede ender. Fig. 20 viser bare en dimensjon av bx = b^, dvs. avstanden mellom senterlinjene til stengene i det ytre par grupper I og XIV av skjæreelementet 2 8 og den korrespond-erende vinkel a2 f°r skråstillingen til skjæreelementene. Fig. 20 viser et verktøy som er sammensatt av gruppene I til XIV. Innerendene til skjæreelementene 28

er sammensveiset og fastholdes ved hjelp av dekselplaten 29.

1 verktøyet er det benyttet elastiske stenger som skjæreelementer. Verktøyet kan imidlertid også innbefatte elastiske stenger forsynt med biter av høyhastighets-skjæremateriale er godt egnet til bruk ved maskinering av støpte jernemner hvor det på overflaten forefinnes støpehus eller korn av avkjølt jern. Et verktøy hvor skjæreelementene er forsynt med biter av slipemateriale er godt egnet for maskinering av materialer hvis Vicker-hårdhetstall ikke overskrider 200.

Det skal nå gjennomgås et eksempel på hvordan men finner frem til et verktøys dimensjoner når verktøyet har skjæreelementer fremstilt hovedsakelig som runde, elastiske stenger.

Som utgangspunkt velges en diameter D for den felles skjæreflate lik 200 mm og en bredde b3 for den felles skjæreflate lik 50 mm.

Et slikt verktøy er egnet for maskinering

av overflaten til et medium-karbonstål med en strekkstyrke på 45 kg/mm 2. Forsøket har vist at ved en maskinering av slike stålsorter bør verdien åv faktoren 0 ligge mellom 0,68 og 0,78. Det skal her antas at 0 har en gjennomsnittsverdi på 0 = 0,7.

For at man skal få et verktøy som har en maksimal levetid, bør lengden L av et skjæreelement være så stor som mulig. Denne lengden er imidlertid begrenset av diameteren D til den felles skjæreflate A^ og av den minste dimensjon for D^ hvilken verdi er avhengig av diameteren til maskinakselen som verktøyet skal påsettes.

Antar man for D^ en verdi på 80 mm, så

vil man av ligningen

Størrelsen av verdien 0-^ er avhengig av den oppbyggingsteknikk som benyttes. Forsøk i så henseende har vist at den maksimalt mulige verdi for 0^ for runde stenger er 0,9 06, men denne verdi er i praksis umulig å oppnå. Den manuelle oppbygging av verktøyet vil ha 0^ som ligger mellom 0,82 og 0,84, mens den ved mekanisk sammen-bygning ligger mellom 0,84 og 0,88.

Antar man her at sammensetning av stengene skjer ved hjelp av mekanisk teknikk, så kan man altså anta at har en verdi på 0,85.

Man kan nå beregne vinkelen aj, dvs. vinkelen til overflatene på dekselplatene 29:

Det er her vedt å merke seg at et verktøy '

av en type som er egnet for fjerning av dypt lokaliserte defekter, maskinering av fordypninger eller groper, såvel som maskinering av arbeidsstykker som på overflaten som.skal maskineres har elementer med krummet profil, bør ha en felles skjæreflate som er tilpasset disse profiler.

For maskinering av brede (opp til 0,5 m) og tynne (under 1 mm tykkelse) bånd, hvor oksydfilm eller lag så fine som 5 til 25 mikron skal fjernes fra overflaten, anbefales det å bruke et roterende skjæreverktøy som vist i fig. 21. Dette verktøy har radielt anordnede elastiske skjæreelementer 30 som innerst er sammensveiset ved 31 og begrenser et felles sylindrisk hulrom • Diameteren D til verktøyets felles skjæreflate A bestemmes av ligningen

L = lengden til skjæreelementet,

0 = forholdet mellom den totale sum av endeflatearealene for de frie endene av skjæreelementene ved verktøyets

skjæreflate og det totale areal av verktøyets skjæreflate, 0^= forholdet mellom den totale sum av arealene til de sammenkoblede ender av skjæreelementene og det totale areal av hulrommets sideflate.

På hver ende er anordnet dekselplater 32.

Man har funnet at for avskjæring av et

lag av metall opptil 0,05 mm tykt fra overflaten til et karbonstål med en strekkstyrke opptil 4 5 kg/mm 2, er det hensiktsmessig å bruke et verktøy hvor verdien av 0 ligger mellom 0,68 og 0,78.

Det skal nå beskrives et eksempel for beregning av et verktøy beregnet for fjerning av varmvalseskall med en tykkelse på 0,01 mm fra overflaten av et karbonstål med en strekkstyrke på 38 kg/mm 2.

Man antar at 0 har verdien 0,7.

Verktøyet har skjæreelementer fremstilt som runde stenger og verdien 0^ ligger mellom 0,850 og 0,906.

Når man bruker mekanisk sammensetting av stengene i verktøyet, kan man anta at 01 = 0,9.

Bruker man disse verdier så finner man at

Ved en slik verdi av forholdet ^ har man de følgende mulige kombinasjoner av L og D:

Forsøk har vist at en maskinering av lavkarbonstål bør hensiktsmessig ha en lengde L som ikke underskrider 5 0 mm.

Av tabellen finner man da at diameteren til verktøyets felles skjæreflate ikke bør underskride 450 mm.

Når man velger den optimale verdi av D, må man ta hensyn til at et verktøy med en stor diameter vil ha en lengre levetid enn et verktøy med en mindre 'diameter.

En diameter D over 800 mm vil imidlertid

gi et for stort og uhåndterlig verktøy og hele anlegget hvor verktøyet brukes må da også gjøres konstruktivt mye tyngre.

Bare i ekstraordinære tilfeller anbefales det bruk av en diameter på over 8 00 mm.

For bearbeiding av overflaten på emner som er bredere enn 6 00 mm er det fordelaktig å bruke et verktøy som over bredden er sammensatt av flere enheter, dvs. eksempelvis sammensatt av slike enheter som det er vist et eksempel på i fig. 22. En slik enhet er bygget opp med dekselplater 33 og 34 og har en skjæreflate A, hvis bredde b^ er større enn bredden B^. Det er fordelaktig at bredden B^ er lik 0,80 - 0,97 av bredden b^.

I det her viste eksempel oppnås dette på følgende måte.

I en av dekselplatene 34 (eller i begge) gjøres den flate som vender mot skjæreelementene 30 skrå og skråvinkelen gjøres så stor at man har sikret den ovenfor nevnte tilstand, dvs. at bredden skal være 0,80 - 0,97 ganger bredden b^, dvs. at bredden b^ skal være 3 - 20% større enn bredden B^.

Disse enhetene eller smale settene settes så på en felles aksel og trekkes sammen helt til dekkplatene i de hosliggende enheter får kontakt med hverandre, hvorved samtidig den felles skjæreflate dannes.

Verktøyet kan således oppbygges for dannelse av en felles skjæreflate med praktisk talt hvilken som helst ønsket bredde.

For å øke lengden til skjæreelementene, også når disse er i form av elastiske stenger, kan skjæreelementene korrugeres i en retning eller i to innbyrdes perpendikulære retninger, f.eks. i retningen til verktøyets rotasjonsakse og perpendikulært på denne. Fig. 23 viser en del av et slikt verktøy, hvor elastiske stenger 33 er korrugert i to innbyrdes perpendikulære plan.

Det verktøyet som er vist i fig. 20 og 21, og den delenhet som er vist i fig. 22, kan ha skjæreelementer fremstilt av elastiske stenger eller av korrugerte elastiske stenger.

Slikt verktøy egner seg godt for maskinering av lavkarbonstål og ikke-jern metaller hvor Vicker-hårdhetstallet ikke overskrider 200.

Ved maskinering av støpte emner som på overflaten har støpehus med slipeegenskaper, anbefales det å bruke verktøy som har skjæreelementer forsynt med høyhastig-hets-skjæremateriale i spissene. Ved maskinering av metaller eller materialer medhøy hårdhet eller i de tilfeller hvor man bare skal fjerne små mengder metall, i forbindelse med høyere krav til kvaliteten av overflatefinishen, anbefales det bruk av skjæreelementer i form av elastiske stenger og forsynt med biter med slipemateriale.

Som oftest anvendes plastmaterialer som avstandselementer i verktøyet. Det er imidlertid ikke umulig å benytte avstandselementer fremstilt som stoppere av stenger som er kortere enn skjæreelementene.

For maskinering av seige materialer anbefales bruk av et verktøy hvor det på den felles skjæreflate A- er anordnet slisser G (fig. 24). Et slikt verktøy består eksempelvis av elementer 36 og har dekselplater 37..

Verktøyet kan ha ett eller flere sett av skjæreelementer som holdes mellom et legeme 38 og et deksel 39 ved hjelp av bolter 40.

Slissene G strekker seg over verktøyets felles skjæreflate A^, fra den ene endeflaten til den andre. Disse slissene kan ha forskjellig form og kan være anordnet

i vinkel relativt rotasjonsaksen. Fig. 25 og 26 viser mulige utførelser av slisser G^ og G2.

Slissene G, G^ og G2 er utført slik at de deler opp verktøyet eller skjæreflaten, og derved blir betingelsene for fjerning av spon fra den maskinerte overflate bedre, oq man får oqså en bedre kjølinq.

I den foregående beskrivelse er det bare vist noen eksempler på mulige konstruktive løsninger.

Forsøk har vist at alle konstruktive løsninger gir en varig skjæreflate, høy skjæreevne og mulig-gjør maskinering av emner og materialer med høy kyalitet når det gjelder overflatefinish og med en høy produksjonskapasitet .

Eksperimenter har vist at man har kunnet tilveiebringe et selvskjerpende verktøy som kan arbeide kontinuerlig i 2000 timer uten oppskjerping. Et slikt verktøy skjærer løst et materiallag som har en tykkelse på noen mikron opptil noen få millimeter, samtidig som man kan oppnå en høy kvalitet for overflatefinishen. Skjæreelementene er anordnet jevnt over skjæreflaten i verktøyet og verktøyet kan lett reverseres, dvs. at dreieretningen kan endres uten at man derved taper produksjonskapasitet eller mulighetene for opp-nåelse av den nødvendige kvalitet i overflatefinishen. Verktøyet har lang levetid, er slagmotstandsdyktig og har liten tendens til å brytes istykker.

Alle disse fordelaktige trekk gjør verk-tøyet utmerket egnet for automatiske produksjons-prosesser og maskiner.

Verktøyet er, som følge av sin konstruksjon, istand til å maskinere varme metaller og slike materialer som ikke kan maskineres med de kjente slipeverktøy, fordi disse materialer har en tendens til å glaseres på overflaten under påvirkning av vanlige slipeverktøy.

Claims (10)

1. Roterende verktøy,for overflatebearbeidelse eksempelvis glødeskallfjerning, rustfjerning, rengjøring osv., med flere radielt anordnede, elastisk bøybare skjæreelementer hvis radielle dimensjon er betraktelig større enn den i rotasjonsretningen målte tykkelse, hvilke skjæreelementer ved sine indre ender er samholdt i et navn, særlig presset sammen, og ved sine frie ender ligger i innbyrdes avstander på en rotasjonsflate, karakterisert ved at avstanden (A) mellom de frie endene til to hosliggende skjæreelementer (l),i det område hvor en gjensidig berøring oppstår som følge av skjæremomentet,er mindre enn elementtykkelsen (6) i området ved befestigelsesstedet i navet.

2. Roterende verktøy ifølge krav 1, karakterisert ved at skjæreelementene (1) er bølget i det minste i én retning.

3. Roterende verktøy ifølge krav 2, karakterisert ved at skjæreelementene (1) er bølget i innbyrdes loddrette retninger, idet én retning forløper parallelt med verktøyaksen.

4. Roterende verktøy ifølge ét av kravene 1-3, karakter,i sert ved at skjæreelementene er utformet som i grupper oppdeltelamelier, idet lamellene i de enkelte grupper er anordnet avvekslende på hverandre følgende, og ved at de i navområdet liggende endene til lamellene i de enkelte grupper er aksialforskjøvet innbyrdes og anordnet på til hverandre grensede sylinderflater, idet de frie endene til samtlige lameller danner en felles skjæreflate (fig. 11).

5. Roterende verktøy ifølge et av kravene 1-3, karakterisert ved at skjæreelementene (20, 21) er utformet som i grupper oppdelte lameller, idet bredden (b-^, b2) til hver lamells frie ende er større enn bredden til dens innfestede ende og bredden (F) til skjæreflaten (A) er større eller lik totalbredden (B2 + + B,,) til de til de enkelte grupper tilordnede lameller i navområdet (fig. 12).

6. Roterende verktøy ifølge et av kravene 1-5/karakterisert ved at i området til den frie enden til hvert skjæreelement (1) er det anordnet et anslag (5) (fig. 4).

7. Roterende verktøy ifølge krav 1 eller 2, hvor skjæreelementene er utformet som tråder, karakterisert ved at lengden (L) til hver tråd er bestemt av ligningen hvor k er 0,7 - 1,2, D er verktøydiameteren og £^ er trådens tykkelse (fig. 18).

8. Roterende verktøy ifølge krav 7, hvor trådene er like lange og i i det minste ett par av grupper er anordnet symmetrisk om et på dreieaksen loddrett stående plan, idet trådene er skråttstilt mot dette plan og med sine indre ender ligger på en globoidflate, karakterisert ved at skråvinkelen (eA.x) for trådene i den x-te gruppe er bestemt med ligningen hvor b^ er avstanden mellom aksene til den x-te trådgruppe i området ved rotasjonsflaten,6 er pakkingsforholdet ved rotasjonsflaten og 8^ er pakkingsforholdet ved globoid-flaten (fig. 20).

9. Roterende verktøy ifølge krav 7, hvor de like lange utformede tråder begrenser et sylindrisk hulrom, karakterisert ved at hulrommets lengde (B4) utgjør 0,8 - 0,97 ganger bredden (b^) til rotasjonsflaten (A) (fig. 22).

10. Roterende verktøy ifølge et av kravene 1-9, karakterisert ved at det i området til rotas jonsf laten (Aj.) er anordnet fra en ende-side av verktøyet til den andre forløpende spor (y, y^, y2) (fig. 24 - 26).