NO124686B - - Google Patents

Description

Fremgangsmåte for desodorisering og rensning av industrielle avgasser.

Ved industriell utnyttelse av biologiske

substanser, f. eks. soja, oljefrukter, fisk,

kjøtt eller ben, blir disse i bestemte pro-

duksjonsfaser oppvarmet, f. eks. for å få

utskilt bestemte bestanddeler eller for tør-king. Herunder unnviker illeluktende nedbrytningsprodukter og destillasjonsstoffer

som forpester områdene i nærheten av

fabrikkanlegget, og som kan være giftige.

Anstrengelsene for å fjerne slik sjenerende

lukt er omtrent like gamle som industriene

selv, og i tidens løp er det på dette felt

foretatt de forskjelligste forsøk og en rekke

metoder er blitt angitt.

Forsøk med røkgassbehandling for å

binde luktstoffene til sotpartikler for siden

å utskille disse, ble praktisk talt resultat-løse, da forbindelsen viste seg ikke å være

stabil nok og hurtig forfalt, slik at luktstoffene igjen kom ut i atmosfæren. Med

andre metoder kunne det til dels oppnåes

vesentlige resultater, men metodene var og

er også idag, i den utstrekning disse har

funnet anvendelse til tross for de mangler

som hefter ved dem, enten så kostbare at

de bare har betinget anvendbarhet i industriell målestokk, eller de kan bare an-vendes for å fjerne en meget begrenset

del av luktkomponentene. I sulfatcellulose-fabrikasjonen er det f. eks. blitt kjent metoder etter hvilke de illeluktende bestanddeler i avgassene blir dekomponert i en

elektrisk lysbue eller i stille elektriske ut-ladninger. Da metodene var for uøkonom-iske for opparbeidelse av store avgass-mengder, forsøkte man å fjerne den

organiske svovelforbindelse methylsulfid

(Cli^gS, som i første rekke er årsak til den

vonde lukten, ved utvasking av avgassene med vann. Til denne vaskeprosess medgår imidlertid betydelige vannmengder, og selv om denne mangel kan avhjelpes idet med stor energi finforstøvet vann blir benyttet, har heller ikke denne metode kunnet gi helt avgjørende resultater. I den senere tid forsøker man å dekomponere luktstoffene katalytisk. Kobberoksyd har vist seg å være en brukbar katalysator ved temperaturer mellem 650 og 700° C, særlig for merkaptan og methylsulfid. Når surstoff

er til stede forbrenner disse forbindelser katalytisk til svoveldioksyd og kulloksyd.

Mer høymolekylære luktstoffer blir først

underkastet en «cracking»-prosess, for siden å bli videreoksydert eller redusert over egnede katalysatorer som kobberoksyd, -sulfat, -klorid, platina, sink- og magne-siumoksyd. Ved fremstilling av fiskemel og andre i innledningen nevnte produkter, er disse kjente prosesser ikke virksomme nok til å fjerne alle de gjennemtrengende lukter som oppstår. Målet for oppfinnelsen er å finne en grunnleggende avhjelp her.

Etter oppfinnelsen oppnår en å fjerne alle luktstoffer fra de avgasser som oppstår ved fremstillingen av fiske-, kjøtt- og benmel samt oljekaker, på den måte at de fra fabrikasjonsanlegget utstrømmende, med luktstoffer oppblandede og med luft sterkt fortynnede avgasser, blir vasket i et flertrinns vaskeanlegg med en elektrostatisk oppladet, finforstøvet væske, fortrinnsvis vann, med sure tilsetninger fra den katalytiske avgassbehandling, og at adskilt fra denne vaskeprosess, konsentrerte avgasser med høyt innhold av luktstoffer underkastes en i og for seg kjent katalytisk behandling, hvorved disse omvandles til enkle gasser. I førstnevnte tilfelle blir avgassene vasket minst to ganger, først i et regn med dråper i størrelsesordenen over 10 n og tilfeldig vannkvalitet og deretter med forstøvet fortrinsvis kaldt vann, med høyere renhet. Forstøvningen foretas ved 12 til 25 ato i høytrykksdyser lagt på et negativt høyspenningspotensial, slik at vannstøvet, på grunn av den elektrostat-iske frastøtning mellem de enkelte partikler, blir fordelt til en fin tåke og også får evnen til å binde alkali joner på grunn av den negative ladning. Det har vist seg mest hensiktsmessig å påtrykke sprededysene en spenning på 30 til 100 kV. I det andre tilfellet, ved bruk av katalysator, som ved hjelp av kjøle- eller varmeinnret-ninger holdes på en arbeidstemperatur på 600 til 800° C, blir de gass- og dampformede nedbrytningsprodukter tilført katalysatoren over en varmeutveksler i hvilken disse blir forvarmet av de produkter som for-later katalysatortrinnet. Virksomheten kan ytterligere understøttes ved at tilskudds-luft til de gass- og dampformede nedbrytningsprodukter blir forvarmet ved varme-utveksling med spillvarme fra fabrikasjonsprosessen. Videre blir de deler av fabrikasjonsanlegget fra hvilke det unnviker illeluktende avgasser, forsynt med en skjerm-ende omhylling på en slik måte at disse står under undertrykk og at de avsugede og med luft oppblandede avgassbestanddeler blir tilført katalysatortrinnet som til-skuddsluft sammen med de konsentrerte kokeravgassene. Eventuelle ikke alkalisk reagerende illeluktende bestanddeler i avgassene blir skilt fra de bestanddeler som kan oppberedes i katalysatortrinnet, før eller etter å ha passert dette, gjennem en fysikalsk behandling, fortrinsvis ved sentrifugering i en syklon eller ved diffusjon, for deretter å bli spaltet i en kjemisk eller termisk prosess, hvorved de i katalysatoren innvundne enkle syreanhydrider kan be-nyttes som hjelpestoffer. Til slutt blir eventuelle lavmolekylære nedbrytningsstoffer i form av gass- eller dampformede ammoniakforbindelser, ikke ført over katalysatoren men gjennem en hetesone ved mellem 1300 og 1800° C, og det utskilte eller utkondenserte alkaliske kondensvann blir på i og for seg kjent måte underkastet en bakteriell nedbrytning med metanutskillelse.

Oppfinnelsen skal i det følgende bli nærmere beskrevet gjennem et eksempel på anvendelse i fiskemelfabrikasjon. I koker ren 1, oppvarmet ved la, blir råproduktet 2, kokt, hvorved alkaliske avgasser unnviker. Råvaren 5 passerer påfyllingsrøret 3 forsynt med en sperreventil 4. Den ut-kokte substans føres over avgangsrøret 30 i retning 31, regulert av ventilen 32, og over en transportsnekke 33 i beholderen 34, inn i pressen 36, hvoretter det utpres-sede vann 37, f. eks. tilføres sentrifuger for videre bearbeidning, mens tørrstoffet føres over 40 inn i en tørke 42 med oppheting 42a og transportsnekke 43, hvor det blir tør-ket og deretter ført videre i pilretningen 44 gjennem røret 45 til forpakningsbehol-deren 46. Motorene som driver transport-snekkene er betegnet med 38. Fra tørken unnviker igjen alkaliske avgasser, som rik-tignok har en sterkere luftoppblanding, dvs. mindre konsentrasjon, men som til gjen-gjeld, tilsvarende de høyere temperaturer er mere høymolekylære, enn avgassene fra kokeprosessen. Gjennem avgassrørene 6 i kokeren og 48 i tørken, strømmer nu normalt en overordentlig illeluktende blanding av de forskjelligste stinkende stoffer, av-hengig av råvarens nedbrytningsgrad i deri aktuelle del av prosessen. Disse avgasser ledet man hittil i en skorsten 49 hvor de i pilretningen 64 strømmet ut i atmosfæren. Man pleide også å vaske gassen i et regn av vanlig vann, som strømmer ut av dysene 51 anbragt i et tilførselsrør 52, i hvilket vann strømmer inn med overtrykk i ret-ningen 53. Til tross for denne utvasking, som bare formådde å fjerne en liten del av de sterkt alkaliske bestanddeler i avgassen, var forpestningen av omgivelsene, i sær-deleshet ved opparbeiding av råstoffer som har vært lagret i noen tid, delvis nærmest uutholdelig.

For å unngå disse tilstander blir de forskjellige nedbrytningsprodukter fra koker og tørker ikke betraktet som en enhet og behandlet under ett, men oppdelt og behandlet individuelt i henhold til sine forskjellige molekylarstrukturer og kokepunkter. Det viste seg nemlig at man ved å anvende en bestemt katalysator, f. eks. kopper, nikkel, kopperoksyd, nikkeloksyd eller en platinakatalysator henholdsvis en slik som består av keramiske kuler over-trukket med platina, ved en temperatur omkring 620° C kan spalte samtlige til-stedeværende nedbrytningsprodukter i sine respektive molekylære bestanddeler, slik at man etter passeringen av en slik katalysator får kulldioksyd, vanndamp, kvelstoff og kvelstoff oksyder. De siste gjør det mulig å fremstille salpetersyrling eller salpetersyre. For å oppnå at det blir dannet oksyd-holdige avgangsprodukter, gir man gass-blandingen et tilskudd av friskluft eller opphetet luft. Normalt skjer dette allerede ved den luftinnblanding som finner sted som følge av uunngåelige utettheter i skjermbeholderen 39. Velger man derimot arbeidstemperaturen for katalysatoren litt høyere enn det er nødvendig for å innlede prosessen, så spaltes også kvelstoffoksydene til sine komponenter, og det strømmer bare ut kvelstoff og surstoff. Inneholder avgassene fra kokeren ammoniakkforbindelser, så kan man for det tilfellet også arbeide uten katalysator og bare lede gassen gjennem en varm sone, f. eks. en ovn med en temperatur på ca. 1500° C, idet ammoniakk og med den beslektede stoffer, spaltes i sine komponenter ved denne temperatur.

Den første fase av prosessen etter oppfinnelsen kan i henhold til tegningen utføres som følger: Da nedbrytningsstof-fene ikke bare strømmer ut fra kokeren, men også fra de på ingen måte damp- og gasstette presser og transportsnekker, er det nødvendig å sørge for avsug såvel for avgassene fra kokeren som for avgassene som unnviker fra transportsnekken og pressen. Av denne grunn blir disse anleggs-deler omsluttet av en felles kappe 39 som står under undertrykk. Dette undertrykk fremstilles av pumpen 7 og lar seg regulere over ventilene 6c og røret 6a, slik at det gjennom det lille tverrsnittet 6b, akku-rat strømmer etter så meget at ingen stoffer mere kan unnvike fra omhyllingen 39, men at det tvert imot suges inn friskluft utenfra. Da undertrykket som ønskes i kokeren 1—2 er forskjellig fra undertrykket i beholderen 39, er det nødvendig med ventilene 6c. På grunn av pumpen dannes det likeledes et overtrykk i pilretningen 8. Det viste seg nu at det er en unødvendig og energimessig uønsket belastning av appa-raturen, hvis man også skal bearbeide det vann som hefter til stoffene. Derfor vil det være hensiktsmessig på i og for seg kjent måte, å innføre en kjølespiral, som er av-kjølt av væsken 10, vanligvis ferskvann, som føres inn ved 11 og igjen føres ut ved 12. Man kan imidlertid også, f. eks. ved hjelp av kortslutningsrøret 8a med ventilen 8b, tilføre katalysatorovnen en del av vanndampen uten kondensasjon, hvis det for det ønskede avgangsprodukt fra katalysatoren er nødvendig eller ønskelig å til-føre vann. I enkelte tilfelle, ved produk-sjoner som f. eks. er relativt tørre, kan kon-densatortrinnet 9—16 helt utelates. Kondensvannet føres over trykkreduksjonsven-tilen 13 til samlebeholderen 14 og kan over

15 enten føres videre til avløpsvannet, eller

også underkastes en videre kjemisk behandling, f. eks. renses med klorkalk for å hin-dre bakterievekst. Man kan også samle avløpsvannet i beholdere for ved riktig temperatur å oppnå bakteriell nedbrytning av de oppløste stoffene, f. eks. for på i og for seg kjent måte å fremstille metan. Til kompensasjon av overtrykket i 9, kan man på enkleste måte anordne et trykkutlig-ningsrør 16, fra hvilket kondensvannet 47 kan avtappes. Normalt arbeider man bare med små transporttrykk i størrelsesorde-nen mellem 0,5 og 2 atmosfærer.

Etter at man nu har befridd de ille-luktene avgassene for sitt vanninnhold, må disse passere katalysatorsonen. En energimessig overslagsregning viser nu at slike kaloritall er nødvendige for å opprettholde temperaturer mellem 600 og 700° C i katalysatoren, at metoden ikke ville være økonomisk gjennemførbar. Det blir i for-bindelse med nedbrytningen av de organiske luktstoffer, derfor som ledd i oppfinnelsen, anvendt en varmeutveksler med inngangsrøret 19, utvekslingslamellene 22 og det utvendige rør 23, isolasjonen 23a og mantelen 23b, som det er hensiktsmessig

å isolere utad på vanlig måte, f. eks. med asbest og aluminiumfolie, for å forhindre varmeutstråling. Herved blir det oppnådd at det neppe vil bli noen temperaturforskjell mellem den ved 18 inntredende og den i

pilretningen 24 utstrømmende damp og

gass. Naturligvis er et trykktap, som er betinget av strømningsmotstanden i utvekslingslamellene, uunngåelig i enhver god varmeutveksler, og derfor må varmeutveksleren være dimensjonert i tilpasning til pumpen 7. I praksis har en varmeutveksler med 10 cm<2> tverrsnitt ved 0,6 atmosfærer overtrykk vist seg å være gunstig. Den gass -og dampblanding som skal ned-brytes, passerer nu katalysatorsubstansen 20, som på sin side, ved elektrisk eller på annen måte oppvarmede rør 21, holdes på den ønskede minstetemperatur. Det har vist seg særlig hensiktsmessig å benytte et i spesialstål kapslet varmeelement, som igjen er omgitt av en meget finmasket kopperduk, nikkelspån eller de analoge oksyder eller andre katalysatorer. En auto-matisk reguleringsinnretning, i enkleste tilfelle en termostat, holder temperaturen konstant ved ut- og innkopling av varme-ledningen. Ved meget stort innhold av eksoterme nedbrytningsprodukter kan, etter at prosessen er kommet igang, likeledes anordnes et styrbart kjøleelement 21a istedenfor varmeelementet 21 eller sammen

med dette, for å holde katalysatortempera-turen på det ønskede nivå. Normalt har det vist seg å være tilstrekkelig med en i sin intensitet regulerbar luftavkjøling, eller også å regulere avkjølingen ved va-riasjon av isolasjonstildekningen. Franed-brytningssonen ved katalysatoren strøm-mer den i volum økede gassmengde etter passering av varmeutveksleren, igjen av-kjølet i pilretningen 24, og føres over led-ningen 25 inn i et kontrollkammer 26. Opp-varmer man katalysatoren 20—21 kritisk, dvs. til en temperatur ved hvilken de første katalytiske prosesser kan observeres, så er det mulig over ventilen 29 og røret 28, å tappe av de dannede syrer, som salpetersyrling eller salpetersyre, eller hvis råvaren er fosforholdig også fosforsyre. Deretter kan disse syrer skilles på enkel måte etter kjente kjemiske metoder for siden å utnyttes. De på denne måte ikke utnyttbare bestanddeler, eller ved sterk oppheting av katalysatoren samlede gasser, passerer ut-strømningsrøret 27 og strømmer fullstendig luktløse ut i skorstenen. Erfaringene har nemlig vist, at alle stoffer som er istand til å irritere neseslimhinnene, etter å ha passert de ovenfor beskrevne katalysatorer blir så langt spaltet at de utstrømmende stoffer er fullstendig luktløse. Disse reagerer likeledes heller ikke lenger alkalisk, som de tilstrømmende nedbrytningsstoffer, men reagerer snarere surt, nemlig i det tilfelle katalysatoren oppvarmes til kritisk temperatur, eller fullstendig nøytralt som enkle gasser, hvis katalysatoren blir sterkt oppvarmet.

I og for seg er det også mulig å behandle de fra tørken unnvikende gasser på den samme måte. Dog trenger man da en slik mengde friskluft for å oppnå et absolutt tørt avgangsprodukt, at kon-sentrasjonen av de uønskede nedbrytningsprodukter i denne luft blir overordentlig liten, i praksis under 1 pst. Det måtte ledes så meget luft gjennom katalysatoren at metoden tross gode varmeutvekslere, alene på grunn av tilveiebringelsen av de nød-vendige overtrykk, ikke mere kan arbeide økonomisk. Det har imidlertid vist seg at man for de høymolekylære forbindelser som unnviker fra tørken, og som i alminnelig-het har kokepunkter over 80° C, er en annen og enklere metode tilstrekkelig. Denne metode som ikke er i stand til å behandle de utall av forbindelser som strømmer ut fra en koker, er derimot i stand til, på en økonomisk forsvarlig måte, å uskadeliggjøre de høymolekylære og sterkt alkaliske forbindelser som dannes i en tørke. Herved passerer den utstrømmende luft fra tørken, oppblandet med avgassene fra denne, røret 48 i pilretningen 47, og blir først igjen vasket med vannet 51 i form av et relativt grovt regn. I motsetning til den hittil anvendte teknikk, blir imidlertid nu vannbehandling gjennemført i to faser, idet i tillegg til den ovenfor nevnte grovvask, en overordentlig finfordelt vanntåke 54 strømmer ut gjennem høytrykksdysene 56 fra høytrykksrøret 55, hvorved vannet i mange tilfelle og da særlig hvis avgassene reagerer alkalisk, blir ladet med en elektrisk negativ høyspenning. Denne elektriske høyspenning blir tilført systemet over gjennemføringsisolatoren 57 fra en høy-spenningskilde 62, idet det er mest hensiktsmessig å jorde dennes andre pol 59 og å legge et måleinstrument 61 mellem dette jordingspunkt og skorstenens jord-masse 60. Den med vanndråpene bortførte ladningsmengde, som ved regelmessig ut-strømning svarer til en likestrøm, kan da måles. Høyspenningspolen i kilden 62 er forbundet med røret 55, og for å forhindre en elektrisk kortslutning er dette høy-trykksrøret forbundet med trykkvannled-ningen 66 over en vannmotstand 65, an-tydet i tegningen som en spiral. Det har vist seg særlig fordelaktig, ved en dråpe-størrelse på under 10 \ x., å benytte kunst-stoffslanger og vanntrykk mellem 12 og 25 atmosfærer. Motstanden av vanlig led-ningsvann ført gjennem en tynn kunst-stoffslange i noen meters lengde, er så høy at parallellbelastningen av høyspennings-kilden er ubetydelig og shuntstrømmen er bare en brøkdel av en mA. Som høyspen-ningspotensial for den negative høyspen-ningskilde har spenninger mellem 30 og 100 kV, i almindelighet 60 kV, vist seg å være gunstige. På grunn av de ytterst finfordelte dråpers 54 negative ladning, har disse dråper en særlig tendens til å trekke til seg og dermed utfelle alkaliske joner, da disse som kjent har en positiv ladning. Ved den totrins behandling av avluften, først med et grovt regn og deretter med finvasking, oppnår man en meget betyde-lig innsparing av vann. Ved et vannforbruk på 10 pst. i grovvasketrinnet 51 og bare 1 pst elektrostatisk ladet vann 54 i finvasketrinnet, oppnår man allerede be-dre resultater enn ved et vannforbruk på 100 pst. i et enkelt vasketrinn etter den hittil anvendte metode.

Det er nu videre på en effektiv måte mulig å gjøre de alkaliske komponenter i vaskevannet luktløse ved at man fører de sure komponenter, som man som tidligere 4 beskrevet kan tappe av fra avgangsrøret 28, over forbindelsesledningen 28a for tilset-ning av grovvaskevannet 53, eller det finfordelte vann 54, eller til begge. Derved oppnår man ved optimal dimensjonering, å gi det fra skorstenen kommende avløps-vann nøytral karakter, slik at dette kan vekktransporteres luktløst og korrosjons-uskadelig.

For konstruktivt vidtgående å forhindre et unødig varmetap, kan man også til-sette avgassene forvarmet luft, eller også oppvarme disse selv, før de tilføres katalysatorovnen, idet man fører gassen via tørken 42, f. eks. gjennem en omhyllende rørslange eller en mantel, slik at gassen allerede besidder den i tørken herskende temperatur på mellem 100 og 300° C. Særlig økonomisk er det å benytte den fra tør-ken gjennem rør 48 strømmende ennu varme avluft for dette oppvarmingsformål. Å sende luften fra tørken selv gjennem katalysatoren, vil bare være økonomisk holdbart i sjeldne tilfelle ved særlig små anlegg.

Nedenstående skal ennu en gang gis en sammenfattet fremstilling av oppfin-nelsens idé: Avgassene fra kokere og tør-kere blir underkastet hver sin adskilte behandling.

For å oppnå en tilfredsstillende virk-ningsgrad føres avgassene fra kokeren over en vannutskiller og varmeutveksler som hjelpeinnretninger, til en temperaturstabi-lisert katalysator, fortrinsvis kopper, nikkel eller dioksyder av disse metaller. Hvis dette er ønsket kan katalysatoren innstilles slik, at man kan få nitrit-, nitrat- eller fosfat joner i form av syrer som biprodukt, istedenfor bare nøytrale gasser. Avgassene fra tørken har høyere molekylarvekt og blir underkastet en dobbelt vannbehandling med normal grovvasking og elektrostatisk ladet f invasking, hvorved det ved innhold av alkaliske avfallsstoffer har vist seg å være hensiktsmessig med en negativ opplading av det finfordelte vannet. Til nøytralise-ring av vaskevannet som blir alkalisk under vaskeprosessen, kan de fra behandlin-gen av kokeravgassene innvundne sure avgangsstoffer tilsettes vaskevannet. Meng-den av finvaskevann avhenger av avfalls-stoffenes kvalitet, og kan hvis det ikke strømmer slike ut fra tørken, også være 0. Ved stor gehalt av oppløsningsstoffer vil man måtte benytte større mengder vann og likeledes arbeide med høyere elektrisk potensial. Oppberedningsproduktene fra ko-keravgassen kan, i tilfelle man har inn-stilt katalysatoren til en sur avgangsfase, tilføres en videre kjemisk utnyttelse.

For å oppnå en best mulig varmeøko-nomi kan i enkelte tilfelle, tapsvarmen fra tørken utnyttes til oppvarming av avgassene fra kokeren eller av en eventuell luft-tilsetning til disse avgassene.

Prosessen etter oppfinnelsen lar seg ikke bare anvende i fiskemelfabrikker, men overalt der hvor ben eller animalsk avfall av en hver art skal forarbeides videre, og hvor ved oppberedningen av disse stoffer, de fra stoffene dannede sterkstinkende nedbrytnings- og oppløsningsstoffer, hittil unnvek til ulempe for omgivelsene eller ikke kunne opparbeides videre.

Claims (8)

1. Fremgangsmåte for desodorisering og rensing av industrielle avgasser under anvendelse av en vaskeprosess med forstøvet vann, kjennetegnet ved at de fra fabrikkanlegget utstrømmende, med luktstoffer eller støv oppblandede og med luft sterkt fortynnede gasser blir vasket i et flertrinns vaskeanlegg ved hjelp av en elektrostatisk oppladet, finforstøvet væske, fortrinnsvis vann, med sure tilsetninger fra den katalytiske avgassbehandling, og at ved et kon-sentrert innhold av sjenerende luktstoffer i avgassene, disse adskilt fra den før nevnte vaskeprosess, blir omvandlet til enkle gasser ved en i og for seg kjent katalytisk opp-beredning.

2. Fremgangsmåte etter påstand 1, kjennetegnet ved at avgassene blir vasket minst to ganger, først i et regn med dråpe-diameter i størrelsesordenen ca. 10 (i og tilfeldig vannkvalitet, og deretter med fortrinsvis kaldt vann av høyere renhet for-støvet i høytrykksdyser ved 12 til 25 ato, hvorved sprededysene ligger på et høyt negativt potensial, slik at vannstøvet ved elektrostatisk frastøtning mellem de enkelte partikler blir spredd til en fin tåke og binder alkalijoner på grunn av den negative oppladning.

3. Fremgangsmåte etter påstandene 1 og 2, kjennetegnet ved at det på sprededysene blir lagt en spenning på mellem 30 og 100 kV.

4. Fremgangsmåte etter påstandene 1— 3, kjennetegnet ved at de gass- eller dampformede nedbrytningsprodukter, når en katalysator blir anvendt, blir tilført denne over en varmeutveksler hvor de tilførte nedbrytningsprodukter blir oppvarmet av avgarigsproduktene fra katalysatoren, hvis arbeidssone ved kjøle- eller varmeinnret-ninger, blir gitt en temperatur på mellem 600 og 800° C.

5. Fremgangsmåte etter påstandene 1— 4, kjennetegnet ved at de gass- eller dampformede nedbrytningsstoffer blir tilsatt luft som er forvarmet ved utveksling med spillvarme fra fabrikasjonsprosessen.

6. Fremgangsmåte etter påstandene 1— 5, kjennetegnet ved at deler av fabrikasjonsanlegget hvor illeluktende avgasser strømmer ut, blir forsynt med en skjerm-ende omhylling på en slik måte at det oppstår undertrykk, og at de avsugede og med luft oppblandede avgassbestanddeler blir tilført den katalytiske omvandlingsprosess som tilsetningsluft sammen med de konsentrerte kokeravgassene.

7. Fremgangsmåte etter påstandene 1— 6, kjennetegnet ved at eventuelle ikke alkalisk reagerende bestanddeler i de gass-eller dampformede nedbrytningsstoffer blir skilt fra de i katalysatoren oppberedbare bestanddeler, før eller etter å ha passert denne, gjennem en fysikalsk behandling, fortrinsvis ved sentrifugering i en syklon eller ved diffusjon, for deretter å bli spaltet i en kjemisk eller termisk prosess, hvorved de i katalysatorprosessen innvundne enkle syrer kan brukes som hjelpestoffer.

8. Fremgangsmåte etter påstandene 1— 7, kjennetegnet ved at eventuelle lavmolekylære nedbrytningsstoffer i form av gass-eller dampformede ammoniakkforbindelser, ikke blir ført over katalysatoren, men gjennem en hetesone ved 1300 til 1800° C, og at det utskilte eller utkondenserte alkaliske kondensvann på i og for seg kjent måte blir underkastet en bakteriell nedbrytning med metanutskillelse.