NO122489B - - Google Patents

Description

Koordinatvelger.

Den foreliggende oppfinnelse angår en koordinatvelger med to hverandre skjærende grupper av spoler, slik som horisontale og vertikale spoler, for hvilken der oppnås en bred margin mellom de strømstyrker som gir aktivering og ikke-aktivering. En kjent koordinatvelger til et telefonsentralbord har vanligvis mekaniske krysstenger med anvisertråder og broer. Velgere av denne art er temmelig kompliserte. Aktiveringen av en kontaktfjærgruppe i en velger av denne art tar temmelig lang tid, ca. hO millisekunder, og på grunn av vibrasjoner

i anvisertrådene må tidsintervallet mellom to operasjoner utstrekkes til ca. 100 millisekunder. På grunn av de tunge magnetiske kretslop til aktivering av krysstengene og broankerne er velgerne tunge. Hver velgerenhet veier således mellom 10 og 19 kg.

Det er også kjent koordlnatvelgere med horisontale og vertikale spoler, som skjærer hverandre. I hvert skjæringspunkt er anbragt et tungerelé med relékontakter. Foruten at tungereléer krever et betydelig storre antall amperevindinger for å bli aktivert enn almin-nelige reléer, er driftssikkerheten liten.

Det er enn videre kjent koordinatvelgere, ved hvilke der i hvert skjæringspunkt mellom horisontale og vertikale spoler er anbragt shuntereléspoler, hvis ene vikling utgjbres av den horisontale spole og hvis annen utgjores av det vertikale spolesystem. Ved sådanne velgere får man imidlertid ikke full sikkerhet mot utilsiktet påvirkning, idet et shuntfeltrelé har tendens til å påvirkes når bare den jene vikling tilfores strbm av tilstrekkelig styrke. Hvis ved en sådan velger et relé, som er tilkoplet, fastholdes ved at en av viklingene tilfores en strbm som kan være svakere enn magnetiseringsstrbmmen, så foreligger der meget stor fare for at andre reléer enn de som skal påvirkes, i den angjeldende rekke eller kolonne, blir påvirket ved den neste strbmpuls i den angjeldende kolonne eller rekke.

Den foreliggende oppfinnelse angår nærmere bestemt en koordinatvelger med et antall shuntfeltreléer i et koordinatfelt og med en gruppe kolonneslbyfer og en gruppe rekkeslbyfer, hvor en magnetkjernedel av hvert shuntfeltrelé magnetiseres av en vikling tilhbrende kolonne-slbyf egruppen samt en annen magnetkjernedel av hvert shuntfeltrelé magnetiseres av rekkeslbyfegruppen,- og hvor hvert shuntfeltrelé har et anker og et arbeidsluftgap mellom en del av ankeret og en ende av en av magnetkjernedelene, og hvor hvert shuntfeltrelé har et hjelpeluftgap, som er anbragt mellom en annen del av ankeret og nevnte magnetkjernedeler, samt hvor hjelpeluftgapet er lite når reléet ikke er påvirket og arbeidsluftgapet er stort, og hvor hjelpeluftgapet åpner seg og arbeidsluftgapet lukker seg når reléet påvirkes. Oppfinnelsen er i hovedsakenkarakterisert vedat hjelpeluftgapet

er anbragt mellom i det minste en del av ankeret og hver og en av nevnte magnetkjernedeler på en slik måte at hjelpeluftgapet gjennom-strømmes av en magnetisk fluks, som fastholder ankeret 1 hvilestilling om bare en vikling, eller hvilken som helit av reléets to viklinger tilfores strbm, men gjennornstrommes av to, hverandre opphevende magnetiske flukser når de to viklinger tilfores strbm samtidig, slik at arbeidsluftgapet gjennornstrommes av en arbeidsmagnetfluks som tiltrekker ankeret.

Herved oppnås at når kun den ene vikling er strbmfbrende, bevirker feltet gjennom hjelpeluftgapet at ankeret med sikkerhet holdes i upåvirket stilling. Denne fastholdende kraft bkes, selvom strbmmen gjennom den angjeldende vikling bkes, hvorved man unngår enhver risiko for utilsiktet påvirkning av reléet, såfremt der kun er strbm gjennom den ene vikling.

Oppfinnelsen forklares nærmere i det fblgende under henvisning til tegningene, hvor

fig. 1 viser et shuntfeltrelé sett fra siden,

fig. 2 viser et relé ifblge fig. 1 sett ovenfra,

fig. 3 viser et relé ifblge fig. 1 sett fra enden,

fig. h er en skjematisk avbildning av en del av en koordinatvelger med en annen utfbrelsesform for shuntfeltreléene,

fig. 5 viser anordningen i fig. h sett fra venstre,

fig. 6 anordningen ifblge fig. 5 sett nedenfra,

fig. 7 er en skjematisk avbildning, som viser prinsippet i en magnetisk krets i en annen utfbrelsesform for en koordinatvelger ifblge oppfinnelsen,

fig. 8 viser en del av en koordinatvelger med magnetiske kretser ifblge fig. 7,

fig. 9 anordningen ifblge fig. 8, sett fra venstre,

fig. 10 anordningen ifblge fig. 9 sett nedenfra,

fig. 11 et kjent relé ifblge shuntfeltprinslppet,

fig. 12 en annen utfbrelsesform for reléet ifblge fig. 11,

fig. 13 enda en utfbrelsesform for reléet ifblge fig. 11,

fig. lh ytterligere en utfbrelsesform for reléet ifblge fig. 11, fig. 15 en del av en koordinatvelger med reléer ifblge fig. lM-, men av en annen mekanisk utfbrelsesform,

fig. 16 i detaljer et av de reléer som anvendes i velgeren ifblge fig. 15,

fig. 17 anordningen ifblge fig. 15 sett ovenfra,

fig. 18 anordningen ifblge fig. 17 sett fra hbyre,

fig. 19 en annen utfbrelsesform for et shuntfeltrelé ifblge oppfinnelsen, .idet reléet ses i ikke-aktivert stilling,

fig. 20 reléet ifblge fig. 19 i aktivert stilling,

fig. 21 en annen utfbrelsesform for reléet ifblge fig. 19 og 20 i tverrsnitt og ikke-aktivert,

fig. 22 reléet ifblge fig. 21 i aktivert stilling,

fig. 23 reléet ifblge fig. 21 og 22 sett pvenfra,

fig. 2h reléet ifblge fig. 21 sett fra hbyre,

fig. 25 ankeret i reléet ifblge fig. 21 sett fra siden,

fig. 26 ankeret ifblge flg. 21 sett ovenfra,

fig. 27 et shuntfeltrelé av tungerelétypen anvendt i en utfbrelsesform for oppfinnelsen,

fig. 28 et shuntfeltrelé ifblge enda en utfbrelsesform for oppfinnelsen,

fig. 29 viser reléet ifblge fig. 28, sett fra siden og i ikke-aktivert stilling, og

fig. 30 reléet ifblge fig. 28, sett fra siden og i ikke-aktivert stilling.

Reléet ifblge fig. 1 består av en relébro 1, et anker2, kjerner 5

og 6 og et åk 3, idet alle de nevnte deler er av et ferromagnetisk materiale, f.eks. jern. De nevnte delers materiale skal ha liten koercitivkraft, f.eks. mindre enn 1 brsted i delene 1, 2, 3 og 6 og fortrinnsvis en hbyere koercitivkraft i delen 5, f.eks. mer enn 2 brsted. Åket 3 kan ha et lite luftgap h. Relékjernene har som vanlig viklinger 7 og 8. 9 angir en kontaktfjærgruppe, som kan bestå av bare to kontaktfjærer som vist, eller av atskillige kontaktfjærer.

Når der sendes en magnetiseringsstrbm gjennom viklingen 7, vil en genereres en magnetisk fluks Fl gjennom åket 3»kjernen 6, den bak-erste del av broen 1 og tilbake til kjernen 5-Da luftgapet h er betydelig mindre enn luftgapet mellom ankeret og enden av kjernen 5, vil kun en ubetydelig del av den genererte fluks gå gjennom ankeret, som fblgelig ikke blir aktivert. Hvis kjernen 6 magnetiseres på samme måte av en strbm gjennom viklingen 8, vil der genereres en magnetisk fluks F2, og kun en ubetydelig del av denne vil gå gjennom ankeret, som også i dette tilfelle forblir ikke-aktivert. Hvis der derimot sendes strbmmer gjennom viklingene 7°68 samtidig, vil der gå en meget kraftig fluks gjennom broen 1 og ankeret, hvorfor ankeret vil bli tiltrukket.

Ifblge oppfinnelsen skal strbmmen gjennom viklingene 7 og 8 brytes samtidig, eller strbmmen gjennom viklingen 8 skal brytes for strbmmen gjennom viklingen 7'1 begge tilfelle vil restfluksen fra kjernen 5 vedbli å gå gjennom ankeret og broen, således at ankeret forblir tiltrukket, hvis kjernen 5 har en relativt stor koercitivkraft. Som folge av at ankeret er tiltrukket, er luftgapet mellom ankeret og enden av kjernen 5 temmelig liten, fortrinnsvis mindre enn luftgapet It, således at en betydelig del av fluksen Pl vil gå gjennom ankeret. Kjernens 5 koercitivkraft skal naturligvis vere av en sådan stbrrelse at ankeret med sikkerhet vil forbli -tiltrakket.

Ankeret kan feires tilbake til sin hvilestilling ved k sende en strbm gjennom viklingen 8 alene, idet strbmmen skal ha samme retning som magnetiseringsstrommen. Fluksen F2, som nå genereres, vil gå gjennom ankeret, broen og kjernen 5. Den del av fluksen, som går gjennom kjernen 5, er motsatt rettet fluksen Fl, således at kjernen 5 avmagnetiseres. Når strbmmen gjennom viklingen 8 brytes, vil både fluksen Fl og fluksen F2 forsvinne, da kjernen 5 nå er avmagnetisert. Det skal bemerkes at når kjernen 5 av fluksen F2 magnetiseres i motsatt retning, så vil fluksen gjennom ankeret i et kort byeblikk være null, og i denne korte tidsperiode vil ankeret fores tilbake til sin hvilestilling. Styrken av den avmagnetiserende strbmpuls er derfor ikke kritisk.

Reléets avmagnetisering fullfores således ved hjelp av en strbm gjennom viklingen 8 i samme retning som magnetiseringsstrbmmen. I mange tilfelle er dette en stor fordel, spesielt i forbindelse med elektronisk styrte kretser, hvori inngår dioder eller transistorer. Hvis strbmmen skal vendes i kretser av denne art, er en fordobling av kretselementene vanligvis påkrevet.

I reléet ifblge fig. 1-3 er kjernen 5 av stål med temmelig stor koercitivkraft. Som et alternativ kan denne kjerne nesten utelukk-ende være laget av jern med en liten koercitivkraft, idet i dette tilfelle bare en liten del av kjernen består av et materiale med stor koercitivkraft, f.eks. et materiale som anvendes i permanente magneter. Det er kun nbdvendig å utforme kjernen 5 således at den magnetomotoriske kraft i brsted er tilstrekkelig stor til å holde ankeret tiltrukket. Hvis koercitivkraften er meget stbrre enn nbdvendig, vil den til viklingen 8 tilforte energi til avmagnetisering av kjernen 5 for å få' ankeret tilbake i sin hvilestilling være unød-vendig stor.

Det skal også bemerkes at luftgapet h skal ha en sådan stbrrelse i forhold til det variable luftgap mellom ankeret og enden av kjernen 5 at fluksen gjennom ankeret er liten når der sendes en strbm gjennom den ene vikling når ankeret er ikke-aktivert, men at en betydelig del av restfluksen vil gå gjennom ankeret når dette er aktivert.

I fig. h- 6 er vist en koordinatvelger med et antall reléer av shunt-felttypen.

For hver rekke reléer er anbrakt to lange, kamformede konstruksjons-deler i x-aksens retning. For den bverste rekke reléer er de kamformede delers halser benevnt 10 og 13, for den midterste rekke 11 og 1<*>+ og for den nederste rekke 12 og 15. (Det er kun vist tre rekker, men det er naturligvis underforstått at det kan være tale om et hvilket som helst antall rekker avhengig av velgerens stbrrelse). Hver av de kamformede deler har tenner, og hver tann utgjor en del av kjernedelene i et shuntfeltrelé.

Således har de lange halser 10 og 13 henholdsvis tennene 25, 26, 27 og 16, 17, 18. De ovrige relérekker er anbrakt på liknende måte, slik det fremgår av tegningene.

De kamformede deler 10, 11, 12 i de tre rekker og de fremspringende tenner på disse deler er at et ferromagnetisk materiale med temmelig stor koercitivkraf t. De kamf ormede deler 13, 1<*>+ og 15 i de tre rekker og de fremspringende tenner på disse deler er av et materiale med liten koercitivkraft.

Hver av tennene 25, 26, 27, som rager frem fra delen 10 i den overste rekke reléer (såvel som de tilsvarende deler i de andre rekker), svarer til kjernen 5 i det i fig. 1-3 viste relé. På tilsvarende måte svarer hver av tennene 16, 17, 18, som rager frem fra delen 13

i den overste rekke .reléer (såvel som tilsvarende deler i de andre rekker), til kjernen 6 i det i fig. 1-3 viste relé.

Hver reléenhet har et anker, som benevnes 3<*>+, 35 og 36 i den overste rekke, 37, 38 og 39 i den midterste rekke'og 4-0, 4-1* og 42 i den nederste rekke reléer.

Hvert anker påvirker en ribbe { 55- 51 i den overste rekke reléer), som på kjent måte er forbundet med kontaktfjærer i en kontaktgruppe (multlppelkontakter). Reléenhetens kjernedeler 16-18 har en vikling 4-5, som svarer til viklingen 8 i fig. 1. Alle kjernedeler i x-aksens retning i den overste rekke kan således magnetiseres ved hjelp av viklingen 4-5. Hver rekke reléenheter svarer i det vesentlige til en av broene med tilknyttet bromagnet i en krysstangvelger av en vanlig type. Et passende antall sådanne rekker kan anbringes i y-aksens retning (kun tre er vist på tegningene).

Magnetisering av kjernedelene 27, 30 og 33, som er anbrakt i y-aksens retning, s-k jer ved hjelp av en felles vikling 52. Denne vikling svarer til krysstangmagneten i en alminnelig koordinatvelger. På tilsvarende måte magnetiseres kjernedelene 26, 29 og 32 av en felles vikling 51 og kjernedelene 25, 28 og 31 ved hjelp av en felles vikling 50. Som det fremgår av fig. 5, utgjor hver av de nevnte viklinger en spole, som omslutter kjernedelene i en reléenhet.

Det innses av den foregående beskrivelse at ingen av ankerne blir tiltrukket, hvis der sendes en strbm gjennom en eller flere av viklingene alene i den ene koordinatakses retning, således at kjernedelene, som er omsluttet av sådanne viklinger, blir magnetisert. Hvis det f.eks. kun sendes en strbm gjennom viklingen 4-5, vil der gå en fluks Fl gjennom en krets, f.eks. bestående av kjernedelene 18 og 27 (se fig. 40 . Hvis det kun sendes en strbm gjennom viklingen 52, vil et antall kjernedeler, bl.a. kjernedelen 27 bli magnetisert, idet nevnte magnetisering gir anledning til en fluks F2, som også gjennomløper en krets bestående av kjernedelene 18 og 27.

Hvis det på den annen side sendes en strbm gjennom viklingene 4-5 og 52 samtidig, vil fluksene Fl og F2 bli tvunget til å gå gjennom ankeret 36 og gjennom luftgapet mellom ankerets bevegelige ende og enden av kjernedelen 27. Når strbmmen gjennom de nevnte viklinger brytes (brytningen bor fortrinnsvis skje litt tidligere i viklingen 4-5 enn i viklingen 52) , vil restfluksen F2 fortsette å gå gjennom ankeret, således at dette forblir tiltrukket. På liknende måte kan ankeret 35 tiltrekkes ved hjelp av strbmpulser, som sendes gjennom viklingene 4-5 og 51 somtidig, og ankeret 39 vil bli tiltrukket ved hjelp av strbmpulser, som sendes gjennom viklingene k6 og 52. Polflaten på ankeret og/eller polflaten på den tilstbtende kjernedel bor fortrinnsvis være kuleformet, således at der i en viss grad oppnås en innsnevring av fluksen. Ankerne 34-36 kan bringes tilbake til deres hvilestillinger ved hjelp av en strbmpuls gjennom viklingen 4-5, således at det oppnås en avmagnetisering av kjernedelene 25-27 eller en omvendt magnetiserings-retning i kjernedelene. Denne avmagnetisering av kjernedelene 25—27 svarer til avmagnetiseringen av en bromagnet i en krysstangvelger av den vanlige type. Det ses av det foregående at en koordinatvelger med shuntfeltreléer er velegnet til aktivering ved hjelp av elektronisk styrte markbrer. Velgeren ifblge oppfinnelsen virker meget hurtigere enn koordinatvelgere av hittil kjente typer, spesielt fordi der ikke fins mekanisk bevegelige anvisertråder, således at der magnetiseres i begge koordinatretninger samtidig når et av ankerne skal aktiveres. I koordinatvelgere av hittil kjent art skal den stangmagnet, som representerer den ene koordinatretning, forst aktiveres, og deretter skal der gå en viss tid, slik at anvisertrådene kommer i stillstand, for broen kan aktiveres i den annen koordinatretning. Disse operasjoner tar naturligvis meget lengre tid enn aktiveringen av en velger ifblge oppfinnelsen, i hvilken magnetisering i de ,to koordinatretninger kan skje samtidig. Hvis velgeren aktiveres ved hjelp av pulser, kan det av og til være fordelaktig med en holdestrbm, som holder de tiltrukne ankere i aktivert stilling. Når ankerne skal frigjbres i et sådant tilfelle, er det bare nbdvendig å bryte holdestrbmmen, hvilket kan skje samtidig med et stort antall koordinatvelgere koplet i serie. Hvis en velger ifblge det foregående skal utformes til å virke på denne måte, skal alle kjernedeler ha liten koercitivkraft, og det skal sendes en holde- -strbm gjennom viklingene i den ene koordinatretning, f.eks. x-aksens retning. Holdeviklingene kan fortrinnsvis legges omkring kjernedelene tett ved ankerne. I et sådant tilfelle vil viklingen 4-5 bli anbrakt omkring kjernedelene 25-27 og viklingen 52 omkring kjernedelene 18, 21 og 24-. Fluksen fra holde strbmmen skal i dette tilfelle ikke passere de uunngåelige små luftgap mellom de kjernedeler som har viklinger. Det er allerede nevnt at kontaktfjærgruppene kan anbringes på kjent måte i multippelkontaktfeltet. Alternativt kan ankerne utformes som kontaktfjærer, som danner kontakt med noen fjær-ende kontaktribber på en slik måte at ankerne ikke forhindres fra å nå de tilstøtende kjernedelers polender. Ankernes dreietapper kan fremstilles på enhver kjent, velegnet måte.

På grunn av at hver kontaktfjærgruppe i multippelkontaktfeltet aktiveres ved hjelp av sitt eget anker, er der ingen risiko for såkalt kollektiv blokkering, slik det forekommer ved vanlige koordinatvelgere, og som betyr at når en bromagnet er blitt magnetisert og en av dens kontaktfjærgrupper aktivert, så blokkeres alle de andre kontaktf jærgrupper tilhbrende samme bro.

I det fblgende beskrives en annen utfbrelsesform for en koordinatvelger ifblge oppfinnelsen under henvisning til fig. 7-10.

I fig. 7 er vist magnetkjernedeler 103, 104-, 105, som er av ferromagnetisk materiale, og som er forbundet med hverandre ved hjelp av tverrstykker 101 og 102. Disse tverrstykker er også forbundet med hverandre ved hjelp av en ribbe 106 likeledes av ferromagnetisk materiale. Hver av kjernedelene 103, 104- og 105 har en vikling henholdsvis 111, 112 og 113. Enn videre er der en vikling 110, som omslutter alle tre nevnte kjernedeler. På den ene side av viklingen 111 er anbrakt et anker 107. På tilsvarende måte horer et anker 108 til viklingen 112 og et anker 109 til viklingen 113. Hvis der sendes en magnetiseringsstrbm gjennom viklingen 111 i en bestemt retning, vil der genereres en fluks Fill, som gjennomløper kjernedelene 103, 10<4>-, 105 og ribben 106. Kun en liten del av fluksen vil gå gjennom ankeret 107, da der er et temmelig stort luftgap mellom kjernedelen 103 og ankeret, når dette er i sin ikke-aktiverte stilling. Derfor vil ankeret 107 ikke bli tiltrukket, dg det. samme gjelder de andre ankere, da kun en liten del av fluksen vil gå gjennom disse.

Hvis der sendes en magnetiseringsstrdm gjennom viklingen 110, vil

der genereres en fluks F110 gjennom kjernedelen 103 og likeledes en fluks av samme stbrrelse gjennom de andre kjernedeler. Ribben 106 tjener som returvei for nevnte fluks. Også i dette tilfelle vil kun en liten del av fluksen fra viklingen 110 gå gjennom ankerne på grunn

av luftgapet mellom disse og kjernedelene, og fblgelig vil ankerne heller ikke i dette tilfelle bli tiltrukket. Hvis det derimot sam-

tidig sendes strommer gjennom viklingene 110 og 111 med sådanne strøm-retninger at fluksene F110 og Fill er motsatt rettede i kjernen 103

under luftgapet mellom ankerets 107 venstre ende og kjernedelen 103,

vil en betydelig del av fluksen tvinges gjennom ankeret 107, hvorved dette vil bli tiltrukket.

Hvis alle deler i den magnetiske krets, slik som kjernedelene, tverrstykkene og ribben, har liten koercitivkraft, vil ankeret bli fri-

gjort og gå tilbake til sin hvilestilling, når strbmmen brytes i begge viklinger 110 og 111. Hvis derimot strommen kun brytes i én av viklingene, vil ankeret forbli i aktivert stilling, fordi luft-

gapet mellom ankeret 107 og kjernedelene 103 nå er meget liten, slik at en del av den fluks som genereres av den vikling, hvori der enda loper en strbm, vil passere ankeret. Kjernedelen 103 er fortrinnsvis utformet med et lite luftgap i den del av kjernen hvor viklingen 110

er anbrakt, slik som luf tgapet llM-tett ved viklingen 110. Dette luftgap skal ha en sådan stbrrelse at den del av fluksen som tvinges gjennom ankeret når der sendes en holdestrbm gjennom viklingen 111,

er tilstrekkelig stor til å holde ankeret tiltrukket.

Hvis kjernedelen 103 er av et materiale med en relativt stor koercitivkraf t, eller hvis der inngår en permanent magnet i nevnte kjerne-

del, vil det, etter at magnetiseringesstrommen er sendt gjennom viklingene 110 og 111, være en permanent fluks. Denne permanente fluks vil holde ankeret i aktivert stilling, etter at strbmmen gjennom begge viklinger 110 og 111 er blitt brutt. I dette tilfelle skal strbmmen brytes samtidig, eller også skal strbmmen gjennom viklingen brytes litt for strbmmen gjennom viklingen 111, slik at restfluksen genereres av strbmmen gjennom sistnevnte vikling. Ankeret 107 fores i dette tilfelle tilbake til sin hvilestilling ved hjelp av en strbm-

puls gjennom viklingen 110, hvorved kjernedelen 103 avmagnetiseres på nbyaktig samme måte som beskrevet i forbindelse med utfbrelses-

formen ifblge fig. 1-6.

Det er klart at også ankerne 108 og 109 kan tiltrekkes ved at der

sendes strommer gjennom de dertil horende viklinger og viklingen 110.

Hvis kjernedelene i dette tilfelle har en relativt stor koercitiv-

kraf t, slik at ankerne vil bli holdt i aktivert stilling etter at strbmmene er blitt brutt, kan alle kjernedeler avmagnetiseres ved gjennom viklingen 110 å sende en strbmpuls med samme retning som den strbm som anvendes til ankernes aktivering.

Den anordning, som er blitt beskrevet i prinsippet i forbindelse med fig. 7, svarer i det vesentlige til en bro i en koordinatvelger av vanlig konstruksjon.

Hvis flere sådanne anordninger (hver omfattende kjernedeler med viklinger og ribbe) anbringes ved siden av hverandre, vil de utgjore en koordinatvelger. I det fblgende skal en slik velger beskrives nær-

mere under henvisning til fig. 8-10.

Delene 101 - 113 i fig. 7 er også vist i den nederste broenhet i fig.

8 og 9, men den innbyrdes anbringelse av ankerne og kjernedelene er endret litt. I fig. 8 og 9 er også vist en kontaktfjærgruppe 150.

Enn videre er der vist to ekstra broenheter, som består av fblgende deler: Kjernedelen i den ene broenhet er betegnet 117, Hb og 119 og i den annen 133, 134- og 135. De magnetiske tverrstykker (svarende til tverrstykket 101 i fig. 1) er betegnet 115 og 116 i den ene broenhet og i den annen 131 og 132. Ribbene mellom tverrstykkene er betegnet henholdsvis 120 og 136. Ankerne er betegnet 122, 123 og 124-

i den ene broenhet og 137, 138 og 139 i den annen. Viklingen 111 er anbrakt på en slik måte at den omslutter kjernedelene 103, 117 og 133, d.v.s. alle kjernedeler i en rekke i den ene koordinatretning, hvilket svarer til en av- anviserstengene i en krysstangvelger av vanlig konstruksjon. På liknende måte omslutter viklingen 112 kjernedelene 104, 118 og 134- og viklingen 113 kjernedelene 105, 119 og 135. Kontaktfjærgruppene horende til de to nevnte broenheter er betegnet

med 151 og 152.

På bakgrunn av det som er anfbrt ovenfor i forbindelse med fig. 7,

er det klart at f.eks. ankeret 123 vil bli aktivert hvis der sam-

tidig sendes en strbm gjennom viklingene 112 og 121. På liknende måte vil ankerne 123 og 138 bli aktivert, hvis der samtidig sendes en strbm gjennom viklingene 112, 121 og 14-0. Det er også klart at ankerne 122, 123, 137 og 138 vil bli aktivert, hvis der på samme tid sendes en strbm gjennom viklingene 111, 112, 121 og 14-0. Likesom i anordningen ifblge fig. 7 kan kjernedelene være av et materiale med liten koercitivkraft, idet ankerne da holdes i aktivert stilling ved hjelp av en holdestrbm, som ar svakere enn aktiveringsstrbmmen,

og som gjennomløper f.eks. viklingene 111, 112 og 113, som er delvis omsluttet av ankerne. Holdestrbmmen kunne også sendes gjennom viklingene 121 og 140. Enn videre kan kjernedelene fremstilles av et materiale med temmelig stor koercitivkraft, slik tilfelle var i fig.

7, eller det kan innsettes en permanent magnet i noen av kjernedelene.

I begge tilfelle kan avmagnetiseringen av kjernedelene skje ved hjelp

av en avmagnetiseringsstrbm gjennom viklingene 110, 121 og 14-0.

Det kan selvfølgelig også anbringes ribber, som svarer til ribbene 106, 120, 136 i fig. 9, på hbyre side av den i fig. 9 viste velger utenpå kjernedelene 103, 117 og 133, hvorved tilbakeføringen av fluksen stammende fra viklingene 110, 121 og 14-0 vil bli ytterligere lettet.

Når et anker aktiveres, f.eks. ankeret 137 i den rekke som består av ankerne 137, 138 og 139, kan aktivering av ankerne 138 og 139 hvis bnskes unngås ved hjelp av en mekanisk anordning. Denne anordning består av en stang 4-5, som har palformet tverrsnitt, og som vippes, når et av ankerne aktiveres. I fig. 8 er vist hvorledes ankeret 137 har en forlengelse 146, som dreier stangen 14-5 omkring en lengdeakse 14-7, når ankeret 137 aktiveres. Hvert anker har en sådan forlengelse, og den palf ormede stang 14-5 strekker seg inn over endene av disse forlengelser. Når stangen 14-5 vippes, og kanten 148 av palen beveges mot hbyre inn over forlengelsene 14-6 på de ikke-aktiverte ankere, vil kanten 14-8 sperre for disse ankeres bevegelse, og aktivering av disse ankere inngås.

I fig. 13 og 14 er vist et shuntfeltrelé med to luftgap for ankerne, nemlig det vanlige arbeidsluftgap og et hjelpeluftgap, som er meget lite når ankeret er i sin hvilestilling. Reléets forskjellige kjernedeler, ankere og åk er således anbrakt at hvis bare én av kjernedelene magnetiseres, holder fluksen i hjelpeluftgapet ankeret sikkert tilbake i dets hvilestilling. Men hvis begge kjernedeler magnetiseres, elimineres fluksen i hjelpeluftgapet, fordi der nå er etablert en magnetisk brokrets, slik at ankeret vil bli aktivert av den trekkraft, som stammer fra fluksen i arbeidsluftgapet.

I fig. 11 er igjen skjematisk vist et shuntfeltrelé av kjent type. Kjernedelene er betegnet med henholdsvis 201 og 202 og viklingene

på disse med henholdsvis 206 og 207. Kjernedelene er ved reléets ene ende forbundet med hverandre ved hjelp av et åk 204- og ved den annen ende ved hjelp av en bro 203.

Ankeret 205 er dreibart opphengt i broen 203 og vil bli tiltrukket av åket 204-.. Hvis der sendes en strbm gjennom viklingen 206, slik at der genereres en fluks i kjernedelen 201, vil en del av denne fluks gjennomlbpe ankeret 205 og broen 203, og en annen del vil gjennomlbpe kjernedelen 202. Den del av fluksen, som gjennomløper ankeret vil naturligvis gi opphav til en trekkraft, som virker på ankeret. Hvis luftgapene mellom de to kjernedeler og åket og mellom åket og broen er av samme størrelsesorden, vil ca. halvparten av fluksen fra kjernedelen 201 gjennomlbpe ankeret. Hvis kjernedelen 202 magnetiseres ved hjelp av det samme antall amperevindinger som kjernedelen 201, vil fluksen gjennom ankeret bli fordoblet, hvis magnetiseringen skjer i de ved pilene i fig. 11 viste retninger. Da fluksen gjennom ankeret kun endres til det dobbelte, når aktivering av det skal finne sted, vil der være en temmelig liten sikkerhets-margin. Hvis derimot kjernedelen 202 magnetiseres i motsatt retning av den i fig. 11 viste pil og ved hjelp av det samme antall amperevindinger som kjernedelen 201, vil fluksen gjennom ankeret være null. En fullstendig sikkerhet med hensyn til aktivering og ikke-aktivering av de kjente shuntfeltreléer oppnås derfor bare hvis strbmmen gjennom den ene vikling vendes når reléet aktiveres. Det er derfor klart at shuntfeltreléer av kjente typer har den ulempe at driftssikkerheten i visse tilfelle er utilstrekkelig.

I fig. 12 er vist et shuntfeltrelé med samme prinsipp og funksjons-måte som reléet ifblge fig. 11. I reléet ifblge fig. 12 er kjernedelene anbrakt i forlengelse av hverandre, slik at åket 204- i fig. II unngås.

Kjernedelen 201 ifblge fig. 11 såvel som fig. 12 kan være av et materiale med temmelig stor koercitivkraft, og i dette tilfelle vil ankeret bli holdt fast i aktivert stilling på grunn av restfluksen, inntil kjernedelen 201 avmagnetiseres. Denne avmagnetisering kan enten skje ved gjennom viklingen 206 å sende en strbmpuls, som mot-virker magnetiseringen eller ved gjennom viklingen 207 å sende en strbmpuls med samme retning som magnetiseringsstrbmmen.

Hvis reléet ifblge fig. 12 endres på en måte som vist i fig. 13 blir der to luftgap ved den ene ende av ankeret, idet det ene luftgap danner arbeidsluftgapet 208-og det annet et hjelpeluftgap 209. Denne endring gir reléet okt driftssikkerhet, hvilket vil fremgå klart av den-etterfblgende beskrivelse.

Det antas at der sendes en strbm gjennom viklingen 206, se fig. 13, slik at der genereres en fluks i kjernedelen 201 i pilens retning. En del av denne fluks vil gå gjennom luftgapet 208 og ankeret 205 og vil frembringe en viss tiltrekningskraft, som virker på ankeret.

En stbrre del av fluksen vil imidlertid gjennomlbpe kjernedelen 202, luftgapet 209 og ankeret 205 og vil holde ankeret i ikke-aktivert stilling. Når ankeret er i sin ikke-aktiverte stilling, er luftgapet 209 meget mindre enn luftgapet 208, og som folge herav vil fluksen gjennom luftgapet 209 være sterkere enn fluksen gjennom luftgapet 208, og tiltrekningskraften i luftgapet 209 for ankeret i retning mot kjernedelen 202 vil derfor også være sterkere.

Man får et liknende tilfelle hvis der sendes en strbm gjennom vik- -lingen 207 istedenfor viklingen 206, hvilket klart vil fremgå av fig. 13 uten ytterligere forklaring. Ifblge denne utfbrelsesform vil der ikke være noen risiko for aktivering av reléankeret når kun den ene av kjernedelene 201 og 202 magnetiseres.

Hvis der derimot på samme tid sendes en strbm gjennom viklingene 206 og 207, slik at der genereres to flukser i pilenes retninger i fig. 13, er det klart at fluksen gjennom luftgapet 209 vil være null når spenningsfallet i den magnetomotoriske kraft mellom de to ender av kjernene 201 og 202, som stbter opp til luftgapet 208 og den ende av kjernedelen 202, som stbter opp til luftgapet 209 er lik med spenningsfallet i den magnetomotoriske kraft mellom nevnte ende av kjernene 201 og 202 og den ende av ankeret 205, som stbter opp til luftgapet 209, slik at tiltrekningskraften stammende fra fluksen i luftgapet 208 vil aktivere ankeret. Reléets forskjellige deler inngår således i en magnetisk brokrets, som har sitt likevektspunkt i luftgapet 209o Når reléet skal aktiveres, sendes der med fordel en strbm gjennom viklingen 207 litt senere enn gjennom, viklingen 206, og med sådanne strbmretninger at fluksretningen gjennom luftgapet 209 vil vendes om. I dette tilfelle vil ankeret påbegynne sin bevegelse når fluksen gjennom luftgapet 209 nærmer seg null, og fluksen vil anta meget små verdier etter at den nevnte omkastning av fluksretningen har funnet sted, fordi luftgapet 209 i mellomtiden har okt. Som folge herav kan styrken av magnetiseringsstrommen gjennom viklingene 206 og 207 varieres innénfor meget vide grenser uten å sette reléets korrekte virkemåte på spill. Det er således klart at reléet vil være driftssikkert på grunn av hjelpeluftgapet 209.

Hvis kjernedelen 201 ifblge fig. 13 er av et materiale med stor koercitivkraft vil der på samme måte som i utfbrelsesformen ifblge fig. 11 og 12 være en restfluks, som vil holde ankeret i dets aktiverte stilling, etter at magnetiseringsstrommene er blitt brutt forst i viklingen 207 og deretter i viklingen 206. -Reléet kan avmagnetiseres ved gjennom viklingen 206 å sende en strbmpuls med motsatt retning av magnetiseringsstrbmmen eller ved gjennom viklingen 207 å sende en strbmpuls med samme retning som magnetiseringsstrbmmen. I sistnevnte tilfelle vil en fluks stammende fra viklingen 207 lbpe over i den ende av kjernedelen 201, som ligger fjernt fra luftgapet 208, dels ved overgang og dels ved passasje av luftgapet 209. Praktiske forsbk har vist at der oppnås en tilstrekkelig avmagnetisering av kjernedelen 201 når kjernedelen 202 magnetiseres ved hjelp av det samme antall amperevindinger som ved reléets magnetisering.

Ankeret ifblge fig. 13 kan endres som vist i fig. 14-. I denne ut- -fbrelsesform er hjelpeluftgapet 209 anbrakt ved enden av kjernedel en 202 i avstand fra luftgapet 208. Dette relé virker på samme måte som det relé, som er vist i fig. 13, men avmagnetiseringen ved hjelp av strømpulser gjennom viklingen 207 er mer effektiv enn i det relé som er vist i fig. 13. Kjernedelene 201 og 202 i fig. 14- er fastgjort til hverandre ved hjelp av punktsveising eller nagling.

I fig. 15-18 er vist en koordinatvelger, som er sammensatt av reléer av den type som er vist i fig. 14. Reléene i denne velger består av kjernedelene 211, 212, 213 såvel som 214, 215 og 216, som ikke er vist i figuren. Disse kjernedeler fremstilles fortrinnsvis av et magnetisk materiale med relativt stor koercitivkraf t, f .eks. 4-0 orsted. Delene svarer til kjernedelen 201 ifblge fig. 14-. De nevnte kjernedeler er fastgjort til andre kjernedeler 217-222, som svarer til kjernedelen 202 ifblge fig. 14. Koordinatvelgerens ankere er betegnet 223-228. En spole 230 omslutter kjernedelene 211, 212, 213, og en spole 231 omslutter de tilsvarende deler 214, 215 og 216 i samme koordinatretning. Spolene 230 og 231 er anbrakt mellom armer, som horer til ankerne, og de omslutter derfor ikke disse. En spole 232 omslutter kjernedelene 217 og 22o, og på tilsvarende måte omslutter en spole 233 kjernedelene 218 og 221. Endelig omslutter spolen 234- kjernedelene 219 og 222. Kjernedelene 211, 212 og 213 er ved hjelp av skruer 24-1, 24-2 og -24-3 fastgjort til en ribbe 24-0 av magnetisk materiale. I fig. 18 ses hvorledes ribben 24-0 ser ut i tverrsnitt.

Et av ankerne, nemlig ankeret 223 skal nå beskrives nærmere under henvisning til fig. 16 og 18, Ankeret består av en del 239, som strekker seg forbi enden av kjernedelen 217, slik at hjelpeluftgapet 209 fremkommer mellom kjernedelen 217 og ankeret. Enn videre består ankeret av to armer 24-4- og 245, som er parallelle med kjernedelen 217, og to armer 246 og 247, som er parallelle med kjernedelen 211. Alle de nevnte deler av ankeret samt delen 24-8 utgjor en'enhet, idet ankeret er stanset ut av platemateriale. Armene 246 og 24-7 er inn-fort i utsparinger 24-9 og 250 i ribben 24-0. Ankeret forhindres fra å gli ut av utsparingene ved at endene på armene 246 og 24-7 stbter opp mot en flens på spolen 232. Arbeidsluftgapet 208 befinner seg på det sted hvor delen 24-8 på ankeret passerer kjernedelen.

I hvert skjæringspunkt mellom de forskjellige spoler i koordinat-velgeren er anbrakt en kontaktfjærgruppe. Ifblge tegningene består hver kontaktfjærgruppé av to kontakter. Hver kontaktfjærgruppe har to bevegelige kontaktfjærer og to faste kontaktribber, som er felles for alle kontaktfjærgrupper i en rekke i den samme koordinatretning. En kontaktf jaer gruppe av denne art skal nå beskrives nærmere, idet kontaktfjærgruppen er anbrakt i skjæringspunktet mellom spolene 230 og 232, d.v.s. i det samme skjæringspunkt som ankeret 223. Kontaktribbene 250 og 251 er fastgjort til en isolerende plate 254-, som har en åpning, og som er presset inn over enden av kjernedelen 217 mot viklingen 232. Kontaktribbene er anbrakt på forskjellige sider av den isolerende plate 25<*>+ og er fastgjort til denne ved hjelp av lapper omkring platens kant, se fig. 15• De kontaktfjærer, som horer til en rekke som står vinkelrett på kontaktribbenes koordinatretning, f.eks. fjærene 256 og 258, er forbundet med hverandre ved de ender hvor de er fastgjort. Disse fjærer rager frem fra en me-tallribbe som er felles for en rekke og som går fra den ene fjær til den neste på baksiden av velgeren. Fjærene er bukket og foldet omkring en plate 260 av isolerende materiale, se fig. 18. Ribben 24-0 har åpninger. De kontaktfjærer, som er fastgjort til den isolerende plate 260, strekker seg fritt gjennom disse åpninger, slik at den isolerende plate 260 ligger an mot ribben 24-0. Etter at kontaktfjærene er skjbvet inn, vrides deres frie ender 90°, og derved fast-gjores fjærene til den isolerende plate 260. Ved denne konstruksjon fås på en enkel og bekvem måte en elektrisk forbindelse mellom kontaktf jærene i en rekke.

Av fig. 17 fremgår det at de bevegelige kontaktfjærer er fastgjort med den ene ende av den ene side av spolene 230 og 231, mens den frie annen ende aktiveres av spolene. De fleste av de bevegelige kontaktfjærer (258 og 259 i fig. 15) går inn gjennom en av de nevnte spoler (230 i fig. 15 og 17). Dette er en bekvem og plassbesparende lbsning på et vanskelig konstruktivt problem.

Ankerets 223 bevegelse overfores til kontaktfjærene ved hjelp av en ribbe 26l, som er fastgjort til ankeret. Denne ribbe er presset inn i utsparinger i armene 246, 24-7, slik det fremgår av fig. 16 og 17.

Avhengig av den bnskede stbrrelse av velgeren anbringes et stbrre eller mindre antall ribber 260 ved siden av hverandre. På tegningene er der kun vist to. På liknende måte kan der anbringes et bnsket antall reléenheter på hver ribbe. På tegningene er der kun vist tre. Spolenes stbrrelse må naturligvis bkes proporsjonalt med antallet av ribber og antallet av reléenheter.

Virkemåten for velgeren ifblge fig. 15 - 18 er fblgende: Når der kun sendes en magnetiseringsstrbm gjennom én spole (uansett spolens koordinatretning), vil ingen av ankerne bli aktivert på grunn av fluksen gjennom hjelpeluf tgapet (se fig. 14-). Hvis det derimot på samme tid sendes en strbm gjennom en spole i hver koordinatretning vil det anker, som er anbrakt i skjæringspunktet mellom disse spoler bli aktivert på samme måte som allerede beskrevet i forbindelse med fig. 14-, der det på samme tid ble sendt magnetiseringsstrbmmer gjennom spolene 206 og 207. Hvis det derfor sendes en strbm gjennom spolene 230 og 232 vil ankeret 223 bli tiltrukket. Hvis der på

samme tid sendes strbm gjennom flere spoler i begge koordinatretninger, vil alle de ankere, som er anbrakt i skjæringspunktene mellom disse spoler bli tiltrukket.

Avmagnetisering av en reléenhet kan skje på to forskjellige måter, som er beskrevet i forbindelse med fig. lh. Enten kan der gjennom de spoler, som omslutter kjernedelene med stor koercitivkraft sendes strommer, som er motsatt rettet magnetiseringsstrbmmene, eller også kan der gjennom de spoler, som omslutter kjernedelene med liten koercitivkraft sendes strbmpulser, som har samme retning som magnetiseringsstrbmmene gjennom spolene.

De forskjellige ankere kan naturligvis aktiveres i en hvilken som helst bnsket rekkefolge, man da de spoler, som omslutter kjernedelene med liten koercitivkraft har avmagnetiserende virkning på de kjernedeler, som har stof koercitivkraft, og som tilhbrer disse, må man forsikre seg om at de ankere, som allerede er aktivert, ikke fri-gis. Dette kan skje ved samtidig å sende en strbm gjennom de spoler, som omslutter kjernedelene med stor koercitivkraft.

Ifblge en annen utfbrelsesform kan alle kjernedeler ha liten koercitivkraf t, men i så tilfelle må der sendes en holdestrbm gjennom de spoler, som omslutter de kjernedeler, som ifblge det foregående skulle ha hatt stor koercitivkraft. I dette tilfelle blir reléene avmagnetisert ved å bryte holdestrbmmen.

I fig. 19 og 20 er vist en annen utfbrelsesform for et shuntfeltrelé. Dette relé er velegnet til den type av konrdinatvelgere, som er vist

i fig. 15 - 18.

Ved hjelp av shuntfeitreléet ifblge fig. 19 og 20 oppnås en enda bedre holdekraft for ankeret, og den nbdvendige styrke av avmagnetiserings-strbmmen kan være mindre enn i reléet ifblge fig. 12 - lh.

I reléet ifblge fig. 19 og 20 er der ved den frie ende av ankeret et tredje luftgap, som er betegnet 310• Dette luftgap er meget lite når ankeret er i sin aktiverte stilling, og det er således anbrakt at den fluks som skal holde ankeret i dets aktiverte stilling, dels passerer dette luftgap og dels passerer arbeidsluftgapet, som er betegnet 308.

Fig. 19 viser reléet når ankeret 305 er i sin ikke-aktiverte stilling, mens fig. 20 viser reléet når ankeret er aktivert. Reléet består av en kjerne, som ifblge den viste utfbrelsesform er delt opp i to deler 301 og 302, som er fastgjort til hverandre. De to nevnte kjernedeler har henholdsvis en vikling 306 og 307. I dette tilfelle kan de to kjernedeler være av et materiale med forskjellig koercitivkraf t, idet kjernedelen 301 fortrinnsvis har en temmelig stor koercitivkraf t, og kjernedelen 302 en temmelig liten koercitivkraft. Ankeret 305 strekker seg langs kjernedelene 301 og 302. Ifblge den viste utfbrelsesform har reléet foruten arbeidsluftgapet 308 og hjelpeluftgapet 309, hvilke to luftgap svarer henholdsvis til luftgapene 208 og 209 i det i fig. 13 og lh viste relé, også et tredje luftgap 310.

Disse tre luftgap fremkommer ved at den ende av ankeret som ligger lengst borte fra omdreiningspunktet har U-form, og ved at sidene av U-en er anbrakt på hver sin side av kjernedelen 302. Av fig. 19 og 20 fremgår at luftgapet 310 er mindre når ankeret er aktivert enn når det er i sin hvilestilling.

Kjernedelene 301 og 302 kan også fremstilles av et materiale med samme koercitivkraft, og i dette tilfelle kan de to kjernedeler med fordel utgjbres av ett stykke.

Uansett om viklingen 306 eller viklingen 307 eller begge disse blir anvendt som holdeviklinger, skal reléet fortrinnsvis utformes på en slik måte at det minste luftgap 310 blir meget lite. D.v.s. at ankeret er i direkte kontakt med kjernedelen 302, når det er aktivert, men dette utelukker ikke muligheten for at også luftgapet 308 kan være lite. Det er således mulig å tilpasse luftgapet 308 og luftgapet 310 i forhold til hverandre (de kan være forskjellige, eller de kan være like store), slik at der fremkommer de bnskede magnetiseringsforhold i reléet.

Når reléet aktiveres svarer dets virkemåte meget nbye til virkemåten for det i fig. lh viste relé. Når ankeret er i sin aktiverte stilling som vist i fig. 20, og luftgapet 310 er lite, d.v.s. mindre enn luftgapet 308, vil en temmelig stor del av fluksen fra kjernedelen 301 passere luftgapet 310, og holdekraften, som virker på ankeret 305, er derfor stor. Denne kraft vil naturligvis gi anledning til at ankeret 305 påvirkes av et moment, som er stbrre enn det en like så stor kraft i luftgapet 308 ville gi anledning til, fordi luftgapet 310 er anbrakt fjernere fra omdreiningspunktet enn luftgapet 308. Også når reléet skal utlbses, d.v.s. når kjernedelen 301 skal avmagnetiseres, er det en fordel med luftgapet 310, fordi det nbdvendige antall amperevindinger til avmagnetiseringen derved for- -minskes. Fluksen fra viklingen 307 vil lbpe tilbake gjennom den overste del av ankerets 305 U-formede ende, d.v.s. gjennom den del av ankeret, som er i kontakt med kjernedelen 302, se fig. 20. Luft^gapet 310 er meget lite, og det har meget liten reluktans når ut-løsningen av ankeret begynner.

Praktiske forsbk har vist at luftgapet 308 fortrinnsvis skal være av størrelsesorden 0,2 mm når luftgapet 310 er av størrelsesorden 0,o5 mm eller mindre med ankeret i sin aktiverte stilling for å oppnå en passende styrke av avmagnetiseringsfluksen gjennom kjernedelen 201. Hvis luftgapet 308 er for lite, vil det bli gjennomløpt av en stor del av fluksen fra kjernedelen 302 under avmagnetiseringsprosessen, slik at avmagnetiseringen vil bli mer usikker. De nevnte dimensjoner på luftgapene er basert på en magnetisk kraft av størrelsesorden 100 brsted.

Praktiske forsbk har likeledes vist at ankeret også går tilbake til sin hvilestilling umiddelbart etter at det er sendt strbm gjennom viklingen 307, når det anvendes en temmelig svak avmagnetiserings-kraft, 30 - 60 brsted. Hvis det anvendes et stbrre antall amperevindinger, vil ankeret gå tilbake til sin hvilestilling, når strbmmen gjennom viklingen 307 opphorer, fordi denne strbm forårsaker en så kraftig fluks gjennom luftgapet 310 at ankeret vil forbli aktivert inntil strbmmen brytes.

Det skal bemerkes at det også er mulig å fremstille et relé med et luftgap svarende til gapet 310 på annen måte enn ved hjelp av det U-formede anker, som er vist på tegningene.

I fig. 21 - 26 er vist et relé, som har tre luftgap likesom reléet ifblge fig. 19 og 20, men som er endret i enkelte henseende for å få en kortere og mer kompakt konstruksjon. Fig. 21 og 22 viser reléet

i tverrsnitt, idet fig. 21 viser det i ikke-aktivert stilling og fig. 22 i aktivert stilling. Fig. 23 viser reléet ovenfra, og fig. 24-viser det bakfra. Reléet har to-kjernedeler kOl og 4-02 (svarende til kjernedelene 301 og 302 i fig. 19 og 20). Kjernedelen 401 består av to deler 4-Ola og 4-Olb. Minst én av disse deler er av et materiale med temmelig hby koercitivkraf t, f .eks. ca. 30 brsted. Delene 4-Ola og 401b er fastgjort til hverandre ved sveising e.l.

Kjernedelen<4>-02 er av et materiale med liten koercitivkraft. Den kan være fastgjort til kjernedelen 401 ved. sveising. Reléet består enn videre av et anker 4-05 av en spesiell form. Dette anker er vist i detaljer i fig. 25 og 26.

Ankeret 4-05 består av et vinkelformet stykke Wo5a. I den ene del av dette vinkelformede stykke fins en åpning 4o5b. Av fig. 21 og 22 ses at den frie ende på kjernedelen 4-02 trenger ut gjennom åpningen 4-05b. Den annen del av det vinkelformede stykke har to armer 4-05c og 4-05d. Alle ankerets deler utgjor en enhet, idet ankeret er stanset ut av en plate av stål med en lav koercitivkraft.

Endene på armene 405c og 405d stbter opp til fremspringende sider

på delen 401b, og de nederste kanter på armene stbter opp til lapper 4-Olc, som rager frem fra delen 4-01 b som vist i fig. 21 og 22. Hjbrnene på armene 4-05 c og<4>-05d er avfaset som vist i fig. 25 for å lette ankerets vipping. Når reléet aktiveres vipper ankeret fra den i fig. 21 viste stilling til den i fig. 22 viste stilling.

Reléet har to viklinger, nemlig en vikling 4-06 omkring kjernedelen 4-Ola og en vikling 4-07 omkring kjernedelen 4-02. Disse viklinger svarer til viklingene 306 og 307 i den utfbrelsesform, som er vist i fig. 19 og 20.

Reléet har tre luftgap, nemlig et arbeidsluftgap 408 mellom den for-reste ende av kjernedelen 401a og den overste flate del av ankerets vinkelf ormede stykke 4-05a, et luftgap 409 mellom den frie ende av kjernedelen 402 og en av de flater som avgrenser åpningen 4-05b, og endelig et luftgap 4-10 mellom den frie ende av kjernedelen 4-02 og den motsatte avgrensende flate av åpningen 4-05b. De tre luftgap 4-08, 4-09 og 4-10 svarer til henholdsvis luftgapene 308, 309 og 310 i fig. 19 og 20. Virkemåten for reléet ifblge fig. 21 - 26 svarer nbyaktig til virkemåten for det relé som er vist i fig. 19 og 20 bg

behbver ingen ytterligere forklaring.

Reléet ifblge fig. 21 - 26 er velegnet til bruk i koordinatvelgere av den art som er beskrevet i forbindelse med fig. 16 - 18. De velgere som herved fås vil være kompakte og er samtidig billige på grunn av reléenes enkle konstruksjon. I de relétyper, som er beskrevet i det foregående, har kun de faste kjernedeler i de magnetiske kretser magnetiseringsviklinger. Det vil imidlertid være klart for en fag-mann at det i de fleste av de viste reléer er mulig å anbringe den ene eller begge viklinger på passende deler av ankeret istedenfor på kjernedelene.

Fig. 27 viser et shuntfeltrelé av tungerelétypen, i hvilket kontakt-ene er anbrakt direkte på bevegelige deler av ferromagnetisk materiale, og i hvilket nevnte deler er hermetisk innelukket i en glass-kolbe, mens aktiveringsviklingene er anbrakt utenfor denne kolbe. Reléet ifblge fig. 27 består av en kjernedel 502, som omfatter en stang '502a, et åk 502b og en stang 502c. Stengene går inn gjennom åpninger i åket. Stengene er i god magnetisk kontakt med åket, men minst én av dem er elektrisk isolert fra det. Stengene 502a og 502c såvel som åket 502b er av et materiale med liten koercitivkraft, f. eks. mindre enn én brsted. Kjernedelen 502 svarer til kjernedelen 202 i reléet ifblge fig. 13»Enn videre består reléet av en kjernedel 501, som omfatter en stang 501a, et åk 501 b og en stang 501c.

Den ene ende av stangen 501c er sammensveiset med stangen 502c i sammenfbyningspunktet 500.

Kjernedelene 501a og 501c går inn gjennom åpninger i åket 501b. De

er i god magnetisk kontakt med åket, men minst én av dem er elektrisk isolert fra dette.

I det minste stangen 501c i kjernedelen 501 skal ha en stor koercitivkraf t, f.eks. ca. 30 brsted, hvis reléet skal holde ankeret tiltrukket etter aktivering uten noen holdestrbm gjennom en av viklingene .

Til den frie ende av stangen 501a er fastgjort et anker 505 ved hjelp av en kort, flat fjær 510. Denne fjær er fastgjort til stangen 501a ved punktsveising 5H og til ankeret ved punktsveising 512. Ankeret 505 overlapper som vist enden av stangen 501a for å skape god magnetisk kontakt med denne, uavhengig av hvilket materiale fjæren 510 består av. Den bor fortrinnsvis være fremstilt av stålplate.

Den frie ende av ankeret 505 har på hver side en vorte 513 og 5l*+. Vortene 513 og 514- er av ferromagnetisk materiale, men på deres over-flater er der avsatt et lag av et eller annet godt kontaktmateriale, slik som f.eks. palladium.

I den på tegningene viste stilling presses vorten 513 ned mot stangen 502a med et passende kontakttrykk. Overflaten av stangen på det sted, mot hvilket vorten presses har også et lag kontaktmetall.

Mellom vorten 514 og stangen 501c fins et luftgap 508, som svarer

til luftgapet 208 i reléet ifblge fig. 13. Dette luftgap 508 er reléets arbeidsluftgap. Overflaten av stangen 501c har et lag av kontaktmetall overfor luftgapet 508, slik at ankeret, når det aktiveres, vil skape god elektrisk kontakt med stangen 501c. Mellom vorten 513 og stangen 502 er et luftgap 509. Dette luftgap er meget lite når ankeret 505 er i sin hvilestilling (som vist på tegningen) nemlig lik med tykkelsen av kontaktmetallagene på vorten 513 og stangen 502a.

Luftgapet 509 svarer til hjelpeluftgapet 209 i det relé som er vist

i fig. 13.

Reléet ifblge fig. 27 har også to viklinger, nemlig en vikling 506, som omslutter stangen 501c og en vikling 507, som omslutter stangen 502c. Viklingen 506 svarer til viklingen 206 og viklingen 507 til

viklingen 207 i det relé som er vist i fig. 13.

Reléets kontaktdeler er sam vist hermetisk innelukket i en glass-kolbe 515.

I reléet ifblge fig. 27 fins der ikke noen separat kontaktfjærgruppe. Ankeret 505 med kontaktvortene 513 og 5l*+ tjener som reléets bevegelige kontaktfjærer. Stengene 501c og 502a utgjor de faste kontakter .

Virkemåten for reléet ifolge fig. 27 er den samme som virkemåten

for reléet ifolge fig. 13 og behover ingen ytterligere forklaring.

De reléer, som er utformet med et hjelpeluftgap, slik som f.eks. luftgapet 209 i reléet ifblge fig. 13, aktiveres til dels ved hjelp av tiltrekningskraften i arbeidsluftgapet 208, og til dels ved at holdekraften i hjelpeluftgapet 209 forsvinner.

Det prinsipp som ligger til grunn for.hjelpeluftgapets 209 virkemåte kan sies å være at en magnetisk fluks som lbper rundt i en lukket magnetisk slbyfe, hvori luftgapet 209 inngår, bringes til opphor ved hjelp av en motvirkende magnetomotorisk kraft. Det ville være mulig i det minste teoretisk å erstatte den tiltrekningskraft, som virker i arbeidsluftgapet 208 med en fjærkraft eller en tiltrekningskraft fra en permanent magnet og la reléet virke alene ved hjelp av den magnetiske kraft i luftgapet 209.

Men det oppnås naturligvis en stbrre driftssikkerhet når kombina-sjonen av arbeidsluftgapet 208 og hjelpeluftgapet 209 anvendes.

Driftssikkerheten bkes ytterligere når luftgapet 310 ifblge fig. 19

og 20 tilfbyes denne kombinasjon.

Ved å anvende en eller flere shuntfeltkoordinatvelgere (eller en annen type koordinatvelger med kryssende spoler) som primære velgere eller anropsvelgere i et telefonsentralbord, er det mulig å anvende en av velgerens reléenheter som bryterelé for hver abonnent, som er forbundet med velgeren.

Av fig. h og 5 fremgår det at det i den der viste velger kun er nbdvendig med en liten endring av de kontaktribber, med hvilke kontaktribbene, som aktiveres av ribbene 55 - 57, samvirker for å få bryte-kontakter istedenfor sluttekontakter. Kontaktribbene skal da bbyes, slik at deres kontaktflater blir anbrakt nedenunder kontaktfjærene istedenfor som vist ovenfor dem, og således at kontaktflatene er anbrakt på undersiden av kontaktfjærene istedenfor på oversidene.

En liknende endring kan også foretas i velgeren ifblge fig. l5 .til 18. I dette tilfelle ville det være nbdvendig å endre tverrsnittet av kontaktribbene 250 og 251 for å oppnå de bnskede brytefunksjoner. Funksjonen av det bryterelé, som blir anvendt for hver abonnent i et telefonsentralbord av vanlig type, er å holde abonnenten forbundet med en identifikasjonsanordning, når abonnenten har innledet et an-rop. Såsnart abonnenten begynner en oppringning ved å lbfte tele-fonrøret opp fra sitt telefonapparat, settes identifikasjonsanordningen i sentralbordet i funksjon, og såsnart abonnenten er blitt identifisert bryter brytereléet forbindelsen mellom abonnenten og identifikasjonsanordningen.

Det er nbdvendig at de kontakter, som sorger for denne brytning, er individuelle for hver abonnent, og at de kan aktiveres uavhengig av tilsvarende kontakter for andre abonnenter. Hvis derfor telefon-sentralbordets primære velger er en koordinatvelger av den vanlige krysstangtype, ville det være mulig å anbringe de individuelle bryte-kontakter i forbindelse med hver kontaktfjærgruppe og aktivere dem direkte ved hjelp av en bromagnet i velgerne. Det er kun mulig å anvende en sådan utfbrelsesform i forbindelse med dens slags kretser, hvor der er en bro for hver abonnent i den primære velger eller an-ropsvelgeren. Men en sådan fremgangsmåte er vanligvis en temmelig kostbar lbsning, og ved de fleste kjente konstruksjoner fins det derfor i sentralbordet et- separat bryterelé for hver abonnent.

Ved å anvende en velger med kryssende spoler og spesielt ved å anvende en shuntfeltvelger av den type som er beskrevet i det foregående, kan hver reléenhet aktiveres fullstendig uavhengig av de andre reléenheter, og det er derfor mulig å anbringe brytekontaktene mellom velgerens multippelkontakter. Sammenliknet med vanlige sentralbord er dette en viktig forenkling, som forer til mer kompakte, billigere og mer driftssikre konstruksjoner.

I fig. 28 - 30 er vist et shuntfeltrelé ifblge enda en utfbrelsesform for oppfinnelsen. Fig. 28 viser reléet sett nedenfra og fig.

29 og 30 viser det sett fra siden i henholdsvis ikke-aktivert og

aktivert stilling.

Reléet består av en lang kjerne, som utgjbres av to kjernedeler 601 og 602, utfort i ett stykke. Parallelt med kjernene 601 og 602 er anbrakt et anker 605, som i den ene ende har en nedadbbyd del éll, som ved et ledd er forbundet med den ytterste ende av kjernedelen 601. Ankerets 605 annen ende har likeledes en nedadbbyd del 612. Mellom denne del og den ytterste del av kjernedelen 602 fins et arbeidsluftgap 608.

Ankeret 60? har på midten to lapper 613 og 614-, som er bbyd ned mot kjernen 601, 602 og omkring denne, slik at de omslutter den (se fig. 28).

Mellom lappenes 613 og 6lh frie ombukkede ender og kjernens 601, 602 nederste side fins et hjelpeluftgap 609. Dette gap er meget lite når reléet er i sin ikke-aktiverte stilling (se fig. 29), mens dets bredde bkes når reléet blir aktivert (fig. 30).

Hver av kjernedelene 601 og 602 er omsluttet av en vikling, henholdsvis 606 og 607.

De deler av reléet som er betegnet 601, 602, 605, 606, 607, 608 og 609 svarer til de deler i det i fig. 13 viste relé som er betegnet med henholdsvis 201, 202, 205, 206, 207, 208 og 209.

Hvis der kun sendes strbm gjennom den ene vikling f.eks. 606 vil der frembringes en fluks gjennom fblgende deler: Kjernedelen 601 (i pilens 6l4-a retning) , leddforbindelsen 6ll, den hbyre del av ankeret 605, lappene 613 og 6l4- (i pilens 6l5 retning i fig. 29), hjelpeluftgapet 609 (som er meget lite) og tilbake til kjernedelen 601. Ankeret vil bli fastholdt i sin hvilestilling av den i luftgapet 609 frembrakte kraft, slik at aktivering ikke finner sted. Hvis magnetiseringsstrbmmen sendes gjennom bare viklingen 607, vil der frembringes en fluks gjennom fblgende deler: Kjernedelen 602 (i pilens 6l6 retning i fig. 29), hjelpeluftgapet 609, lappene 6l3 og6l4- (i pilens 617 retning i fig. 29), den venstre del av ankeret 605, arbeidsluftgapet 608 (som nå er temmelig stort) og tilbake til kjernedelen 602. Denne fluks vil fremkalle en sterkere tiltrekningskraft i det lille hjelpeluftgap 609 enn i det stbrre arbeidsluftgap 608. Heller ikke i dette tilfelle vil aktivering av reléet finne sted.

Hvis der på samme tid sendes magnetiseringsstrommer gjennom begge viklinger 606 og 607, vil begge de nevnte flukser bli generert samtidig. Av fig. 29 fremgår at disse flukser er motsatt rettet i lappene 613 og 6lh og i hjelpeluftgapet 609. Hvis de to flukser er like store vil tiltrekningskraften i luftgapet 609 bli null. Med ankerets bevegelse vil luftgapet 609 oke og luftgapet 608 minske. Dette betyr at praktisk talt ingen fluks vil lbpe i lappene 613 og 614-, De av viklingene 606 og 607 genererte flukser vil bli forenet i serie og vil samvirke med ankerets tiltrekning. Når ankeret er aktivert, kan det holdes i denne stilling ved hjelp av en holdestrbm gjennom den ene av viklingene 606 og 607. Denne holdestrbm skal være meget svakere enn magnetiseringsstrbmmen, idet den ikke må være så sterk at den kan trekke ankeret an i ikke-aktiverte reléer (i den rekke, hvor den spole, som gjennomlbpes av omtalte holdestrbm, er anbrakt), når den annen spole i et av disse reléer gjennomlbpes av en magnetiseringsstrbm. Forholdet mellom magnetiseringsstrbmmen og holdestrbmmen skal være fortrinnsvis av størrelsesorden seks til én.

Holdestrbmmen skal fortrinnsvis sendes gjennom viklingen 607, fordi

denne vikling frembringer en temmelig sterk magnetisk fluks i akti-

verte reléer (luftgapet 608 er meget lite), men en temmelig svak fluks i ikke-aktiverte reléer (luftgapet 608 er meget stort).

Claims (21)

1. Koordinatvelger med et antall shuntfeltreléer i et koordinatfelt og med en gruppe kolonneslbyfer og en gruppe rekkeslbyfer, hvor en magnetkjernedel av hvert shuntfeltrelé magnetiseres av en vikling tilhørende kolonneslbyfegruppen samt en annen magnetkjernedel av hvert shuntfeltrelé magnetiseres av rekkeslbyfegruppen, og hvor hvert shuntfeltrelé har et anker og et arbeidsluftgap mellom en del av ankeret og en ende av en av magnetkjernedelene, og hvor hvert shuntfeltrelé har et hjelpeluftgap, som er anbrakt mellom en annen del av ankeret og nevnte magnetkjernedeler, samt hvor hjelpeluft-

gapet er lite når reléet ikke er påvirket og arbeidsluftgapet er stort, og hvor hjelpeluftgapet åpner seg og arbeidsluftgapet lukker seg når reléet påvirkes,karakterisert vedat hjelpeluf tgapet (..09) er anbrakt mellom i det minste en del av ankeret (..05) og hver og en av nevnte magnetkjernedeler (..01, ..02) på en slik måte at hjelpeluftgapet (..09) gjennornstrommes av en magnetisk fluks, som fastholder ankeret i hvilestilling om bare en vikling, eller hvilken som helst (..06 eller ..07) av reléets to viklinger (..06, ..07) tilfores strbm, men gjennomstrømmes av to, hverandre opphevende magnetiske flukser når de to viklinger (..06, ..07) tilfores strbm samtidig, slik at arbeidsluftgapet (..08) gjennomstrøm-mes av en arbeidsmagnetfluks som tiltrekker ankeret (..05).,

2. Velger ifblge krav 1,karakterisert vedat i det minste en av nevnte magnetkjernedeler (..01, ..02) av hver magnetisk krets består av stål med en stbrre koercitivkraft enn den annen del av denne krets.

3. Velger ifblge krav 2,karakterisert vedat den del (..02) av hver magnetisk krets som har en stbrre koercitivkraft er plassert mellom svingepunktet for ankeret (..05) og arbeidsluftgapet (..08) i den magnetiske krets. h.

Velger ifblge et av kravene 1 til 3,karakterisertved at nevnte kjerner (201, 202) i hver magnetisk krets er plassert hovedsakelig i den aksiale forlengelse av hverandre og forbundet ved punktsveising e.l. og at ankeret (205) er leddet til den frie ende av en kjerne (201) og utformet til å omslutte viklingen (206) på nevnte kjerne på en slik måte at arbeidsluftgapet (208) blir liggende i nærheten av skjoten mellom kjernene, og at den frie ende av den andre kjerne er bbyd bakover til dannelse av et åk, samt at hjelpeluftgapet (209) ligger mellom den frie ende av åket og ankeret (205) (fig. 13).

5. Velger ifblge et av kravene 1 til 3,karakterisertved at nevnte kjerner (201, 202) i hver magnetisk krets er plassert hovedsakelig i den aksiale forlengelse av hverandre og forenet med hverandre ved punktsveising e.l., og at ankeret (205) er leddet til den frie ende av en kjerne (201) og utformet til å omslutte viklingene (206, 207) på nevnte kjerne på en slik måte at arbeidsluf tgapet (208) blir liggende i nærheten av skjoten mellom kjernene, og at ankeret er forlenget forbi arbeidsluftgapet (208) og således anordnet at hjelpeluftgapet (209) blir liggende mellom den frie ende av ankeret og den frie ende av den annen kjerne (202) (fig. 14).

6. Velger ifblge krav 1,karakterisert vedat ankeret (4-05) i hver magnetisk krets omfatter to armer (405c, 4-05d)., en på hver side av i det minste én av kjernene (4-01) i nevnte krets, og at den spole (406) som inneslutter nevnte kjerne, passerer mellom armene, slik at ankeret ikke er innesluttet av nevnte spole (fig. 21 til 23) .

7. Velger ifblge et av kravene 1 til 6,karakterisertved at det er anordnet et tredje luftgap (310?4-10) mellom ankeret og en av kjernene i hver magnetisk krets, og at ankeret er således anordnet at det tredje luftgap er mindre når ankeret er påvirket enn når ankeret ikke er påvirket, og at en del av den fluks som holder ankeret igjen i påvirket tilstand passerer det tredje luftgap (fig. 19, 20 og 21 til 23).

8. Velger ifblge krav 7,karakterisert vedat det tredje luftgap (310, 410) er mindre enn arbeidsluftgapet (308, 408) når ankeret er påvirket (fig. 20 og 22).

9. Velger ifblge krav 7 eller 8,karakterisert vedat såvel det tredje luftgap (310) som hjelpeluftgapet (309) dannes mellom en ende av en kjerne (302) og et U-formet parti av ankeret (305) i hver magnetisk krets (fig. 19, 20).

10. Velger ifblge krav 6 og 7, ved hvilken ankeret (4-05) i hver magnetisk krets omfatter to armer (4-05c, 4-05d) plassert på sidene av en av kjernene (4-01) , hvilke armer er leddet til en av kjernene og strekker seg fra nevnte ende til skjoten mellom to kjerner i nevnte krets,karakterisert vedat nevnte anker enn videre omfatter en flat del (4-05a) , som er plassert på den ene side av den annen kjerne (4-02) i den magnetiske krets, og som har et endeparti beliggende nær den frie ende av nevnte annen kjerne som er bbyd mot nevnte kjerne, hvilket endeparti har en åpning (4-05b) gjennom hvilken den frie ende av den annen kjerne (402) strekker seg, idet hjelpeluf tgapet (4-09) og det tredje luftgap (410) er plassert mellom kantene av åpningen og den gjennom åpningen gående ende av kjernen (4-02) og at arbeidsluf tgapet (4-08) er anordnet mellom den flate del (405a) og den fbrste kjerne (401) i nærheten av skjoten mellom kjernene (fig. 21 til 23).

11. Velger ifblge krav 1, ved hvilken hver magnetisk krets er av tungerelétypen, i hvilken kjernene og ankeret i kretsene er forsynt med kontaktflater for de elektriske forbindelser påvirket av nevnte kretser, og hvor hver magnetisk krets er forsynt med en hermetisk tillukket kolbe i hvilken delene med kontaktflatene er innesluttet,karakterisert vedat hver magnetisk krets omfatter en langstrakt stang av ferromagnetisk materiale, sammensatt av to deler (501c, 502c), som er forenet ved hjelp av sveising e.l. og anbrakt i forlengelsen av hverandre, og to kortere stenger (501a, 502a) av ferromagnetisk materiale anbrakt parallelt med den langstrakte stang, idet hver av de kortere stenger strekker seg fra hver sin ende av den langstrakte stang mot dennes midtparti, slik at det mellom de mot hverandre vendte ender av de kortere stenger dannes et mellomrom, samt et anker i form av en ribbe (505) av ferromagnetisk materiale, hvilket anker er festet til den ene (501a) av de kortere stenger og innrettet til å trykkes ved fjærpåvirkning mot enden av den annen kortere stang, og innrettet til å kunne bbyes mot fjærvirkningen for å slutte kontakt med den langstrakte .stang, idet de kortere stenger er festet til den langstrakte stang ved hjelp av åk (bbyler) (501b, 502b) som tilveiebringer mekanisk og magnetisk forbindelse men elektrisk isolasjon mellom den langstrakte stang og de kortere stenger (fig. 27).

12. Velger ifblge et av kravene 6-10, ved hvilken ankeret i hver magnetisk krets omfatter to armer, som er hovedsakelig parallelle med kjernen og plassert en på hver side av denne, hvilke magnetiske kretser er anordnet i to grupper, hvorav den ene omfatter rekker av magnetiske kretser forlbpende i én retning, f.eks. horisontalret-ningen, mens de andre omfatter rekker av magnetiske kretser forlbpende i en annen retning som danner en vinkel med retningen av rekk-ene i den fbrste gruppe, f.eks. vertikalretningen, idet samtlige magnetiske kretser i hver rekke i hver gruppe magnetiseres av en strbmfbrende slbyfe som er felles for alle kretsene i nevnte rekke, idet hver sloyfe danner en enkelt, langstrakt spole, mens hver spole i hver rekke tilhorende en av gruppene, f.eks. gruppene med vertikale rekker, omfatter et antall vindinger, som omslutter en kjernedel i hver magnetisk krets i nevnte rekke,karakterisertved at vindingene (230) passerer mellom nevnte kjernedel. (211), og armene (24-6, 24-7) av ankerne (24-5) i nevnte kretser, slik at ingen del av ankerne omsluttes av vindingene av nevnte spole (fig. 15 til 18).

13. Velger ifolge krav 12, ved hvilken hver spole i hver rekke av magnetiske kretser tilhorende de andre grupper, f.eks. gruppen av horisontale rekker, omfatter et antall vindinger (232), som omslutter kjernedelen (217) i hver magnetisk krets av den rekke hvortil nevnte spole horer,karakterisert vedat vindingene av hver spole passerer på den ene side av hvert anker (245) i de magnetiske kretser tilhorende nevnte rekke, slik at ingen deler av disse ankere innesluttes i eller omsluttes av nevnte vindinger.

14-. Velger ifblge et av kraverel2 eller 13,karakterisertved at kontaktorganene som påvirkes av ankeret i hver magnetisk krets omfatter kontaktfjærer (256 - 259), som er hovedsakelig parallelle med kjernedelene i nevnte magnetiske krets, og som er festet på den ene side av de spoler (230) som magnetiserer nevnte krets og påvirkes på den annen side av spolen samt omsluttes av spolen.

15. Velger ifblge et av de foregående krav, ved hvilken hver sloyfe inngående i en gruppe av kryssende, strbmfbrende slbyfer omslutter en fbrste kjernedel i hver magnetisk krets som magnetiseres av slbyfen, og hvor sloyfe tilhorende den annen gruppe av slbyfer omslutter en annen kjernedel i nevnte magnetkrets, hvilken fbrste kjernedel (..01) ligger mellom et svingepunkt for ankeret og et arbeidsluftgap (..08), mens den annen kjernedel (..02) ligger mellom arbeidsluftgapet (..08) og hjelpeluftgapet (..09) som er innrettet til å oke i stbrrelse når ankeret påvirkes,karakterisert vedat der fins organer for tilfbrsel av magneti<v>serings-strbm, forst til viklingen (..06) som omslutter den fbrste kjernedel (..01) og deretter til viklingen (..07) som omslutter den annen kjernedel (..02), idet den strbm som tilfores til viklingen omsluttende den annen kjernedel (..02) har en slik styrke at den magnetiske fluks gjennom hjelpeluftgapet (..09) skifter retning.

16. Velger ifblge krav 15,karakterisert vedat der fins organer for brytning av magnetiseringsstrbmmen, forst i viklingen (..07) omsluttende den annen kjernedel (..02) og deretter i viklingen (..06) omsluttende den fbrste kjernedel (..01), og at den fbrste kjernedel (..01) har en stbrre koercitivkraft enn den annen kjernedel (..02).

17. Velger ifblge krav 16,karakterisert vedat der fins organer for tilfbrsel av en holdestrbm til den vikling (..07) som omslutter den annen kjernedel (..02), og at der fins et tredje luftgap (..10) mellom ankeret (..05) og den annen kjernedel (..02) i nærheten av hjelpeluftgapet (..09), hvilket tredje luftgap er innrettet til å minske i stbrrelsen når ankeret påvirkes.

18. Velger ifblge krav 16,karakterisert vedat der fins organer for tilfbrsel av en avmagnetiseringsstrbmpuls til den vikling (..07) som omslutter'den annen kjernedel (..02), og at der fins et tredje luftgap (..10) mellom ankeret (..05) og den annen kjernedel (..02), hvilket tredje luftgap er innrettet til å minske når ankeret påvirkes, samt at nevnte fbrste kjernedel (..01) har en stbrre koercitivkraft enn den annen kjernedel.

19. Velger ifblge krav 1, ved hvilken hver magnetisk krets omfatter en kjerne (601, 602) og et anker (605), som er leddet til kjernen i den ene ende av kretsen, og at arbeidsluftgapet (608) er anordnet mellom kjernen og ankeret i den annen ende av kretsen, og at der er anordnet et hjelpeluf tgap (609) mellom en del (613, 6l<4>-) tilhorende ankeret og en del tilhorende kjernen,karakterisert vedat hjelpeluftgap (609) er plassert mellom ankerets (605) svingepunkt og arbeidsluftgapet (608), hvilket hjelpeluftgap er slik anordnet at dets lengde oker når lengden av arbeidsluftgapet minsker.

20. Velger ifblge krav 19, ved' hvilken kjernen består av en langstrakt stang (601, 602) og ankeret (605) av en annen langstrakt stang parallell med kjernen,karakterisert vedat ankeret og/eller kjernen har endepartier som er bbyd mot henholdsvis kjernen og/eller ankeret, og at kjernen eller ankeret på midten har et fremspring (6l3, 61H-) som er rettet mot og rager forbi henholdsvis ankeret eller kjernen, og at dette fremspring har et utskytende parti som er plassert på den side av kjernen eller ankeret som er motsatt den side der hoveddelen av henholdsvis ankeret eller kjernen ligger, og at hjelpeluftgap (609) er plassert mellom nevnte utskytende parti og den nærliggende side av henholdsvis kjernen eller ankeret.

21. Velger ifblge et av kravene 19 eller 20,karakterisert vedat en spole (606) tilhorende en sloyfe i en av koor-dinatretningene omslutter kjernen (601) eller ankeret mellom hjelpeluftgapet (609) og den ende der ankeret (605) er leddet til kjernen, og at en spole (607) tilhorende en sloyfe i den annen koordinatretning omslutter kjernen (602) eller ankeret mellom hjelpeluftgapet (609) og arbeidsluftgapet (608) (fig. 28 -30).