I gjennomsnitt 600 kjøretøy passerer Sognefjellet daglig i månedene mai-september, i juli er trafikken oppe i 1 100 i døgnet (tall for årene 2002–2011).[1] Sognefjellet er vinterstengt og åpner normalt i månedsskiftet april/mai (i 2010 1. mai).[2]
Arbeidet med vegen over Sognefjellet tok til i 1936 da Sosialdepartementet ønsket å sysselsette arbeidsløse ungdommer, 100 fra Sogn og Fjordane såvel som 100 fra Oppland. Den åpnet den 16. juli 1938 og var med sine 1440 meter over havet, den tids høyeste bilvei i landet.[3] Sognefjellsveien fra Turtagrø til Krossbu var bare 20 km.
Strekningen mellom Vadheim og Dragsvik var opprinnelig del av riksvei 13.[4]
Det er foreslått to tunneler, Sognefjelltunnelen[6] (Fortun–Bøverdalen, 24 km) og en tunnel Årdal–Fortun[7] (20 km). Tilsammen kan det gi en fergefri helårsåpen vei mellom Bergen og Trondheim gjennom Luster og Lom, og den vil være kortere enn alternativene om Nordre Land/Lillehammer (Fylkesvei 250, 150 km lengre) eller Strynefjellet (Europavei 39 og riksvei 15 inkl. en ferge, 80 km lengre) eller over Molde (Europavei 39 med fire ferger, 70 km lengre). Sammen med en tunnel Vågåmo–Dovre, blir veiavstanden Bergen–Trondheim mindre enn 600 km.
Nasjonal turistvei Sognefjellet, 108 km lang, går hovedsakelig i retning nordøst–sørvest og følger dalfører mellom Breheimen og Jotunheimen. Den forlater riksvei 15 nær Lom stavkirke og følger Bøverdalen til Røysheim og videre opp Leirdalen og Breiseterdalen til Krossbu og Sognefjellshytta der Fantesteinen markerer veiens høyeste punkt. Herfra går veien videre over Sognefjell til Turtagrø og videre ned Bergsdalen og Fortunsdalen til Skjolden og videre langs nordsiden av Lustrafjorden til Gaupne.[5]
