Tordivelen flyr i skumringen (bok)

Tordivelen flyr i skumringen
orig. Tordyveln flyger i skymningen
Forfatter(e)		Maria Gripe
Språk		Svensk
Sjanger		Eventyr
Utgitt		1978
Originalutgave		1978
Norsk utgave		1979
Forlag		Aschehoug
Oversetter(e)		Tove Gravem Smedstad
ISBN 978-91-7221-715-7

Tordivelen flyr i skumringen, en beskrivelse av visse begivenheter som fant sted i Ringaryd i Småland (originaltittel: Tordyveln flyger i skymningen) er en svensk barnebok fra 1978 skrevet av Maria Gripe. Den ble oversatt til norsk (både bokmål og nynorsk) i 1979. Boken er basert på et svensk hørespill ved samme navn fra 1976, skrevet av Maria Gripe og Kay Pollak. En norsk hørespillversjon ble produsert og sendt på NRK Radio i 1979.

Boka var en overgang i Gripes forfatterskap. Hennes tidligere bøker hadde vært realistiske barneskildringer, om Hugo og Josefin og om Elvis Karlsson. Tordivelen karakteriseres som en «detektivroman eller mysteriebok med overnaturlige innslag», og innledet en serie bøker med skrekkromantiske effekter fra Gripe. Gripe har selv forklart overgangen med at hun ønsket å tilby barn og ungdom spenningsromaner uten den overdrevne volden hun fant i filmer.

I 2011 ble det kjent at filmrettighetene var kjøpt av Nice Entertainment, og at filmingen skulle starte i 2013, muligens med Kay Pollak som regissør. Pr august 2015 er ingen ting kjent om filmen.

Handling

Handlingen i boken foregår i den oppdiktede småbyen Ringaryd i Småland i Sverige. Ringaryd ligger angivelig et par mil utenfor Eksjö, langs Södra stambanan, og har 1026 innbyggere.

Det er slutten av juni og sommerferie. Annika, Jonas og David venter på toget fordi Jonas, som har fått ny kassettspiller, ønsker å ta opp lyden av toget når det passerer. Men toget er forsinket. En lastebilsjåfør som skulle levere last til toget flere stasjoner unna, ble truffet i øyet av et større insekt – en tordivel, noe som gjorde at han måtte stanse bilen. Derfor blir toget forsinket, og barna som venter på det, begynner å vandre omkring.

Snart befinner de seg i hagen til den gamle herregården Selandergården. David føler at han har vært der før, selv om han vet at han ikke har det. Han drømte om herregården natten før, og bildene fra drømmen stemmer med virkeligheten. Barna møter husets eier, og tar oppdraget med å passe huset og vanne blomster mens hun er borte. Mens de er der finner de gamle brev fra 1700-tallet, sendt fra Andreas Wiik, en av Carl von Linnés elever, til Emelie som levde på herregården på den tiden. Disse forteller at det finnes en tre tusen år gammel egyptisk gravstatue i Ringaryd, som Andreas hadde brakt dit. Statuen bringer angivelig ulykke. Hviskede ord som på uforklarlig vis kan høres på Jonas' kassettopptak fører dem nærmere statuen. Mens de vanner på herregården blir ungdommene flere ganger oppringt av Julia J:son Andelius, en eldre dame som de ikke kjenner, men som gir inntrykk av å kjenne David. Hun vil spille sjakk med dem gjennom telefonen. Et sjakkspill som etter hvert sier noe om de gåtene de står overfor. Senere får de vite at Julia døde samme dag som den første telefonsamtalen kom. Etter denne telefonsamtalen deler David følelsene sine for Annika, og de blir kjærester.

Andreas fremsetter i sine brev til Emilie noen tanker om at blomster kan kommunisere med mennesker, og forstå deres sinnsstemninger. Slike naturromantiske tanker skriver seg fra Friedrich Schelling (1775-1854). En blå blomst som Andreas bragte med seg hjem fra Egypt, Selandria Egyptica, skal ha slike egenskaper.

Handlingen følger etterhvert to mysterier som skal finne sin løsning: å finne statuen, og å finne ut hva som skjedde med Andreas og Emilie på 1700-tallet. I tillegg kommer tankene om kommunikasjon med planter. De tre ungdommene utforsker etterhvert hvert sitt av de tre temaene som legges fram. «Annika intresserar sig för kärlekshistorien och 1700-tals-kvinnans benägenhet att underkasta sig; David fascineras av Andreas' existentiella grubblerier (det är också David som får «kontakt» med den växt, Selandrian, som Andreas förde hem från Egypten); medan Jonas ägnar hela sin uppmärksamhet åt att försöka finna den försvunna statyn.»

I tråd med skrekkromantiske sjangerkrav slutter boken før hele mysteriet er løst. I tillegg til gravstatuen som finnes igjen får vi vite at det også finnes en annen gravstatue som ingen vet hvor er. «Alltså är det inte mysteriets lösning som är det viktiga i romanen, utan att läsaren accepterar mysteriet som det är och dras med i handlingen utan att själv försöka lösa det under läsningen.» Romanen bruker også andre skrekkromantiske grep, som onde forvarsler, det gamle huset, den uventede allviteren, veksling mellom begivenheter på nattetid og dagtid, og at to perioder speiler seg i hverandre.

Romanen er i tillegg til alt annet også en studie i ulike kommunikasjonsformer, inklusive den parapsykologiske blå blomsten, og ulike medieformat: brev, båndopptaker, telefon, radio, avisreportasjer, avskrift av brev og walkietalkier. Oppmerksomheten på de mange medieformatene kan dels forklares med at historien først ble skapt for hørespillformatet.

I Norge

Boka ble utgitt i Norge i 1979, oversatt av Tove Gravem Smestad til bokmål og av Ivar Eskeland til nynorsk, som Tordivelen flyg i skyminga. Begge oversettelsene er gjenutgitt senere.

NRKs hørespillversjon kom allerede i 1979. Den ble i 2000 kåret til tidenes beste barnehørespill i forbindelse med Radioteatrets 75-årsjubileum. Musikken var skrevet av Arne Olsson. Lyden var ved Sture Bakke. Produsent var Yngvil Kiran. Regien var ved Per Christensen.