NO130032B - - Google Patents

Description

Magnetometer med magnetisk kjerneresonans.

Den foreliggende oppfinnelse angår magnetometre med magnetisk kjerneresonans og spinnkobling, hvor der i forbindelse med minst én prøve av materiale med gyromagnetiske egenskaper er anordnet spoler som er forbundet med inngangen til og utgangen fra en lineær forsterker for å danne en tilbakekoblingssløyfe hvori man måler den nukleære svingefrekvens. I det følgende vil betegnelsen "hode" bli benyttet for det system som utgjøres av spolene og de dermed forbundne prøver.

For enkelhets skyld vil betegnelsen "prøve" bli benyttet til å betegne en masse av oppløsningsmiddel som inneholder atomkjerner med magnetiske momenter og kinetiske momenter forskjellige fra null (altså med veldefinert gyromagnetisk forhold) og inneholdes i en flaske samt inneholder i oppløsning en paramagnetisk substans

(f.eks. et ion eller et fritt radikal med uparede elektroner) som har minst én elektronresonans-spektrallinje som kan mettes av et elektromagnetisk felt med en gitt hoyfrekvens, uansett hvilket svakt magnetfelt proven er anbragt i.

Oppfinnelsen gjelder.mer spesielt magnetometre med spinnkobling, bestemt for presisjonsmåling av svake magnetfelt som f.eks. det jordmagnetiske felt, som har en styrke av storrelsesorden 50.000/

(altså 0,5 Oe) eller for bestemmelse av variasjoner av slike felt med meget liten amplitude, f.eks. av storrelsesorden 1/10 / .

Sokerne har i fransk patentskrift nr. 1.447*226 beskrevet

et magnetometer som omfatter to halvprover i forbindelse med hvert sitt par av parallelle spoler samt anordninger til å eksitere to elektron-resonans-spektrallinjer for disse to halvprover, slik at metningen av den ene av dem bevirker en okning i absorbsjonen av energien ved kjerneresonansfrekvensen for atomkjernene i opplosningsmiddelet, mens metningen av den annen spektrallinje bevirker stimulert energiemisjon ved kjerneresonansfrekvensen for det samme opplosningsmiddel.

Oppfinnelsen tar særlig sikte på å skaffe et magnetometer som har forbedrede egenskaper i forhold til det eldre magnetometer, særlig når det gjelder enklere utforelse, bedre signal/stoyforhold og, . i en spesielt gunstig utforelsesform, fravær av enhver forbudt måleakse.

Magnetometeret ifolge oppfinnelsen omfatter:

To prover underkastet feltet som skal måles, og inneholdende de samme atomkjerner med magnetisk moment og kinetisk moment forskjellige fra null,

spoler anordnet på linje og forbundet med hver sin prove,

anordninger til å frembringe et elektromagnetisk felt med elektron-resonans-frekvensen, tilstrekkelige til å mette en spektrallinje for den ene av provene og bevirke okning av energiabsorbsjonen ved atom-kjernenes resonansfrekvens, og å mette en spektrallinje for den annen prove og bevirke en energiemisjon ved den nevnte resonansfrekvens for atomkjernene, en tilbakekoblingssloyfe til å vedlikeholde resonansen, omfattende en lavfrekvens-forsterker og minst to spoler som er anordnet i forbindelse med hver sin prove og tilsluttet forsterkeren, samt anordninger til å måle resonansfrekvensen,karakterisert vedat hver av provene omfatter en brokdel som er anordnet radialt i forhold til den eller de tilsvarende spoler, og en brodel som er anordnet på siden i forhold til spolen eller spolene.

Oppfinnelsen vil bli forstått bedre ved lesning av den folgende beskrivelse av et ikke-begrensende utforelseseksempel på et magnetometer uten forbudt måleakse. Der henvises til tegningen. Fig. 1 er et sterkt forenklet blokkskjema. av magnetometeret, hvor der batyttes to forskjellige prover og en eneste VHF-generator. Fig. 2 viser skjematisk den relative stilling av de forskjellige komponenter av et målehode som benyttes i magnetometeret på fig. 1 og er vist i aksialt snitt. Fig. 3©r et skjematisk perspektivriss av hoyfrekvenskret-sens avstemningskondensator, sett fra den side som er markert med III - III på fig. 2. Fig. 4 viser perspektivisk forbindelsene mellom hoyfrekvens-resonanshulrummet og dets koaksiale matning. Fig. 5 og 7 er forklarende skjematiske riss, tatt i snitt aksialt gjennom hodet, hvor de soner av provene som deltar i frembringelsen av signalet, er skravert for tilfelle av at feltet Hg som skal måles, er rettet henholde\is langs aksen og loddrett på denne. Fig. 6 og 8 er skjematiske riss, sett henholdsvis fra linjen VI -VI på fig. 5 og fra snittlinjen VIII - VIII på fig. 7.

Det magnetometer som er vist skjematisk på fig. 1, omfatter et målehode 10 plasert i et felt med styrke Hq som skal måles, en tilbakekoblet differensialforsterker 12 bestemt til å levere et signal med den av hodet 10 påtrykte kjerneresonansfrekvens F, en oscillator 14 med meget hoy frekvens f, bestemt til å eksitere elektron-resonans-spektrallinjer for provene i hodet 10, samt et måleinstrument l6 for frekvensen F.

Målehodet 10 kan betraktes som bestående av to like systemer anbragt på linje. Hvert av disse systemer setter seg sammen av en spole l8, resp. 18.', viklet konsentrisk til en prove 20, resp. 20<»>. For tydelighets skyld er spolene på fig. 1 vist ved siden av provene, men den virkelige plasering er som vist på fig. 2. På den sistnevnte figur ser man at hver prove 20, resp. 20<»>er fordelt på to flasker. Systemet til venstre på fig. 2 omfatter således to konsentriske flasker 22 og 24 som tilsammen i sammenfoyet form inngrenser et ringfor-met rum med stort sett kvadratisk tverrsnitt, hvor spolen l8 er plasert. Proven utgjores av:

Dels et opplosningsmiddel som oppviser atomkjerner med magnetisk moment og kinetisk moment forskjellige fra null. Disse momenter fast-legger det gyromagnetiske forhold Y for kjernene, og disse kjerners resonansfrekvens F i et felt av styrke Hq er gitt ved formelen

Atomkjernene er i almindelighet protoner, men man kan også benytte andre kjerner, særlig fluor- eller fosforkjerner. I det forste tilfelle vil opplosningsmiddelet i almindelighet bestå av en hydrogenert væske eller av en blanding som består av vann og en med vann blandbar hydrogenert væske som bare kan stivne ved lav temperatur. Dels et paramagnetisk stoff i stabil opplosning (ion eller fritt radikal omfattende et uparet elektron i samvirkning med en atomkjerne av stoffet).

Som vist på fig. 1, er den ene ende av de to spoler l8 og l8' jordet. De andre ender er forbundet med inngangene til differensialforsterker 12. Denne forsterker er stort sett lineær, noe som her skal bety at et sinusformet inngangssignal svarer til et sinusformet utgangssignal, men ikke innebærer at disse signaler er i fase. Man ser at de uonskede signaler som ville kunne frembringes i de like spoler l8 og l8' av parasittiske elektromagnetiske felter og spolenes forskyvninger gjennom et magnetfelt (tilfelle av magnetometre montert på fly) blir tilfort forsterkeren i felles modus. For-utsatt at avvisningsfaktoren i felles modus er tilstrekkelig, blir disse uonskede signaler således uten virkning. Mellom de ender av spolene l8 og l8<»>som er forbundet med inngangene til forsterkeren 12, er der i utforelsesformen på fig. 1 innkoblet en avstemningskondensator 30 som gir inngangskretsen en Q-verdi som ikke bor være for stor, så man unngår fenomener med frekvens-medslepning. I praksis vil denne koeffisient bli valgt med en verdi mellom 7°g 10.

I motsetning til de parasittiske signaler bor nyttesigna-lene (elektromotoriske krefter uttatt på spolene l8 og l8' og stam-mende fra kjerneresonansfenomener) addere seg. Dette blir bare opp-nådd hvis den makroskopiske resultant av de magnetiske momenter av atomkjernesystemet i den ene av provene er rettet motsatt den makroskopiske resultant av de magnetiske momenter av atomkjernesystemet i den annen prove. I den viste utforelsesform med en eneste VHF-generator må disse motsatte virkninger inntreffe som reaksjon på en eksitering ved samme frekvens for de to prover. Til dette formål benytter man to prover som er forskjellige, men har samme volum.

Særlig kan man

a) enten velge en prove hvor opplosningsmiddelet er det samme,

men hvor de paramagnetiske stoffer er forskjellige og valgt

for ved hovedsakelig samme eksitasjonsfrekvens å oppvise to inverse elektronspektrallinjer. For den ene av provene (f.eks. 20) velges stoffet slik at metningen med det elektromagnetiske felt ved frekvens f av en elektronresonans-spektrallinje ved en frekvens nær f bevirker en okning av styrken av energiabsorbsjonen ved denne spektrallinjes frekvens. For den annen prove velges stoffet slik at den samme frekvens f eksiterer en elektronresonans-spektral-

linje.hvis metning bevirker stimulert energiemisjon ved denne spektrallinjes frekvens.

F.eks. kan man som forste prove benytte en opplosning

av DTBN (ditertio-butylnitroksyd) i en blanding av 50

volumprosent vann og 50 volumprosent aceton, og som annen prove benytte en opplosning av TANO (triacetonamin-

nitroksyd) i en blanding bestående av " JOfo vann og 30$

etylenglykol. Påtrykningen av et elektromagnetisk felt med frekvens f av storrelsesorden 68,5 MHz metter den lavere elektronresonans-spektrallinje av TANO, så at dettes energiabsorbsjon oker og metter likeledes den hoyere elektronresonans-spektrallinje ved 69,4 MHz av DTBN, så

dette emitterer energi.

b) Eller man kan velge ett og samme frie radikal i forskjel-

lige oppløsninger. Således kan man særlig benytte en forste

prove bestående av en opplosning med konsentrasjon 10"%

av TANO (triacetonamin-nitroksyd) i ren DME (dimetoksyetan),

og som annen prove en opplosning på 10~% av TANO i en blanding av 73$ DME og 27$ vann. For å gjore resonans-spektrallinjene skarpere og oke amplituden av signalet blir det anvendte TANO fordelaktig deuteriert. Den optimale frekvens av eksitasjonsfeltet blir da omtrent 62,65 MHz.

Likeledes kan man benytte en forste prove bestående av

en opplosning med konsentrasjon 10~^M av TANO i ren DME og en annen prove bestående av en opplosning med konsentrasjon 10"% av TANO i ren metanol.

Utgangssignalene fra forsterkeren 12 blir fort tilbake til spolene l8 og l8<»>, som således spiller en dobbelt rolle (uttak av nyttige signaler og tilbakekobling). I dette oyemed blir forsterkerens utgang 32, som er tilknyttet frekvensmåleapparatet 16, tilbakekoblet til inngangene via to like motstander 34, 34-' som har hoy ohm-verdi i forhold til impedansen av spolene l8 og l8<*>. For å muliggjore noy-aktig utbalansering av hodet 10 er utgangen forbundet med motstandene 34 og 34' via en reostat 38, hvis glidekontakt 36 er tilsluttet utgangen, mens dens ender er tilsluttet motstandene. Er inngangskretsen innstilt til resonans, skal forsterkeren 12 for å vedlikeholde en lav-frekvent svingning levere en faseforskyvning på 7T/2.

F. eks. kan motstandene 34°g 34' være på 100 KA , mens reostaten 38 er på 1 KA. Når det gjelder avstemningskondensatoren 30, så kan den ha en kapasitet på noen tusen picofarad. Spolene kan ha noen få tusen vindinger (f.eks. 1700 vindinger på 30/100 mm eller 2500 vindinger på 25/100 mm). Forsterkningen i forsterkeren 12 bor være hoy, f.eks. 80 db.

Spektrallinjene for provenes elektronresonans eksiteres av en eneste oscillator 14 med meget hoy frekvens, som via en koaksial kabel 26 påvirker et resonanshulrom som inneslutter de to systemer. Dette resonanshulrom vil bli beskrevet senere. Det avstemmes med en innstillbar kondensator 28 på noen hundre picofarad.

Magnetometerets prinsipielle virkemåte fremgår klart av det foregående og vil derfor bare bli kort resymert: De spektrallinjer som eksiteres i provene ved hjelp av oscillatoren 14, bevirker (i nærvær at et magnetfelt) at der fremkommer en makroskopisk komponent med gitt retning i proven 20 og med motsatt retning i proven 20'. Herav folger at de makroskopiske resultanter av de magnetiske momenter av det samlede innhold av atomkjerner i provene henholdsvis 20

og 20' vil være i faseopposisjon, så de av kjerneresohansen induserte elektromotoriske krefter i spolene adderer seg.

Oppbygningen av hodet 10 på fig. 2, 3 og 4 vil nå bli beskrevet mere i detalj. Hodet omfatter to "systemer anbragt symmetrisk med. hensyn på dets midtplan og påtredd den sentrale leder 39 i hulrummet, som er i resonans ved den meget hoye frekvens som leveres av generatoren 14.

Som nevnt tidligere, omfatter hvert av disse systemer to pyrex-flasker (betegnet med 20 og 22 i venstre system) inneholdende en prove, som her er den samme i de to flasker.

For oppnåelse av tilstrekkelig presisjon er det ikke nod-vendig at flaskene er bearbeidet. Systemets spole, som er utfort av emaljert solvtråd innstopt i araldit og uten dor, er innesluttet mellom de to flasker.

Flaskene og spolen har hensiktsmessig en slik form at den av spolen frembragte fluks blir av samme storrelsesorden i hele provens masse. Således forer en for svak fluks til et signal hvis styrke er lavere enn den teoretisk mulige. En for sterk fluks forer til at resonans-spektrallinjene blir bredere, og dermed til en minskning av signal/stoyforholdet. Det ses således at det er onskelig å gi fluksen rundt spolen en verdi av samme storrelsesorden nær optimum. Denne betingelse forer i regelen til valg av spoler med tilnærmelses-vis kvadratisk tverrsnitt, og av prover likeledes med tilnærmet kvadratisk tverrsnitt og med dimensjoner av samme storrelsesorden helt rundt spolene.

Resonanshulrummet omfatter den sentrale leder 39°g en armering som man anordner for å unngå periferiske Foucault-strommer. Armeringen utgjores av tynne bånd (folie) eller tynne belegg av godt-ledende. Magnetisk metall som solv. Bet omfatter en rekke tynne langsgående bånd 40 anbragt på de sammenfoyede flasker og er på begge sider av provene komplettert med belegg på kvartsskiver. På den side hvor den koaksiale kabel 26 sitter, foreligger således forsolvede sektorer 4-1 (fig» 4) anbragt på en tynn kvartsskive 43 i samme antall som båndene 40, som er boyet inn på sektorene og loddet til disse ved 42 (fig. 2). Armeringsomfletningen på koaksialkabelen 26 er ved en krans av utboyde fliker 44 forbundet med de indre ender av sektorene

41 (fig. 2 og 4)>mens innerlederen i koaksialkabelen 26 er forbundet med den sentrale leder 39*

På lignende måte er en kvartsskive 46 (fig. 2 og 3) anbragt symmetrisk til den forste mot proven 20'. Denne skive spiller rollen som kondensator 28. I dette oyemed bærer den på sin ytterflate forsolvede sektorer 48 som er fastgjort til båndet 40 og ikke når inn til det sentrale hull i skiven. På sin annen side bærer skiven 46 forsolvede sektorer 50 som har liten tykkelse og er plasert rett overfor sektorene 48 samt ved sin indre ende er forbundet med et belegg 52 for utvendig tilslutning. Endepartiet av den sentrale leder 39 er festet til dette bånd 52 (fig. 2). Justeringen av kondensatoren 28 skjer rett og slett ved at man skraper av mer eller mindre av solvet på skiven 46. Tilpasningen av hulrummet til koaksialkabelen skjer ved hjelp av en sloyfe 56.

Skiven 46 har en sliss 54 (fig»3) for gjennomføring av nipler til fylling av flaskene i hoyre system. En lignende sliss er utformet i skiven 43» Denne skive 43 bærer en rondell av isolasjons-materiale (ikke vist) som ledningene fra spolene er fort ut gjennom. Disse ledninger forloper mellom flaskene og derfra langs armeringen 40 på dennes innside.

I og med at sp olene l8 og l8<»>er anbragt i det indre av resonanshulrummet, blir der åpenbart indusert meget hoyfrekvente strommer i den. Imidlertid er disse strommer ikke generende, for de blir lett eliminert med filtre i form av selvinduksjonsspoler 58

(fig. 1) takket være forskjellen mellom frekvens F (1000 - 2000 Hz i tilfelle av måling av jordmagnetfelt med et protonmagnetometer) og f (av storrelsesorden 60 MHz).

Hodet på fig. 2 har den gunstige egenskap ikke å ha noen forbudt måleakse, og til og med i et felt av gitt styrke å levere signaler hvis amplitude er nesten uavhengig av hodets orientering.

For å forklare disse egenskaper (som forsok har gjort det mulig å bekrefte) vil der bare bli gitt antydninger som gjor sammenhengen forståelig, da et vanntett bevis ville bli komplisert.

Sagt generelt har bare de deler av provene som oppfyller

de nedenstående tre betingelser, noen virkning når det gjelder å frembringe et nyttig signal: det magnetfelt som frembringes av den strom som sirkulerer i spolene på grunn av tilbakekoblingen, må i vedkommende deler av prtiven vedlikeholde en presesjon av atomkjerne-spinnene,

det meget hoyfrekvente elektromagnetiske felt skal ha tilstrekkelig amplitude til å mette spektrallinjen for provens elektronresonans,

den makroskopiske resultant av kjernesystemenes magnetiske

momenter skal indusere en elektromagnetisk kraft i spolene. Betrakter man nå fig. 7 og 8, som illustrerer det tilfelle at magnetfeltet Hq som skal måles, står loddrett på spolenes akse,

vil det ses at kraftlinjene av feltet Hq og av vekselfeltet HQsom frembringes av strommen i spolene, blir stort sett parallelle i sonene langs spolesidene. Under disse forhold kan spolene ikke vedlikeholde presesjonen av spinnene rundt det kontinuerlige felt Hq som skal måles. Disse soner.kommer derfor ikke til virkning, som det fremgår av fig. 7.

Derimot er feltet H egnet til å vedlikeholde presesjonen

av spinnene i de soner som ligger radialt i forhold til spolene innen-

for og utenfor disse (skraverte soner på fig. 7)• ^en forste betingelse er således oppfylt. Betrakter man derimot fig. 8, vil det, når det gjelder visse brokdeler av proven beliggende radialt i forhold til spolen, bemerkes at den ene av de to betingelser ikke er tilfreds-stillet.

På den ene side er modusen for hulrummets resonans ved meget hoy frekvens, i betraktning av at feltet Hq står loddrett på aksen, slik at metningen av spektrallinjene for elektronresonans bare forekommer i to lober, som representerer eri desto storre brokdel av proven jo hoyere styrken av feltet er: På fig. 8 betegner de strekpunkterte kurver 60 grensene for disse lober ved en gitt styrke av feltet.

På den annen side kan en induksjon i spolene bare forekomme når spinnene preseserer omkring en retning (kraftlinje for feltet Hq) som går gjennom aksen av en spole: Folgelig vil en brokdel av proven, inngrenset av de strekpunkterte linjer 62 på fig. 8, heller ikke delta i frembringelsen av signalet. Folgelig er det bare de skraverte brokdeler på fig. 8 som kommer til virkning. 2. lar man nå det annet ekstreme tilfelle at feltet Hq går parallelt med aksen (fig. 5°g 6), vil alle brokdeler av proven i de uskraverte soner på fig. 5 ikke delta i frembringelsen av et signal: I disse brokdeler blir spinnenes presesjonsbevegelser ikke vedlike-holdt av det av spolene forårsakede felt H , da dette felts kraftlin-jer er parallelle eller stort sett parallelle med feltet Hq som skal måles.

Derimot forekommer der selvsagt vedlikeholdelse av spinnenes presesjonsbevegelse i de skraverte soner på fig. 5«For at et signal skal opptre i hver spole, er det således tilstrekkelig at den makroskopiske resultant av de magnetiske momenter av atomkjernesystemet i en gitt sone på en side av spolens akse induserer strommer i samme retning som den der skyldes den makroskopiske resultant av de magnetiske momenter av kjernesystemet i en sone diametralt overfor den forste. På fig. 6 vil det ses at vekselfeltet HCLi punkter hvor kraftlinjene av feltet Ha forloper radialt, kan dekomponeres i to vektorer som roterer med en pulsasjon svarende til kjerneresonansfrekvensen. Den ene av disse vektorer har ingen virkning, da det tilsvarende felt oppforer seg som en storrelse med pulsasjonen -2 l/f i forhold til et filter (nukleært filter) avstemt på pulsasjonen +2jT f. Det eneste som gjenstår, er feltene U^ som har motsatt retning (fig. 6) i motstående, soner. Med andre ord blir resultantene av projeksjonene av spinnenes rotasjon på planet for fig. 6 for motstående soner av proven, vektorer med motsatt retning (mens rotasjonsretningen for vek-torene H^blir den samme). Man kan også se det slik at spinnene for hver spole oppforer seg som roterende faseforskjovne dubletter beliggende overfor spolen: De induserer dermed en resulterende strom. Virkningen av spinn beliggende i soner med omtrent samme diameter som spolen, er selvsagt dominerende. Soner beliggende sideforskjovet i forhold til spolen, altså med mindre eller storre diameter, yder imidlertid et ikke ubetydelig bidrag.

Man må ennvidere være oppmerksom på et forhold som, skjont det er sekundært, allikevel er meget viktig: Når orienteringen av det målte felt Hq er som vist på fig. 5°g 6, oppviser hodet ingen gyromagnetisk effekt, d.v.s. at frekvensen av de signaler som opptrer ved spolenes klemmer, forblir lik den kjernemagnetiske resonansfrekvens f =y/2 II Hq, uansett hvilke dreiebevegelser som skal meddeles hodet. Ennvidere vil spolenes dreiebevegelser om sin akse ikke foranledige noen gyromagnetisk effekt, som det ellers var tilfelle med de tidligere kjente magnetiske hoder med en enkelt forbudt akse, som beskrevet i det ovennevnte franske patentskrift nr. 1.447*226. Når magnetometeret er montert på et fartoy,~f. eks. et fly, hvis mest voldsomme dreie-beyegelser forekommer under slingring, forer de to ovennevnte egenskaper til at man plaserer-hodets akse i slingreaksen, og det uansett inklinasjonen av det jordmagnetiske felt som skal måles, da der ikke består noen forbudt akse. Fordelen ved magnetometeret ifolge oppfinnelsen ytrer seg fremfor alt i nærheten av ekvator, hvor de jordmagnetiske feltlinjer er praktisk talt horisontale, noe som ville forby en plasering av et hode med en enkelt forbudt akse under forhold som gjor det mulig å undertrykke den gyromagnetiske effekt under slingring.

Da den gyromagnetiske effekt ikke forekommer ved noen dreining av hodet om sin akse og bare gjor seg gjeldende for den komponent av det målte felt Hq som ikke er parallell med aksen, blir denne effekt ennvidere påtagelig redusert i forhold til forholdene ved de tidligere kjente hoder for alle orienteringer av feltet Hq, unntatt orienteringer loddrett på aksen.

Det ses at magnetometeret ifolge oppfinnelsen oppviser de fordeler som blev omtalt ovenfor: utforelsen blir meget enkel og krever ikke bearbeidelse av flaskene, og den gyromagnetiske effekt blir avdempet. Når det gjelder det siste punkt, vil det bemerkes at man har valget mellom to egenskaper for hodet: Man kan ta sikte på et signal hvis amplitude er praktisk talt konstant, uansett hodets orientering, noe som innebærer en regelmessig fordeling av provene rundt spolene, eller man kan ta sikte på en sterk avdempning av den gyromagnetiske effekt ved å minske volumet av prover som ligger radialt i forhold til spolene. Ennvidere blir hodets fyllfaktor (den an-del av hodets volum som opptas av provene) me^et hoy. Armeringen som anbringes rundt spolene, danner en skjerm som dels skjermer den ytre apparatur mot den lavfrekvente stråling fra hodet, og dels skjermer spolene mot virkningen av ytre felt.

Claims (7)

1. Magnetometer med magnetisk kjerneresonans og spinnkobling, omfattende: to prover som er utsatt for feltet som skal måles, og inneholder samme atomkjerner med magnetisk moment og kinetisk moment forskjellige fra null, og to spoler anbragt på linje og anordnet i forbindelse med hver sin prove, anordninger til å frembringe et elektromagnetisk felt med elektron-resonans-frekvensen,tilstrekkelig til å mette en spektrallinje for den ene av provene og bevirke okning av energiabsorbsjonen ved atom-kjernenes resonansfrekvens, og å mette en sentrallinje av den annen prove og bevirke en energiemisjon med den nevnte resonansfrekvens for atomkjernene, en tilbakekoblingssloyfe til å vedlikeholde resonansen og omfattende en lavfrekvens-forsterker og minst to spoler som er forbundet med hver sin prove og forbundet med forsterkeren, samt en anordning til å måle resonansfrekvensen,karakterisertved at hver av provene omfatter en brokdel som er anordnet radialt i forhold til den eller de tilsvarende spoler, og en brokdel som er anordnet på siden i forhold til den eller de nevnte spoler.

2. Magnetometer som angitt i krav 1,karakterisertved at sidebrokdelene adskiller de med forskjellige prover forbundne spoler, mens de radiale brokdeler befinner seg i det indre av spolene.

3. Magnetometer som angitt i krav 1,karakterisertved at hver av provene har form av en ring med rektangulært eller kvadratisk tverrsnitt og den tilsvarende spole har slik form at dens tverrsnitt befinner seg midt i ringens.

4-. Magnetometer som angitt i krav 3,karakterisertved at hver av provene utgjores av to i hinannen innpassede delflasker som mellom seg levner den nodvendige plass for den tilsvarende spole.

5. Magnetometer som angitt i et av kravene 1 - 4>karak terisert ved at hver av spolene har stort sett kvadratisk tverrsnitt.

6. Magnetometer som angitt i et av kravene l-5>karakterisert vedat den nevnte tilbakekoblingssloyfe omfatter en differensialforsterker og en spole pr. prove, hvorav spolene er tilsluttet en fast referansespenning og en inngang til forsterkeren forskjellig for de to spoler, slik at de i spolene induserte parasittiske spenninger opptrer med felles modus, mens fortsterkerens utgang er forbundet med dens innganger via like impedanser med hoy ohm-verdi i forhold til spolenes, samt en anordning til å måle frekvensen ved forsterkerens utgang, og ved at hver av spolene er innrettet både til eksitering og til registrering av signaler med lav frekvens.

7. Magnetometer som angitt i et av de foregående krav,karakterisert vedat anordningene til å frembringe et elektromagnetisk felt ved elektronresonans-frekvensen omfatter et reso-nanshulrum som omgir både provene og spolene og er dannet av tynne langsgående bånd av godt ledende metall som solv.