Ytre planeter
Ytre planeter er en betegnelse brukt om planetene i solsystemet som liggere utenfor asteroidebeltet, og med det også henviser til gasskjempene som etter avstand fra solen er:
- Jupiter er den største planeten i solsystemet. Den har også fire store måner.
- Saturn er den nest største planen, og innehar et stort og lyssterkt ringsystem.
- Uranus er den tredje største planeten og den minst massive av de fire ytre planetene. Planeten har en helning som gjør at den nesten ligger på planet til sin egen bane.
- Neptun er den minste av de fire ytre planetene. Den har én retrograd måne og en rekke små måner.
Alle de ytre planetene har ringsystemer, men bortsett fra Saturns er de alle svake.
Et annet aspekt som gjelder for gasskjempene er de mange naturlige satellittene, hvorav to er større enn planeten Merkur (Jupiters Ganymedes og Saturns Titan). Disse to og Io, Callisto, Europa og Triton (måne) er større enn Pluto og Eris.
Denne regionen av rommet inneholder også Kentaurer, ulike områder med trojanere og kometer.
Pluto var tidligere ansett å være en ytre planet fra den ble oppdaget i 1930 og frem til Den internasjonale astronomiske unions omklassifisering i 2006, da den ble «nedgradert» til dvergplanet (se også Kuiperbeltet).
Utforskning
[rediger | rediger kilde]In situ-utforskning av romsonder inkluderer Pioneer 10, Pioneer 11, Voyager 1, Voyager 2, Ulysses, Galileo, Cassini-Huygens, og New Horizons. Planlagte oppdrag inkluderer Juno Jupiter Orbiter og muligens Outer Planet Flagship Missions. Det foreligger også en rekke andre forslag, slik som Uranus orbiter and probe. Pågående oppdrag til de ytre planetene inkluderer Cassini-sonden, i bane rundt Saturn, New Horizons som besøkte Pluto i 2015 og nå er på vei mot Kuiperbeltet, og Juno, på vei mot Jupiter. Cassini og New Horizons fløy også forbi Jupiter på sin ferd utover mot sine mål.
Et av gjennombruddene som gjorde utforskning av de ytre planetene lettere, var konseptet med gravitasjonsassistanse fra planetene.[1] Discovered in the 1960s, a spacecraft approaches a planet like Jupiter in such a way as to be accelerated to a higher speed. This allows a much smaller rocket to be used for a given launch.[1]
En annen lovende teknologi, som ble testet på Deep Space 1, er ionemotoren. Ionemotorer kan gjøre mye mer effektiv bruk av drivstoffet enn det eksisterende kjemiske raketter kan.[1]
Spacecraft | Oppskutt år |
Jupiter | Saturn | Uranus | Neptun | Slutt år |
---|---|---|---|---|---|---|
Pioneer 10 | 1972 | forbiflyvning | 2003 | |||
Pioneer 11 | 1973 | forbiflyvning | forbiflyvning | 1995 | ||
Voyager 1 | 1977 | forbiflyvning | forbiflyvning | — | ||
Voyager 2 | 1977 | forbiflyvning | forbiflyvning | forbiflyvning | forbiflyvning | — |
Galileo | 1989 | omløpssonde | 2003 | |||
Galileo-sonden | 1989 | landing | 1995 | |||
Ulysses | 1990 | forbiflyvning | 2009 | |||
Cassini | 1997 | forbiflyvning | omløpssonde | — | ||
New Horizons | 2006 | forbiflyvning | — | |||
Juno | 2011 | omløpssonde | — |
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]Videre lesing
[rediger | rediger kilde]- Solar Power for Outer Planets Study (2007) – NASA Glenn Research Center
- Human Outer Planet Exploration (2003) – NASA Langley Research Center and Princeton University
- Future Exploration of the Outer Planet Satellites: A Decadal Perspective (2009) Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.