Wokking

Wokking (vokking i bokmål eller wokking i bokmål og riksmål; kinesisk: 炒, pinyin: chao) er siden Tangdynastiets tid en vanlig matlagingsteknikk i Kina som i nyere tid har vunnet popularitet også i andre deler av verden.

Beskrivelse

Ingrediensene skjæres i små biter som deretter stekes raskt under omrøring og/eller kast i en svært varm krummet stekepanne, eller wok, eventuelt med litt væske tilsatt på slutten. En lignende teknikk, som anvender en enda varmere panne kalles på kinesisk bao (爆). Wokingteknikken kom til Kina fra Sentral-Asia og tillater matlaging ved bruk av svært lite brensel, en fordel i store deler av Kina.

Uttrykket wokking

På norsk har man ikke tatt etter de fleste andre språks betegnelse som er mer beskrivende for teknikken, og viser heller til stekeredskapet. På nettstedet «matprat» brukes verbformen med to k'er.^[1]. På svensk heter det å «snabbsteka» (snøggsteking, rask steking), på engelsk «stir-frying» (fordi det hele tiden bør røres [stir] mens det stekes].

Wokking utenfor Kina

Metoden har, trolig fra Kina, spredd seg til omkringliggende områder som Thailand, Korea, Japan, Vietnam, Indonesia og Malaysia. Nasjonale og lokale variasjoner forekommer, for eksempel skjærer man i Kina som regel ingrediensene i like store biter som stekes i forskjellig tid, mens man i Thailand ofte skjærer dem i forskjellige størrelser så de blir klare etter samme tid i woken.

Med kinesiske emigranter, og spesielt i takt med Kinas økonomiske frammarsj, har wokking blitt betydelig vanligere selv utenfor kinarestauranter. Wokking som den vanligvis forekommer i svenske hjem skiller seg fra kinesisk først og fremst i form av betydelig lavere steketemperatur og tilsvarende lenger tilberedningstid. Det samme gjelder i Norge hvor varm mat gjennomgående tilberedes på elektriske komfyrer, ikke gass eller annen åpen flamme som gir muligheter for bedre temperaturkontroll.