[go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Språk i Storbritannia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Se også: Britisk engelsk

Det dominerende språk i Storbritannia er engelsk, som er et vestgermansk språk. Den eldste formen av et eget engelsk språk kalles gammelengelsk, deretter fulgte mellomengelsk og så dagens moderne engelsk. Det er betydelige dialektforskjeller innen det engelske språket. Disse deles gjerne i de overordnede gruppene hibernoengelsk (Nord-Irland), skotsk engelsk, walisisk engelsk og «Englandsengelsk», som så igjen deles inn i regionale dialekter.

Det finnes også flere keltiske språk som er hjemmehørende på øyene: walisisk, kornisk, irsk og skotsk-gælisk.

Andre hjemmehørende språk er skotsk (som er nært beslektet med engelsk), romani og britisk tegnspråk. Nordirsk tegnspråk regnes også ofte som et eget språk. I Cumbria holdt keltiske innflytelser seg lenge i dialekten, spesielt i form av et unikt tallsystem som ble brukt for å telle sauer.

De største innvandrerspråkene er gujarati, hindi, panjabi, urdu, bengali og kantonesisk.

Offisielle språk

[rediger | rediger kilde]
Tospråklige skilt på engelsk og walisisk

Storbritannia har ikke et konstitusjonelt definert offisielt språk. Engelsk er hovedspråk og dermed de facto offisielt språk, i og med at 95% av befolkningen antas å være ettspråklige engelsktalende.

I Wales har walisisk gjennom Welsh Language Act 1993 fått status som offisielt språk, sidestilt med engelsk, mens skotsk gælisk har hatt tilsvarende status i Skottland siden 2005. I Nord-Irland brukes irsk og skotsk (ulsterskotsk) i en del offisielle sammenhenger. På de Ytre Hebridene blir gælisk fremmet på en særskilt måte.

Den britiske regjeringen har gjennom Det europeiske charter for regions- og minoritetsspråk forpliktet seg til å fremme visse språklige tradisjoner. Dette inkluderer walisisk, skotsk gælisk, kornisk i henholdsvis Wales, Skottland og Cornwall, irsk i Nord-Irland, skotsk i Nord-Irland og Skottland, og britisk tegnspråk i alle regioner.

Et helt spesielt tilfelle er normannerfransk, som fortsatt brukes i visse tilfeller i kommunikasjonen mellom House of Commons og House of Lords og ved visse formelle anledninger som f.eks. oppløsningen av Parlamentet.

Hjemmehørende minoritetsspråk

[rediger | rediger kilde]

Statistikk

[rediger | rediger kilde]
Andel walisisktalende etter hovedområde

Ifølge folketellingen i 2001 snakker omkring 20% av befolkningen i Wales walisisk, det vil si omkring 600 000. Dette tallet er kontroversielt, da det ikke er kvalitetssikret. Teller man de som har avlagt en eksamen på videregående nivå og/eller har det som morsmål blir tallet lavere. På den annen side er det mange utenfor Wales som snakker walisisk, spesielt i de engelske grevskapene som grenser mot Wales og i London. Disse hadde ikke mulighet for å angi at de snakker walisisk under folketellingen.

Samme folketelling kom til at det er 60 000 som taler skotsk gælisk, det vil si omkring 1% av befolkningen i Skottland. Hele 30% sier at de snakker skotsk. I Nord-Irland snakker omkring 110 000 irsk (7%) og 30 000 ulsterskotsk (2%). Disse tallene er også meget usikre, spesielt for Nord-Irland hvor det å snakke ett av disse språkene i stor grad er et spørsmål om tilhørighetsfølelse, og mange kan antas å si at de snakker språket selv om de er langt fra flytende. For Skottlands vedkommende er antallet som snakker skotsk det mest usikre, fordi det er en glidende overgang mellom et «radikalt» skotsk-engelsk og skotsk.

I Cornwall snakker omkring 3500 mennesker, 0,6% av befolkningen, kornisk. Dette språket døde ut på 1700-tallet, men er gjenopplivet. Noen få barn er blitt oppdratt med kornisk som førstespråk.

Språknormering

[rediger | rediger kilde]

Det er opprettet flere organer som normerer og fremmer minoritetsspråkene.

For kornisk finnes Taves Kernewek, som har støtte fra lokale myndigheter, men ingen offisiell status.

Kontroverser

[rediger | rediger kilde]

Språk eller dialekt

[rediger | rediger kilde]

Distinksjonen mellom språk og dialekt er ikke alltid like klar, og dette påvirker holdningen til minoritetsspråkene. Irsk og skotsk-gælisk regnes av de fleste som to språk, og ikke dialekter av samme språk. De er til dels forståelige seg imellom, spesielt nordlige irske dialekter i forhold til sørlige skotsk-gæliske.

Forholdet mellom lavlandsdialekten av skotsk og engelsk er langt mindre klart, siden det stort sett er mulig for de som snakker det ene å forstå det andre. Det samme gjelder forskjellen mellom ulsterskotsk og lavlandsskotsk, som er nesten fullstendig sammenfallende, og som hadde felles skriveregler godt inn i det 20. århundre; her er det politiske holdninger og språkhistorie som får enkelte til å klassifisere dem som to forskjellige språk.

Dialekter innenfor språkene som er nevnt, inkludert engelsk, får i liten grad offentlig anerkjennelse. Dette fører til en del diskusjon, fordi man på det europeiske kontinentet finner tilfeller der dialekter med mindre innbyrdes forskjeller og særpreg enn de engelske kan få beskyttelse og hjelp til å fremme språket.

Ytre omstendigheter

[rediger | rediger kilde]

I Nord-Irland er bruken av irsk og ulsterskotsk til tider politisk ladet, selv om begge språk har vært brukt av innbyggerne uavhengig av religiøs eller nasjonal tilhørighet i tidligere tider. Ifølge Northern Ireland Life and Times-undersøkelsen i 1999 er det blant ulsterskotsktalende dobbelt så mange unionister som nasjonalister.

I Skottland er det en del motstand mot bruken av skotsk gælisk i lavlandet, selv om det tidligere også var hovedspråket i dette området, med unntak av en liten del i sørøst som ble annektert av Northumbria og var engelsk- eller lavlandsskotsktalende.

Shetland og Orknøyene var ikke historisk sett gælisktalende. Det gamle språket, norn, var av norrøn opprinnelse, og var til dels innbyrdes forståelig med islandsk og færøysk. Språket døde ut i det 18. århundre som følge av innvandring av lavlandsskotsktalende. Dialektene av lavlandsskotsk som tales på øyene har distinkte særpreg i forhold til fastlandsspråket. Norn ble også snakket i Caithness og muligens på Hebridene, men døde der ut langt tidligere. På Hebridene ble det erstattet av gælisk.

Kornisk

[rediger | rediger kilde]

Da Dolly Pentreath døde i 1777 forsvant den siste kornisktalende person. I nyere tid har språket blitt tatt frem igjen. En del mener at språket er dødt for alltid, og at det ikke kan bli mer enn et akademisk språk som ikke har morsmålsbrukere, men bare «elever». Andre mener at i og med at en del barn har lært det som sitt førstespråk må det sees på samme måte som gjenopplivet hebraisk.

Det har vært en del fraksjonering innenfor korniskbevegelsen, hvilket har ført til indre stridigheter og dermed muligens en svekkelse av språkets utvikling.

Språk og dialekter

[rediger | rediger kilde]

Hjemmehørende språk

[rediger | rediger kilde]

Germanske språk

[rediger | rediger kilde]

Keltiske språk

[rediger | rediger kilde]

Andre indoeuropeiske språk

[rediger | rediger kilde]

Tegnspråk

[rediger | rediger kilde]

Innvandrerspråk

[rediger | rediger kilde]

En undersøkelse utført i 1979 i Indre London viste at det blant barn i skolene var representert mer enn hundre språk. Dette tallet forventes å ha vokst.

Blant de største gruppene er:

Historiske språk

[rediger | rediger kilde]

Hypotetiske historiske språk

[rediger | rediger kilde]

I en del stedsnavn finner man spor etter et pre-indoeuropeisk språk.

Kanaløyene og Man

[rediger | rediger kilde]

Kanaløyene og Man er ikke del av Det forente kongerike, men språkene er anerkjent av Storbritannia som regionale språk og nyter dermed beskyttelse fra den britiske regjeringen. I Mans tilfelle er det også inngått avtale mellom den britiske og den irske regjeringen om å anerkjenne språket.

Språkene er:

På Sark tales dialekten sercquiais, som er beslektet med jèrriais, men som ikke er anerkjent som eget språk. Dialekten på Alderney, auregnais, er utdødd.

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Språk_i_Storbritannia&oldid=22256379»