Stilett

Klassisk italiensk stilett

Stilett (fra tysk via italiensk, stilo, «dolk, griffel») er et bajonettlignende blankvåpen med et langt og tynt knivblad, hovedsakelig beregnet som et våpen for å stikke med. Stiletten er som oftest slank og med en klinge med et trekantet tverrsnitt, uten at sistnevnte er en nødvendighet. Stiletten har ikke knivegg slik dolker og kniver har, og er derfor ikke egnet til å kutte med. Ettersom bladet er tynt som en nål er det liten friksjon når det stikkes inn i en motstander eller offer, noe som også gjør at det kan trenge dypt inn. En stilett er tidvis omtalt som en dolk, men de fleste stiletter er ikke formgitt til å kunne skjære eller kutte med, kun stikke med. En form for sko eller støvletter for kvinner er karakterisert av en tynn stiletthæl, både for dens likhet med våpenet, og den felles opprinnelse i Italia.

Historie

Opprinnelse

Stiletten ble først utviklet i Italia fra slutten av 1400-tallet. Det er antatt at den var en utvikling fra en italiensk ridderdolk, misericordia, et nål-lignende, spisst våpen med smalt blad, hovedsakelig for å stikke med, men som også hadde skjærekanter. Tidlige stiletter kom normalt med våpen og håndtak støpt i et stykke, deretter smidd og formet på en dreiebenk. Stilettens blad ble vanligvis formet ved at man banket med en hammer til den fikk sin særegne korslignende form og et smalt og tynn blad uten skarpe kanter, unntatt spissen.

Det italienske ordet «stiletto» kommer fra latinske stilus, et tynt skriveinstrument som romerne benyttet til å risse i voks- eller leirtavler i antikken. Stiletten som våpen begynte å bli kjent i overgangen mellom senmiddelalderen og renessansen da det ble et lett, sekundært håndvåpen for riddere. Etter opprinnelig å ha vært formet som et rent angrepsvåpen ble stiletten også benyttet for å gjøre ende på en falt eller såret pansret motstander. Det tynne våpenet var smalt nok for å trenge inn gjennom smale sprekker i en rustning eller selv øyensprekken på en hjelm. En alvorlig såret motstander som ikke var forventet å overleve kunne bli gitt et «nådestikk», fransk: coup de grâce, derav betegnelsen miséricorde.

Angrepsvåpen

Stiletten ble senere tatt i bruk over hele Italia som et foretrukket angrepsvåpen til å stikke med (arma manesca) for middelalderens snikmorder, og det i en slik grad at det ble jevnlig forbudt som et forrædersk våpen (arma insidiosa) av myndighetene fram til den dag i dag. Stiletten ble foretrukket av snikmordere ettersom det er et stille våpen, lett å skjule opp et erme eller innenfor jakken, og hadde et knivblad som var sterk nok til å trenge gjennom tykt lær eller klede samtidig som det påførte et sår som var dødelig, men ikke blødde like mye som fra andre våpen.

I Italia begynte stiletten å bli benyttet sammen med dolken som et kampvåpen; Opera Nova, en avhandling fra 1536 om dueller forfattet av fektemesteren Achille Marozzo, inneholdt en seksjon om kamp med dolker og stiletter. Under den italienske renessansen hadde betegnelsen stiletto fått innholdet av en rekke smale og lange stikkvåpen som kunne minne om den franske poignard, mange av disse hadde en konvensjonell dolklignende knivblader og skarpe kanter, men alltid med en slank profil og nål-lignende spiss.

Loven

Stiletter er ikke tillatt å eie, erverve eller selge i Norge uten tillatelse, etter våpenforskriftens § 9-1:

Det er forbudt å erverve, eie eller inneha elektrosjokkvåpen, pepperspray og andre selvforsvarsmidler med tilsvarende virkning, springkniver, batangakniver, stiletter, slåsshansker, batonger, karatepinner, kastestjerner, blåserør for utskyting av piler eller andre gjenstander, spretterter eller andre tilsvarende særlig farlige gjenstander uten aktverdig formål og som fremstår som voldsprodukter.

Se også

• Daggert
• Kniv
• Dolk
• Stiletthæl