Togo (hund)
«Togo» (født i oktober 1913, død 5. desember 1929) var en trekkhund av typen siberian husky, og lederhunden til den kjente hundekjøreren Leonhard Seppälä under serumløpet til Nome vinteren 1925. Hunden het egentlig «Cugu» (tso`go), som betyr valp på nordsamisk. I etterkant av serumløpet ble Seppalas huskyer omtalt som en egen variant av sibirsk husky, denne varianten ble kalt seppälä husky.
Serumløpet til Nome
[rediger | rediger kilde]- Utdypende artikkel: Serumløpet til Nome
Da serumløpet til Nome fant sted, var Togo tolv år gammel, og Iditarod er et sledeløp til ære for den bragden som der skjedde.
I Nome brøt det ut en alvorlig difteriepidemi i 1925, som truet befolkningen. Det var nødvendig å få ført serum fra Nenana til Nome hurtigst mulig, og 20 hundekjørere og mer enn 100 hunder ble rekruttert til oppgaven, fordi det var umulig å fly dit på grunn av den sterke kulden. Man kunne ikke ta risikoen om flyet skulle krasje, fordi serumet ville gå tapt. Det mer enn 1 085 km lange løpet mot klokka ble unnagjort på fem og halvt døgn, og den 9 kg tunge pakken med 300 000 enheter av serumet kom frem i tide til å redde befolkningen.
En av de mer dramatiske hendelsene, som viser hva Togo var god for, skjedde da Seppala skulle krysse isen over Norton-sundet. Spannet var midlertidig strandet etter at isen som de sto på hadde brutt seg løs, og fløt som et isflak i flere timer. Da isen drev tilbake til den faste isen over sundet, fikk Seppala Togo til å hoppe over det halvannen meter store gapet, i seletøyet slik at han kunne dra flaket tettere inntil. Seletøyet røk og falt i vannet, men Togo hoppet etter. Han tok selene i munnen og trakk flakene sammen, til det var trygt å hoppe for resten av laget.
I ettertid fikk lederhunden «Balto» størstedelen av æren for Togos bragder, til stor urett mot Togo, som vitterlig var den hunden som ga det største bidraget. Det var imidlertid hundeføreren Gunnar Kaasen med hunden «Balto» som fikk føre serumet det siste stykket inn til Nome, noe som siden har ført til forvirring omkring bragden Togo sto for. Det var nemlig Togo som løp de nærmere 420 km av serumløpet (tur/retur), eller nesten dobbelt så langt som den nest beste hunden. Allikevel ble det gjort en statue av Balto, som står på display i Central Park i New York. Om dette hadde Seppala selv følgende å si:
Det som plaget mig mest var at ‘Togos’ bedrift blev godskrevet ‘Balto’, en fillehund som blev trukket frem i rampelyset og gjort udødelig. (...) Ved å tildele ‘Balto’ ‘Togos’ bedrifter blev den anerkjent som ‘den beste sledehund i Alaska’, og den hadde aldri vært i et seirende spann! Jeg vet det, for jeg eiet og opdrog både ‘Balto’ og ‘Togo’.
– Leonhard Seppälä
Seppala og Togo fikk gjenreist sin ære da han kom til New York. Der ble et stort arrangement holdt til hans ære i Central Park. Roald Amundsen kom og overrakte en medaljong til Togo, som takk for innsatsen i serumløpet i 1925. Da Togo døde i 1929 trykket The New York Times Magazine en nekrolog om hunden, og i Madison Square Garden samlet det seg 20 000 mennesker til en minnehøytid for Togo.[1] Balto døde i 1933 og ble utstoppet.
Opphavet
[rediger | rediger kilde]
Togo blir ofte omtalt som en sibirsk husky, men dette er neppe helt sant. Bilder av Togo og Balto viser to hunder av samme type, men med større muskelmasse enn det man forventer av dagens tradisjonelle sibirske huskyer. Begge viser blant annet likhet med olenegonka, en russisk type reingjetende laika som regnes som den moderne samojedhundens opprinnelse.
Det har lenge blitt spekulert i om sledehundene som bidro til serumløpet til Nome var genetisk påvirket av ulv, men en nylig undersøkelse av Baltos genom viser at slektskapet til sin ville slektning var sterkt begrenset, om enn svakt tilstede.[2] Likeledes viste undersøkelsen at Balto bare er fjernt beslektet med dagens sibirske huskyer og deres nærmeste slektninger. Han tilhørte en populasjon av arbeidende sledehunder som var mer genetisk mangfoldige enn moderne hunderaser, og skilte seg ikke bare fra dagens sibirske huskyer, men også fra moderne sledehunder (som Alaska husky). Studien fant også bevis for at populasjonen Balto tilhørte var genetisk sunnere enn moderne hunderaser og hadde genvarianter som kan ha hjulpet hundene med å overleve i det ekstreme miljøet. Forskerne hentet DNA fra Baltos skinn ved Cleveland Museum of Natural History, der den utstoppede hunden nå befinner seg.[2]
Genomet ble sammenlignet med 682 andre genom, fra såvel moderne hunderaser som ulv, samt 240 ulike genom fra ulike andre pattedyr.[2] Det viser at Balto hadde innslag i sine blodslinjer fra blant annet afghansk mynder, salukier, alaskan malamute, samojedhunder (trolig olenegonka), og Ny-guinea syngehund, samt i større grad kinesiske landsbyhuder og tibetansk mastiffer, grønlandshunder og sibirske huskyer, samt en andel ubestemmelige linjer som deles bredt blant de aller fleste hunder.[3]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Manitobaekspedisjonen. 2010. «Reinsdyr, gull og julenissen.» Episode 3:4. NRK1 19.01.2012 22:30. Besøkt 2015-11-21
- ^ a b c Katherine L. Moon et al., Comparative genomics of Balto, a famous historic dog, captures lost diversity of 1920s sled dogs. Science380, eabn5887 (2023).DOI:https://doi.org/10.1126/science.abn5887
- ^ Lauren J. Young (2023-04-27) The Lifesaving Sled Dog Balto Had Genes unlike Those of Dog Breeds Today. Scientific American. Besøkt 2023-04-28