The Open Universe
The Open Universe: An Argument for Indeterminism («Det åpne univers: et argument for indeterminisme») er en bok av den østerriksk-britiske filosofen Karl Popper (1902–1994). Boka kom ut i 1982 og utgjør bind 2 av Poppers «postskriptum» til hans Logic of Scientific Discovery (1934/1959).
Boka var ferdigskrevet i 1956, men av ulike årsaker stoppa korrekturen opp året etter. Manuskriptet ble liggende i 25 år, før Poppers tidligere student W.W. Bartley besørga utgivelsen (utvida med tre nye appendiks). Boka kom først (1982 til 1988) ut i parallellutgaver på forlagene Hutchinson (London) og Rowman & Littlefield (Totowa), og fra 1991 hos Routledge (London).
Innhold
[rediger | rediger kilde]Popper oppsummerer i denne boka sine argumenter mot determinisme og for indeterminisme. Han skiller mellom flere former for determinisme:
- En teori er formelt deterministisk «hvis og bare hvis den, basert på en matematisk eksakt beskrivelse av systemets tidligere tilstand, kan forutsi enhver fremtidig tilstand av et lukka fysisk system med en vilkårlig endelig presisjon» (§ 10).
- «Vitenskapelig» determinisme er oppfatninga om at «enhver fremtidig tilstand av et lukka fysisk system kan forutsis med vilkårlig presisjon fra systemets innside, basert på teorier samt en beskrivelse av systemets tidligere tilstand med en kalkulerbar presisjon» (§ 12).
- Metafysisk determinisme er oppfatninga om at hver eneste hendelse (overalt i verden og til alle tider) er forutbestemt (§ 1).
- Indeterminisme er negasjonen av metafysisk determinisme, dvs. oppfatninga om at det fins hendelser som ikke er forutbestemt (som vel å merke ikke er det samme som oppfatninga om at ingen hendelser er forutbestemt; § 1).
- Religiøs determinisme er en form av metafysisk determinisme som knytter an til forestillinga om guddommelig allmakt og allvitenhet (§ 1).
Popper forklarer at de ulike formene for determinisme ikke betinger hverandre. Selv om det fins formelt deterministiske teorier, og selv gitt at disse er sanne, betyr f.eks. ikke det at «vitenskapelig» determinisme er sann (bl.a. fordi det er en feilslutning at teorienes egenskaper kan overføres på verden; §§ 13, 15).
Bokas hovedvekt ligger på det Popper omtaler som «vitenskapelig» determinisme. Det er allment akseptert at kvantemekanikken er indeterministisk (et tema Popper kommer tilbake til i postskriptumets tredje bind), men Popper viser at heller ikke klassisk fysikk er forenlig med «vitenskapelig» determinisme:
- Det er prinsipielt umulig å forutsi et system som den forutsigende personen/maskinen selv er en del av, siden det innebærer at personen/maskinen må forutsi sin egen fremtidige kunnskap (§§ 20–22).[1]
- Popper henviser til Jacques Hadamards funn[2] at det i den klassiske mekanikken fins ikke-lineære systemer der vilkårlig små endringer i startbetingelsene kan føre til uforutsigbare resultater (§ 14). Dette argumentet er nå velkjent fra kaosteorien, som ble utvikla etter at Popper skrev boka.[3]
- Ifølge den spesielle relativitetsteorien kan et systems fremtidige tilstand påvirkes av hendelser som per nå er utenfor den forutsigende personens/maskinens «lyskjegle», dvs. som det er prinsipielt umulig å få kunnskap om ved tidspunktet der forutsigelsen forsøkes gjort (§ 19).
Popper gjør det klart at feilaktigheten av den «vitenskapelige» determinismen ikke har direkte konsekvenser for metafysisk determinisme. (Det ligger f.eks. ikke noen logisk selvmotsigelse i at hendelsene i et uforutsigbart og «lovløst» univers kan være forutbestemt; §§ 1, 25.) Videre fremhever han at verken metafysisk determinisme eller indeterminisme gjør testbare (falsifiserbare) prediksjoner: Det er umulig å vite om en eksisterende eller tenkt intelligens utenfor vår verden kan forutsi eller allerede har forutsagt alle hendelser. Valget mellom metafysisk determinisme og indeterminisme er altså ikke vitenskapelig begrunnbart (§§ 1, 25). Selv om det dermed forblir et metafysisk spørsmål, kan man argumentere for og imot determinisme. Popper fremfører de følgende argumenter for indeterminisme, vel vitende at ingen av dem er avgjørende:
- Metafysisk determinisme medfører en rekke konklusjoner som, selv om de ikke er logisk umulige, er intuitivt absurde – f.eks. at en døv superdatamaskin skulle kunne forutsi Mozarts symfoni i g-moll (dvs. alle stemmene i selve verket, datoen for ferdigstillelse, besetningen ved uroppføring osv.) ti milliarder år før Mozart ble født (§ 15).
- Metafysisk determinisme er uforenlig med rasjonalisme. Man kan derfor ikke fremføre rasjonelle argumenter for determinisme: Gitt at metafysisk determinisme er sann, kan man ikke forstå at den er sann, men er forutbestemt til å tro eller ikke tro på determinismen (§ 24).
- Hovedargumentet for metafysisk determinisme har i lang tid vært troen på «vitenskapelig» determinisme. Når denne har vist seg å være falsifisert, faller hovedargumentet bort, og bevisbyrden ligger på tilhengerne av determinismen (som er den sterkere antagelsen; § 23).
I artikkelen «Indeterminisme er ikke nok»,[4] som er gjengitt i appendikset, tar Popper eksplisitt stilling til viljesfrihet, et tema han unngikk i bokas hoveddel. Popper forklarer at indeterminisme ikke er noen garanti for frihet (ren slump kan ikke være årsaken til rasjonelle valg). Den ytterligere betingelsen som må være oppfylt, er, ifølge Popper, at den fysiske verden («verden 1») ikke er «lukka», men at den er åpen for påvirkninger fra våre tanker og teorier («verden 2 resp. 3»).
Artikkelen «Vitenskapelig reduksjon og vitenskapens prinsipielle ufullstendighet»[5], også gjengitt i appendiks, handler om reduksjonisme. Popper ser på reduksjon (det å prøve å forklare en teori med en annen) som et verdifullt vitenskapelig verktøy. Selv om det fins veldig få eksempler på fullstendige reduksjoner, kan forsøket på reduksjon gi mange viktige innsikter. Popper argumenterer at kjemi ikke kan reduseres (fullstendig) til fysikk, og heller ikke biologi til fysikk/kjemi, bevissthet til biologi, eller selvbevissthet til bevissthet. Han avfeier «filosofisk reduksjonisme» (som han identifiserer med fysikalisme, materialisme og identitetsteori) som et mislykka forsøk på å løse kropp–sinn-problemet ved å bortforklare problemets ene halvdel. Boka avsluttes med noen ytterligere kommentarer om reduksjon, som Popper tilføyde i 1982.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ K.R. Popper (1950). «Indeterminism in Quantum Physics and in Classical Physics». British Journal for the Philosophy of Science. 1: 117–133, 173–195. doi:10.1093/bjps/I.2.117.
- ^ [J.] Hadamard (1898). «Les surfaces à courbures opposées et leurs lignes géodésiques». Journal de Mathématiques pures et applicées, V. Série. 4: 27–73.
- ^ D. Miller (1996). «Propensities and indeterminism». I A. O'Hear. Karl Popper: Philosophy and Problems. Cambridge: Cambridge University Press. s. 121–147. doi:10.1017/CBO9780511563751.007.
- ^ K.R. Popper (1973). «Indeterminism is not Enough: A Philosophical Essay». Encounter (London). 40 (4): 20–26.
- ^ K.R. Popper (1974). «Scientific Reduction and the Essential Incompleteness of all Science». I F.J. Ayala og T. Dobzhansky. Studies in the Philosophy of Biology: Reduction and Related Problems. London: Macmillan. s. 259–284.